Fra Brussel til Heidelberg, med noen forviklinger

Det viste seg ikke å være så greit å ta ting på sparket som vi hadde tenkt, og plassbillett-marerittet innhentet oss i Brussel. Vi satt på stasjonen uten å ha noe sikkert reisemål, mannfolket ble sendt til billettkontoret for å forsøke å skaffe plassbilletter, for på nett ble vi bare fortalt at det skulle vi tenkt på for seks måneder siden, og via interrail-appen funka det ikke i det hele tatt. Men alle folk tar visst toget om dagen, og det er jo bra.

Vi tenkte kanskje vi kunne lure oss med Eurostar til England, eller med ett eller annet tog til Nord-Frankrike, men begge deler var fullt, utsolgt og umulig.

Så vi endte med Heidelberg som mål, jeg har vage barndomsminner om at det var en hyggelig by. Jeg er nok blitt noe mer kravstor siden da, men mer om det siden.

Toget fra Brussel var temmelig fullt, og det ble opplyst i høyttaleren at de kun hadde 3 fungerende toaletter fordelt på to av togets mange vogner.

Etter en stund ble det opplyst at nå var det bare ett igjen, og dette var også forventet snart å oppgi ånden (der Geist aufgeben…) – ikke at jeg har hørt togdoer omtalt som åndelige vesener før – så alle må vennligst gå av i Liege. Jaha. Der var i det minste en spektakulær jernbanestasjon.

Vi trøstet oss med en gin&tonic mens vi ventet på neste tog

Det var flere togbytter, og innen vi kom fram var i alle fall jeg ganske utslitt.

Det ble til at vi lata oss to netter på et ganske fjongt hotell. I følge Tripadvisor er jernbanestasjonen byens høyest rangerte turistattraksjon. Den var ikke noe særlig bemerkelsesverdig. Jeg gikk også en tur i gamlebyen, som ikke var særlig gammel — så oppholdet i denne byen var ikke så mye å blogge hjem om.

Haarlem

Vi blir her tre netter på hotellet med den bratte trappa.Vi skal bare opp med koffertene EN gang, nedover skal det vel gå, og uten ballast er det bare sunt.

I går kveld var vi på orgelkonsert og fikk høre at orgelet ikke bare er fint å se på

Dette er fra et besøk tidligere på dagen, da de holdt på å stemme orgelet.

Konserten var imponerende, selv om jeg ikke har allverdens greie på orgelmusikk. Da konserten var ferdig, var det blitt ganske seint, så mine ambisiøse planer om indonesisk mat gikk i vasken, vi fortet oss til samme sted som dagen før, og bestilte burgere. Min var rå. Da jeg akkurat hadde slått opp årsaken til at man må spise hardkokte egg, tok jeg ikke sjansen på rå burger, og var ikke så sulten at det gjorde noe heller. Sendte den ut igjen. De tok det pent tilbød meg ny burger eller noe annet, men det var nå greit. Spiste litt av potetene.

I dag har vi spist frokost et annet sted. Brownies & Downies, som får skryt for frokosten sin, og da vi kom dit forstod vi navnet, omtrent halvparten av de som jobba der hadde Downs syndrom. Bra tiltak

Deretter dro vi på kanaltur. Sikra meg med min nye, fine regncape, da værmeldingen lovet 60 % sjanse for regn, men solen skinte på oss, og det var bra, for båten var åpen. Fin tur. Vi fikk forklaringen på klokkekimingen vi hører hver kveld. Klokkene ringer fra 21 til 21.30 for å fortelle folk at nå skal de stenge byportene, så det er på tide å gå og legge seg.

Da vi var i København for vel en uke siden, sa buss-sjåføren på vei til byen noe i retning av: “If this is your first time in Copenhagen, beware of the cyclists. They are the most dangerous thing in Denmark. They will NOT stop for you”

Dette kan jeg skrive under på, har forsøkt å sykle i København, blitt skjelt ut etter noter og kalt langt verre ting enn fjeldabe. Vi stakkars landsens nordmenn kan jo ikke alle disse trafikkreglene, og må ofte stoppe opp og virre med hue. Våre to nederlandske kolleger mente det umulig kunne være verre enn hjemme. Men det tror jeg det er. Det vrimler av syklister her og, men de holder et mer adstadig tempo og ingen skjeller ut folk som kommer i vegen for dem (nå kan jeg ingen nederlandske skjellsord, men regner med tonefallet ville være gjenkjennelig) . Men det kan jo være et storbyfenomen, vi får se når vi kommer til Amsterdam.

Et par andre ting vi undrer oss over: Forbløffende mange unge folk som røyker. De har kanskje ikke oppdaget snus? Foruroligende få fugler å se. Ingen spurver ved kafebordene. Noen duer og ravner der vi spiste frokost i går. Veldig få ender og gjess i kanalene. Har de flydd sørover for ikke å fryse fast? I Praha kryr det jo av svaner og ender på elva, også om vinteren, men den fryser jo ikke.

Nå har vi en liten siesta på rommet før vi setter oss på toget til Amsterdam. VI planlegger å innta dagens middag der, og deretter gå på konsert. Vi gleder oss! I morgen setter vi kursen måt Belgia.

Kiel til Haarlem

Ser ut som bloggingen så langt skjer ved høgstdags. Det ble en lang dag på toget i går. Først Kiel–Osnabrück, hvor det tok sånn bortimot en halvtime å bytte lok, så vi ble tilsvarende forsinket. Togmaten var vi heller ikke imponert over i forhold til tidligere opplevelser på tyske og ikke minst tsjekkiske tog. Så vi hadde planlagt lunsj på toget, men stusslig pulvermat fra mikroen var jo bare forbokstanven.

I Osnabrück tok det som sagt en halvtime å bytte lok før grensepasseringen, men det ble i det minste forbilledlig opplyst på tre språk hva som foregikk. Så vi regnet med ikke å rekke planlagt forbindelse til Haarlem, men på denne strekningen går det jo tog veldig ofte, så vi regna med det skulle gå greit. Men veldig greit var det ikke. Trodde ikke jeg hadde ankommet Amsterdam med tog før – men det har jeg – i 1976. Da var nok stasjonen mindre og jeg yngre og sprekere.

For det første var det VELDIG langt å gå fra der toget stoppet og inn til selve stasjonen. Over flere plan, og de fleste rulletrappene stod stille. SÅ glem dette om du er dårlig til beins. Inne i stasjonen var det vanskelig å finne opplysninger om noe særlig. Det flimret bokstaver forbi på skjermene for de forskjellige spor, men hvor er informasjonskontoret hvor man kan spørre om ting? Hvor finnes en benk man kan kvile sine slitne bein på (ikke!) og hvor er do? Vi fant heldigvis sistnevnte til slutt. Vi fant også til slutt ut hvor toget til Haarlem gikk fra, og det var flaks, for det virket som ren bingo om ting ble annonsert kun på nederlandsk, eller på flere språk. Samme gjentok seg på toget, vi trodde uansett vi skulle klare å gjenkjenne “Haarlem”, men det gjorde vi ikke. Men vi visste at det var 2. stopp, og spurte for sikkerhets skyld noen hyggelige damer, så vi kom av på rett stasjon.

Da vi kom fram syntes vi at vi hadde slept nok for en dag, og tok en taxi til hotellet. Som var ubetjent, men jeg hadde fått tilsendt en app som åpnet døra både til huset og til rommet. Innafor var den bratteste trappen jeg har sett, men vi skulle heldigvis opp bare en etasje. Rommet var fint da, veldig behagelig (og veldig myk) seng, rikelig med puter, nydelig bad. Rikelig koffertplass. Kunne gjerne hatt en stol til da – kun en. Men jeg kan sitte på senga, jeg. Kjøleskap og kaffemaskin.

I går kveld ble det ikke tid til så mye mer enn å dumpe bagasjen og gå ut for å lete opp noe mat før restaurantene stengte kjøkkenet, den stusslige togmaten var ikke noe å leve på. Men vi fant en koselig restaurant rett rundt hjørnet, og rett ved siden av den berømte St Bavo- kirken, så vi hadde rikelig klokkeklang under hele middagen.

Vi sov godt. Dette er et rolig område, med stort sett gågater, selv om det er svært sentralt. Hotellet har ikke frokostservering, men anbefaler en kaffebar rett oppi gata. Vi var ikke imponert over den, gikk videre til den store plassen utenfor kirken, og spiste nydelig frokost hos Brinckmann Mannfolket spiste stekte egg med skinke og ost, jeg gikk for appelsinjuice, kokt egg, brød med ost og skinke og en croissant. Merkelig nok fulgte det ikke med kaffe eller te, men det kunne vi jo selvsagt bestille ved siden av. Brødet var godt, appelsinjuicen var nypresset, croissanten sprø og lekker – MEN egget var nesten kaldt og helt hardkokt. Jeg ble ikke spurt om hvordan jeg ville ha det kokt, men har i ettertid funnet ut at Nederland har en del problemer med salmonella i bl. a egg, så de har antagelig ikke lov til å servere bløtkokte eller rå egg. Men varmt kunne det jo ha vært. Får håpe de får has på problemet, i likhet med Danmark som også slet med dette for noen år siden.

Da vi var ferdig med frokosten åpnet kirken, så vi måtte selvsagt inn og se. Der holdt orgelstemmeren på, så mannfolket fikk høre noen orgeltoner. Denne kirken er gigantisk, større en Nidarosdomen, og antagelig mye brukt til konserter. Under orgelet var det korpodier og flygel, og alle stolene stod vendt mot orgelet.

Inne i koret (hvor det sikkert også var plass til minst 100 mennesker, er nok der de holder sine gudstjenester heretter.

Første gang jeg har sett et eget hundedreperkapell i noen kirke. Makabert.

Deretter var det tid for en liten shoppingrunde i byen. Jeg forbannet jo de dustete bambusstrikkepinnene og peila ut en garnbutikk ikke langt herfra. Der hadde de rikelig med garn .- men nesten ingen strikkepinner, og i alle fall ikke den typen jeg skulle ha, og butikkdamen så bare dumt på meg når jeg spurte om det var vanlig at de hadde så dårlig utvalg av strikkepinner og så mye garn. Siden jeg ikke får opp døra her uten å ha strøm på mobilen, tenkte jeg også å kjøpe en liten powerbank, siden jeg har glemt min hjemme. I den butikken nektet maskinen deres å ta noen av mine kort (2 visa og 1 mastercard), så jeg gikk derfra med uforrettet sak. Peila ut en ny garnbutikk. Ganske langt å gå, men en fin tur i nydelig vær gjennom en sjarmerende by. Damen i den butikken var adskillig mer hjelpsom, selv om hun snakket lite engelsk (er jo ellers stort sett kjempeimponert over språkkunnskapene til folk her i landet). Også hennes terminal nektet å godta noen av mine kort, men hun pekte på en minibank 20 m opp i gata, så da var jo problemet løst. På veien hjem stoppa vi for lunsj ved en idyllisk kanal, ved en gangbru som snur seg 90 grader hver gang det kommer noen med cabincruiser eller en annen båt som ikke får plass under brua. Fascinerende. Og åpenbart manuelt styrt, vi så en fyr oppi tårnet som snudde på brua hver gang det kom båter. Maten var god, og på restauranter har de åpenbart ingen kortproblemer. Siden jeg hadde tatt ut rikelig cash, fikk jeg meg også en powerbank på veien hjem.

Vi har vurdert en båttur på kanalen, men det får evt bli i morgen, om været holder. I kveld tenker vi oss på orgelkonsert i den selvsamme kirken, etterfulgt av et bedre måltid. I morgen er det konsert i Amsterdam 🙂

Første ordentlige togetappe

Vi hadde det fint på Color Line. For en gigantisk båt! Åpenbart betydelig fornyet siden vi gikk på et skjær en gang i forrige årtusen. Vi gikk for Color Class, riktignok ikke den aller mest snobbete, men hadde romslig lugar med sjøutsikt og velfylt kjøleskap. Middagsbuffeten var god, særlig sjømaten. Frokosten – som er inkludert på Color Class, og inntas i restauranten med panoramautsikt – var enda bedre.

I Kiel var det gangavstand til Hauptbahnhof, og to timer å vente. Jeg brukte tiden på å spore opp garn og strikkepinner, men den forbaskede bambuspinnen knakk etter fire omganger. Kvasse og stikkete var de og. Kjøper ikke det mer.

Nå blir det en lang økt på toget, før vi om en tid tar kvelden i Haarlem. Har ikke sett så mye spennende i dag, annet enn at jeg så igjen min første datamaskin (Fra Gjøvik Felles BHT) på en utstilling i shoppngsenteret i Kiel. Vi hadde heller ikke fått med oss at det fortsatt er påbudt med munnbind på tyske tog, så vi var bekymret for å bli kastet av toget av en tysk regelrytter, men et par snille medpassasjerer forbarmet seg over oss, så nå er vi ordentlig utstyrt. Vi får vel skaffe oss en pakke munnbind,, gudene må vite hvordan det er andre steder.

Sjette gang på interrail

Riktig en etterlengtet ferie. Sommeren har vært uvanlig hektisk, og hele det siste året har vært preget av overtid og lange vaksineøkter.

Men nå er det ferie! Fikk jo en forsmak forrige helg, på tur med hele staben til København. En staselig tur, ikke minst var vi uvanlig heldige med været.

Været er like fint denne helga – om enn litt kjøligere. Det merkes at det er september. Men vi satt på dekk en stund også denne gangen. Forhåpentlig går vi ikke på et skjær, slik Kielerfergen gjorde sist vi prøvde oss. Da kom vi ikke lenger enn til Moss

Vi startet dagen med tog fra Moelv, heldigvis ikke buss for tog lenger, og inviterte også denne gang Osloboende døtre på lunsj før avreise. Vårt nyeste barnebarn Anton var VELDIG fascinert av morfar.

HAn er jo ellers sin far opp ad dage, lille søtingen.

Nå er vi kommet ombord, og har tenkt å ha en rolig kveld og våkne friske og opplagte i Kiel i morgen.

Interrail i koronaens tid – oppsummering og ting å tenke på til neste gang

Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.

Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.

Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.

Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg “Exclusive gold rewards” for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.

Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.

Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd “Gold Rewards”, selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er 😀

Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.

Interrail i koronaens tid – Hamburg

Denne dagen har for en stor del blitt tilbrakt på toget. Vi tok et ganske tidlig tog fra den gigantiske jernbanestasjonen i Leipzig, hvor jeg var nokså stolt over at jeg klarte å bestille plassbilletter til tross for at damen i skranken nektet for å kunne noe annet enn tysk. En komfortabel tur uten overganger, og servering på toget.

Vi kom fram til Hamburg ved lunsjtider, fant hotellet, som ligger rett over ganten for jernbanestasjonen, som også her er diger…Stort fint rom, god seng. Jeg følte for en siesta etter lunsj, da vi hadde operabilletter til i kveld.

Vi tok en taxi til operaen, for ikke å risikere å komme for sent. Eugene Onegin. Fantastisk vakker musikk. Jeg har sett den før, og hadde for meg at det er en av disse operaene hvor alle dør, men det er jo ikke det. Det er bare en som dør, og det er endatil i annen akt. Operaen ender med at heltinnen er moralsk og standhaftig, og Onegin synes synd på seg selv. Han får jo sitt pass påskrevet allerede ganske tidlig i operaen: har dårlige manerer og er dessuten frimurer og en drukkenbolt. Vi syntes ikke særlig synd på ham. Flotte sangere og utmerket orkester. Litt underlig at pausen kom midt i annen akt, men men.

Operaen i Hamburg er tysklands eldste, grunnlagt allerede på sekstenhundretallet. Mahler har vært sjefdirigent. Nåværende bygg er fra femtitallet, det var jo ikke stort igjen av denne byen etter krigen. Første og så langt eneste operahus jeg har vært i hvor det ikke var kø verken i baren eller på do. Vi gikk hjem, siden vi har sittet på akterspeilet det meste av dagen. Det var en fin tur, temperaturen er fortsatt svært behagelig.

I morgen setter vi kursen mot Danmark, og ser fram til å bli kvitt munnbindet.

Interrail i koronaens tid – Leipzig

Ikke min favorittby. Vi har vært her en gang før, og hadde et fint besøk i Thomaskirche og Bach-museet. Nå blir det litt mer av en transportetappe.

Vi kom hit med toget fra Dresden ved lunsjtider – togturen var vakker og ganske kort. Vi fikk sjekke inn på hotellet med det samme, det er nok ikke fullt. Helt greit hotell H2, rett ved Hauptbahnhof – det er bra, vi skal videre i purkotten i morgen.

Vi fikk en god lunsj på Bayerische Bahnhof. Jeg gikk igjen for veggisalternativet, etter at google hjalp meg å oppklare hva Maultasche er for noe. Bokstavelig oversatt vil jeg tro det er mulepose, men de serverte ikke havre. Det er en tysk versjon av pasta, denne gangen fylt med grønnsaker. Mannfolket gikk for riesenscnitzel. Tror likevel James Price tar kaka.

Deretter fant vi Mendelssohn-museet. Interessant å se leiligheten hans, men ellers var dette ikke verd pengene, du kan lese det meste av dette på nett helt gratis. Men litt av en kosmopolitt med et interessant liv, skal finne en biografi. Fra tidligere visste jeg lite om ham, annet enn at det var han som fant fram Bach igjen, og har sunget noen av de mest kjente verkene hans.

Interrail i koronaens tid – Dresden

Vi har vært i Dresden to ganger før, og anbefaler byen på det varmeste. Problemet med interrail er jo at det kan bli korte opphold mange steder. Selve togturene er jo også ofte interessante, det gjelder å finne en balanse her. Dette blir også et ganske kort opphold i Dresden, og ingen besøk i Semperoper denne gangen, alt var utsolgt.

Vi startet dagen med en nydelig frokost på hotellet. Deretter dro mannfolket på gudstjeneste i Frauenkirche, og kom begeistret derifra over hvor mye musikk det hadde vært. Jeg lata meg, må jeg tilstå. Det er my logistikk i en slik tur, blir litt sliten i hodet etterhvert.

Vi rusla en tur i byen, været er fortsatt nydelig og sommerlig, og oppdaget ved lunsjtider at vår gamle favoritt Sophienkeller hadde fått en utgave nærmere Semperoper med utendørs servering. Jeg spiste en aldeles nydelig vegetarrett og tenker å stjele ideen. De kalte det Kartoffelrulade. Tenker man har smurt potetmos (god og hjemmelaget) på plastfolie, lagt på fyll, som her bestod av spinat og fetaost (tenker man kan fylle med mye spennende), rullet sammen slik at potetmosen dekket alt, og stekt i ovn eller panne. Servert med nydelig salat og ostesaus. Kjempegodt.

Deretter gikk vi for sightseeing med buss, det er jo veldig kjekt når man er mett, og på en nydelig solskinnsdag er det godt å sitte i åpen toppetasje. Det var en ganske lang tur, med mye informasjon underveis. Nå har vi i alle fall oppdaget at Dresden er mye mer enn Altstadt. Og det er fortsatt mye vi ikke har fått med oss. Vi vurderte en dag til her, men velger å ta en tur innom Leipzig, så vi drar dit i morgen. Det er en ganske kort tur.

Interrail i koronaens tid – Karlovy Vary til Dresden

Vi hadde gjerne blitt en dag til i Karlovy Vary, en vakker by med mye å se som vi ikke rakk. Men det gikk ikke, hotellet vi bodde på var fullt, stort sett alle andre var også fulle, så vi gav opp å få en dag til her. Det må foregå noe spesielt der denne helga? Men vi drøyde til utpå dagen med å ta toget videre, så vi rakk en god spasertur i byen. Vi så flere av kolonnadene med varme kilder, vi så geysiren som spruter opp i været, vi så elva som var så varm at det røk av den enkelte steder, og fargerike mineralavleiringer på elvebunnen. Vi så Diana Lookout-tower, men rakk ikke å ta turen dit opp. Taubanen opp dit går fra rett bak det sagnomsuste Hotell Pupp, grunnlagt i 1701 og drives for tiden av sjette generasjon av familien Pupp. Det er nok ikke billig å bo der, men det hadde jo vært stas å gjøre det en gang. Heller ikke de hadde noe ledig for i dag…

Vi gjorde også et nytt forsøk på å komme inn i Becherowka fabrikken/museet, men der måtte man melde seg på grupper, og det eneste de hadde ledig var en omvisning på tsjekkisk. Muligens et koronatiltak? Virket jo ikke sånn på den videoen jeg posta i går.

For om tiltakene er avskaffet hjemme, lever de fortsatt i beste velgående i resten av Europa. Munnbind kreves i butikker, jernbanestasjoner og hoteller, så sant man ikke sitter i ro og spiser. Vi ble avkrevd koronasertifikat på hotellet både i Karlovy Vary og nå i Dresden. Men det er mye folk ute, livet får sin gang.

Vi tok toget etter lunsj, i retning Dresden. Togbytte i en by jeg ikke klarer å huske navnet på (fremdeles), og vi hadde 23 minutter til å rekke togbyttet. Toget var 24 minutter forsinket. Den særdeles vennlige og pliktoppfyllende konduktøren kom og forklarte oss dette, samt hvilket tog vi evt kunne ta videre en time senere – og da vi gikk av og stod og virra med hue på stasjonen, kom han nok en gang ut av toget og sa – toget til Dresden står på spor 3 og går om 2 minutter. Vi rakk det… Takk til han, har lagt inn skryt på facebooksiden til tsjekkisk jernbane.

Derfra til Dresden tok det en times tid, på den tiden spiste vi god mat og drakk vin. Det er god service på tyske og tsjekkiske tog. Det var også en særdeles vakker og malerisk tur langs Elben. Vi har fortsatt nydelig vær og sommerlige temperaturer. Her i Dresden har vi flyttet over gaten og oppgradert oss litt siden sist vi var i Dresden, og bor fasjonabelt på Pullman Hotel med gangavstand til både jernbanen og byens severdigheter. Alt er utsolgt på Semperoper dessverre, men orgelandakt og evt gudstjeneste i Frauenkirche må vi få med oss, det er en sterk plass. Og selv om vi har vært her to ganger før, har vi nok ikke sett alt byen har å by på.