Interrail i koronaens tid – fra Riga til Bialystok. Bussoverdose

Dette blir nok turens korteste reisebrev. Vi krekte oss ned hønsestigen med koffertene uten å brekke nakken, og gikk til bussholdeplassen. Satte oss på bussen til Bialystok Ti timer på buss blir nok første og siste gang i livet. Men det gikk forbausende greit. Vi satt i andre etasje, forsåvidt godt utsyn, men det var ganske øde og flatt det meste av turen, og mørkt på slutten. Men de hadde Wifi og greit utvalg av filmer, lydbøker og musikk man kunne slå tiden ihjel med. Jeg klarte tre filmer – Green Book, og Gudfaren I og II (hysj, ikke si det til mannfolket…)

Litauen hadde et usannsynlig byråkratisk koronaskjema, ti ganger verre enn det de hadde i Latvia, og som de ikke godtok i Litauen. Det måtte fylles ut elektronisk, og selv om jeg krysset av for kun gjennomreise i Litauen, gav ikke det forbaskede skjemaet seg før jeg hadde fylt ut oppholdsadresse i Litauen. Mao, jeg bare fant på noe. Jeg fatter ikke hva disse landene skal med eget koronapass som man kan juge så mye man vil for å få – ingen kontroll – i stedet for å godta EU-passet som skal være godkjent av myndighetene i det landet som har testet eller vaksinert deg. Heldigvis var det EU-passet som ble kontrollert av restauranter, museer og hoteller både i Estland og Latvia. Svært påpasselige de fleste steder, vi måtte vise det alle steder vi skulle inn.

Bussturen var lang. Egentlig mest bekymret for sjåføren og dernest for vertinnen, de hadde en lang arbeidsdag (og slitsom, vertinnen holdt orden på passasjerer og logistikk i tillegg til å servere mat og kaffe, sjåføren var ute på hver holdeplass og lempet bagasje i tillegg til å kjøre.) Bussen forlot Riga kl 11, vi var framme i Bialystok halv ni – og bussen skal videre til Ulm. Usikker på hvor det er, men det er i Tyskland, og Polen er et stort land – det er langt igjen.

Vi hadde proviantert sparsomt og var sultne da vi kom fram. Hotellrestauranten stengte i det vi kom inn døra, men vi fant en annen like i nærheten, som holdt det gående til elleve. God mat, god service, men inntil det gikk opp for oss at Polen, i likhet med Tsjekkia ikke har gått over til Euro, var vi sjokkert over prisene. Vi får ta en titt på byen i morgen, og vi ser fram til at heretter blir det tog som transportmiddel. Vi orker ikke lenger enn til Warzava i morgen trur eg. Får være måte på.

Her ser de ut til å ta det mer med ro mht koronarestriksjoner. Det var antibac både i hotell-lobbyen og på restauranten vi besøkte, men ingen krav om koronapass.

litauisk koronapass

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.

Ny erfaring

MR var ikke oppfunnet i min studietid, så jeg har knapt sett en MR-maskin, selv om jeg nå til dags rett som det er henviser folk til slike undersøkelser. Har jo sett på nyhetsinnslag og lignende at folk blir tredd inn i et lite rør, og må ligge der i en halvtime mens det tas bilder. Klaustrofobi er jo bare forbokstaven. Jeg er ikke glad i trange rom. Er vel ikke av de verste, har ingen problemer med å ta fly eller heis – så lenge heisen ikke er av den aller minste typen, eller det trøkker seg inn langt flere folk enn heisen er dimensjonert for – større sjans for at den går i stå, og at opplevelsen vil bli desto verre, dersom den sitter fast mellom to etasjer. Jeg HAR faktisk sittet fast i heisen en gang, i den eldre delen av sykehuset på Lillehammer. Det gikk ganske greit, kun et lite tilløp til panikk før jeg fikk kontakt med heisreparatøren. Heisen var jo romslig, og jeg var den eneste som var der.

Men MR har jeg forsøkt å unngå, ikke at jeg har hatt særlig indikasjon for det, bortsett fra vond skulder for noen år siden, som min radiograf-bror tilbød seg å grille i MR-maskinen sin, men jeg nektet. Verken MR eller kirurgi var fristende alternativer, og fysioterapeuten og egne treningsanstrengelser fikk has på den. Men nå måtte jeg til pers, for å finne ut om det muligens var tomt i toppetasjen. (det var en fleip. Utredes for et par heftige anfall av svimmelhet) Har grua meg fælt, men det gikk over all forventning. Dagens MR-maskiner er åpne i begge ender, det er jo ingen probem å kravle ut om det blir for heftig.

Tror ikke alle maskiner ser sånn ut ennå, finnes nok fortsatt noen gamle og trange hvor du blir tredd inn i et lukket rør. Jeg hadde sagt klart ifra om klaustrofobi, så jeg tenker de muligens tar hensyn til det. Ingen fordel for dagsprogrammet på radiologisk avdeling heller, om pasientene får panikk og ikke klarer å gjennomføre undersøkelsen, eller bruker tre ganger så lang tid fordi de stadig trykker på panikk-knappen.

Litt dop kan hjelpe

Jeg tok ingen sjanser, og tok min første Sobril noensinne før undersøkelsen. Følte meg noe susete, men først da jeg kom hjem, så er usikker på effekten. Det hjelper jo også å si til seg selv at det er overhodet ingen fare for verken å stryke med eller bli sittende fast inni der, og det er noen som passer på deg hele tiden.

Ikke mye høy i hatten før undersøkelsen. Iført sykehuspysj og ribbet for alt metall. Det er jo metall også i bh-hekter, mange knapper og ting og tang man har på seg…

Men det gikk jo forbausende bra. Ingen tilløp til panikk overhodet, Fikk etter eget ønske P2 med Abels tårn på øret, men fikk bare med meg bruddstykker om landingen på Mars, for det bråker noe aldeles inni svarte granskauen (der bråker det jo ikke…) – inni en sånn maskin. Klarer man å framstille en så avansert bildeteknologi, burde det være mulig å få til noe lyddemping også?

Vi får håpe innmaten i huggu blir sånn noenlunde godkjent, og nå kan jeg i alle fall informere pasientene bedre om hva de har i vente av en slik undersøkelse. Aldri så galt etc.

Fastlegen er viktig

Min gode kollega Jørgen Bjorvand er bekymret for hvordan det skal gå med helsetjenesten på Nes. Det er ikke rart.

Ringsaker kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.

Tidene har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at  i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien – så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt interessant.

Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.

Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.

På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi  fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..

I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei .  Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og  daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben.  Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra!  Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?

Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.

Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.

Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.

Om å google diagnoser

Jeg blogger, som jeg har skrevet før, svært sjelden pasienthistorier. Mine listepasienter skal slippe å være engstelige for å havne på internett. Fra legevakta er terskelen lavere, dit sogner det over 60 000 personer pluss tilreisende, så gjenkjenningspotensialet blir lite. Så da hender det jeg gjør det, i anonymisert form, naturligvis.

Det blir stadig vanligere at folk som kommer til legen har googlet symptomene sine på forhånd, og kommer til legen med diagnosen klar. Det kan være til hjelp, eller det kan føre til ekstra jobb med å berolige fullstendig grunnløse bekymringer.

Og det hender jo vi søker på nettet selv. Helsevesenet har egne digitale oppslagsverk som er svært nyttige, det er stadige framskritt i faget, og ikke lett for en stakkars allmennlege å holde seg oppdatert på alle felt til enhver tid.

Det hender sågar vi må ty til google.
For en tid siden hadde jeg en pasient på legevakta med et utslett og diverse andre symptomer, som h*n hadde pådratt seg i utlandet. Nå har jeg hatt tropemedisinsk termin i regi av London School of Hygiene and Tropical Medicine, som regnes blant verdens fremste – så det er mulig jeg burde visst hva dette var – men det er tross alt over 30 år siden, og jeg hadde aldri sett noe lignende, så jeg må tilstå at jeg var ganske blank.
Jeg sendte pasienten ut for å ta noen prøver, og tydde til Google. Og EUREKA! Jeg fant en artikkel fra et medisinsk tidsskrift fra det landet pasienten hadde besøkt, komplett med bilde av utslettet (som kunne vært tatt av min pasient), så jeg var ganske sikker på at jeg hadde fasiten. Fra en troverdig kilde.
Men jeg har aldri basert pasientbehandlingen på google, og tenkte ikke å begynne med det da heller, så jeg ringte vakthavende på medisinsk avdeling og spurte om han hadde noe rede på tropesykdommer. Jeg beskrev pasientens historie og symptomer. Han måtte tilstå å være like blank som meg. Men jeg sitter her med Ivar Jo Hagen, du kan få snakke med ham, sa han. Ivar Jo er overlege på infeksjonsavdelingen på Lillehammer, og er nok den på innlandet som vet mest om tropesykdommer. Skikkelig flaks, med andre ord. Han er også en faglig entusiast, så etter å ha hørt på meg, dura han ned på legevakta med LIS-legen og turnuslegen på slep.
Diagnosen ble bekreftet av noen som vet hva de snakker om, pasienten gikk fornøyd hjem med rett behandling og ble forhåpentligvis frisk, og flere av oss lærte noe nytt den dagen.

Det er ikke noe galt i å google, men sjekk kildene. Det er UTROLIG mange kvakksalvere som skriver på internett i vidløftige og tilsynelatende troverdige vendinger. Hvis de prøver å selge deg noe på den siden du har funnet, let videre. Hvis ikke, vær fortsatt YTTERST skeptisk.
Er du virkelig bekymret, snakk med fastlegen, og fortell hva du er bekymret for og hva du eventuelt har googla. Søkemotorer er nå engang ikke innrettet etter å rangere ting etter troverdighet og vitenskapelighet – men etter popularitet. Tørre fakta og forskning scorer sjelden høyest på dette.

Mer om oldefar

Har hatt en interessant dag på byarkivet i Oslo i dag, i et forsøk på å finne ut noe mer om hvor det ble av min oldefar Karelius. Dødsdatoen var funnet i Oslo skifteretts protokoll – 30. mars 1917. Men han var ikke å finne i noen av de digitaliserte kirkebøkene på nettet.
Men på byarkivet har de protokoller. De har Oslo helseråds protokoll over registrerte dødsfall ordnet etter menigheter. Han fantes ikke i Grønlands menighet slik man skulle forvente, så det var ikke annet å gjøre enn å bla gjennom menighetene en for en – det var jo ikke så mye arbeid, siden jeg hadde nøyaktig dødsdato. Fant ham til slutt under Wexels menighet (et underbruk av Grønland). Dødsårsaken er oppgitt til anæmia perniciosa (se under). Dette var jo interessant. Min farmor hadde nemlig også det – en autoimmun sykdom som i noen tilfeller er arvelig. En grei sak å behandle i dag – i 1917 var det en dødsdom. Den første virksomme behandlingen (store doser rå leverekstrakt, yuk) ble oppdaget i 1920.
Den snille arkivdamen fant ut at han var stedt til hvile på Østre Gravlund, og jeg fant begravelsen der – 2. april klokken halv ett. Graven ligger i kvarter D3, linje 4 grav 11. Antagelig slettet. Det står at han døde på sykehus (men ikke hvilket – sykehus2 står det, så vidt jeg kan tyde det). Byarkivet har sykehusjournaler fra kommunale sykehus. De har en fredningstid på 100 år – denne er 98. Men som direkte etterkommer kan man søke om innsyn, så det kommer jeg til å gjøre, dette er jo interessant rent faglig – og det kan være mer å lære om både Karelius og familien ved å lese den.

Jeg fulgte familien litt videre, ved å bla i folketellingene. Den for 1923 ligger på nett. Da bor Karolina i Lakkegata 40 med begge sine barn, og datteren er gift med Julius Pedersen. Sønnen Olof Sverre har sin kone i Fredrikstad, men han må være i Kristiania fordi det ikke er arbeid å finne i Fredrikstad. Det kan ikke ha vært lett. Vi ser av neste folketelling (1925) at kona har kommet etter fra Fredrikstad med to sønner født henholdsvis 1922 og 1923. Og nå er både Olof Sverre og Julius Pedersen arbeidsledige, de eneste som har inntekter er Karolina og datteren Maria Ellevina Bergljot – som begge syr for armeens depot.
I 1928 er Olof Sverre i jobb igjen, og i 1929 er det bare mor Karolina og den nå separerte Maria Ellevina Bergliot som bor i leiligheten. Jeg bad også om å få se folketellingen for 1948, dette er like før Karolina dør. Da står hun oppført som pensjonist og det står at hun har vært syk mer enn tre måneder siste år. Og begge hennes sønnesønner har flyttet inn hos henne, begge har “sjauer” som yrke…Den ene er gift og har flyttet fra Gøteborg, den andre er ugift og har flyttet fra Lille Tøyen – og til farmor i Lakkegata. Det var vel farmor og tante som berga dem gjennom harde tider i tjueåra – godt å se at de tok seg av henne på hennes gamle dager.

Familien flyttet tilbake fra Fredrikstad 1/8 1915

image

 
I 1929 var bare mor og datter igjen
image

 
dødsårsaken til Karelius (min oldefar)ser vi her
image

Og her er enkefru Karoline med datter og svigersønn, sønn, svigerdatter og deres to sønner. Kun bestemor og tante har jobb. Det må ha vært stritt.
image
I 1948 er begge de to sønnesønnene midlertidig bosatt hos Karolina. Da vil jeg tro hun var hjelptrengende, hadde vært mye syk. Snille gutter. Hun eide jo ikke leiligheten, bodde til leie all sin dag, så det var neppe arven de var ute etter…
image

Da jeg kom hjem søkte jeg på DIS gravminner etter de to snille gutta. Og fikk meg en overraskelse…
-Arkivbilder-LowRes-HA-1999-05-05-0-0036

Min far har vært sånn bortimot nabo med et søskenbarn han ikke har ant noe om – og jeg har tremenninger jeg heller ikke har visst om før nå. Jaja, de færreste har oversikt over tremenningene sine, men dette synes jeg uansett var spennende og interessant.

Reservasjon mot opprop…

Jeg blir litt provosert når tilsynelatende oppegående facebookvenner uten videre deler og skriver under på dette lettvinne oppropet.

Vel er det greit at selvbestemt abort inntil 12. uke er en lovfestet rettighet for norske kvinner- men skal kvinners rettigheter sikres ved å tvinge leger til å handle mot sin moralske eller religiøse overbevisning? Ønsker vi oss virkelig leger som synes det er greit å gjøre det? Jeg får helt frysninger og tenker at dette ligner mer på helt andre regimer enn det demokratiet jeg håper vi har her i Norge.

For det første er dette et marginalt problem. Det er ganske få leger og annet helsepersonell som har reservert seg mot å UTFØRE abortinngrep. Det er ytterst sjelden man hører om at dette skaper noe problem?

Og det er hittil 16 kjente tilfeller av at allmennpraktiserende leger ikke vil henvise til behandling de mener er moralsk forkastelig. 16. Det er ikke slik at alle landets fastleger nå kommer til å slutte å skrive ut p-piller til pasientene sine.

For det andre er dette IKKE et enkelt problem. Det bør da være mulig å skjønne at leger også er mennesker?

Les denne utgreiinga fra regjeringen, for et litt mer nyansert syn på saken?

Eller bloggposten til Vampus?

 

Leger er stort sett pragmatiske og fornuftige folk. Jeg kjenner en lege som slo fra seg å bli gynekolog, fordi h*n ikke orket det dilemmaet det var å skulle utføre aborter på helt friske fostere den ene dagen, og kjempe innbitt for å opprettholde ønskede svangerskap som var i ferd med å gå til grunne før levedyktighetsgrensen den andre. Jeg kjenner en kristen lege som nok mener at abort er etisk galt, men som likevel utfører inngrepene fordi h*n skjønner at reservasjon ikke fører til færre aborter, det fører bare til større belastning på kollegene.

 

Som fastleger er vi pålagt å veilede og opplyse abortsøkende kvinner. Både om de rent faktiske forhold – hvordan foregår det- , og langsiktige konsekvenser. Den veiledningen man gir vil uansett hvor nøytrale vi forsøker å være, bli farget av legens eget syn på saken. Hvordan skal en troende katolikk som mener at både abort og prevensjon er galt og leder til evig fortapelse tvinges til å ivareta denne biten?

Jeg tror Vampus er inne på den beste løsningen. Det må være sykehuseiers ansvar å sørge for at de har tilstrekkelig med ansatte til å utføre den behandlingen folk har krav på.

Det samme må gjelde kommunen i forhold til tildeling av fastlegehjemler? I de få kommunene hvor det finnes EN lege, bør kommunen sørge for å ikke ansette en troende katolikk som nekter å skrive ut prevensjon.

 

Frp sitter nå i regjering, og de ønsker å innføre aktiv dødshjelp . Jeg vet i alle fall at den dagen det blir vedtatt, kommer jeg til å reservere meg mot det. Dersom dette ikke er lov, kommer jeg bare til å la være å utføre det uansett. Avlivning bør overlates til veterinærene – og jeg ville føle det som et overgrep å bli tvunget til å utføre det.

Og jeg mener at min samvittighet og religiøse/moralske overbevisning ikke er mer verd enn en katolsk eller muslimsk kollega sin, men den er min – og jeg planlegger å følge den. Det er jeg faktisk så gammel at jeg har skrevet under på at jeg skal gjøre.

 

Dette er ikke et enkelt spørsmål, og jeg reserverer meg herved mot denne typen lettvinte opprop.

Sortering

Jahn Otto Johansen og flere engasjerer seg:

http://www.dagbladet.no/2013/04/05/kultur/debatt/kronikk/seinabort/abort/26523313/

 

Hvem har egentlig livets rett? Også dagens ordning med rutinemessig ultralyd i uke 18 ble innført uten at det var medisinske indikasjoner for det. Det ble innført som en prøveordning, viste ingen medisinsk nytte – men det var allerede blitt et “allment krav”.

Men det koster jo en god del penger?

Og forårsaker en god del uønskede ting. Jeg forsøker så godt jeg kan å informere gravide om hva ultralyd er, hva man kan oppdage og hva man ikke kan oppdage. Og konsekvensene av dette.

Likevel er det jo av og til noen som blir sure for at de blir frarådd å ta med seg småbarn på undersøkelsen. Dette er en medisinsk undersøkelse – hvor man noen ganger får vanskelige svar. Det er ikke en tv-forestilling med babyen i hovedrollen. Selv om det heldigvisk kanskje arter seg sånn for de fleste.

Noen ganger får man høre at undersøkeren finner “noe”. Som regel er det ikke mulig å fastslå nøyaktig hva med ultralyd, og foreldrene blir stilt overfor vanskelige valg som de sjelden var godt forberedt på. Ønsker de fosterdiagnostikk, med den risiko det medfører? Dersom det skulle være noe galt med fosteret – ønsker de abort? Og dette er ikke snakk om en enkel utskraping etter uke 18.

Og selv ikke fosterdiagnostikk gir alle svarene. Foreldrene blir gående og engste seg resten av svangerskapet – noe som heldigvis i de tilfellene jeg har fulgt har vært helt ubegrunnet. Men dette i seg selv er jo å påføre folk unødig belastning? Er det gjort noen undersøkelser som viser at den belastningen man påfører framtidige foreldre på denne måten er verd det i forhold til de problemer som avdekkes? Det er tøft nok å bli småbarnsforeldre om man ikke skal gå og grue seg i fem måneder på forhånd?

Nå vil man innføre tidlig ultralyd for alle – med den begrunnelse at dette er noe noen kjøper allerede, så da må jo alle få det.

Utrolig.

Noen kjøper sex også, men vi ser da ikke annet enn at det er noe man vil forby.

Tidlig ultralyd for alle vil skape enda flere vanskelige og usikre valg.

Her er enda en bra historie:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread365077/#post_365077

Jeg har vært der selv. Ble gravid med mitt siste barn med termin noen uker før jeg fylte 38 og ville fått automatisk tilbud om fosterdiagnostikk. Jeg kom til at jeg var glad for at jeg slapp det. Men kanskje jeg er en nihilist? Jeg dro ikke på mammografi i år heller, selv om jeg er i gruppa som blir innkalt til dette.

Like lite som det nytter å forby alt vi misliker, nytter det å forby eller forebygge alle sykdommer, ulykker og medfødte skavanker vi mennesker må dras med.

Sånn er det bare. Og vi lærer kanskje noe vesentlig av å forholde oss til det?

Jeg synes ikke de som historisk sett har gått inn for rasehygiene og dyrking av eliten er noe godt eksempel til etterfølgelse.

Hvem ville du ha sortert vekk?

Hitler

eller

Hawkins

 

Og tror du medisinen kunne forutsi hva noen av disse skulle bli?

Tilregnelig?

Hvem er tilregnelig, og hva er egentlig det. Etter at en ny psykiatrisk rapport (som ventet?) kom til motsatt konklusjon av den forrige, er nå spørsmålet om Breiviks strafferettslige tilregnelighet mer uklart enn noen gang.  I skjæringspunktet mellom jus og psykiatri, blir det ganske klart at ingen av disse to akademiske fag opererer med klart målbare størrelser – her er det like mye snakk om filosofi, menneskesyn og politikk.

Jeg har i  dag lest en særdeles interessant artikkel av Aslak Syse (som er utdannet både lege og jurist) om nettopp disse spørsmålene. Skrevet i 2006, så den har ikke sprunget ut av den aktuelle saken. Anbefales på det varmeste – jeg tror ikke man trenger å være verken lege eller jurist for å følge tankegangen, han skriver godt.

Og jeg må si meg ganske på linje med politilege Winge (fotnote på side 162) som hevdet at når det gjelder sjelsevnenes beskaffenhet, så er ikke psykiatere det ringeste bedre enn andre folk til å vurdere dette. Psykiatriske diagnoser er ikke ment for rettsvesenet, men som rettesnor for medisinsk behandling. Jeg er faktisk også fristet til å lure på om ikke pressen har rett her – som ønsker å overføre Breiviks forklaring direkte til det norske folk, slik at vi alle kan gjøre oss opp en mening om hvorvidt denne mannen er vettug eller ei. Det er jo likefullt retten som skal dømme ham – og både dommen og selve rettssaken kommer nok til å bli gjenstand for langvarige diskusjoner, både blant leger, psykologer, jurister og folk flest. Og det er bra. Rettssaker generelt bør ikke gjøres til fjernsynsunderholdning – ikke minst av hensyn til at lovbrytere i mindre forhold bør få lov til å sone sin straff, gjøre opp for seg og starte på nytt uten TV-eksponering i bagasjen. Men det blir neppe aktuelt for denne gjerningsmannen?

Et annet springende punkt er jo at dette er ikke bare en rettssak. Det er kanskje ikke en gang i hovedsak en rettssak? Carl I Hagen har antakelig rett i at vi alle vet hva som skjedde, gjerningsmannen har tilstått, og uansett blir denne mannen å anbringe bak lås og slå i all overskuelig framtid. Det eneste de to rettspsykiatriske vurderingene later til å være skjønt enige om er at det er stor fare for gjentakelse og nye forbrytelser – med andre ord: denne mannen må samfunnet beskyttes mot.
Rettssaken er kanskje i enda større grad samfunnets seremonielle oppgjør med disse uhyrlige handlingene. Det som er viktig er at de berørte blir ivaretatt på en respektfull måte, og at samfunnet generelt føler at gjerningsmannen ble håndtert av samfunnet på en måte som vi føler at vi kan stå inne for som rettsstat og demokrati. Det siste er nok ikke det minst viktige her.

Dødskvalitet

Jeg er så frekk og freidig at jeg uten videre låner kollega Fugellis tittel. Han har skrevet det hittil beste innlegget (etter mine begreper), i den debatten om døden som Kjetil Bjørnstad dro i gang.  Mens GD-journalist Einar Odden går i rette med Bjørnstad og hevder at han mangler kunnskap.

Som i de fleste tilfeller, tror jeg sannheten ligger et sted i mellom. I min snart 30-årige legegjerning, har jeg fulgt mange pasienter det siste stykket, og snakket med mange fortvilte pårørende. Både ved brå dødsfall og ved mer forventede. De som kommer brått, er selvsagt de verste for pårørende, selv om de fleste av oss – dersom vi blir spurt om hvordan vi ønsker å dø – svarer at vi håper det går fort.

Det er nok ikke et veldig gjennomtenkt svar, det reflekterer nok heller det faktum at de færreste av oss liker å se det faktum i øynene at vi alle skal dø. En viss tid til å “beskikke sitt bo” og ta noen samtaler med sine nærmeste er meningsfylt og bra. Det gir både den som skal dø og de pårørende en sjanse til å forberede det uavvendelige. I Norge er det svært få som dør hjemme, sammenlignet med andre land. Mange flere dør i sykehus og på sykehjem. Det tror jeg ikke er særlig heldig. Det bidrar til å gjøre døden til et fremmed og institusjonalisert begrep – til en ulykke som kunne vært unngått dersom noen hadde gjort en bedre jobb.

Jeg tror ikke særlig mange gamle mennesker sulter og tørster ihjel på våre institusjoner, selv om det sikkert forekommer at noen kunne fått bedre stell og pleie. Det er sant at når døden nærmer seg, slutter de fleste å spise, og etter hvert også å drikke. Dette kan være skremmende for pårørende – særlig de som ikke har fulgt den gamle daglig, og sett utviklingen. Jeg har selv blitt tatt grundig fatt av slike pårørende som mener at “noe må gjøres”, intravenøs nærings- og væsketilførsel må vi da i det minste sette inn når den døende ikke lenger får i seg mat og drikke selv. Med tid og ro, og en god dialog, løser dette seg som regel – men ikke alltid. I de fleste tilfeller er flere nåler og slanger for en døende pasient mer til skade enn gagn. Væske og næring gagner ikke en kropp som uansett er i ferd med å dø. Det handler ofte om at pårørende ikke har akseptert at pasienten faktisk er døende, og fortsatt klamrer seg til et håp om helbredelse.

Men det er også kommet alarmerende rapporter om at stadig flere dør alene i Norge. Jeg har vært vant til at både på sykehus og sykehjem rekvireres fastvakt til døende pasienter. Dvs. det er alltid en person inne hos dem, som er vant til å følge døende. Jeg leser at dette er noe som er rammet av budsjettkutt, og det er i så fall en skam. Selv pasienter som oppleves som lite kontaktbare kan som regel merke om de er alene eller ikke.

Les kollega Fugellis artikkel. Flere burde få reise hjem når det ikke lenger er behandling å tilby.  Så sant de har en familie som er villig til å stille opp. NAV burde i stor grad legge til rette for at folk kan ta fri med full kompensasjon for å være hos sine nærmeste de siste ukene. For selv om hjemmesykepleien bidrar med mye, er det nærvær av de nærmeste som teller mest, det er i alle fall min erfaring. Jeg har opplevd mange flotte pårørende som har gitt sine nærmeste en verdig død, og sånne folk bør få all mulig støtte. Hjemmesykepleien må være tilgjengelig, fastlegen må være tilgjengelig og man må ha fri retur til sykehuset dersom helt uforutsette ting oppstår.  Tryggheten teller mest.