Forfatterarkiv: hildeG

På tur igjen. Bratislava dag 3

Publisert av
Svar

Vi brukte litt tid på planlegging i går kveld, og har bestilt både det ene og det andre av musikk og utflukter. Mer om det siden, Men dagen i dag var blank. Været var ikke det – hølja ned. Jeg våknet med feriefornemmelser, og tenkte at det er veldig godt å bare late seg også. Ble i senga med kaffe og sjokolade en god stund.

Leiligheten vi bor i er fin, men har noen vesentlige mangler. For eksempel oppvaskkost, oppvaskhåndkle og propp til oppvaskkummen. Jeg vågde meg derfor ut i høljregnet til shoppingsenteret ved flyplassen. Det var (også) gigantisk. Hva er det med østeuropeere og gigantiske shoppingsentre? De hadde til og med innendørs springvann og et lite tivolitog som kjørte rundt til glede for ungene.

Jeg fant IKEA (hurra!), og følte meg straks som hjemme. Ingen problem å finne det jeg trengte. Hadde klart å sette meg på bussen i feil retning i utgangspunktet, så jeg fikk en skikkelig æresrunde for å komme meg dit, gikk lettere å komme seg hjem. Hvordan klarte vi oss før vi hadde GPS på mobil? Mens jeg var ute og shoppa, satt mannfolket i leiligheten og sultet, så vi fant ut at vi måtte spise lunsj på restaurant MLYN (mølle, på slovakisk), som ligger rett i nærheten og har gode omtaler i følge Google. Men google er ikke alltid oppdatert, restauranten var i ferd med å rives. Men i nabohuset lå Hanoi Garden. Det satt masse folk der – alltid et godt tegn – og vi var sultne, så vi dura inn.

Menyen var på slovakisk. Servitrisen snakket vietnamesisk og sannsynligvis slovakisk – så nå var vi ille ute. Det var bilde av rettene, heldigvis – og jeg har translator-app på mobilen, så vi skjønte da litt. VI gikk for stedets suppe, mannfolket bestilte en hovedrett med reker ( i følge oversetterappen), jeg gikk for restaurantens spesialitet som hovedrett uten å skjønne hva det var, men tenkte det var et trygt valg. Suppa var aldeles nydelig. Luktet julekrydder, minte meg om mitt eget forsøk på å lage Pho for ikke så lenge siden. Nydelig kraft, litt kylling, nudler og svært så friske grønnsaker oppi der. Nam! Min hovedrett var ganske sammensatt . Det var en bit svinekjøtt, antagelig ribbe, en bit kylling, en bit tofu, noe som lignet på en vårrull, men litt annen fasong, friske og syltede grønnsaker og ris med en god saus, noen salte peanøtter ved siden av. Alt var godt, bortsett fra tofuen. Svært så rimelig og etter våre begreper, €7,50 for hovedrettene. Koster jo mer i gamlebyen hvor de har menyer på 4 språk 🙂
Klikkbare bilder hvis du vil se hele. Fortsettelse følger

Nå dovner vi oss i leiligheten, dovne seg skal man også gjøre på ferie. Mulig vi tar en tur til sentrum etterhvert. Koselig å rusle i gamlebyen, og nå titter sola fram. Det er meldt bedre vær i morgen, så vi satser på (klok av skade) å stå opp i purkotten og ta toget til Sturovo.

På tur igjen, dag 2 i Bratislava

Publisert av
Svar

Eller kanskje egentlig dag 1, siden det ikke ble så mye annet enn logistikk i går. Vi fikk planlagt litt da. Vi bor som nevnt her

Veldig fornøyd med leiligheten. Litt lite spisebord, men holder til to. Så frokosten ble inntatt hjemme etter en ganske god og rolig natt. Utrolig stille og godt her, kun fuglesang og en og annen fjern sirene å høre, til tross for at vi er sentralt i en stor by. Begynner å bli tradisjon å starte interrail med å finne presentable sko til mannfolket, men vi klarte det denne gangen også. De gamle gikk i søpla som sist. Vi feira det med et glass musiserende vin på det gigantiske og temmelig luksuriøse kjøpesenteret vi var innom. Ikke billige priser. Men mange gode sittegrupper. Et av bildene fortjener kanskje overskriften jeg så på et annet bilde for litt siden: People are prisoners of their phones. That is why they are called cell phones.

Deretter tok vi bussen videre til gamlebyen, spiste lunsj på en restaurant på den store plassen foran gamleoperaen. Deretter rusla vi i byen og knipset noen av Bratislavas mange flotte og humoristiske statuer. Været er sånn passe, har vært en og annen byge. Vi kjenner på at vi er gamle og slitne (i alle fall jeg) og har dratt hjem til leiligheten for å ha en rolig kveld. Men vi har lagt store planer for de neste to ukene, så mer lesverdige blogginnlegg kommer forhåpentlig etter hvert. Det blir mye musikk 🙂 Hvordan vi skal komme oss hjem er et åpent spørsmål, jeg hadde en ide om båt fra Polen til Sverige, men der er alt fullt. Jaja, det går alltid et tog, sier de.

På tur igjen!

Publisert av
Svar

Ikke så mye å blogge om foreløpig, men må jo dokumentere litt, først og fremst for egen del, jeg har svært mye glede av å finne igjen informasjon fra tidligere blogginnlegg. Hvis andre også har nytte av det, er det en bonus.

Hvorfor må ferier så ofte starte utrolig slitsomt på et ugudelig tidspunkt? Nå hadde vi tenkt å unngå det verste ved å overnatte på Gardemoen, men mannfolket hadde konsert på kvelden, så vi var ikke framme på hoteller før ved midnattstider, og måtte ta shuttlebussen til flyplassen kvart over fem for å rekke flyet klokka sju. Sånt er ikke ferie. Hotellet var bra, da – Best Western Plus hadde det beste tilbudet denne gangen. Ikke særlig spennende, men gode senger og god frokost, selv for folk som er oppe før fuggern fiser. Sier seg selv at jeg duppa av det meste av tiden på flyet til Wien. Flyturen gikk greit, vi hadde en treseter for oss selv og lite å klage over. Fant bussen som kjørte oss til Bratislava, betalte nok for mye, spurte leilighetsvertinnen hvor vi skulle gå av. Det var et gigatisk kjøpesenter, hvor vi hadde håpet å få noe mat, men klarte ikke å finne noe spisested i den uforståelige labyrinten. Vi kom oss ut på gata til slutt, prøvde å vinke ned en taxi, men den ene vi fikk tak i nekta å kjøre oss! Uvisst av hvilken grunn. Da kom jeg på at mine kjære døtre sendte melding til Bolt når vi var strandet i Praha i dårlig vær, så jeg lasta ned appen, og Viktorya kom og redda oss.

Vi er nå installert i en diger leilighet i et rolig område. Utrolig fornøyd med den. Ingen luksus, riktignok – ikke som leiligheten vi hadde i Tallinn – men sengene er gode, kjøkkenet godt utstyrt og det er en matbutikk rett i nærheten. Vi gikk for å få oss noe lunsj, endelig, slitne og sultne, ingen mat siden frokosten i halvfemtida, og fant til slutt fram til en kinesisk restaurant i nabolaget med gode omtaler. Den var gigantisk, og ganske påkostet interiørmessig, og serverte buffet. Betjeningen var gretten, dette er ikke et turistområde, så de holder nok på minene fra kommunisttida. Vi bor ikke i et turistområde. Men maten var god, og det var jo bare å spise så mye man ville. Neste gang prøver vi noe mer lokalt.

Planen for resten av dagen er å prøve å legge noen planer, har blitt lite tid til det hjemme pga altfor mye jobb. Et visst grunnlag er lagt, men det gjenstår mye.

Vi har booka en tur til Brno med opera og overnatting, det er stort sett det – blinka ut en del andre ting som vi må få ut fingeren og bestille, og så vil vi ha en ny tur til Eztergom, det ble for lite tid sist. Stå opp om morran er poenget her – tog tilbake går ganske tidlig – evt vurdere overnatting.

Spinatquiche

Publisert av
Svar

Familieselskap i dag. Serverte litt ymse på buffet. Blant annet en spinatquiche. Den falt i meget god jord, så jeg må blogge framgangsmåten før jeg glemmer den. Selve paien var rough puff. Lages som vanlig paideig, 250 g mel, 250 g smør, tilsett 75 ml kaldt vann etter å ha klemt sammen smøret. Kjøles 20 min. Kjevle og brette. Kjøles 20 min til. Kjevle ut i paiform, frys minst 30 min. Forstekes 45 min på 175 grader med folie og vekt. Fylte med en pakke frisk spinat, en kvart løk, to hvitløksbåter – alt stekes til mørt. 4 egg, 2-3 dl matfløte, revet ost i massevis (manchego og parmesan brukte jeg), litt revet muskat. Vispes sammen, stekes videre i ca 45 min. Det var kjempegodt. Rakk ikke å ta noe bilde før den var borte.

Om kroppspress og hvor gikk det galt

Publisert av
Svar
mossa og meg

Dette er et bilde av min far og meg, sånn ca 1975. Jeg var da 19 år. Allerede den gangen hadde kroppspresset startet, Twiggy var lansert, det var om å gjøre, i alle fall for kvinner, å være så tynn som mulig. Muligens var det greit med store pupper, men tror egentlig det kom seinere. Twiggy var jo flat som ei fjøl. Jeg passa ikke inn. Store pupper – check. Armene foran midten? Ikke komfortabel med den. Og sjekk proporsjonene – skuldrene er jo helt åpenbart breiere en hoftene. Det er jo helt feil. Men andre ord – kroppen min er helt feil. I alle fall hvis du er kvinne, og uansett hvordan den ser ut. I alle fall hvis du tenker å passe inn i tidens skjønnhetsideal eller bli modell. Jeg er takknemlig for at jeg uansett – den gangen – syntes det var greit å ta dette bildet. Og jeg er glad for at jeg har det i dag, og synes både min kjære far og jeg ser særdeles bra ut, selv om ingen av oss er eller noen sinne har vært eller har aspirert til å bli modeller. Beinbygningen din får du faktisk ikke gjort noe med. Jeg er glad for at jeg etter hvert har akseptert den kroppen jeg har, og lever helt fint med den. Men tror det er flere enn vi vet og registrerer – særlig kvinner – som sliter med både selvbilde, forhold til mat og mye annet i hverdagen som bunner i denne type ting. Burde være helt unødvendig.

Kvinner får uansett haglende meldinger om at kroppen deres er feil – uansett hvordan den ser ut. Kan vi bare slutte med det? Mobbing hjelper ingen. De som har en helseskadelig kropp uansett hva problemet er – kvinner eller menn – kan ta det med sin lege, hvordan best endre på dette?

Men det trengs åpenbart også politiske og samfunnsmessige grep. Det har aldri vært så mange helseskadelig overvektige folk om nå. Hva skyldes det, og hva kan samfunnet gjøre?

Hurra for Anna

Publisert av
Svar

Tenke seg til at nå er hun blitt fjortis. Tida går og unga veks. Her var hun ikke så stor.

I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.

Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.

Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.

Fortsatt oppglødd, og enda mer oppladd

Publisert av
Svar

Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.

Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.

Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.

I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.

Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.

Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.

Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.

Årets nyttårsbetraktning.

Publisert av
Svar

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.

Juletur til Praha

Publisert av
Svar

Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.

Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.

Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa

Juletur til Praha

Publisert av
Svar

Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.

Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.

Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.

Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂

De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?