Stigning…

Dette er siste dag av en fantastisk ferie- i morgen rekker vi ikke stort. Vi brukte formiddagen til å rusle opp til Praha-borgen, man kan jo ikke forlate byen uten å ha sett den. På veien opp tittet vi også på St. Nicolaus-kirken på denne siden av elva. En fantastisk barokk-kirke hvor ornamenter og malerier stod i kø. Etter en bedagelig, om enn ganske bratt spasertur, var vi oppe på borgen akkurat i tide til å få med oss vaktskiftet med fanfarer og det hele. Været var fortsatt aldeles nydelig, så vi satset først på en spasertur gjennom de kongelige hager. De var flotte, men vil nok være enda flottere til våren, det var massevis av vårblomstrende trær og busker, samt oppspadde bed hvor det antagelig er plantet (eller snart vil bli plantet) vårløk. Vi så det praktfulle gamle orangeriet – og det moderne drivhuset som er bygd på initiativ av presidentfruen Olga Havel. Deretter så vi på den flotte St. Vituskatedralen – et gotisk mesterverk. Det var jo nokså mye annet det var mulig å se på her oppe også, men det er fint å ha noe til gode også? Vi begynte å bli småsultne, og tenkte å rusle ned gjennom “Det gyldne smuget”. Dette var imidlertid stengt for restaureringsarbeider – nok en grunn til en ny tur. Vi kom likevel ned, og lette opp restauranten U Zlaté Studne. (Som mannfolket mente måtte bety “Til den late student”, men det betyr Ved den gyldne kilde, hehe) Denne ligger på toppen av et fint hotell, har anbefaling i Michelin-guiden, og følgelig et nesten norsk prisnivå… Men det var verd både pengene og turen opp til femte etasje. Her satt vi like oppunder borgen, høyt over Prahas hustak og nøt solen og utsikten på terrassen. Lunsjmenyen var ikke stor, men aldeles nydelig og servicen upåklagelig.

Kan anbefales. Mannfolket spiste schnitzel av noe slag, jeg gikk for den mer internasjonale Caesar Salad, som var aldeles perfekt. Før bestillingen kom på bordet, fikk vi en liten smak av røkt kjøtt, med mørk saus og en fruktbit, samt to typer brød. Ikke noe av dette dukket opp som overraskelser på regningen, slik vi er blitt advart mot at det ofte gjør på restauranter her i landet. For det hele, med 3 øl og to kaffe, betalte vi ca 400 norske kroner, og bare utsikten var jo verd det 😀
Men nok matprat… På veien ned handlet vi litt gaver til folk hjemme, og tok det ellers med ro i påvente av kveldens konsert med Tsjekkisk filharmonisk orkester. Dette må sies å være turens desiderte høydepunkt. Fantastisk sal: Rudolfinuum. Fantastisk dirigent: Marin Alsop, en dame jeg aldri har hørt om, men det har jeg en følelse av at jeg burde ha? Maken til dirgent har jeg sjelden sett – det er sjelden jeg blir sittende og glo fascinert på dirigenten når jeg er på konsert, men det gjorde jeg her- uten at jeg fant det forstyrrende på noe vis, det var ikke det at hun gjorde vesen av seg selv. Fantastisk solist: Rustem Hayrourinoff, som jeg heller ikke har hørt om. Jeg tenkte det skyldtes at jeg syntes mannen så ut som den rene tenåring, men når jeg ser på nett at han er professor ved The Royal Academy of Music i London, så burde jeg vel muligens ha hørt om ham også?
Heldigvis hadde jeg da i det minste hørt om Beethoven og Shostakovitch. Programmet bestod av Leonore III i C dur opus 72 og pianokonsert nr 5, begge av Beethoven. Etter pause fulgte Shostakovitch’ 5. Symfoni – som jeg ikke har hørt på år og dag.
Shostakovitch hadde ikke noe lett liv. I 1936 ble han fordømt av kommunistpartiet, og noen av Stalins verste forfølgelser startet. 5. symfoni ble uroppført i november 1937, og det sies at publikum gråt og applauderte i en halvtime ved urframføringen. Merkelig nok ble verket også rost av kommunistpartiet, som uttalte at vårt publikum gleder seg over alt som er rent, klart og fylt av glede og optimisme. Gleden er truet fram, sa komponisten seinere, og man må vel være bra inndoktrinert for ikke å høre akkurat det i denne avslutningen? Men man hører antagelig det man vil høre, og når man sitter med “fasiten” i programmet er det jo ikke noe problem. Storslagen musikk – og framføring som gjorde ære på den.

Og som ikke det skulle være nok, så var vår nye yndlingsrestaurant Tri Stoleti ikke stengt da vi rusla forbi, så vi fikk satt til livs nok et deillig måltid før vi la oss. Jeg bare gjentar: Er du i Praha, spis her! Og få med deg potetsuppen.

Nå er det dessverre slutt for denne gang, men jeg sier som Schwarzenegger: I’ll be back.

Det ER mulig…

En rolig dag i Praha. Været er like fint. Etter frokost tok gikk vi bare rundt for å glane og shoppe litt. Denne byen er ett av de stedene i verden hvor man faktisk ikke trenger å GJØRE noe for å ha det kjekt. Arkitekturen her er noe helt for seg selv som jeg ikke har sett maken til noe som helst sted. Hele byen burde stått på Unescos liste – ikke bare det stygge kommunistshoppingsenteret. Her er en salig blanding av arkitektoniske stilarter – til og med kubustisk – som visstnok forekommer utelukkende her. Man trenger bare å løfte blikket for å ha noe interessant å se på. Utsmykking, farger, stilarter – det er nok å se på. Og blir man lei av å se på hus, så kan man jo se på folk- her er det turister fra alle verdenshjørner. Og er man utstyrt med et bedre shoppinggen enn meg, og dessuten har evnen til å planlegge litt – vil jeg tro at en norsk gjennomsnittsfamilie ville spare inn hele utlegget for turen og vel så det ved å legge julegaveshoppingen til en weekend i Praha. Vi er ikke store shoppere, så da lunsjtiden innfant seg, befant vi oss igjen foran rådhuset og det astronomiske uret. Dette er virkelig en imponerende innretning, det er ikke rart det står horder av turister klare med kamera her hver time. Noen av timene har  de også en tårnblåser – som blåser en trompetfanfare fra tårnet når alle apostlene har passert. Jeg skjønte ikke helt dette uret, og skal google noe info om det når jeg kommer hjem. Kunne selvsagt ikke plassere alle apostlene heller – selv om det var opplagt at Peter kom først – med nøkkelen.

Sultne var vi og, og begikk den feil å sette oss på restauranten rett overfor det selvsamme uret. Dette må jo nødvendigvis være en av byens dyreste adresser – og vi antok derfor at maten sikkert måtte være bra. Men så feil kan man ta. Bønnesuppen var ok, men ikke særlig varm. Siden dette etter eget utsagn var en biffrestaurant, bestilte jeg cheeseburger fra lunsjtilbudet. Burgeren var intetsigende, brødet og chipsen industriframstilt og osten svett. Legg til en dash thousand island og noen halvvisne  salatblader – jeg sendte ut igjen det meste. Hva ER det med folk her i landet? Liker de ikke mat?

Etter lunsj og en liten siesta på rommet, tok vi taubanen opp til høyden bak hotellet. Det var morsomt – godt utsyn på veien opp, og  til dels også på veien ned (til fots), selv om hele åssiden er bevokst med masse løvtrær. På toppen var det også en liten rosehage, som fortsatt stod i full blomst. Dette var åpenbart et yndet turområde – masse folk var ute og gikk. Og bikkjer. Her i landet går ingen hunder i bånd (bortsett fra en Doberman vi møtte med munnkurv OG bånd), men de tripper fornemt rundt, plager ingen og er åpenbart godt oppdratte. Vi klatret ikke opp i kopien av Eiffeltårnet  som finnes her – men det var det mange andre som gjorde. Vi nøt høstsola og en fin tur- skal prøve å få på noen bilder av dette også – og utsikten – dersom noen av dem blir bra.

Før middag ble det nok en spasertur – klok av skade konsulterte vi tripadvisor.com igjen – og valgte å spise hos Artisan – som ligger på andreplass når det  gjelder populære spisesteder i Praha. Også dette stedet ligger litt unna hovedturiststrømmen, men var ikke vanskelig å finne. Lokalet var fint, dempet belysning, brune og rosa farger. Vi ble ønsket velkommen og vist til et bord bakerst i lokalet. Kelneren var gresk, maten italienskinspirert – og igjen: Helt nydelig. Så det ER mulig 🙂 Det er nok flere enn meg som leser tripadvisor også – det var mange turister på bordene rundt oss – og de har nok ikke dumpet over stedet ved en tilfeldighet. Prisene var absolutt ikke høyere enn der vi fikk servert gatekjøkkenkvalitet av en sur fyr før i dag heller…

Nå tar vi en tidlig kveld. I morgen blir det nok en lang dag. Vi planlegger å spasere til borgen for å se på St Vituskatedralen, hagen og muligens noe annet? Om kvelden har vi bestilt konsertbilletter og gleder oss til det.

Mannfolket spiste blåskjell til forretttt, jeg spiste røkelaks på toast med noe chili/søtt garnityr. Det het noen fancy italiensk som jeg ikke husker, men var kjempegodt. Deretter hadde jeg lyst på alle hovedrettene – ikke minst stedets burger som hevn for fiaskoen tidligere på dagen, men det endte med at mannfolket spiste denne, mens jeg valgte ravioli med anderagout. Begge deler var kjempegodt (jeg fikk smake på burgeren, og det var noget HELT annet ja…)

Traving, paradokser, overraskelse og en tragisk slutt

Tirsdagen opprant med strålende vær. Noe kaldt fra morgenen av, men utover dagen ble det riktig så levelig temperatur. Vi spiste frokost rimelig tidlig- frokosten er også bra og bidro slett ikke til å trekke ned det gode inntrykket av hotellet. Etter frokost ruslet vi igjen over Karlsbroen og rakk fram til rådhuset akkurat i det klokka slo ti – så vi fikk se apostlene komme fram. Et fantastisk ur, og med rette berømt. Jeg spurte guiden i går om Praha slapp helt unna bomber under krigen (det kan jo virke sånn – ellers ville vel all den vidunderlige arkitekturen her være erstattete med grå kommunistblokker…). Svaret var – nesten. Og hun viste meg at egentlig er det jo bare halve rådhuset igjen – og det står slik den dag i dag. Tenk om de hadde ødelagt det astronomiske uret!


Vi ruslet videre rundt, og hadde noen små ærender å gjøre, mannfolket trengte nytt belte og jeg trengte noen strømpebukser. Dette fikk vi i en bygning som i følge gårsdagens utmerkede guide er kommet på Unescos verdensarvliste – som et typisk eksempel på kommunistisk byggeskikk. Hun fortalte videre at dette hadde vært partiets hovedkvarter under kommunist-tida. En diger, kasselignende bygning i betong. Nå er det shoppingsenter. De gamle aparatchikene snur seg sikkert i sine sarkofager.
Vi fikk i alle fall kjøpt det vi trengte, og satte deretter kursen for det jødiske kvartalet. Denne bydelen er et paradoks i seg selv. Tidligere nærmest et slumområde, og hjem for Prahas mange jøder. Det er flere synagoger i området, som alle nå er overtatt av turistbransjen. Strøket er fullstendig renovert og regnes blant Prahas fineste. Den første synagogen vi besøkte var fullstendig tom. Kun skjelettet stod igjen og på de hvitkalkede veggene var det skrevet inn navnet på alle Tsjekkiske jøder som ble drept under krigen. Det var tett i tett med navn fra golv til tak i hele synagogen og to gallerier. Deretter kom vi ut på den jødiske kirkegården. Dette er et merkelig sted. Jøder hadde bare lov til å begrave sine døde på dette lille området i mange hundre år- så likene ble lagt lagvis og gravstøttene står tett i tett. De mange likene har ført til at bakken her er flere meter høyere enn terrenget rundt. Det var ikke lov å ta bilder her, men jeg tok sjansen likevel:

Til slutt så vi enda en synagoge – som hadde mer preg av museum. Torah-ruller, lysestaker, bønnebøker og andre gjenstander med forklaring på hvilken rolle de spilte ved jødenes forskjellige helligdager var interessant å se. En annen del av bygningen var viet barnetegninger fra Teresienstadt. De voksne som var internert der forsøkte i det lengste å skjerme barna og gi dem en så normal hverdag som mulig. Blant annet ved å drive en skole. En av de kvinnene som underviste der tok vare på flere tusen av de tegningene barna lagde. Hjerteskjærende.
I likhet med kommunisthuset som er blit shoppingsenter, er denne jødiske bydelen også et paradoks. Det er svært få jøder i Praha i dag – det hele er overtatt av turistindustrien slik at glanere som oss kan betale penger for å se på denne tragiske delen av historen. Vi får håpe noen lærer noe.
Etter dette var vi ganske slitne av både traving og inntrykk. Været hadde gått fra neglesprett-klart til nesten sommerlig siden vi gikk ut i morges – og vi gikk for en lett lunsj på en uteservering like ved hotellet. Der var det godt å sitte – prisene var forholdsvis stive, og maten fortsatt ikke noe å skrive hjem om, men absolutt spiselig. Skulle bare mangle.
Deretter tok vi en siesta på rommet. Såre bein trenger noen hvilepauser. Vi hadde operabilletter til kvelden, og tenkte også å få i oss noe mat før den tid. I følge vår stadig utmerkede guide går tsjekkerne tidlig til sengs – så vi regnet ikke med at det ble mat å få etter at forestillingen var ferdig.
Vi hadde enda ikke helt forsont oss med tanken på at en så stor by som dette ikke skulle klare å hoste opp noe god mat – så vi forsøkte oss på en restaurant som har fått svært mye god omtale på tripadvisor.com (det hadde forsåvidt også gårsdagens restaurant med skarprettergulasjen, så forhåpningene var ikke overdrevne). Vi tuslett inn på Tri Stoleti – en ganske stor restaurant hvor det kun var 2 andre bord besatt. Det var antagelig litt tidlig for middag – vi lot oss ikke avskrekke.  

Lokalet var fint, stille og rolig i en liten sidegate – kun lyden av et springvann inne i lokalet og ganske svak bakgrunnsmusikk var å høre. Betjeningen var proff, høflig og stillfarende. Og tro det eller ei: maten var KJEMPEGOD! Først spiste vi begge Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe med kantareller og egg.  Om jeg skal være riktig kritisk  og ekkel så vil jeg si at jeg var ikke overbegeistret for at det lå et stekt egg og fløt oppi suppa mi, i suppe er det bedre med kokt egg- eventuelt porsjert. Men lell da gut, suppa var nydelig og det var rikelig med søte små kantareller oppi der.  

Deretter hadde mannfolket valgt villsvingryte med nypesaus (!), mens jeg bestilte andebryst med bacon, rødbeter, pinjekjerner og potetmos. Villsvinet kan jeg av gode grunner ikke uttale meg om, men mannfolket satte det til livs og sa det var veldig godt. Anda var perfekt. Mør, akkurat passe stekt. Tilbehøret er jo åpenbart klassisk tsjekkisk, (muligens med unntak av pinjekjernene?) – og aldeles nydelig. Rødbetene var kokt i noe sursøtt som passet akkurat, pinjekjernene kledde dette og potetmosen var hjemmelaget. Nammenam! Om du er i Praha – spis her! Rødvinen – som vi overlot til kelnerdamen å plukke ut – var også helt nydelig.  

(Nå bør jeg muligens også si noe om at vi spiste på restauranten i hotellet i går kveld. Kylling til meg og grillspyd til mannfolket. Begge deler også helt ok. Nydelig stekt, ingen usmak – men litt kjedelig. Og nesten ingen grønnsaker. )  

Deretter var vi stappmette og absolutt klare for en liten spasertur slik at maten skulle synke før operaforestillingen. Den foregikk i Národní divadlo, som visstnok betyr noe i retning av nasjonalteateret. Det er visstnok folkets stolthet og et slags symbol for nasjonen. Bygd for en stor del for  innsamlede midler, for å skape en egen tsjekkisk kulturell  identitet i et forsøk på kvitte seg med den tyske dominansen. Ikke før var det bygd, så brant det ned. Konspirasjonsteoriene florerte, men tsjekkerne gjøv på igen og bygde det opp igjen – og nå står bygget der i all sin prakt fremdeles – til glede for både innfødte og turister. Det har riktignok fått en pendant (hvor billettkontoret og diverse annet ligger) som vår guide uten å nøle utnevnte til Prahas styggeste bygg i går (og vi gir henne rett, det ser ut som skitten bobleplast). Operaen var praktfull – både bygningen og framføringen. Salen var så godt som fullsatt av folk i alle aldre og antrekk 🙂 Og Aida er en perle av en opera.  Solistene var gode, koret var kjempefint – særlig kara- og helhetsinntrykket var en fryd. Jeg satt riktignok igjen med mest sympati for Amneris – og ikke Aida da teppet falt.  Men det kan jo ha mange grunner 😉  

Jeg tok en del skumringsbilder på vei til operaen i kveld, de ligger på mobilen, for jeg hadde glemt å ta minnekortet ut av pcn. Har også en liten video av “The Bridge Band” som jeg skal prøve å få lagt ut etterhvert. Dette var en gjeng med godt voksne karer som spilte jazz på Karlsbroen ved middagstider i dag. De var jo helt ubetalelige og veldig gode 😀 Komplett med vaskebrett, visp og trakt til sangeren (ikke noe elektronisk forsterkerutstyr der nei…)

Dette er to forskjellige dager. Legg merke til at besetningen er litt forskjellig. Og sjekk trompeteren med sneipen…

Reisebrev fra Praha

Mannfolket og jeg er på høstferie i Praha. Det later til at jeg har litt problemer med kortleseren i pc’n så det kan bli lite bilder før jeg kommer hjem – men skrive litt kan jeg jo alltids, så får bildene komme seinere.
Vi dro hjemmefra med halvåttetoget i morges, og fløy med halvfullt Norwegian-fly til Praha. Kjapp og grei flytur, og god plass formedelst få passasjerer, så jeg fikk inn en liten lur på turen. I Praha hadde vi forhåndsbestilt drosje til hotellet – tenkte det var greit å spare tid når vi bare har fire dager til rådighet. Sjåføren var litt seint ute, beklaget iherdig og kjørte oss trygt og sikkert til døra på verdens nusseligste hotell. Archibald at the Charles Bridge. Det føles omtrent som å være på besøk hos bestemor. Parkett på golvet, antikke møbler på rommet og utsikt til elven og Karlsbroen. Stille og fredelig. Gratis internett og rent bad. Hva mer kan man forlange? Og vi bor nærmest under Karlsbroen, så stort mer sentralt kan det vel heller ikke bli. Etter å ha sjekket inn, tusla vi en tur, fikk oss litt mat og en kopp kaffe. Vi spiste skarprettergulasj på en sjarmerende restaurant. Maten var ikke noe å skrive hjem om, men jeg fikk et fint bilde av skarpretterøksa. Skal sette inn det etter hvert. Så var det tid for dagens lille eventyr som jeg klarte å overtale mannfolket til å bli med på. Prague on Segway tilbyr guidete rundturer på Segway for 2 personer. Mannfolket var noe skeptisk til om han ville takle dette, men vi fikk da dreisen på det etterhvert. Føltes litt merkelig i starten, særlig navigeringen, men på slutten av turen følte jeg meg som den rene racer. Guiden var søt og hyggelig, og når man bare er 2, kan man jo tilpasse turen litt etter hva man interesserer seg for, og stoppe når man føler for det. Det går fortere enn til fots – og man er nærmere severdighetene enn i en buss. Kan anbefales – det var gøy. Vi hadde en tur som startet klokka seks .- dvs at på denne årstiden ble det mørkt underveis. De har også morgenturer klokka åtte- det kan utvilsomt anbefales for morgenfriske – da er det jo lite trengsel i gatene. Vi fikk i alle fall et overblikk over byen og noen tanker om hva vi vil gjøre videre. I morgen tenker vi å ta en “walking tour” i den jødiske bydelen, som vi også var innom i dag.
Været er strålende, byen er vakker – og jeg ser for meg at dette ikke blir siste gang jeg drar hit.
Og bilder kommer.

Søndagsmiddag

Invitert familien på middag i dag, det er koselig 🙂 Dessverre tok jeg meg en smule vann over hodet i forhold til hvor mye arbeid som var involvert i det hele – så jeg har stått på kjøkkenet i hele dag – og jeg hadde et par øyeblikk av panikk i forhold til logistikken. Men det gikk bra 🙂
Forretten var blomkålsuppe. Vi hadde et par blomkålhoder på kjølerommet som var på randen til å måtte komposteres – samt litt brokkoli fra i går. Kokte noen små buketter såvidt møre, resten i 20 min. Deretter laget jeg jevning i en kasserolle, spedde med kokekraften og tilsatte grønnsakfond. Helte over alt sammen, satte nedi lånt stavmikser. Dette er en dings jeg har vurdert å kjøpe, og den viste jo imponerende takter i forhold til å lage puree av suppegrønnsaker. Smakte til med litt tabasco, salt og pepper. Rett før servering tilsatte jeg matfløte og de småkokte blomkålbukettene – serverte med sprøstekt bacon på toppen. Det var ganske godt 🙂
Hovdretten var som sagt Beef Wellington. Dette er en klassisk rett med nokså mange forskjellige variasjoner. Jeg gikk for Gordon Ramsay sin. Lagde puree av selvplukkede traktkantareller og skar opp min julegavepæreskinke som nok bør spises snart. I tillegg begikk jeg den synd å kjøpe ferdig butterdeig – men skulle jeg ha bedrevet all den kjevlingen i tillegg til all annen jobb med denne maten, så hadde det gått dårlig…




Denne Wellington ble faktisk god, om jeg skal si det selv. Har laget dette 2-3 ganger før og vært mellomfornøyd. Enten har kjøttet ikke vært godt, eller så har butterdeigen ikke blitt riktig stekt. Nå satte jeg den på svak varme, og skrudde opp varmen for å brune butterdeigen siste minuttene. Brukte steketermometer og det ble perfekt. Slet litt med å få potetene gode samtidig – men det gikk bra – biffen fikk hvile litt mens potetene ble ferdig, og grønnsakene måtte også få sin tid. Rotgrønnsaker er godt og passer godt til tunge kjøttmiddager av denne typen. Serverte med rødvins/fløtesaus og sennepsbakte poteter.
Desserten var La Tarte des Demoisselles Tatin. Eller Tarte Tatin i følge Hellstrøm og Ramsay. Jeg prøvde Hellstrøms metode denne gangen – vanligvis har jeg laget denne etter Julia Childs bøker med skivete epler. Nå lagde jeg karamell i panna og la i halve epler. Det så ut til å kunne funke bra, men det ble litt for mye stekt hos meg, så eplene var nærmest mosa. Ikke noe å si på smaken, men Hellstrøm hadde neppe godkjent utseendet.
Heldigvis var jeg ikke på TV og folk spiste og koste seg. Det var jo også meningen.
I morra drar vi til Praha!

Lørdagskos

Har fått et lite rykk i kokkegenet denne helga, og i dag har jeg laget skinke og brokkolipai. Pai er godt – fikk sansen for det etter seks års opphold på andre siden av Nordsjøen. Direkte sunt er det muligens ikke dersom man lager den etter klassisk oppskrift med like deler smør og mel. Jeg pleier å erstatte en del av smøret med kesam. Mye mindre fett, mye lettere å kjevle. Smaken er ok, men selvsagt smaker det LITT bedre med ubegrensede mengder meierismør.
Pai bør forstekes. Ellers blir det problematisk, som Britt Åse så levende har beskrevet.

Prikk deigen med gaffel, legg nedi aluminiumsfolie og fyll opp med bønner eller ris eller noe som gir litt tyngde. Forstekes ca 15 minutter på 200 grader – jeg bruker pizzaprogrammet med ekstra undervarme. Mens paien står i ovnen, får brokkolien fem minutter i mikrobølgeovnen.
Ha i godsakene:

I dette tilfellet skinke og brokkoli, ikke noe lureri med det. Hell over en blanding av egg og melk, som bør krydres litt. Salt, pepper, chili, muskat eller urter – eller alt sammen ettersom hva du liker best.
Litt reven ost på toppen – parmesan brukte jeg.

Skru ned varmen til 180 grader og stek i ovnen en halvtimes tid til eggegugga er stiv. Gjerne litt salat til hvis du har, men det er ikke strengt nødvendig, denne paien er jo stappfull av sunn brokkoli.
Og så har jeg pakka opp og bruna Limousinen som skal bli til Beef Wellington i morgen. Det britiske kjøkken er bedre enn sitt rykte…

PS
Jeg måtte fluksens lage en pai til. Ikke at folk sloss om maten, men det ble litt amper stemning og det falt noen bemerkninger om hvor lite mat jeg hadde lagd….

Ferie :-)

Nå har jeg ferie. Det skal bli godt, ble lite med det i sommer. I helga skal jeg prøve å rydde litt i hagen, ta inn georginene, skru av vannet, tømme drivhuset og plukke sopp… Dessuten pakke litt.
Mandag setter vi kursen mot Praha. Værmeldingen er strålende og jeg gleder meg veldig.

Takk til koret :-)

som har vært en del av livet mitt i mange år nå. Ringsaker kantori er et kor med et svært godt miljø – det er sannelig ikke en eneste utrivelig person som er med der – og det har det vel heller aldri vært. Dette var en særdeles koselig kveld – mange gode musikalske innslag og personlige bidrag fra folk som fortalte hva koret har betydd for dem. Jeg er veldig glad for å få være med på dette, og forsøkte etter beste evne å bidra litt til kveldens morskap. Therese og jeg sang denne:

Selv om jeg vil anta at disse to damene er hakket mer proffe enn oss og vel så det, så virket det som om folk lo og morte seg over vår framføring også. Og vi hadde det i alle fall gøy selv 😀

Cantarelle på tur 12. september

Søndagen var tid for hjemtur, men ikke før på kvelden. Mannfolket og jeg tok en tur i Tivoli – det hører jo med når man er i København.

Tivoli er også en fantastisk hage, og verbena bonariensis blomstret sammen med mye annet lekkert. Vi spiste frokost på Færgekroen, hvor det denne gangen stod en barnevogn ved skiltet, hehe

Vi har vært svært mange ganger i Tivoli – men aldri på Færgekroen. Det var et trivelig bekjentskap. De har eget bryggeri som lager nydelig øl, og denne sildeanretningen var namnam.

En rolig dag, og flyturen hjem gikk også knirkefritt. Vi ble hentet på Gardermoen av snill datter – og kom hjem i gudelig tid. Fin tur!