Årets nyttårsbetraktning

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.

På gjengrodde stier

Mossa og jeg hadde en tur til Lillehammer i går, eller rettere sagt til Fåberg. Vi kjørte ned Bælafaret (dårlig veg), og kom til stedet han er født.

Her sitter han foran huset, som nok er en del pusset opp siden han ble født der i 1930, men ikke VELDIG mye forandret.

Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, jeg har jo aldri vært der før. Trodde det lå helt nede ved Mjøsa/Lågen, nærmest på stranda. Muligens fordi mossa har sagt noe om at han ikke liker lågåsild for det – og poteter – var stort sett det de hadde å spise under krigen. Men de bodde jo ikke her under krigen heller, de flytta til Lysgårdsbakken i 1939.

Vi var også så heldige at vi traff de som eier stedet i dag, og fikk en omvisning både inne og ute, og en oppdatering på historien. Farfar solgte det til noen som het Skaug, deretter overtok nåværende eiers familie, så han hadde også barndomsminner fra stedet om sin far som var gartner og dyrket mye frukt og grønnsaker på stedet. Stabburet og bryggerhuset står fortsatt, fjøset er ombygd, og vannhentevegen forbi bjørka hvor mossa hadde sin barndoms huske er gjengrodd. Bjørka er hogd, men stubben står igjen.

Det var en minneverdig dag. (klikkbare bilder)

På tur igjen, Bratislava dag 4, Esztergom

Turen til Esztergom har vi tatt flør, vi syntes da vi fikk for liten tid. Klok av skade kom vi oss opp i purkotten, og satset på frokost på toget.

Bevertningen er som regel god på tsjekkiske tog, og vi ble ikke skuffet nå heller. Restaurantvogn med hvite duker og rikholdig meny. Vel framme i Sturovo, gikk vi ikke hele vegen inn til sentrum denne gangen, vi pingla ut og tok bussen det siste stykket, Visste ikke helt hvor vi skulle gå av, og kom litt på avveie, men da kan man jo også se interessante ting.

Minnekirkegård over mer enn 5000 soldater fra den røde arme, som falt i annen verdenskrig. Statuen heter “den sørgende mor” Menneskeheten lærer visst aldri.

Noen mer morsomme ting så vi da også, men til slutt kom vi fram til broen over Donau og kunne se målet på den andre siden.

Vi gikk “kattetrappen” opp til høyden, det var en fin tur i nydelig vær, hvor kjørvelen blomstret og duftet hele vegen opp. Men vi ble noe skuffet da vi kom opp. Ganske tørste, men det meste var stengt der oppe, til slutt fant vi da en liten kiosk og fikk kjøpt noe vann. Selve kirken var under grundig oppussing, både innvendig og utvendig, så det meste av statuer og kunst var dekket med presenninger, det var stillaser over alt og ikke adgang til skattkammeret hvor jeg hadde gledet meg til et gjensyn med alle de praktfulle håndarbeidene. Dette kunne jeg sikkert ha funnet ut på forhånd, men det gjorde jeg nå en gang ikke. Vi ruslet nedover til byen igjen, nå på jakt etter mat, og fant en restaurant like inntil borgmuren.

Nydelig apertiff, nydelig kylling med salviesmørsaus.

Resten av dagen tilbrakte vi med å rusle i byen i det nydelige været, og kom hjem som to lett svidde tomater, hadde solkrem i kofferten, men ikke vett til å ta den med. Vi får passe oss bedre heretter. Turen ble avsluttet med øl på jernbanekafeen i Sturovo, da vi bestemte oss for å vente på et direkte tog heller enn å få to togbytter på den relativt korte turen. Dama i billettluka ville ikke selge meg honnørbilletter da jeg ikke hadde slovakisk ID-kort som beviser at jeg er en gammal kjerring. Jeg hadde pass, da – og mente dette var godkjent internasjonal ID – og hvordan mente hun at jeg som utlending skulle kunne være i besittelse av slovakisk ID? Da ble hun svar skyldig, og jeg fikk billettene. Noen folk er jo bare vanskelige. Kunne jo for all del betalt full pris, men sånne folk er irriterende. Jeg hadde ingen sånne problemer i Bratislava, der ble jeg bare spurt hvor gammel jeg var.

Karlovy Vary

Det var litt slitsomt å komme seg dit, buss for tog skjer ikke bare i Norge, forbindelsen fra Tyskland til Cheb i Tsjekkia var nede for reparasjon. Bussen kjørte oss til jernbanestasjonen i Cheb, hvor vi hadde nærmere en time å vente. Vi googla oss til at stasjonen hadde en restaurant, så vi tenkte vi kunne nytte tida til å spise lunsj. Men dengang ei, restauranten var nedlagt. Det eneste som fantes var en ørliten kiosk/kafeteria. De hadde øl, da.

Derfra var det heldigvis ikke langt til Karlovy Vary. Taxi til Grandhotel Pupp..Derfra har vi veltet oss i luksus. Hotellet har sine røtter tilbake til 1701, byen er overklassens berømte Karlsbad, kjent for sine varme kilder, rike på mineraler og tillagt helbredende egenskaper. Under kommunismen ble de pålagt navnet Hotel Moskva, antar det var fullt av partipamper, men også i denne tida hadde de en viss andel utenlandske gjester, hjalp vel på økonomien. Krigen gjorde også lite skade.

James Bond har også bodd her – da kalte det det riktignok Hotel Splendide og flytta det til Montenegro, men det er godt gjenkjennelig, og man ser et glimt av kolonnadene hvor de fine spaserte og inntok det sagnomsuste vann før James drar til hotellet. Fra Casino Royale.

Rommet var gedigent, med gylne, lamper, gardiner og møbler Diger sittegruppe, to store senger, room service døgnet rundt, og gangavstand til alle byens severdigheter Skulle gjerne blitt en uke her, men vi hadde satt av to dager. Første dagen kom vi jo litt utpå dagen, rakk ikke så mye annet enn å beundre hotellet, en liten rusletur og en middag i den gedigne restauranten, Maten var aldeles fortreffelig. Cream soup with mushrooms, egg and potato. Helt klart en versjon av den klassiske Kulajda, men adskillig mer fancy.

Jeg bemerket dette til den svært hyggelige og språkmektige kelneren, og spurte hva slags urter de har brukt i den grønne urteoljen, dette smakte av adskillig mer enn dill. Men det var selvsagt en yrkeshemmelighet. Han mente det var basilikum, jeg mener også det må ha vært noe mynte. Kjempegodt var det. Deretter spiste vi konfitert and.

Ikke fullt så fotogen, men svært god og velbalansert. Mannfolket spiste også en dessert – hotellet har sin helt egne kake, som så lekker ut og visstnok var god. Jeg var mett og nøyde meg med en gin&tonic. Vi tok en tidlig kveld. Jeg benyttet sjansen til å se Casino Royale, en av de få James Bond-filmene jeg ikke har sett før nå. Jeg syntes de forlot konseptet litt med Skyfall, men her var de mer tilbake til gode gamle James.

Dagen etter startet selvsagt med en gedigen hotellfrokost. Deretter tok vi turen opp til Diana Lookout-Tower. Dit kan man gå, eller man kan ta taubanen som finnes rett bak hotellet.. Vi tok banen opp og gikk ned.

På toppen fantes selvsagt tårnet – 150 trinn opp (pust og pes), men de har heis og da. Derfra er det en fenomenal utsikt over byen og omkringliggende herligheter. Det finnes også et sommerfuglhus, en liten dyrehage og en restaurant. Vi var litt skeptiske til dyrehagen, men der var det påfugler, geiter, ponnier og griser, som alle så ut til å ha det fortreffelig, selv om de minste smågrisene så ut til å bli litt herset med av eldre søsken. Men det er vel livets lov.

Deretter rusla vi en tur i byen på jakt etter lunsj. Det var koselig å sitte på uterestaurant i sola så seint i september, selv om maten ikke kunne måle seg med hotellets på noen måte.

Så måtte vi ha en siesta, før vi spiste en tidlig middag, nok en gang på hotellet, og gikk for å høre Karlovy Vary Symphony Orchestra med en ung, polsk dirigent og en fantastisk mezzo som er en del av Semperopers faste ensemble. Dette foregikk i hotellets kosertsal, komplett med orgel og podium. Vi hørte Smetana og Dvorak, og hadde en staselig aften.

Interrail i koronaens tid – Hamburg

Denne dagen har for en stor del blitt tilbrakt på toget. Vi tok et ganske tidlig tog fra den gigantiske jernbanestasjonen i Leipzig, hvor jeg var nokså stolt over at jeg klarte å bestille plassbilletter til tross for at damen i skranken nektet for å kunne noe annet enn tysk. En komfortabel tur uten overganger, og servering på toget.

Vi kom fram til Hamburg ved lunsjtider, fant hotellet, som ligger rett over ganten for jernbanestasjonen, som også her er diger…Stort fint rom, god seng. Jeg følte for en siesta etter lunsj, da vi hadde operabilletter til i kveld.

Vi tok en taxi til operaen, for ikke å risikere å komme for sent. Eugene Onegin. Fantastisk vakker musikk. Jeg har sett den før, og hadde for meg at det er en av disse operaene hvor alle dør, men det er jo ikke det. Det er bare en som dør, og det er endatil i annen akt. Operaen ender med at heltinnen er moralsk og standhaftig, og Onegin synes synd på seg selv. Han får jo sitt pass påskrevet allerede ganske tidlig i operaen: har dårlige manerer og er dessuten frimurer og en drukkenbolt. Vi syntes ikke særlig synd på ham. Flotte sangere og utmerket orkester. Litt underlig at pausen kom midt i annen akt, men men.

Operaen i Hamburg er tysklands eldste, grunnlagt allerede på sekstenhundretallet. Mahler har vært sjefdirigent. Nåværende bygg er fra femtitallet, det var jo ikke stort igjen av denne byen etter krigen. Første og så langt eneste operahus jeg har vært i hvor det ikke var kø verken i baren eller på do. Vi gikk hjem, siden vi har sittet på akterspeilet det meste av dagen. Det var en fin tur, temperaturen er fortsatt svært behagelig.

I morgen setter vi kursen mot Danmark, og ser fram til å bli kvitt munnbindet.

Interrail i koronaens tid – Karlovy Vary

Dette er overklassens gamle Karlsbad, en by full av varme kilder. Det grodde derfor opp en rekke kuranstalter for bemidlede på 17- og 1800-tallet. Det er fortsatt en utrolig sjarmerende by, som jeg er blitt oppmerksom på fordi jeg i koronatiden, når jeg ikke har kunnet reise til mitt kjære Praha, har trøstet meg med “The Honest Guide”, og fulgt med Janek rundt i Praha. Men de har dratt andre steder også, og hadde en video om Karlovy Vary og omkringliggende herligheter.

Jeg vurderte å bestille på alle hotellers mor – Grandhotel Pupp, som har vært her siden 1700-tallet, men der måtte man bestille for 2 netter, og vi var litt usikre på hvor interessant vi ville finne stedet. Angrer nå. Vi forsøkte å bestille en natt til på det hotellet vi bor på, men det var ikke mulig. Det virker som om alt er bortbestilt her i byen – det må foregå ett eller annet. Eneste jeg vet om er filmfestivalen, og den er i august. Så det blir et kort besøk denne gongen.

Vi ankom ved lunsjtider, og spiste god mat på LaHospada. En liten siesta måtte vi ha, og nå i kveld har vi gjort forskjellige ting. Jeg gikk en ganske lang tur for å se på kolonnadene hvor de fine gikk og drakk det helbredende vannet fra syv oppkommer. Jeg smakte ikke, men kjente på vannet, det var ganske varmt. Mannfolket gikk på konsert, et lokalt orkester framfører Dvorak i et hotell som ser ganske morsomt ut. Han sender begeistrede meldinger, det er visst fullt hus og stor jubel.

Jeg blogger og later meg. Vi skulle gjerne blitt en dag til, men det var ikke mulig å finne et sted å bo, så i morgen drar vi til Dresden, men skal prøve å se litt mer av denne byen før vi drar i morgen. Definitivt et sted å komme tilbake til. Vi forsøkte å besøke Becherovka-museet, men der ble vi kastet ut, de hadde ikke plass til flere besøkende i dag. Vi får se i morgen. Dama var sur og uhøflig også…

Hotellet har arkivert oss her:

Og naboen tester deg for Covid om du vil…

Interrail i koronaens tid – Praha

Praha er og blir en stor favoritt hos meg. Har kommet ut av tellingen, men tror det er sånn pluss minus 25 besøk det er blitt, siden første gang i 2011. Det korteste var på to timer da.

Nå var vi spent på å komme tilbake. Hvordan har byen overlevd pandemien? Hotellet er det samme som jeg bodde på siste gang i november 2019, og var imponert. Hotellet er fortsatt fint, men de har ikke lenger bemannet resepsjon, og restauranten er overtatt av andre, så konseptet er ikke helt det samme. Men The Old Royal Post kan fortsatt anbefales på det varmeste, du har kjøkkenfasiliteter og vaskemaskin på rommet, veldig kjekt på tre ukers tur med begrenset koffertkapasitet. Og særdeles gode senger også her rikelig med puter. Koronarestriksjoner virker å være omtrent på nivå med Polen. Folk bruker stort sett munnbind i butikker og på offentlig transport, men eneste stedet vi har blitt avkrevd koronasertifikat var i operaen. Tsjekkerne har hatt det tøft, med til tider Europas høyeste smitterate. Det var kanskje dumt av dem å ta seieren på forskudd allerede for et år siden.

Bellevue er nedlagt for godt. Kafeen hvor vi møtte andre ringsaksokninger for noen år siden var også stengt. Men turistene er i ferd med å komme tilbake, selv om trengselen ikke var like stor som før, verken i gamlebyen eller på det gamle torget. Vi har egentlig ikke gjort så mye annet enn å rusle rundt og glo – det holder lenge i Praha. Sjekk gjerne The Honest Guide på youtube om du vil ha noen insidertips. Lunsj på Lokal var en selvfølge. De har sluttet med ølkortene sine! Og prisene har steget noe, men er fortsatt rimelige, særlig sett med norske øyne.

En siesta på rommet tok vi oss tid til. Gamle folk trenger å hvile seg litt 🙂

Så var det tid for Mozart. Don Giovanni ble uroppført på Stavovske Divadlo i 1787. Vi så den samme sted i dag. Det var en fantastisk opplevelse. Har tidligere vært der to ganger, og hørt Ttyllefløyten og Bortførelsen fra Seraillet – og tenkte begge ganger at akustikken var noe tørr og sikkert slitsom for sangerne. Ikke denne gangen. Muligens kan det skyldes plasseringen – vi har tidligere sittet i parkett og i losjeplass – denne gangen var vi seint ute med bestillingen, og hadde plass på nest øverste hylle – første galleri. I pausen hadde vi gleden av å hilse på operasjefen selv – Per Boye Hansen. Han mente også at akustikken var bedre i høyden. Så med operakikkert og uten høydeskrekk, gå for galleriet.Min favoritt Jana Sibera sang Dona Anna, men alle solistene var gode, og jeg hadde mer sans for denne, ganske tradisjonelle oppføringen enn den vi så i Berlin for noen år siden.

Interrail i koronaens tid – Warszawa til Praha

Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.

Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr “et trygt sted”, og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.

Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…

Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.

Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,

Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.

Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen

enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 3

Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.

I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.

Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.

En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.

Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.

KGB-museet

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.