Brunkål og flæsk

Mannfolket har endelig klart å overtale meg til å se på Matador – som er Dansk Radios mest sette program noensinne. Produsert rundt 1980, og handler om livet i den fiktive danske småbyen Korsbæk i årene 1929 til 1947. Den har blitt vist svært mange ganger på dansk TV, og første gang den ble vist var gatene folketomme under sendingen. Man kan fortsatt se alle episodene på Bonanza-siden til dr.dk – noe jeg koser meg med om dagen.
Det spises (og drikkes) mye i denne serien. Og jeg har latt meg inspirere til å lage Brunkål og flæsk, en klassisk, dansk husmannsrett. Jeg brukte brødrene Prices oppskrift. Det ble veldig godt, men for egen regning til senere: krydringen ble passe. Det ble for mye væske, selv om jeg brukte mindre enn en halv liter (til to av de minste kålhodene). Innbiller meg at konsistensen skal være omtrent som norsk surkål – ikke som suppe. Etter en halv time i trykkoker var kjøttet absolutt ikke så mørt som beskrevet, kunne sikkert stått en halvtime til.

Og så vil jeg si at det åpenbart er for lenge siden brødrene Price har sett Matador. Det dufter vidunderlig under tilberedningen, men det duftet neppe sånn i Lauras kjøkken. Hun var jo kokke hos byens fremste familie – der gikk det mer i hummer, kalvestek og artisjokker (skal de ha kaktus? – som stuepiken lurte på da Laura gikk løs på dem). “Røde” og “Fede” fikk heller ikke verken mat eller drikke (selv om Røde prøvde å snike seg inn via kjæresten Agnes) hos Laura. De spiste på Jernbanerestauranten, hvor denne retten utvilsomt ble servert. For ikke å snakke om hos den utmerkede Kathrine, gift med svinehandler Larsen. Der duftet det nok slik rett som det var.
Se programmet, og prøv retten. Det var kjempegodt! Selv om jeg var noget skeptisk til fosfat og natriumnitrat som min bit med kotelettflesk var tilsatt. Hadde man hatt en skikkelig slakter, kunne man sikkert fått lettsaltet flesk uten kjemikalier?
Har uansett ikke tenkt å spise dette hver dag.

image

image

image

image

 

Max Manus

Da fikk vi endelig sett denne filmen vi og…
Jeg er imponert – mer er det ikke å si om den saken. Denne anmeldelsen sier det meste av det jeg også mener.

Jeg synes nettopp utviklingen fra de naive guttungene i starten til det mer kompliserte bildet mot slutten er noe av det beste ved hele filmen. Framstillingen av Tikken er god, men yter henne antagelig ikke rettferdighhet. Det er riktig at hun her framstilles som staffasje, kakepynt og kjæresten til Max – mens hun vel i virkeligheten var sjef og organisator – slik vi får et glimt av i starten, men siden forsvinner det.
Filmens aller beste prestasjon synes jeg også blir levert av Ken Duken. Ti dagers norskkurs – ga sannelig et overbevisende resultat her. Selv om vi ikke får noen dyp innsikt i Siegfried Fehmers tankegang, er det ikke vanskelig å se at dette er en mann med mange fasetter slik Duken framstiller ham.