Planter fra Hageglede dukket opp i dag. Erfaringen med dem har jo vært litt ymse, men nå er jeg rimelig fornøyd. Bestilte 3 stk roser, Malvern Hills. Snille Mikkel kjøpte den til meg på Hesleberg for et par år siden, men de ble plantet litt sent på sesongen, fikk en alvorlig knekk i fjor vinter – og nå er jeg redd de er døde. Uansett forsøker jeg på nytt… Det jeg har fått levert nå er barrotsplanter, riktignok pakket med en torvklump, men den detter jo av umiddelbart, og de har ingen nye røtter. Så de får ligge i vanntønna et døgns tid før planting. Et par litt lange mørkeskudd på den ene, men ellers ser det ut til å være rikelig med friske skudd.
Siden dette var før jeg oppdaget siden til Svein, bestilte jeg også noen Hosta. 3 stk Red October – i pakken var det 5 og alle så meget friske ut. 1 stk White Christmas – den var imidlertid av typen man må ha lupe for å få øye på, og særlig struttende så den heller ikke ut. Den får stå i en potte til jeg våger meg på å plante den ut…
Men alt i alt – rimelig fornøyd, og leveringen var nokså kjapp. Bestilte forrige tirsdag.
Ellers håper jeg på litt varmere vær igjen – det er pent nå, for all del, men veldig kjølig. En regnskur mens jeg er på legevakta hadde heller ikke vært så dumt. Jeg har spredd gjødsel i hele hagen og vil gjerne ha hjelp til å vanne det ned.
I dag har vi hatt hele familien til middag. Veldig koselig, selv om jeg kanskje ikke hadde valgt menyen helt etter den sommerlige temperaturen. Dette er selvsagt dagen for lammestek – selv de mest ugudelige later til å opprettholde denne tradisjonen – selv om det kanskje ikke er Agnus Dei som er i tankene deres. I alle fall var det utsolgt da mannfolket var på jakt etter lammestek, så her ble det oksestek. Det er også godt. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Bildet over er av suppekjelen. Jeg hadde nemlig bestmt meg for å forsøke å lage Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe, som vi spiste mange ganger i Praha både i høst og nå i vår. Den er aldeles nydelig – i alle fall slik de serverer den på Tri Stoleti. Så etter litt søk på nettet, fant jeg denne tsjekkiske bloggeren (hoho, sjekk tittelen) som hadde en oppskrift som så ut til å kunne ligne det vi fikk servert, med to unntak. Denne suppen har potetbiter og kokte egg. Jeg brukte stavmikseren, for jeg synes den jevne suppen vi fikk på Tri Stoleti var framifrå. Der brukte de imidlertid stekte egg, noe jeg ikke var overvettes begeistret for – så jeg forsøkte meg for første gang i mitt syndige liv på å porsjere egg. Det gikk rimelig bra, om enn ikke fullt så proft som dette:
Men til å være første forsøk, syntes jeg at jeg var flink. Eggene skulle dessuten svømme oppi suppa – de skulle ikke serveres som Eggs Benedict eller noe annet fancy, så utseendet spilte ikke så stor rolle så lenge de hang sammen.
Hovedretten var som sagt oksestek. Der lærte jeg også et nytt kjøkkentriks i dag som jeg bringer videre med fryd og glede. Surra litt rundt på nettet her og, endte med å bruke denne oppskriften stort sett – komplett med fløtegratinerte poteter.
Men jeg fant en annen video – som jeg dessverre ikke finner igjen nå – som ga meg en aha-opplevelse. Problemet med stek her i huset, er at jeg er lite flink til å skjære den opp. Mannfolket er heller ikke typen til å stille seg ved bordenden og svinge knivene slik det tradisjonelt skal være mannens oppgave å gjøre. Derfor serverer jeg sjelden stek i fint selskap. Men: !!! Det går an å lage steken på forhånd. Mindre stress. Det gjorde jeg – stekte den langsomt i leirgryte mens jeg var ute og raka. Så fikk den kjøle seg på kjølerommet en stund. Deretter skar jeg den opp på maskin (hoho, perfekte skiver), la den pent på et fat, danderte fint med sprøstekte kantareller, la aluminiumsfolie over. Inn i ovnen på 200 grader sammen med de fløtegratinerte, steketermometer mellom skivene – ferdig når dette viser 50 grader. Hurra! Perfekt stek, perfekte skiver. Ingen banning og sverting.
Desserten var forrige helgs karamellpudding – takk til Arne. Den var jo minst like god nå, og all karamellsausen hadde løst seg fint opp. Tidligere ville jeg ha kastet den. Synd og skam.
Tror alle ble mette og vel belåtne.
Kulajda kan anbefales – særlig om du er i Praha.
Nydelig vær i hele går. Jeg tilbrakte det meste av dagen ute i hagen. Vekselvis på terrassen med en bok, og vekselvis ute i felten, enten med rive i hånda eller rompa i været. Fikk klipt omtrent halvparten av rosene og lukt noe. Særlig innimellom mine fine geranier rundt rosene, var det veldig greit å spa opp krypsoleier. Når geraniene er på full fres er det nesten umulig å se krypsoleiene før det kommer gule blomster innimellom de rosa og lilla, men nå var det jo bare krypjævlene som var grønne. Moahahaha. Det ser ut til å være liv i de fleste rosene, selv om en del klatreroser må klippes kraftig ned også etter denne vinteren. Men jeg hadde ventet verre, vi hadde en lang periode med kraftig barfrost i høst. Elines blåveis står nå i fullt flor. Andre vårblomster begynner så smått å komme, men i det lange bedet mot veien – hvor jeg har passet nøye på at det skal være mye løk og vårblomstring, er det knapt en grønn tust. Annet enn ugras og ting som ikke kommer til å blomstre på lenge. Hvor er perleblomstene, påskeliljene og blåklokkene? Antagelig er det bare jeg som er for utålmodig, det har tross alt vært dyp tele og først de siste dagene det er blitt sommertemperaturer. Ungdommen lå på terrassen i bikini i går.
Da det led mot kveld var det på tide å dusje og skifte. Jeg var satt opp som tekstleser i kirken. Langfredag var den dagen jeg i sin tid debuterte som tekstleser. Daværende kapellan ringte og spurte om jeg kunne komme og lese – da vedkommende som skulle gjort det hadde forfall. Jeg var grei og sa ja, tenkte at et par små bibelvers kan jeg da sikkert lese. Jomen sa jeg smør. I går var jeg bedre forberedt. Langfredagsgudstjenesten består stort sett BARE av tekstlesing.
Satser på en hagedag i dag også, ispedd litt lesing. Jeg er ferdig med Einstein. Lastet ned en krim som hadde fått mange stjerner av de fleste på amazon. Den var elendig, men heldigvis kort. Så fant jeg Maeve Binchy: Minding Frankie – perfekt påskelesning. Einstein er jeg også ferdig med Sidelights on relativity er kort. Handler om de virkelig store spørsmålene i fysikken, forklart på en slik måte at selv mor forstår. Den mannen var utvilsomt genial. Jeg har en tendens til å laste ned altfor mange “samples” på min Kindle. Når jeg surrer rundt på Amazon er det veldig lett å trykke på “Send sample”. Får jo lyst på alt mulig. Trenger litt mer disiplin på å lese prøvene fortløpende og bestemme om boka er verd å betale for eller ei…
Ellers må jeg blogge om hva jeg drømte i natt – noe jeg sjelden gjør. Jeg drømte at jeg satt på en innglasset veranda i et av nabohusene her, sammen med noen gamle venniner fra studietida. Dette huset ligger ikke nede ved Mjøsa i virkeligheten, men i drømmen min gjorde det nok det. Plutselig ser jeg ut av vinduet og ser at vannet er i ferd med å stige opp mot huset. Jeg peker og roper forskrekket til de andre, som bare glor ut av vinduet og ikke skjønner hva jeg maser om. Før jeg rekker å mase særlig mer, når vannet opp til vinduet, verandaen knaker i sammenføyningene, og så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin glassveranda… Merkelig nok synker den ikke, den ligger bare litt sidt i vannskorpa. Selv mobilen min er tørr, så jeg tar bilder av seilasen. Noen unggutter kommer etter hvert til og sleper oss og verandaen til land (og strandlinjen er merkelig nok der den pleier…). Det blir masse styr og aviser og sånn, tørke må vi og, så vi er forsinket på vei til Oslo hvor vi skal på noe slags konferanse eller noe. Budsjettet er trangt, så vi har bestilt rom på et mørkt og skummelt hotell hvor vi ankommer nærmere midnatt. Der står en sur dame og sier at siden vi er så seint ute, har hun gitt rommet til noen andre, så alt er fullt. Vi snur oss for å tusle ut, men i gangen står det masse folk, noen med kamera. Så våkna jeg…
Noen drømmetydere der ute? Hoho, bisarre og merkelige ting man kan drømme….
Nå er det mer kaffe, deretter ut i hagen!
Ellers anbefales Matteuspasjonen på P2 klokka 19 i kveld
Ikke en eneste vakt denne påska – det er jeg glad for. De har en tendens til å være slitsomme, selv om bemanningen er styrket de siste åra. Husker den siste gangen jeg hadde vakt skjærtorsdag med ordinær bemanning. Da jeg kjørte hjem var jeg så trøtt at jeg glemte å svinge av til Moelv, og våkna ikke før på Rudshøgda. Måtte snu, gitt. Heldigvis gikk det bra.
Men nå slipper jeg unna – og kan kose meg i hagen hele påska. Har syklet (og jobba ørlite) i dag, rakt og rydda litt. Det står mye igjen da. Men nå er jeg støl (har nok vært altfor dorsk i vinter) og varm i ansiktet. Det var 19 grader i skyggen på min terrasse da vi satt der og spiste middag. Hagen er et sorgens kapittel etter at entusiasmen dalte med det dårlige været i fjor på ettersommeren og høsten. Men forhåpentlig kommer bedre tider i år.
Nå er det påske. Jeg leser Einstein og “Atheist delusions”.
Og hører på Bach
Dette er en av de flotteste sopranariene jeg vet om.
men foreløpig er det jobb som gjelder. Så i dag er det blitt en liten tuslehagerunde igjen etter jobb. Fant igjen et par gode hagehansker fra Europris (men ikke veldig holdbare dessverre – jeg kjøpte alle de hadde for et par år siden). Har røska opp noen avdankede stauder her og der og myst litt etter vårblomster. Så langt er det stort sett smått stell. Marsklosterklokkene er nydelige, nå er de på full fres. Noen blåveis har sprunget ut. Elines blåveis , som jeg er stolt over å ha reddet, gravstedet er nå slettet – har knupper. Inger Karins fylte, røde speider jeg så langt forgjeves etter, men jeg lever i håpet.
Noen krokus har også kommet opp, men jeg speider så langt forgjeves etter iris og eranthis. EN snøklokke er imidlertid på vei opp i det bedet hvor snøen ligger lengst. Så det er vel fortsatt håp. Jeg håper også at værmeldingen slår til – i så fall blir dette hagepåske 🙂
Dette er en årviss tradisjon, selv om vi synger litt forskjellige verk (Pergolesi, Scarlatti og nå Brunetti)
Tidligere bloggposter om samme opplegget: 2009 2010
I år gjentar vi Brunetti, som noen har vært så vennlig å poste på Youtube. Dette er den ENESTE innspillingen som finnes av dette verket. Notene finnes håndskrevne i et bibliotek i Zürich, og på noen få datamaskiner på Hedmarken, i digitalisert utgave 🙂
STABAT MATER DOLOROSA
Standande i gråt og kvida
Herrens mor ser Sonen lida
høgt på kross og skjemdartre
Skjelvande, til dauden såra
og av sverdet gjennombora
stend ho i sin hjartevé
Ingi sorg er tung som denne,
ingen hev so djupt fått kjenne
liding som Guds fagre mor
Men hjå Sonen vil ho vera
og med honom liding bera
til hans siste sukk på jord
Kan det nokon utan tåre
sjå ho i sin liding såre
bogna under krossen ned ?
Kan det nokon hegda gråten
når han ser ho, jammerbråten,
luta under pinsletre?
All vår synd låg på den eine,
krossen tyngde på den reine,
han som utan synder var.
Bøygd av sorg ho såg han lida
og i dauden einsam strida:
djupt i sjeli sverdet skar.
Kjærleiks kjelde, moder milde,
eg so gjerne gråta ville
attmed krossen hans med deg!
Lat din kjærleik i meg strøyma,
so din son eg kan kje gløyma,
og han kjennast vil med meg.
Sæle mor, vil du det gjera,
at i hjarta eg fær bera
her på jord min Frelsars sår?
Mine synder hev han sona,
lat meg fylgja deg og vona
at til krossen hans eg når.
Lat meg blant hans vener finnast,
all hans ynk og liding minnast
medan eg på jordi fer.
Lat meg attmed krossen standa,
tårone med dine blanda
til eg kjem hans hjarta nær!
Møy, du reinaste av alle,
som deg her Guds mor fekk kalle,
vil du høyra bøni mi?
Lat meg her hans liding bera
og i liv og daude vera
med deg i din tunge strid!
Um av såri då eg bløder,
er det livsens flod som fløder
frå hans kross og hjarteblod.
Når eg fær frå jordheims aude,
lat di bøn frå dom og daude
fria meg, ver då meg god!
Kristus, lat på himmelstrender
hennar milde moderhender
retta meg min segerpris!
Ja, når moldi av skal siga,
lat då sjeli upp få stiga
til ditt sæle Paradis!
Amen.
Originalen:
Stabat Mater dolorósa
Juxta Crucem lacrimósa,
Dum pendébat Filius.
Cujus ánimam geméntem,
Contristátam et doléntem,
Pertransivit gladius.
O quam tristis et afflicta
Fuit illa benedicta
Mater Unigéniti!
Quae maerébat, et dolébat,
Pia Mater, dum vidébat
Nati poenas inclyti.
Quis est homo, qui non fleret,
Matrem Christi si vidéret
In tanto supplicio?
Quis non posset contristári,
Christi Matrem contemplári
Doléntem cum Filio?
Pro peccátis suae gentis
Vidit Jesum in torméntis,
Et flagéllis súbditum.
Vidit suum dulcem natum
Moriéndo desolátum,
Dum emisit spíritum.
Eja mater, fons amóris,
Me sentíre vim dolóris
Fac, ut tecum lúgeam.
Fac, ut árdeat cor meum
In amándo Christum Deum,
Ut sibi compláceam.
Sancta Mater, istud agas
Crucifixi fige plagas
Cordi meo válide.
Tui nati vulneráti,
Tam dignáti pro me pati,
Poenas mecum dívide.
Fac me tecum pie flere,
Crucifixo condolére,
Donec ego víxero.
Juxta Crucem tecum stare,
Et me tibi sociáre
In planctu desídero.
Virgo vírginum praeclára,
Mihi jam non sis amára:
Fac me tecum plángere.
Fac, ut portem Christi mortem,
Passiónis fac consórtem,
Et plagas recólere.
Fac me plagis vulnerári,
Fac me Cruce inebriári,
Et cruó re Fílii.
Flammis ne urar succénsus,
Per te, Virgo, sim defénsus
In die judícii.
Christe, cum sit hinc exíre
Da per Matrem me veníre
Ad palmam victóriae.
Quando corpus moriétur,
Fac, ut ánimae donétur
Paradísi glória. Amen.
heldigvis.
Den flotte turen i Petrin-åsen har jeg allerede blogga om. Før kveldens konsert tok vi en ny tur med taubanen opp til restauranten Nebozizek, som har fått masse god omtale – med tanke på å innta en bedre bursdagsmiddag. Men den gang ei. Der var alt bortbestilt til et lukket selskap. Vi burde naturligvis ha bestilt bord – vi visste fra omtalen at denne plassen er mye brukt til bryllup og sånt.
Siden vi var ganske sultne, og det var liten tid til å dra noe annet sted, ble det kaffe og en halv bagel på en kafeteria før vi fant våre plasser i Rudolfinum for kveldens konsert – Verdis Requiem.
Det ble en mektig opplevelse. Vi leste i programmet at da Verdis gode venn Rossini døde, tok han et initiativ til å få datidens komponister til å skrive et requiem. Selv skrev han siste sats, Libera Me. Planen var å oppføre verket på ettårsdagen for Rossinis død. Men som så mange andre samarbeidsprosjekter, falt dette i fisk på grunn av krangel og uenighet få dager før uroppførelsen. Den ble aldri noe av. Verdis venner forsøkte å oppmuntre ham til å skrive sitt eget requiem, men Verdi mente det fantes for mange dødsmesser allerede og ville ikke. Ikke før en annen nær venn av ham døde – Alessandro Manzoni. Verket ble uroppført på ettårsdagen for Manzonis død.
Fantastisk framføring i kveld. Jeg snek meg til et bilde av kveldens ensemble:
Mye fint på youtube også
Etterpå gikk vi til Tri Stoleti – hvor vi vet at maten er god – og spiste en sen men nydelig bursdagsmiddag.
Formiddagen ble tilbrakt med shopping av diverse gaver. Hadde det ikke vært så mye annet å gjøre her i byen, hadde jo shoppingen i seg selv vært verd turen. Men det får holde med en formiddag. Kanskje hadde det vært noe å vurdere en juleshoppingtur i november. For det første kan man jo da få med seg noen av innendørsaktivitetene som vi ikke har hjerte til når det er så nydelig vær (vi har bare vært på ett eneste museum på to turer hit…), og dersom man har en plan og en shoppingliste, tror jeg man kan spare inn hele turen på juleshoppingen.
Et lite hageavbrekk måtte vi ha, og hadde en rolig stund i Fransiskanerhagen, en gammel klosterhage som ligger rett ved Vaclavplassen og er en oase for alle som jobber i nærheten, eller trenger å hvile slitne shoppingbein.
Her blomstret juleroser og magnolia, og folk satt på benkene og nøt solen. Mens vi satt der, hørte vi en faretruende stemme over høyttaler, og deretter en grusom sirene. Minte oss egentlig om sivilforsvarets hjemme – og vi så på klokka. Den var ganske riktig tolv. Folk, inkludert politiet som rusla forbi, leet ikke på ørene en gang, så vi ble også rolig sittende. En hver terrorist som tenker å angripe et europeisk land bør nok gjøre det klokka tolv… Jeg fikk kjøpt noe snasent sommertøy til mine søte barnebarn, og noe annet småtteri til mine døtre som passer huset og katta og sånn.
Deretter var det tid for lunsj, som vi i dag inntok på Kampa Park. Dette er en ganske eksklusiv restaurant, som nok har en av byens beste beliggenheter. Men den kan sannelig ikke måle seg med gårsdagens Terasa U Zlate Studne. Gå ikke til Kampa Park hvis du er sulten.
Ølet kom fort, brødet kom ganske fort, men så ble vi sittende og glo på elva i 40 minutter, før maten kom. En enkel pastarett som det tar ti minutter å lage, og den stod på dagens lunsjmeny. Restauranten var ikke engang halvfull og det krydde av kelnere. Så noe er feil med logistikken her. Maten var god da den endelig kom, da. Men smøret var harskt etter for langt opphold i sola…
Etter en siesta på rommet, var det tid for opera.
La Traviata, som vi egentlig hadde tenkt å se, var forduftet fra programmet fullstendig da vi skulle kjøpe billetter. Så da ble det Tryllefløyten. På “Estates Theatre” som vel er en noe mindre biscene til “Narodni Divadlo”- nasjonalteateret. Vi hadde losjeplass på første balkong. Bygningen er gammel og fornem, og antagelig noe for plysjbelagt til å være ideell for opera. Akustikken var ikke den beste, verken sangere eller musikere fikk noe gratis her, tvert om. ‘Den var bedre på hovedscenen som vi besøkte sist. Státni opera Praha har vi til gode .
Vi var noget forbløffet over åpningen. Som dere ser på bildet, var sceneteppet oppe. Scenen var helt bar, man så rett inn i mekanikken og alt som er bak. Etter hvert som det nærmet seg start, loffa det inn noen rødkledde dansere som ga seg til å tøye ut, skravle, og tutle rundt….Men det var en mening med det – ouvertyren ble illustrert av en utmerket ballett – og de rødkledde danserne var bokstavelig talt en rød tråd gjennom hele forestillingen. Scenografien var interessant, og fikk sikkert operaens økonomisjef til å gni seg skinnløs i nevene… Den bestod av et fargerikt tøystykke som ble heist opp og ned over hele scenen og illuderte hva det skulle være. I tillegg et par speil og to røde forheng. Og en stige.
Denne forestillingens desidert beste prestasjon var Pamina – sunget av Simona Houda-Saturova. Vi er bare stumme av beundring, særlig for hennes tolkning av “Ach, Ich fühl’s”. Her er en ung Leontyne Price på YouTube, men jeg vil påstå at det vi hørte var bedre…
Jeg har blogga om Tryllefløyten før. Dersom det er mulig å tolke noe seriøst ut av dette eventyret, ser jeg det som et monument over maskulin forfengelighet. Pamina er den som gjennomgår de virkelige prøvelsene i stykket, og hadde vel fortjent bedre enn å få den fjotten Tamino som premie – i denne forestillingen sang hun flettene av alle andre, og tok med seg Tamino og stakk, da de begynte med alt seremonitullet på slutten Hoho.
De unge damene som egentlig skulle være gutter, var også særdeles bra. Denne forestillingen hadde fortjent bedre akustikk…
I morgen er siste dag for denne gang, og vi gleders oss til å overvære Verdis Requiem i Rudolfinum. Der er i alle fall akustikken framifrå. Og en bedre bursdagsmiddag må det vel bli på meg, eller noe?
.