Detgår an å bruke dette – men det finnes så vidt jeg vet ingen enkel klikkefunksjon for dette. Man må gjøre det slik som noen allerede har gjort for bruk av eksterne smileys – finn en side som leverer sånne, klikk og lim. Bruk HTML-utgaven.
Det er såpass tungvint at det skulle mane til begrenset bruk av slike…
Her er lenkelisten til hagegales blogger.
Disse modereres ikke som de gamle hagedagbøkene. Forutsetningen for å stå på denne listen er imidlertid at bloggen inneholder en vesentlig del hagerelatert stoff, ikke er i strid med norsk lov og skrives på norsk, svensk eller dansk.
Hvis du er bruker av nettstedet hagEgal og har en blogg du vil ha med i registeret – send PM til calypso eller hildeG.
Lite triks hvis det oppdaterer seg tregt – klikk litt fram og tilbake på “eldre” og “nyere” innlegg..
Tips fra Lene i Fredrikstad:
Listen oppdaterer seg best hvis man går inn på det første innlegget i denne bloggen (av en eller annen merkelig årsak). Det er derfor kanskje lurt å bokmerke denne under dagbøker?
Et annet triks som funker bra for å få listen til å oppdatere seg er Ctrl-F5
er Brother Cadfael – som jeg faktisk hadde glemt at jeg allerede hadde. Plantet tidlig i vår, blomstrer nå for første gang. Hadde en lekker knupp i dag. Så nå har jeg to. Det gjør jo absolutt ingen ting, så lekker som denne er.
Rosehagen er ellers et trist syn om dagen. Det er en del svartflekk, har vært for sløv med Oase-sprøytingen i sommer. Det har jo regnet hver gang jeg skulle ut og sprøyte!
Lyspunktene er Leonardo da Vinci – hagens desidert iherdigste blomstrer. Robusta er også flott nå, og Frühlingsduft har noe høstblomstring. JP Connell hadde et flott knippe med knupper – alle har råtnet 🙁
Det samme gjelder en del stilkroseknupper.
Nå bestiller jeg en lang, mild og nydelig høst uten for mye regn. Jeg vil ha flere roser!
Kjenner meg igjen i Christines nedgrodde betraktning. Det er rimelig nedgrodd her også. Men i dag er det så noenlunde vær, så jeg jobber med saken. Skulle slått graset, men det er litt for vått til det. Har lukt masse digre ugras i stedet. Det er det sannelig nok av.
Og plantet Ulla Silkens med skjellsand, furunåler og konduite og suffisanse som min mor pleide å si. Hva hun nå måtte mene med det. Men det høres jo veldig fint ut, så jeg skjønte jo at det var noe man måtte gjøre seg ekstra flid med, hehe…
Plantet noen ørsmå liljespirer også, og helleborus Blue Lady. Den fikk stå i samme bedet som Ulla, jeg er ikke helt sikker på om helleborus liker skjellsand? Får nå håpe den greier seg, jeg har helleboruser både her og der rundt huset, og det ser ut som de liker seg de fleste plasser.
En ny Louise Odier som jeg har plantet i tillegg til de gamle, har fått to blomster.
Malvern Hills har blitt over meteren lang allerede, og blomstrer som bare det 🙂
Der må det opp en rosebue til neste år om ikke før. Det er kanskje bare lurt å la de lange greinene ligge på bakken i vinter.
Nå er jeg hjemme igjen, og får blogge litt mer om treffet før jeg glemmer alt sammen.
Først og fremst: En kjempeinnsats av arrangørene, alt gikk knirkefritt, akkurat som i fjor. I tillegg hadde denne komiteen vært mer heldig med hotellet enn fjorårets. Evt. at personalet på dette hotellet hadde vært på smilekurs… Her var det lutter velvilje og god service å spore fra ende til annen.
Eller kanskje det var utsikten som gjorde dem vennlig stemt? Den var praktfull. Været var også nydelig, helt til det duskregnet ørlite i dag.
Maten var et kapittel for seg, og det var interessant å se historiske gjenstander og dokumenter de hadde tatt vare på, og å drikke kaffe i Quislings stue…
Rommet var helt greit, og senga god.
Lørdagen gikk med til foredrag. Det var interessant å høre om både geranier, klematis og nærsyntplanter – og de fleste av oss fikk en kjærkommen bekreftelse på at uansett hvor gal man måtte være, finnes det noen galere (hehe…)
Hagebesøkene var også trivelige. Berit, Ambjørg og jeg fant fram med god hjelp av TomTom og noe lokalkunnskap, og fikk med oss to nydelige rosehager. Det er nok ingen tvil om at klimaet i disse hagene – både fordi det er lenger sør, og fordi begge var lune villahager – er gunstigere enn hos meg, og rosene blir større. På godt og vondt 😉
Etter en lang og innholdsrik dag var det tid for festmiddag lørdag kveld.
Den smakte godt. Cristina var sprudlende toastmaster, Magnar demonstrerte at han kunne synge, men rekedansen så vi ikke noe til i år.
Den obligatoriske presentasjonsrunden er absolutt interessant, men minner meg stadig mer om et AA-møte: “Jeg heter hildeG, og jeg er hagegal…” Fordelen er jo heldigvis at hagegalskap, i hvertfall innenfor noenlunde rimelige grenser er både sunt og morsomt, og ingen grunn til å forsøke å kurere.
Deretter var det tid for quiz. Denne var produsert av undertegnede – med noe bange anelser. Man vet jo aldri om det man koker i hop er altfor lett eller alt for vanskelig…
Men folk gikk til oppgaven med liv og glød, i den grad at svært mange løp av gårde uten å betale for drikkevarene sine, men det ble ordnet i fred og fordragelighet neste dag 🙂
Nok et eksempel på personalets velvilje på denne plassen – jeg gikk jo rundt for å påse at ingen jukset og høre åssen det gikk og sånn, og det laget som hadde slått seg til i foyeren hadde ingen problemer med å rekruttere den ungen mannen i resepsjonen til å google opp intrikate poenger for seg…
Vinnerlaget fikk 22 poeng av 26 mulige, det må sies å være bra. De som fikk minst, klarte 8 1/2 og fortalte meg at jeg er en ond person…
Skal se om jeg klarer å legge ut quizen med lenke på forumet, så kan de som ikke var på treff prøve seg hvis de vil.
Men det blir ikke premie til dere da.
Kvelden ble avsluttet med auksjon. 
Med stor entusiasme og varierende promille satt budene løst, og det kom inn masse penger. Det skal også sies at det var mange godbiter som ble auksjonert bort – med Ståle som effektiv auksjonarius. Noen ganger så effektiv at Gunda måtte holde ham litt i ørene, men det klarte hun med glans, hehe.
Jeg kjøpte ingenting, det var sannelig godt gjort. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg rettet quizer for harde livet mens dette stod på. Vel er kvinner gode på multitasking, men det er grenser.
Til tross for kveldens strabaser kom folk seg opp til søndagsfrokost, og deretter bar det i vei på mer shopping. Asker staudegartneri og Hesleberg. Staudegartneriet hadde en del godbiter, men prisene var stive. Jeg kjøpte likevel en helleborus Blue Lady, som er en plante jeg har siklet VELDIG etter, en adonis vernalis som jeg også har lett lenge etter siden den forrige daua (må finne en bedre plass…), og en nellik som var veldig søt. Spørs om ikke det ligger an til et nærsyntbed også i hildeGs hage.
På Hesleberg slo jeg kloa i en Brother Cadfael. Denne er jo bare så lekker og duftende at jeg begriper ikke hvorfor jeg ikke har skaffet meg den for lenge siden. Men nå har jeg gjort det…
Helt til slutt var vi igjen samlet rundt hotellets fantastiske lunsjbord, så jeg tror ingen dro sultne derfra.
Dere som ikke var der kan bare angre dere, og begynne å spare til neste treff som blir i Rogaland – på ikke nærmere bestemt sted foreløpig, det kommer nok.
PS
En ekstra takk til Ståle for den flotte Ulla Silkens! Den er kommet velberget hjem, selv om jeg var en smule bekymret for den under 4 gale damers hageshopping i dag, hehe. Den skal få en hedersplass, med barnåler og skjellsand.
Ja nå er vi på forumtreff.
Jeg har allerede tilbragt et døgn i Oslo, kosa meg sammen med Eirin og vært med på å følge og hente Jonas i barnehagen. Det ser ut til at han har det fint der.
I fire-fem tida begynte det å samle seg opp hagegalninger utenfor kafeen i botanisk hage. Der var det skravling, gjensynsklemmer og nye folk å hilse på, før vi fikk en omvisning i hagen. Det er nok lurt å legge Bot.hage-treffet i juni – mye mer å se på da enn det var nå, men hagen er jo fin til alle tider, naturligvis.
Da vi var ferdig med dette, var vi naturligvis sultne, og satte kursen for Asker. TomTom fant veien uten problem, mistet bare plutselig sporet helt på slutten, av en eller annen uforklarlig årsak, men da visste vi jo at vi var der.
Middagen smakte nydelig, alle var sultne etter frisk luft og traving, så det hadde den utvilsomt gjort uansett.
Rommet er bra, senga helt nydelig, jeg har sovet riktig godt og er klar for en ny, hagegal dag.
Sov lenge, våknet til stillheten på fjellet. Nesten.
Her har noen hengt opp en infernalsk, batteridreven klokke, som tikker – HØYT. Jeg tok ut batteriet, hehe. Hvem bryr seg om hvor mye klokka er på fjellet?
Nå er det bare knitringen av peisbålet og fjerne sauebjeller å høre. Ahhh
Har vært ute og gått en tur også, som seg hør og bør. Antagelig brutt de aller fleste fjellreglene, gikk alene, ingen visste hvor jeg skulle (ikke jeg en gang…), og jeg hadde ikke med meg så mye som en vannflaske eller sjokoladebit.
Hadde regnjakke og mobiltelefon, da. Og det er god mobildekning her på Ringebufjellet.
La i vei litt på måfå, men det ble til at jeg gikk stien over Trabelifjellet, og la en stein på varden på toppen. Det skal man visst ikke gjøre, i frykt for å få både riksantikvaren og kartverket på nakken, men, men.
Denne sauen var ikke mye folkesky…
Det var en fin tur. Ble bløt på beina, for det var vått i graset, og jeg fant ikke den riktige stien til å begynne med, så jeg måtte vasse i høyt gras og dvergbjørk. Men det gjorde ikke noe. Det er flott utsikt på toppen der, man ser både Jotunheimen og Rondane – for ikke å snakke om hele Ringebufjellet. Det er ikke for ingenting at de gamle filosofer tenkte mens de gikk – fortrinnsvis i en skyggefull hage. Naturligvis tenker man bedre når man går, særlig når man går alene og puster inn frisk fjelluft og det ikke fins et menneske i mils omkrets. (nesten, jeg så en mann med bikkje på lang avstand…) Noe av det samme må pilgrimene oppleve – pilgrimsleden skal selvsagt gås til fots, helst barbeint – det er ikke det samme å ta fly eller kjøre bil til målet. Underveis kan man tenke over sine synder, bli et bedre menneske både fysisk og psykisk, og det med å legge stein på varden er for pilgrimene et bilde på at man nettopp legger fra seg sine byrder underveis til målet.
Hadde vært fint å gå over fjellet til Nidaros en gang. Den løypa er antagelig ikke så full av folk som veien til Santiago.
Nå sitter jeg i hytta og fyrer og koser meg.
Denne hytta er nok i ferd med å bli trendy – her er verken vann eller strøm. Dvs – det er sommervann, fra en kilde i nærheten, solcellepaneler og gass. Så jeg lider ingen nød, har både dusj og kjøleskap. Og nå også internettforbindelse via mobilen.
Men stillheten er her fremdeles.
Leste lenge på senga i går – måtte bli ferdig med Val McDermids “The Mermaids Singing”. Brr – glad jeg ikke er mørkredd, for å si det sånn. Kjempebra bok 🙂
