Årets nyttårsbetraktning

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

REKO-ringen

Oppdaget jeg ved en tilfeldighet under litt generell nettsurfing. Det er jo genialt! Oppstod etter sigende i Frankrike, er blitt svært populært i Finland, og har den siste tiden også spredt seg til Norge.

Kort fortalt vil det si at du melder deg inn i en REKO-ring-gruppe på Facebook, fortrinnsvis ikke altfor langt unna der du bor. For meg vil det sin Hamar. Der legger lokale matprodusenter ut hva de har å selge, og forbrukerne bestiller det de vil ha i gruppa, og møter opp til utlevering til fastsatt tid og sted. Leverandørene er greie – foreløpig har jeg handla to ganger, en produsent fra Fåvang og en fra Snertingdal. Begge kjører jo forbi Moelv på vei til Hamar, så det virka litt dumt å kjøre etter, men begge syntes det var greit å stoppe på avtalt sted ved Mjøsbrua og levere sakene.

Dette er jo helt topp for småskalaprodusenter, som får mye bedre betalt for varene sine enn de ville fått hos matvarekjedene, og det er også helt topp for forbrukerne – her får man kjøpt kjøtt og egg fra dyr som har kosa seg i det fri, sjeldne spesialiteter, økologiske grønnsaker, ost, smør – u name it.

Les mer om konseptet her.

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

En litt annerledes mandag

Stod opp litt for seint, men mannfolket var snill og kjørte meg helt til døra på Hamar Tinghus. Et nytt, flott og moderne bygg.

Ikke vanskelig å finne veien til rettssal 9, hvor jeg og 17 andre ble mottatt av en hyggelig rettsbetjent. Alle ble trøkka inn i et rom beregnet på 10, så det var litt trangt. Rettsbetjenten konstaterte at hele 13 av disse – i likhet med meg – var nye, og at vi hadde hatt uflaks med vår første sak. 

En alvorlig sedelighetssak om voldtekt og mishandling, som skal gå over 4 uker. Flere ga uttrykk for at de grudde seg, både for saken og varslet bevismateriale. Nettopp på grunn av sakens varighet, var det kalt inn hele 18 personer. Lagretten skal til syvede og sist bestå av 10 personer, men man valgte i dette tilfelle å ha 2 reserver med hele veien i tilfelle forfall – slik at ikke hele saken måtte kjøres om igjen.

Av de innkalte kan så aktor og forsvarer “skyte ut” 3 personer hver, selv om kjønnsbalanse er påkrevd. Det skal sitte 5 kvinner og 5 menn i lagretten til slutt. Flere har fortalt meg at folk med akademisk utdannelse – og spesielt kvinner – som regel blir skutt ut. En av de tilstedeværende, som jobber i “trøste og bærebransjen” som Britt Åse kaller det, fortalte at hun som regel ble skutt ut når hun ble innkalt til jurytjeneste. Men ikke i dag. Det ble imidlertid jeg og to andre. Forsvareren likte åpenbart ikke trynet på oss – eller yrket vårt.

Jeg lurer egentlig litt på hva dette kommer av. Vi som har holdt på i nevnte bransje en stund, vet i alle fall med sikkerhet at alle saker har to sider. MINST. Så jeg kan ikke helt skjønne at vi skulle være de mest fordomsfulle i forhold til en tiltalt med belastet bakgrunn, snarere tvert om.

Men vi er kanskje ikke så lette å føre bak lyset med billige advokattriks? Hva vet jeg. Jeg ble stemt ut, og er veldig glad for det.

Aktor ville ikke stemme ut noen, så de resterende tre ble fjernet ved loddtrekning. Forsvareren prøvde seg med at han gjerne kunne stryke enda fler, men det fikk han ikke lov til.

Tusen takk :-)

Til både Alt Godt og C’est la vie 🙂

Hilde og Hagen: Hilde er som meg, ho bloggar om livet, hage, musikk og alt som er fint.

Yepp. Noe favorittmerkeprodukt når det gjelder parfyme eller klær er jeg helt blank på.
Men jeg liker bloggene til både Alt Godt og C’est la vie… så jeg skal svare etter beste evne:

1. Hvorfor startet du å blogge?

Jeg startet før noen andre 🙂 Jeg skrev en dagbok på nett lenge før begrepet blogg var oppfunnet, og fikk kontakt med mange andre hageinteresserte via denne dagboka. Jeg gjorde – og gjør det – først og fremst for min egen del. Og siden jeg begynner å dra på åra, så tenker jeg at i vår digitale tidsalder, så kan mine etterkommere finne ut hva mormor tenkte på?

2. Hvilke blogger følger du?
Det ligger på blogglista mi?

3. Favorittmakeupmerke?

Hallo?

4. Favorittklesmerke?

Hallo? Så lenge det passer…

5. Ditt må-ha make-up-produkt?

Nei? Makeup er ikke noe jeg må ha…

6. Favorittfarge?

Raud, utvilsomt.
Ikke helt utvilsomt, men jeg er også glad i rødt 🙂

7. Parfyme?

Til tross for apell til Alt Godt er mine favoritter fortsatt Flowers og Truth.

8. Favorittfilm?

Ahh – Gone with the Wind, og jeg er en svoren fan av alle James Bond-filmer.

9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?

Jeg vil gjerne besøke så mange land jeg kan. Har akkurat snakket litt med min yngste datter om at vi burde ta en tur til Roma sammen. Snart skal jeg igjen til Praha med mannfolket. Gleder meg til det.
10. Still og besvar det siste spørsmålet selv: Vil du noengang skrive ei bok?

Det har jeg gjort. Jeg er veldig glad i krim, og skrev en krimroman selv for noen år siden. Sendte den inn til diverse forlag og fikk oppleve hvordan de jobber. De sendte en positiv tilbakemelding med anvisninger på hva man burde jobbe med. I neste instans mente de det stikk motsatte. Gadd ikke mer, og har lagt den ut på Kindle books 🙂 Jeg fikk i alle fall mye hjelp med språk og sånt. Og nå kan i alle fall de som vil lese den her.

Prøver meg med å sende til følgende:
Ellea, Solfrid, Kirsitn, Charlotte og MonaO – så får vi se om de får det med seg. Det var langt fra ti, men jeg har jo bare en avkrokblogg 😉

Barnemordersker, skjeletter og Goethe

Når skjeletter ramler ut av skapet, er det sjelden en hyggelig foreteelse. I Åsnes kommune kom det et halshugget sådant opp av jorda for litt siden.

Billdet er lånt av Glomdalen, som forteller den tragiske historien om barnemordersken Anna Østmo. Hun drepte sitt nyfødte barn, sydde det inn i madrassen og tilsto da det ble funnet pga stanken som oppstod. Nå får hun forhåpentlig en grav på kirkegården – slik hun hadde ønsket. På hennes tid fikk ikke slike syndige kvinner komme i vigslet jord.

Anita henviser også til denne siden. Det er trist og hjerteskjærende å se hvor mange av de dødsdømte som ble dømt for fødsel i dølgsmål eller barnemord.

Omtrent på samme tid blir en annen Anna – Anna Catharina Höhn – dømt og henrettet for samme forbrytelse i Weimar. Dette kan hun takke innenriksministeren for- Johann Wolfgang von Goethe. Hans stemme for dødsstraff avgjorde saken, og i egenskap av innenriksminister stod han for et stort sikkerhetsoppbud ved henrettelsen, for å avverge eventuelle protester. Dødsstraff for slike forbrytelser begynte heldigvis å bli upopulært, begge disse Anna’ene var blant de siste som ble henrettet for dette. Goethe var åpenbart en intelligent mann, han har hatt stor betydning for tysk og europeisk kultur – men det er noen sider ved mannen som har vært godt gjemt fram til nå. Han har nærmest vært kanonisert – av nazistene, kommunistene og frimurerne – i den grad at særlig nazistene redigerte hans brev og etterlatenskaper slik det passet dem, og disse redigerte “sannhetene” har blitt videreført fra ett forskningsprosjekt til et annet. Først etter jernteppets fall er originalpapirene tilgjengelige for utenlandske forskere. Den amerikanske professoren Daniel Wilson skrev i 1999 en bok som vakte allmenn oppsikt i Tyskland. Den er ikke oversatt til verken norsk eller engelsk så vidt jeg kan finne – men noe omtale finnes. Det går fram av Goethes brev og etterlatte papirer at han i egenskap av innenriksminister infiltrerte studentmiljøer og “hemmelige klubber” (disse florerte i stor grad på denne tiden) med betalte spioner, for å avsløre eventeulle opprør i emning (minner om noen som prater om krigen mot terror i dag kanskje?). Spesielt dette, og den klare parallellen til kommunistregimets bruk av spioner, er bakgrunnen for diskusjonen som oppstod i Tyskland i kjølvannet av boka. Goethe solgte også fanger – småkårsfolk som var dømt for mindre forbrytelser – til engelskmennene, disse trengte folk til å sloss i sine opprørske kolonier. Han slo hardt ned på lovlige protester som bønder og leilendinger organiserte mot ulovlig utbytting. Kanskje var han et barn av sin tid – men alt dette ble også sterkt kritisert i samtiden- så det blir antagelig ikke helt riktig å kalle mannen en humanist og forkjemper  for demokratiske idealer, slik det i stor grad er blitt gjort. Som de fleste folk – “store” som “små”  – hadde han utvilsomt både lyse og  mørke sider. Det burde være interessant å studere alle sammen?

Jeg har ikke lest så svært mye verken om eller av Goethe, kun “Faust” og noen småstykker fra tysktimene,  så her gjør jeg som Hjorthen og uttaler meg friskt om ting jeg ikke har rede på. Men det er interessant å grave etter informasjon, jeg har forsøkt å angi om ikke alle, så i alle fall mange lenker og kilder – og man lærer mer av selv å skrive ned sine tanker.

Goethes kvinnesyn og kvinneforbruk gjør meg både trist og kvalm. Han var stadig “forelsket”, og brukte sine svermerier i det han skrev. Den kvinnen han hadde det lengste forholdet til var Charlotte von Stein – en gift kvinne, mange år eldre enn ham selv. Forholdet skal etter sigende ha vært platonisk, og da Goethe ble opptatt i frimurerordenen, ga han de hvite kvinnehanskene han fikk til henne. Disse skal visstnok gis til en dydig kvinne man nærer respekt og aktelse for, men man kan jo spørre seg hvor alvorlig Goethe egentlig tok frimureriet. Det er jo mulig at dette kun var nok en spionasjearena for ham – han ble aldri noen ihuga eller flittig frimurer. På den tiden var Frimurerlosjen kun ett av de mange hemmelige selskaper Goethe i kraft av sin stilling måtte holde et visst oppsyn med.  Forholdet til fru Stein ble etter hvert en truende skandale, og Goethe rømte til Italia. Der traff han den unge og frodige Christiane Vulpius, som han flyttet sammen med og fikk flere barn med. Kun en sønn levde opp. Christiane var en fornuftig, praktisk og handlekraftig kvinne- Goethe kan antakelig takke sin skaper for at han fant henne. Hun var imidlertid uten utdannelse og kom ikke fra noen fin familie, så han kunne ikke ta henne med i de finere forsamlinger. De var jo ikke gift heller, før etter mange år. Og hun fikk en dårlig lønn for å ha viet livet sitt til den store mann – da hun lå på dødsleiet stakk Goethe av, han nektet å besøke henne og gikk ikke i begravelsen heller. Sykdom og død var åpenbart ikke noe for ham.

For et års tid siden skrev jeg en liten omtale  av boka til Roger Aase om frimurerne. Det hadde kanskje vært rimelig ogå å skrive litt om hvordan de presenterer seg selv, tenkte jeg – og bladde denne uka litt i deres storstilte jubileumsbok “En lysets orden”. Det er en ganske kjedelig bok, full av selvskryt og glansede bilder som man vel kan forvente av en  slik publikasjon, men noen blaff av selvinnsikt finnes sannelig, med røtter hos nettopp Goethe: (Sitat fra boka “En lysets orden” – som du kan lese på bokhylla.no – side 78)

“…noe Goethe hadde gitt genial form i “Faust”. Det er blitt sagt om dette diktverket at det inneholder hele frimueriets “vesen”. Hovedpersonen, Faust, representerer det enkelte menneske og det søken etter sin bestemmelse. Djevelen, (Mefistofeles) har inngått et veddemål med Gud om hvem av dem som skal vinne Fausts sjel. Den sprenglærde Faust har studert alle vitenskaper uten å ha funnet svar på livets gåte og inngår en pakt med sin skygge – Mefistofeles, som vil lede ham. Fausts liv blir en ekskursjon gjennoom tallrike yrker, eventyrlige opplevelser og djerve ambisjoner, inkludert forførelsen av et uskyldig pikebarn. Hvis suksess i handlingens verden hadde vært det saliggjørende, som Faust er inn på, ville djevelen ha vunnet veddemålet. Men Fausts onde ånd blir snytt for byttet, for til slutt blir Fausts sjel ført bort av engler, enda han for sent har innsett sin brøde. Gretchen er blitt vanvittig og befinner seg i himmelen. Da lyder det et kor fra oven:

Wer immer strebend sich bemüht

Den können wir erlösen

Fordi Faust har gått i seg selv, oppnår han å bli gjenforent med Gretchen som symboliserer kjærligheten ,det guddommelige prinsipp. Han har fått se lyset og er vendt tilbake til sitt opphav. ”

Unnskyld meg, men her ser ialle fall jeg Mefistofeles som fadderen og alle de merkverdige opplevelsene og krumspringene han tar Faust med på som en klar parallell til alt det tullete de driver med i losjen. Man oppnår ingen innsikt eller personlig vekst ved å stenge seg inne og lukke seg ute fra folk med feil kjønnsorgan, feil tro eller feil meninger – tvert om.  Og kvinnesynet her er jo bare til å få vondt i magen av, men det var antagelig ikke annet å vente på syttenhundretallet, dette var nok gjengse holdninger og ikke noe Goethe fant på selv. Åpenbart har saken med barnemordersken gjort et visst inntrykk – til tross for at Goethe sendte henne i døden. De lærde litteraturhistorikere er visstnok ganske enige om Gretchen-motivets opphav. Eller var han så kynisk at han gjorde det for å få en mer dramatisk slutt på sin litterære historie? Hvem vet. Dette store epos tolkes i alminnelighet som en fortelling om mannens evige streben mot større forståelse av sannheten, og dette gjør at Gud til slutt vinner, alle feiltrinn underveis tilgis fordi målet var edelt.

Hensikten helliger midlet, kvinner er forbruksvare – men til slutt er det likevel hun som skal redde ham, med sin enkle, trofaste og altovervinnende kjærlighet?

(hmmm…jeg må ha gått glipp av noe helt vesentlig her…)Les den (eller se den flotte operaen hvis du ikke orker en slik murstein), og tenk selv. Selvsagt var perspektivene på mangt og mye annerledes enn i dag da denne ble skrevet – ikke minst er vel kvinner i dag i alle fall i navnet anerkjent som mennesker. Bortsett fra i frimurerlosjen og lignende mannsbastioner naturligvis.

A propos kynisk omgang med gamle bein- frimurernes jubileumsbok bekrefter også at her i huset bruker de knokler og beinrester av døde mennesker til selskapslekene sine.

Dette er faktisk i strid med norsk lov. Jeg tviler på at dette er rester av henfarne frimurere som har testamentert sitt legeme til slik bruk. Dersom de har gravd dem opp på nedlagte kirkegårder (som Roger Aase forteller det går rykter om), er dette i  så fall forbudt – det er ganske strenge regler (forskrift til lov om kirkegårder) for hva som skal gjøres med oppgravde bein – jfr funnet i Åsnes. Det er også i hehold til Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik forbudt å bruke menneskelig vev til kommersielle formål. Rene underholdningsformål står det ingen ting om – det var kanskje for grotesk til at lovgiverne tenkte tanken. Underholdning er vel også kommersiell, særlig når den koster så mye som den gjør i dette huset…

I forskningsetisk bibliotek finnes også en interessant artikkel om “Etikk og gamle skjeletter”. Heller ikke denne forfatteren later til å ha tenkt tanken på at det finnes en rekke slike “samlinger” som absolutt ikke brukes til forskning, men som rekvisitter i selskapslekene til en lukket gruppe menn. Verken sektens prester, politifolk, jurister eller øvrige medlemmer later til å se noe galt eller uetisk i dette. Vi får håpe de losjene som er bygd de siste åra – etter at disse lovene ble vedtatt – i det minste bruker plastskjeletter. Det vil jo i så fall gi  “ritualene” deres det komikkens halloweenskjær de fortjener.

Jeg for min del vil i alle fall gjerne kremeres når den tid kommer,  det burde sikre mot at jeg blir brukt til forskning eller underholdning, slik at min aske kan komposteres i fred under en rosebusk. Før det kommer så langt, ser jeg imidlertid gjerne at eventuelle brukbare deler blir overlatt til folk som fortsatt lever og trenger dem. Jeg har forsåvidt heller ikke noe i mot å bli brukt til forskningsformål, så lenge ikke dette strider mot mine etterlattes ønske om en anstendig bisettelse – de får ha det siste ordet her.

Nå har jeg skrevet mye stygt om stakkars Goethe. Hans litterære geni er allment anerkjent og ubestridelig. Men det må være lov å si at han kanskje hadde noen dårlige sider likevel (jfr den hjemlige Hamsun-debatt). Selvironi (?) haddde han også, han  var vel omtrent 50 da han skrev denne. Selv om det ikke hindret ham i å forelske seg nok en gang i en tenåring da han selv var over 70.

Diktene taler vel for seg selv – og kan tjene som en vakker aftensang:

Wanderers Nachtlied:

Der du von dem Himmel bist,
Alles Leid und Schmerzen stillest,
Den, der doppelt elend ist,
Doppelt mit Erquickung füllest;
Ach, ich bin des Treibens müde!
Was soll all der Schmerz und Lust?
Süßer Friede,
Komm, ach komm in meine Brust!

Ein Gleiches:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

http://www.youtube.com/watch?v=d2NWqF9eDXo

Kommersielt?

Siv Jensen har ikke min politiske sympati. Jeg kjenner ikke dama personlig. Men jeg fikk noen tanker da jeg leste dette oppslaget i Dagbladet.
Som vanlig er overskriften egnet til å skape misforståelser. “Sponses med luksussmykker”. Aha, korrupte Siv legger smykker for millioner på kistebunnen… Men det går fram av artikkelen at hun for det første ikke FÅR smykkene – hun låner dem. Og leverer dem tilbake. Firmaet som låner ut smykkene er naturligvis henrykte over medieeksponeringen og muligheten for å få vist fram sakene sine på TV. Siv bedyrer – og Dagbladet har åpenbart ikke klart å grave fram noe annet – at denne avtalen er gjort fullstendig i henhold til stortingets regler.
Er det noen som gjør noe feil her – og i så fall hvem?
Det er jo ikke noe nytt at firmaer kjøper seg eksponering i media ved å henge produktene sine på kjendiser… Hvor mange logoer teller du for eksempel på damene i dette oppslaget? Og tror du de har kjøpt skiene sine selv?
I idretten er det greit, på stortinget er det feil?
Jeg merker at jeg ikke er helt komfortabel med at verken idrettsstjerner eller politikere er til salgs – men er det galt av dem å bruke klær/smykker/annet stash fra designere de liker? Er det feil av de som produserer slikt å tilby folk som er i media en gunstig avtale for å fremme produktene sine?

Jeg merker at jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Bør politikere og andre som er i media rett som det er utelukkende kle seg i sekk og aske – eller uniform – for å unngå mistanke om at de er kjøpt og betalt av kommersielle interesser? Eller bør det være forbundet med straff for designere eller andre å tilby rabatt/utlån/gunstig avtale til slike folk fordi de ser en stor reklameeffekt av dette?
Kanskje burde det være forbudt med reklame i det hele tatt….Eller i alle fall å benytte kjendiser i markedsføringen. Hmmpf…

Dette blir jo bare verre og verre.
Jeg har egentlig lenge tenkt at det må være problematisk å være kvinnelig politiker, ikke minst på grunn av klesbudsjettet. Jens & co kommer unna med 3 dresser og en 6-8 forskjellige slips – men kvinnelige politikere må jo se fikse ut til enhver tid og ikke bruke samme antrekket for mange ganger. Men får de ekstra klesgodtgjørelse? Kan jeg aldri tenke meg…Og sponsoravtaler skal de åpenbart også henges for.

Nå er det den tiden av året igjen…

hvor sommer- og vinterhobby kolliderer så det suser etter. Denne helga skal jeg synge i Vang kirke- Förkledd Gud er hovedverket. Ellers skal vi synge Landkjenning og mannfolkets arrangement av Herre Gud ditt dyre navn og ære – som er en folketone fra Romedal. Han har laget et meget sprekt arrangement (mener jeg, da…) for messing, orgel og blandet kor. Og i morgen er det konsert. Dette er en markering av at musikklinja på Stange VGS er 25 år. Vårt yngste englebarn begynte der i høst, og Ringsaker kantori samarbeider med musikklinjekoret om denne konserten. Vi har samme dirigent, det er antagelig en nærliggende årsak, men det er et samarbeid som nok er en fordel for begge parter. Gjennomsnittsalderen er unektelig noe høyere i kantoriet, og det er en fordel for bassene og en ulempe for sopranene. Sammen er vi dynamitt, er det ikke så de sier 😉 Skal bli morsomt å synge sammen med yngste englebarn på annensopran, og etterpå er det jubileumsfest 😀
Får nok ikke raka noe denne helga, nei – så det er like bra det er bikkjekaldt. Da vi kjørte hjem fra korøvelse i kirka i går bemerket englebarnet at det lukta skikkelig “eggefis” hele vegen, så vi skylder på islendingene for at det er så kaldt.

På gjengrodde stier

Jeg ble veldig glad i går, da jeg var nede på stranda for å dyppe mitt overopphetede legeme i Mjøsa – og fant igjen min barndoms sti på veien opp. Jeg trodde den var helt gjengrodd, vi har stort sett brukt en litt annen og mer beferdet vei til stranda de siste årene. Men det skal jeg sannelig slutte med. Veien opp fra stranda vakte barndomsminner om blåbær og linnea.

Vi er jo usannsynlig heldige som bor slik at det bare er et par hundre meter idyllisk skogssti som skiller oss fra badestranda. Moelv har mange fine badeplasser: Smestadvika, Boligvika, Skinka, stranda vår (som først har fått navnet mormorstranda av mine barn, det brukes nå av hele nabolagetSmile), Sanna, Møkkvika (riktig idyllisk, etter at det kom renseanlegg til tross for navnet Tongue out) og Steinvik. Kanskje har jeg glemt noen, jeg er tross alt ikke innfødt, hehe. Men jeg tror ikke det er noen andre steder rundt Mjøsa som har så mange fine badeplasser – vi har mye å ta vare på! Denne uka har jeg badet hver dag – det er uvanlig tidlig badevann i sommer, naturligvis fordi det er så varmt.  Ellers pleier jeg vanligvis ikke hæle før i slutten av juli eller så. I min barndom var det annerledes . Da bada vi jo alltid rundt sankthans, helt til Ottaflommen kom og ødela alt sammen, og det ikke var badevann igjen på lenge. I alle fall ikke uten  å hakke tenner… Så det er vel like før nå også.

Men enn så lenge er det slik som dette – her har jeg knipset hele veien til stranda…på vei til dagens tredje og siste bad:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=0yffbrB6RFc]

Mikrofinansiering

clipped from www.kiva.org

blog it

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen – er en litt forslitt frase.
Men det er jo ikke desto mindre sant. Det har vokst fram en del slike foretak på nettet, hvor alle som har en paypalkonto kan yte sin skjerv til fattige folk som trenger penger til å starte med noe som kan gjøre livet deres bedre. Jeg har holdt på med dette en stund – var litt skeptisk i starten, men etter at mine første utlånte femti dollar er blitt smått om senn tilbakebetalt fra et frukdyrkerkollektiv i mellomamerika, har jeg fortsatt med dette. Kvinnen i klippet mitt mangler fortsatt 125 dollar for å kunne utvide sin fortausforretning. – Og det finnes mange andre.
Det varer vel ikke lenge (eller kanskje det allerede fins..) før noen sleipe jævler lager en slik webside og stikker pengene i egen lomme – men Kiva er forholdsvis stort og anerkjent. Jeg satser i alle fall på at pengene kommer dit de skal. Jeg tror også dette er en god form for hjelp til selvhjelp. Det finnes etterhvert en god del dokumentasjon på feilslåtte prosjekter hvor vestlige eksperter har hatt hele styringen og de som skal “hjelpes” ikke er involvert i det hele tatt, og når ekspertene reiser hjem, ramler det flotte prosjektet sammen.
Her stilles det krav om tilbakebetaling, mottakerne styrer selv prosjektet og gjør framskritt i eget tempo. Særlig kvinner har vist seg å ha god nytte av denne type prosjekter – enda en god grunn til å støtte dem.