Fastlegen er viktig

Min gode kollega Jørgen Bjorvand er bekymret for hvordan det skal gå med helsetjenesten på Nes. Det er ikke rart.

Ringsaker kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.

Tidene har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at  i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien – så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt interessant.

Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.

Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.

På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi  fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..

I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei .  Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og  daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben.  Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra!  Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?

Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.

Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.

Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.

Om å google diagnoser

Jeg blogger, som jeg har skrevet før, svært sjelden pasienthistorier. Mine listepasienter skal slippe å være engstelige for å havne på internett. Fra legevakta er terskelen lavere, dit sogner det over 60 000 personer pluss tilreisende, så gjenkjenningspotensialet blir lite. Så da hender det jeg gjør det, i anonymisert form, naturligvis.

Det blir stadig vanligere at folk som kommer til legen har googlet symptomene sine på forhånd, og kommer til legen med diagnosen klar. Det kan være til hjelp, eller det kan føre til ekstra jobb med å berolige fullstendig grunnløse bekymringer.

Og det hender jo vi søker på nettet selv. Helsevesenet har egne digitale oppslagsverk som er svært nyttige, det er stadige framskritt i faget, og ikke lett for en stakkars allmennlege å holde seg oppdatert på alle felt til enhver tid.

Det hender sågar vi må ty til google.
For en tid siden hadde jeg en pasient på legevakta med et utslett og diverse andre symptomer, som h*n hadde pådratt seg i utlandet. Nå har jeg hatt tropemedisinsk termin i regi av London School of Hygiene and Tropical Medicine, som regnes blant verdens fremste – så det er mulig jeg burde visst hva dette var – men det er tross alt over 30 år siden, og jeg hadde aldri sett noe lignende, så jeg må tilstå at jeg var ganske blank.
Jeg sendte pasienten ut for å ta noen prøver, og tydde til Google. Og EUREKA! Jeg fant en artikkel fra et medisinsk tidsskrift fra det landet pasienten hadde besøkt, komplett med bilde av utslettet (som kunne vært tatt av min pasient), så jeg var ganske sikker på at jeg hadde fasiten. Fra en troverdig kilde.
Men jeg har aldri basert pasientbehandlingen på google, og tenkte ikke å begynne med det da heller, så jeg ringte vakthavende på medisinsk avdeling og spurte om han hadde noe rede på tropesykdommer. Jeg beskrev pasientens historie og symptomer. Han måtte tilstå å være like blank som meg. Men jeg sitter her med Ivar Jo Hagen, du kan få snakke med ham, sa han. Ivar Jo er overlege på infeksjonsavdelingen på Lillehammer, og er nok den på innlandet som vet mest om tropesykdommer. Skikkelig flaks, med andre ord. Han er også en faglig entusiast, så etter å ha hørt på meg, dura han ned på legevakta med LIS-legen og turnuslegen på slep.
Diagnosen ble bekreftet av noen som vet hva de snakker om, pasienten gikk fornøyd hjem med rett behandling og ble forhåpentligvis frisk, og flere av oss lærte noe nytt den dagen.

Det er ikke noe galt i å google, men sjekk kildene. Det er UTROLIG mange kvakksalvere som skriver på internett i vidløftige og tilsynelatende troverdige vendinger. Hvis de prøver å selge deg noe på den siden du har funnet, let videre. Hvis ikke, vær fortsatt YTTERST skeptisk.
Er du virkelig bekymret, snakk med fastlegen, og fortell hva du er bekymret for og hva du eventuelt har googla. Søkemotorer er nå engang ikke innrettet etter å rangere ting etter troverdighet og vitenskapelighet – men etter popularitet. Tørre fakta og forskning scorer sjelden høyest på dette.

Mer om oldefar

Har hatt en interessant dag på byarkivet i Oslo i dag, i et forsøk på å finne ut noe mer om hvor det ble av min oldefar Karelius. Dødsdatoen var funnet i Oslo skifteretts protokoll – 30. mars 1917. Men han var ikke å finne i noen av de digitaliserte kirkebøkene på nettet.
Men på byarkivet har de protokoller. De har Oslo helseråds protokoll over registrerte dødsfall ordnet etter menigheter. Han fantes ikke i Grønlands menighet slik man skulle forvente, så det var ikke annet å gjøre enn å bla gjennom menighetene en for en – det var jo ikke så mye arbeid, siden jeg hadde nøyaktig dødsdato. Fant ham til slutt under Wexels menighet (et underbruk av Grønland). Dødsårsaken er oppgitt til anæmia perniciosa (se under). Dette var jo interessant. Min farmor hadde nemlig også det – en autoimmun sykdom som i noen tilfeller er arvelig. En grei sak å behandle i dag – i 1917 var det en dødsdom. Den første virksomme behandlingen (store doser rå leverekstrakt, yuk) ble oppdaget i 1920.
Den snille arkivdamen fant ut at han var stedt til hvile på Østre Gravlund, og jeg fant begravelsen der – 2. april klokken halv ett. Graven ligger i kvarter D3, linje 4 grav 11. Antagelig slettet. Det står at han døde på sykehus (men ikke hvilket – sykehus2 står det, så vidt jeg kan tyde det). Byarkivet har sykehusjournaler fra kommunale sykehus. De har en fredningstid på 100 år – denne er 98. Men som direkte etterkommer kan man søke om innsyn, så det kommer jeg til å gjøre, dette er jo interessant rent faglig – og det kan være mer å lære om både Karelius og familien ved å lese den.

Jeg fulgte familien litt videre, ved å bla i folketellingene. Den for 1923 ligger på nett. Da bor Karolina i Lakkegata 40 med begge sine barn, og datteren er gift med Julius Pedersen. Sønnen Olof Sverre har sin kone i Fredrikstad, men han må være i Kristiania fordi det ikke er arbeid å finne i Fredrikstad. Det kan ikke ha vært lett. Vi ser av neste folketelling (1925) at kona har kommet etter fra Fredrikstad med to sønner født henholdsvis 1922 og 1923. Og nå er både Olof Sverre og Julius Pedersen arbeidsledige, de eneste som har inntekter er Karolina og datteren Maria Ellevina Bergljot – som begge syr for armeens depot.
I 1928 er Olof Sverre i jobb igjen, og i 1929 er det bare mor Karolina og den nå separerte Maria Ellevina Bergliot som bor i leiligheten. Jeg bad også om å få se folketellingen for 1948, dette er like før Karolina dør. Da står hun oppført som pensjonist og det står at hun har vært syk mer enn tre måneder siste år. Og begge hennes sønnesønner har flyttet inn hos henne, begge har “sjauer” som yrke…Den ene er gift og har flyttet fra Gøteborg, den andre er ugift og har flyttet fra Lille Tøyen – og til farmor i Lakkegata. Det var vel farmor og tante som berga dem gjennom harde tider i tjueåra – godt å se at de tok seg av henne på hennes gamle dager.

Familien flyttet tilbake fra Fredrikstad 1/8 1915

image

 
I 1929 var bare mor og datter igjen
image

 
dødsårsaken til Karelius (min oldefar)ser vi her
image

Og her er enkefru Karoline med datter og svigersønn, sønn, svigerdatter og deres to sønner. Kun bestemor og tante har jobb. Det må ha vært stritt.
image
I 1948 er begge de to sønnesønnene midlertidig bosatt hos Karolina. Da vil jeg tro hun var hjelptrengende, hadde vært mye syk. Snille gutter. Hun eide jo ikke leiligheten, bodde til leie all sin dag, så det var neppe arven de var ute etter…
image

Da jeg kom hjem søkte jeg på DIS gravminner etter de to snille gutta. Og fikk meg en overraskelse…
-Arkivbilder-LowRes-HA-1999-05-05-0-0036

Min far har vært sånn bortimot nabo med et søskenbarn han ikke har ant noe om – og jeg har tremenninger jeg heller ikke har visst om før nå. Jaja, de færreste har oversikt over tremenningene sine, men dette synes jeg uansett var spennende og interessant.

Reservasjon mot opprop…

Jeg blir litt provosert når tilsynelatende oppegående facebookvenner uten videre deler og skriver under på dette lettvinne oppropet.

Vel er det greit at selvbestemt abort inntil 12. uke er en lovfestet rettighet for norske kvinner- men skal kvinners rettigheter sikres ved å tvinge leger til å handle mot sin moralske eller religiøse overbevisning? Ønsker vi oss virkelig leger som synes det er greit å gjøre det? Jeg får helt frysninger og tenker at dette ligner mer på helt andre regimer enn det demokratiet jeg håper vi har her i Norge.

For det første er dette et marginalt problem. Det er ganske få leger og annet helsepersonell som har reservert seg mot å UTFØRE abortinngrep. Det er ytterst sjelden man hører om at dette skaper noe problem?

Og det er hittil 16 kjente tilfeller av at allmennpraktiserende leger ikke vil henvise til behandling de mener er moralsk forkastelig. 16. Det er ikke slik at alle landets fastleger nå kommer til å slutte å skrive ut p-piller til pasientene sine.

For det andre er dette IKKE et enkelt problem. Det bør da være mulig å skjønne at leger også er mennesker?

Les denne utgreiinga fra regjeringen, for et litt mer nyansert syn på saken?

Eller bloggposten til Vampus?

 

Leger er stort sett pragmatiske og fornuftige folk. Jeg kjenner en lege som slo fra seg å bli gynekolog, fordi h*n ikke orket det dilemmaet det var å skulle utføre aborter på helt friske fostere den ene dagen, og kjempe innbitt for å opprettholde ønskede svangerskap som var i ferd med å gå til grunne før levedyktighetsgrensen den andre. Jeg kjenner en kristen lege som nok mener at abort er etisk galt, men som likevel utfører inngrepene fordi h*n skjønner at reservasjon ikke fører til færre aborter, det fører bare til større belastning på kollegene.

 

Som fastleger er vi pålagt å veilede og opplyse abortsøkende kvinner. Både om de rent faktiske forhold – hvordan foregår det- , og langsiktige konsekvenser. Den veiledningen man gir vil uansett hvor nøytrale vi forsøker å være, bli farget av legens eget syn på saken. Hvordan skal en troende katolikk som mener at både abort og prevensjon er galt og leder til evig fortapelse tvinges til å ivareta denne biten?

Jeg tror Vampus er inne på den beste løsningen. Det må være sykehuseiers ansvar å sørge for at de har tilstrekkelig med ansatte til å utføre den behandlingen folk har krav på.

Det samme må gjelde kommunen i forhold til tildeling av fastlegehjemler? I de få kommunene hvor det finnes EN lege, bør kommunen sørge for å ikke ansette en troende katolikk som nekter å skrive ut prevensjon.

 

Frp sitter nå i regjering, og de ønsker å innføre aktiv dødshjelp . Jeg vet i alle fall at den dagen det blir vedtatt, kommer jeg til å reservere meg mot det. Dersom dette ikke er lov, kommer jeg bare til å la være å utføre det uansett. Avlivning bør overlates til veterinærene – og jeg ville føle det som et overgrep å bli tvunget til å utføre det.

Og jeg mener at min samvittighet og religiøse/moralske overbevisning ikke er mer verd enn en katolsk eller muslimsk kollega sin, men den er min – og jeg planlegger å følge den. Det er jeg faktisk så gammel at jeg har skrevet under på at jeg skal gjøre.

 

Dette er ikke et enkelt spørsmål, og jeg reserverer meg herved mot denne typen lettvinte opprop.

Sortering

Jahn Otto Johansen og flere engasjerer seg:

http://www.dagbladet.no/2013/04/05/kultur/debatt/kronikk/seinabort/abort/26523313/

 

Hvem har egentlig livets rett? Også dagens ordning med rutinemessig ultralyd i uke 18 ble innført uten at det var medisinske indikasjoner for det. Det ble innført som en prøveordning, viste ingen medisinsk nytte – men det var allerede blitt et “allment krav”.

Men det koster jo en god del penger?

Og forårsaker en god del uønskede ting. Jeg forsøker så godt jeg kan å informere gravide om hva ultralyd er, hva man kan oppdage og hva man ikke kan oppdage. Og konsekvensene av dette.

Likevel er det jo av og til noen som blir sure for at de blir frarådd å ta med seg småbarn på undersøkelsen. Dette er en medisinsk undersøkelse – hvor man noen ganger får vanskelige svar. Det er ikke en tv-forestilling med babyen i hovedrollen. Selv om det heldigvisk kanskje arter seg sånn for de fleste.

Noen ganger får man høre at undersøkeren finner “noe”. Som regel er det ikke mulig å fastslå nøyaktig hva med ultralyd, og foreldrene blir stilt overfor vanskelige valg som de sjelden var godt forberedt på. Ønsker de fosterdiagnostikk, med den risiko det medfører? Dersom det skulle være noe galt med fosteret – ønsker de abort? Og dette er ikke snakk om en enkel utskraping etter uke 18.

Og selv ikke fosterdiagnostikk gir alle svarene. Foreldrene blir gående og engste seg resten av svangerskapet – noe som heldigvis i de tilfellene jeg har fulgt har vært helt ubegrunnet. Men dette i seg selv er jo å påføre folk unødig belastning? Er det gjort noen undersøkelser som viser at den belastningen man påfører framtidige foreldre på denne måten er verd det i forhold til de problemer som avdekkes? Det er tøft nok å bli småbarnsforeldre om man ikke skal gå og grue seg i fem måneder på forhånd?

Nå vil man innføre tidlig ultralyd for alle – med den begrunnelse at dette er noe noen kjøper allerede, så da må jo alle få det.

Utrolig.

Noen kjøper sex også, men vi ser da ikke annet enn at det er noe man vil forby.

Tidlig ultralyd for alle vil skape enda flere vanskelige og usikre valg.

Her er enda en bra historie:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread365077/#post_365077

Jeg har vært der selv. Ble gravid med mitt siste barn med termin noen uker før jeg fylte 38 og ville fått automatisk tilbud om fosterdiagnostikk. Jeg kom til at jeg var glad for at jeg slapp det. Men kanskje jeg er en nihilist? Jeg dro ikke på mammografi i år heller, selv om jeg er i gruppa som blir innkalt til dette.

Like lite som det nytter å forby alt vi misliker, nytter det å forby eller forebygge alle sykdommer, ulykker og medfødte skavanker vi mennesker må dras med.

Sånn er det bare. Og vi lærer kanskje noe vesentlig av å forholde oss til det?

Jeg synes ikke de som historisk sett har gått inn for rasehygiene og dyrking av eliten er noe godt eksempel til etterfølgelse.

Hvem ville du ha sortert vekk?

Hitler

eller

Hawkins

 

Og tror du medisinen kunne forutsi hva noen av disse skulle bli?

Tilregnelig?

Hvem er tilregnelig, og hva er egentlig det. Etter at en ny psykiatrisk rapport (som ventet?) kom til motsatt konklusjon av den forrige, er nå spørsmålet om Breiviks strafferettslige tilregnelighet mer uklart enn noen gang.  I skjæringspunktet mellom jus og psykiatri, blir det ganske klart at ingen av disse to akademiske fag opererer med klart målbare størrelser – her er det like mye snakk om filosofi, menneskesyn og politikk.

Jeg har i  dag lest en særdeles interessant artikkel av Aslak Syse (som er utdannet både lege og jurist) om nettopp disse spørsmålene. Skrevet i 2006, så den har ikke sprunget ut av den aktuelle saken. Anbefales på det varmeste – jeg tror ikke man trenger å være verken lege eller jurist for å følge tankegangen, han skriver godt.

Og jeg må si meg ganske på linje med politilege Winge (fotnote på side 162) som hevdet at når det gjelder sjelsevnenes beskaffenhet, så er ikke psykiatere det ringeste bedre enn andre folk til å vurdere dette. Psykiatriske diagnoser er ikke ment for rettsvesenet, men som rettesnor for medisinsk behandling. Jeg er faktisk også fristet til å lure på om ikke pressen har rett her – som ønsker å overføre Breiviks forklaring direkte til det norske folk, slik at vi alle kan gjøre oss opp en mening om hvorvidt denne mannen er vettug eller ei. Det er jo likefullt retten som skal dømme ham – og både dommen og selve rettssaken kommer nok til å bli gjenstand for langvarige diskusjoner, både blant leger, psykologer, jurister og folk flest. Og det er bra. Rettssaker generelt bør ikke gjøres til fjernsynsunderholdning – ikke minst av hensyn til at lovbrytere i mindre forhold bør få lov til å sone sin straff, gjøre opp for seg og starte på nytt uten TV-eksponering i bagasjen. Men det blir neppe aktuelt for denne gjerningsmannen?

Et annet springende punkt er jo at dette er ikke bare en rettssak. Det er kanskje ikke en gang i hovedsak en rettssak? Carl I Hagen har antakelig rett i at vi alle vet hva som skjedde, gjerningsmannen har tilstått, og uansett blir denne mannen å anbringe bak lås og slå i all overskuelig framtid. Det eneste de to rettspsykiatriske vurderingene later til å være skjønt enige om er at det er stor fare for gjentakelse og nye forbrytelser – med andre ord: denne mannen må samfunnet beskyttes mot.
Rettssaken er kanskje i enda større grad samfunnets seremonielle oppgjør med disse uhyrlige handlingene. Det som er viktig er at de berørte blir ivaretatt på en respektfull måte, og at samfunnet generelt føler at gjerningsmannen ble håndtert av samfunnet på en måte som vi føler at vi kan stå inne for som rettsstat og demokrati. Det siste er nok ikke det minst viktige her.

Dødskvalitet

Jeg er så frekk og freidig at jeg uten videre låner kollega Fugellis tittel. Han har skrevet det hittil beste innlegget (etter mine begreper), i den debatten om døden som Kjetil Bjørnstad dro i gang.  Mens GD-journalist Einar Odden går i rette med Bjørnstad og hevder at han mangler kunnskap.

Som i de fleste tilfeller, tror jeg sannheten ligger et sted i mellom. I min snart 30-årige legegjerning, har jeg fulgt mange pasienter det siste stykket, og snakket med mange fortvilte pårørende. Både ved brå dødsfall og ved mer forventede. De som kommer brått, er selvsagt de verste for pårørende, selv om de fleste av oss – dersom vi blir spurt om hvordan vi ønsker å dø – svarer at vi håper det går fort.

Det er nok ikke et veldig gjennomtenkt svar, det reflekterer nok heller det faktum at de færreste av oss liker å se det faktum i øynene at vi alle skal dø. En viss tid til å “beskikke sitt bo” og ta noen samtaler med sine nærmeste er meningsfylt og bra. Det gir både den som skal dø og de pårørende en sjanse til å forberede det uavvendelige. I Norge er det svært få som dør hjemme, sammenlignet med andre land. Mange flere dør i sykehus og på sykehjem. Det tror jeg ikke er særlig heldig. Det bidrar til å gjøre døden til et fremmed og institusjonalisert begrep – til en ulykke som kunne vært unngått dersom noen hadde gjort en bedre jobb.

Jeg tror ikke særlig mange gamle mennesker sulter og tørster ihjel på våre institusjoner, selv om det sikkert forekommer at noen kunne fått bedre stell og pleie. Det er sant at når døden nærmer seg, slutter de fleste å spise, og etter hvert også å drikke. Dette kan være skremmende for pårørende – særlig de som ikke har fulgt den gamle daglig, og sett utviklingen. Jeg har selv blitt tatt grundig fatt av slike pårørende som mener at “noe må gjøres”, intravenøs nærings- og væsketilførsel må vi da i det minste sette inn når den døende ikke lenger får i seg mat og drikke selv. Med tid og ro, og en god dialog, løser dette seg som regel – men ikke alltid. I de fleste tilfeller er flere nåler og slanger for en døende pasient mer til skade enn gagn. Væske og næring gagner ikke en kropp som uansett er i ferd med å dø. Det handler ofte om at pårørende ikke har akseptert at pasienten faktisk er døende, og fortsatt klamrer seg til et håp om helbredelse.

Men det er også kommet alarmerende rapporter om at stadig flere dør alene i Norge. Jeg har vært vant til at både på sykehus og sykehjem rekvireres fastvakt til døende pasienter. Dvs. det er alltid en person inne hos dem, som er vant til å følge døende. Jeg leser at dette er noe som er rammet av budsjettkutt, og det er i så fall en skam. Selv pasienter som oppleves som lite kontaktbare kan som regel merke om de er alene eller ikke.

Les kollega Fugellis artikkel. Flere burde få reise hjem når det ikke lenger er behandling å tilby.  Så sant de har en familie som er villig til å stille opp. NAV burde i stor grad legge til rette for at folk kan ta fri med full kompensasjon for å være hos sine nærmeste de siste ukene. For selv om hjemmesykepleien bidrar med mye, er det nærvær av de nærmeste som teller mest, det er i alle fall min erfaring. Jeg har opplevd mange flotte pårørende som har gitt sine nærmeste en verdig død, og sånne folk bør få all mulig støtte. Hjemmesykepleien må være tilgjengelig, fastlegen må være tilgjengelig og man må ha fri retur til sykehuset dersom helt uforutsette ting oppstår.  Tryggheten teller mest.

Fordommer fordummer…

Jeg blogger svært sjelden pasienthistorier her i bloggen min. Grunnen til det er naturligvis at jeg bor på et lite sted, slik at dersom jeg forteller konkrete pasienthistorier, kan det godt hende at noen gjenkjenner dem – og det vil være et brudd på taushetsplikten.

Men i dag føler jeg for å gjøre det, fordi denne er ganske lærerik. Den stammer dessuten fra legevakta, som har et nedslagsområde på over 50 000 personer pluss tilreisende turister, så da blir gjenkjenningspotensialet mindre.

Nattvakter er bortimot det verste jeg vet, begynner å føle meg litt for gammel til det. Heldigvis er de ikke hyppige. Denne nattvakten var midt i uka, jeg hadde et berettiget håp om at julebordsesongen med tilhørende fyll og bråk ikke hadde helt startet ennå. Sykepleieren som satt på telefonen denne natta er dyktig og erfaren. Så jeg så for meg en rolig natt. Det var vel egentlig ikke så verst. Men når man må stå opp med 1-2 timers mellomrom gjennom hele natta, blir det slitsomt, selv om det ikke er MYE å gjøre. Man blir vel egentlig nesten enda trøttere enn om man jobber flettene av seg hele natta.

Den siste oppringningen kom på morgenkvisten – bare halvannen time igjen av hele vakta. Og sykepleieren syntes nok han hadde vekt meg ofte, og var nærmest litt unnskyldende for å ha sluppet inn en pasient med et angstanfall – som allerede hadde god oppfølging i psykiatrien, faktisk en avtale med sin behandler samme dag. Kunne sikkert holdt ut noen timer til? Og hva kan egentlig legevakta gjøre med angstanfall? Fint lite. Litt medisiner i ekstreme tilfeller, men slike ting krever jo oppfølging over tid. På legevakta ender sånt ofte med frustrasjoner – pasienten føler at h*n ikke får noe hjelp, og legen føler at h*n bruker masse tid på en pasient som settingen egentlig ikke er egnet for.

Men jeg stod nå opp, og kalte pasienten inn på kontoret.  Etter min erfaring er den beste måten å takle slike ting på å forsøke å få pasienten til å fortelle mest mulig om hva som er plagsomt, og ikke minst hva h*n er bekymret for – og hva de håper jeg skal kunne gjøre med dette. Denne pasienten var mest opptatt av en følelse av uro i brystet. Det er det jo mange angstpasienter som har, og mange av dem har stadige panikkanfall ved tanken på at det kan være noe feil med hjertet. Så jeg bad pasienten ta av seg, sjekket blodtrykk, hjerte og lunger mens jeg prøvde å se så beroligende ut som det er mulig i purkotten etter en mildt sagt slitsom natt . Og se det. Pasienten hadde en svært uregelmessig puls. EKG viste en rytmeforstyrrelse – og pasienten ble lagt inn for behandling av dette. Ikke farlig, men helt sikkert plagsomt.

Moralen er: Også angstpasienter kan noen ganger ha hjerteproblemer. Men fordommene er kanskje heller ikke helt urimelige, for vi ser jo selvsagt minst 20 pasienter med tilsvarende plager hvor intet galt er å finne med hjerte og indre organer for hver gang vi opplever noe sånt som dette. Men det var jo bra denne pasienten kom til legevakta. Stetoskopet og EKG-apparatet sitter langt inne hos psykiaterne.

Så kanskje moralen heller er at dersom man har fordommer, er det klokeste å holde dem for seg selv?

Feil i helsevesenet

Helsepersonell er selvsagt ikke mer ufeilbarlige enn andre. Feil skjer, og dessverre noen ganger med alvorlige eller fatale konsekvenser. Vi burde ha bedre rutiner for både å oppdage, forebygge og ikke minst lære av de feil som skjer. Jeg har flere ganger skrevet om min gode opplevelse i studietida – på et av sykehusene vi var innom hadde de en ukentlig konferanse hvor alle ukas feil og uforutsette hendelser ble gjennomgått fra a til å. Med det klare formål å lære av saken og om mulig unngå lignende hendelser i framtida. Konferansen var åpen for alle ansatte og alle studenter  – men ikke for media. Eller noen andre. Vi får håpe at også pårørende ble godt ivaretatt der det eventuelt hadde skjedd noe alvorlig. Det vet jeg ikke noe om – jeg var som sagt student i den tida.

Blåøyd som jeg var, trodde jeg det var slik det var og skulle være. Men nei. Og hvem sier at “leger dekker hverandre” (media?) Som studentvikar på lokalt sykehus opplevde jeg at en av turnuskandidatene fikk en klage fordi hun hadde sendt hjem en person med et anginaanfall. Noen timer senere kom samme pasient inn og døde av et hjerteinfarkt.
Faktum er at vi vet at folk som får anginaanfall selvsagt er mer utsatt enn andre for å få hjerteinfarkt – og noen ganger dør man av det. Men om det går to timer eller tjue år til det skjer er det ingen gitt å forutse. De kan ikke legges inn i sykehus og beholdes der inntil det eventuelt inntreffer.  Men turnuskandidaten tok det tungt. Og ble kastet til ulvene av overlegen – som burde tatt lederansvaret her og sagt nettopp det: Ingen kan vite om det går to timer eller flere år fra du får ditt første anginaanfall til du dør av hjerteinfarkt.
Denne saken var utvilsomt en medvirkende årsak til at jeg i sin tid valgte å jobbe utenfor den mannsbastionen som sykehus i den tida var. Dessverre mistenker jeg sterkt at denne overlegen ville tatt en annen tone dersom ikke denne turnuskandidaten hadde vært en kvinne.

Det er ikke slik nå lenger – og ære være de kvinner som har vært pionerer i denne endringen.
Men både feil og klager forekommer både i og utenfor sykehus. For ikke lenge siden var det store oppslag i media om at folk var misfornøyde med pasientombudet og den jobben de gjør. Men er det noen som har tatt med i betraktningen at de fleste som henvender seg dit er misnøyde pr. definisjon? Spør hvem som helst som jobber med kunder/klienter/pasienter/mennesker – hva slags klager er det de får? Selvsagt er det mange berettigede klager – og selvsagt er det noen med berettigede klager som føler seg avvist og dårlig behandlet. Men kanskje er noe av årsaken til dette at man daglig druknes i utallige klager av denne typen?

Heldigvis gikk det for mitt vedkommende nærmere tjue år før noen sendte en klage på meg til fylkeslegen. Etter tjue år har man litt fett på nervene og ikke minst litt faglig ballast. Men de som klagde valgte å gjøre det skikkelig – de gikk til media også. Lokale media pleier å være noe mer forsiktige enn tabloidpressen – fordi de er avhengige av en viss troverdighet i lokalsamfunnet også i fortsettelsen. Men det kan skje glipp. Heller ikke journalister er ufeilbarlige. Så jeg fikk et brev fra fylkeslegen som gjenga en klage fra en mor som skrev at hun hadde ringt vakthavende lege på grunn av at hennes datter hadde fått sterke, akutte magesmerter – og legen nektet å rykke ut. Uka etter fikk jeg en telefon fra en journalist i lokalpressen – som sa at han hadde hørt at en pasient hadde klaget på at jeg nektet å rykke ut – og hva hadde jeg å si til det?

Jeg satt på det tidspunkt på kontoret – opptatt med en annen pasient, så det var litt vanskelig å føre en slik samtale. Uansett hvem folk har klaget til, så har jeg som lege ikke anledning til å uttale meg til noen om mine pasienter. Men jeg kan uttale meg om opplysninger folk allerede har – eller jeg kan be om å bli løst fra taushetsplikten. Jeg skisserte begge disse mulighetene for journalisten som ringte, men fikk liten respons og ingen opplysninger.
Seks dager seinere stod det et førstesideoppslag i lokalavisa – med et digert bilde av pasienten og mammaen, med passende begredelig ansiktsuttrykk. Overskriften var “Nå vil fylkeslegen ha svar” (eller noe i den retningen). Mammaen fortalte at hun fortvilet hadde ringt legevakta da datteren fikk store magesmerter, og legen hadde nektet å rykke ut for å se til den syke. Hun hadde derfor ringt nødnummeret og rekvirert ambulanse – datteren var blitt innlagt på sykehus som øyeblikkelig hjelp og takket mammaen for redningen. Legen henviste til taushesplikten og nektet å uttale seg, stod det. Tenk det…

Det er ikke vanskelig å skjønne at mamma blir bekymret når datteren blir akutt syk – og gjerne vil ha hjelp så fort som mulig. Men journalisten burde kanskje gjort en LITT bedre jobb?

Fra min side så saken slik ut (og siden dette er lenge siden, og de det gjelder allerede har gått ut i media med saken, regner jeg med at det er greit at jeg omtaler det i anonymisert form):
Dette var før vi hadde interkommunal legevakt – så folk som er på min alder eller så og fortsatt bruker uttrykket “kjøre legevakt” vet at slike vakter bestod av mye kjøring. Dette ble stadig mindre hensiktsmessig etterhvert som man fikk flere hjelpemidler på kontoret, og de siste årene vi drev med det ble det færre sykebesøk og flere besøk på kontoret. Da denne damen ringte om sin datter, satt jeg på mitt kontor og var i ferd med å undersøke en pasient med hjerteinfarkt. På venterommet mitt satt det 3-4 foreldrepar med barn under 2 år med akutte febersykdommer.
Det ringte en oppskaket dame og fortalte at datteren hadde fått akutte magesmerter. Jeg hadde ingen hjelp og måtte avbryte undersøkelsen av infarktpasienten for å svare på denne telefonen. Etter noen kontrollspørsmål var det rimelig klart for meg at det var lite sannsynlig at denne pasienten feilte noe alvorlig, men at vedkommende måtte undersøkes pga store smerter. Jeg sa derfor: Kom hit så fort dere kan, så skal jeg se på henne. Mamma ble da veldig sint og sa at det gikk nok ikke, jeg måtte komme dit og undersøke datteren, og det med det samme.
Det er ikke hensiktsmessig å undersøke pasienter med magesmerter hjemme. Man har ingen tilgang på for eksempel laboratorieprøver eller gynekologisk undersøkelse – og skulle det vise seg at det er mistanke om noe alvorlig må jo uansett pasienten videre til sykehus, og det er fullt mulig å rekvirere drosje eller ambulanse om nødvendig. Jeg forsøkte å begynne på en forklaring av dette, men mamma smelte på røret. Jeg fortsatte derfor å undersøke hjertepasienten min, men litt senere ringte AMK og fortalte at de var blitt oppringt av moren til en pasient med magesmerter….
Det er bra sa jeg – kjør henne hit, så skal jeg se på henne. Men mammaen ønsket ikke å ha noe mer med meg å gjøre, så vi ble enige om at det var like greit å kjøre pasienten direkte til sykehuset.
Hva som videre skjedde vet ikke jeg – annet enn det som framgikk av avisartikkelen. Det ble ikke stilt noen annen diagnose enn mageknip på sykehuset. Det gikk over av seg selv uten behandling og pasienten ble utskrevet helt frisk og uten varig men.
Fylkeslegen så ingen grunn til å forfølge saken videre. Men det gjorde jeg. Jeg sendte en klage til PFU.
Det endte med et forlik, etter en ganske lang prosess – hvor avisen vedgikk temmelig klart at de ville ikke ha laget et slikt oppslag hvis de hadde kjent til alle forhold i saken. Men hva var grunnen til at de ikke gjorde det? De kunne kanskje ha gjort jobben sin på en ordentlig måte? Det gikk seks dager fra journalisten ringte meg til oppslaget stod på trykk – de burde ha hatt rikelig tid til å vise meg oppslaget eller sørge for at jeg ble løst fra taushetsplikten. Når de ikke gjorde det, vet jeg ikke hva det skyldtes – om det var ren inkompetanse, ønske om et tabloid oppslag uten motforestillinger eller noe annet. Kanskje journalisten rett og slett opererte på egenhånd og ikke informerte sine overordnede? Ikke vet jeg, men uansett hadde de vel tilgang til sitt eget oppslag, hvor det gikk klart fram at det ikke var funnet noen alvorlig sykdom hos pasienten?

 
Likevel var jeg først og fremst interessert i et nytt og mer informativt oppslag om hvordan dette fungerer, og ikke minst hvilke forbedringer som ville komme med interkommunal legevakt. Dette medfører at det alltid er en erfaren sykepleier som svarer på telefoner og prioriterer pasienter, legen trenger ikke avbryte undersøkelsen av en akutt syk pasient for å svare på telefoner eller ta seg av andre administrative oppgaver som vi tidligere var fullstendig alene om.  Jeg var naturligvis også interessert i å opprettholde et godt forhold til lokalpressen.
Det er selvsagt ikke vanskelig å skjønne at mamma blir både opprørt og sint når hun opplever at legen ikke vil komme og se til datteren som er syk. Men avisen burde ha et ansvar for å forklare hvordan ting fungerer og hva man bør gjøre dersom noen av ens pårørende blir alvorlig syke? Heller enn å skrive en sak som forteller folk at dersom det skjer, blir du møtt av en lege som ikke gidder å bry seg? Noe som skjer gang på gang, og fører til at en av fire nordmenn nå tror at de blir skadet dersom de har noe med helsevesenet å gjøre. Og det bidrar heller ikke til at man får bedre rutiner i helsevesenet for håndtering av feil og rutinesvikt, tvert om. Saklig kritikk er bra – heksejakt fører til defensive holdninger og forsvarsmekanismer. Så jeg burde kanskje nektet å snakke med avisen og opprettholdt klagen? Kanskje det er det eneste språket pressen skjønner?
Det er ikke mamma det er noe feil med her – det er journalistene – som bør tenke på hvilken agenda de har. Og hvilken makt de har. Mammaer som er bekymret for ungene har rett til å være så sinte de vil – men de som mottar slike meldinger har et ansvar for å være objektive.

Men hvordan ville saken sett ut dersom det hadde vist seg at denne pasienten hadde en livstruende tilstand – for eksempel en sprukken blindtarm? Hva hadde avisen skrevet om hun i så fall hadde dødd av dette? Uansett hadde det utelukkende bidratt til forsinkelse dersom jeg hadde sagt: jada, jeg kommer med en gang – sendt hjem min infarktpasient (som sikkert også kunne dødd) – og de andre som satt på venterommet for å dra ut til pasienten med vond mage. Det var lang vei, og jeg måtte jo i så fall ha rekvirert sykebil ETTER at jeg hadde kjørt dit og undersøkt pasienten. Hva skulle hjertepasienten gjort så lenge – og de febersyke ungene? Den faglige vurderingen var nok riktig uansett hva som senere hadde skjedd. Og det burde være medias ansvar – de media som velger å slå opp slike saker – å sette seg inn i hva de faglige retningslinjene er og hva sakens fakta er – før de velger å gå løs på enkeltpersoner, som i slike situasjoner er SVÆRT sårbare, og som stort sett finner det både særdeles uvant og ikke minst svært ubehagelig og skremmende å smøres ut over avisenes forsider. Lokalavisen er en ting – det er ille nok, for i et lite samfunn vet alle hvem du er – men å smøres ut over riksavisenes forsider med navn og bilde? Dersom noe slikt hadde skjedd, tviler jeg på at jeg hadde taklet det og klart å gå tilbake til jobben igjen, selv om det kanskje etter halvannet år med gransking hadde vist seg at jeg ikke hadde gjort noe galt. For det hadde neppe blitt slått opp like stort i pressen.

Så all ære til Erik Schjenken som har stått oppreist og kjempet mot den overmakten som en samlet presse og en horde med valgkampkåte politikere representerer.

Så vidt jeg har skjønt er sakens fakta som følger: Ali Farah ble slått ned og slo deretter hodet mot asfalten, og var bevisstløs en stund. Med andre ord: han må undersøkes av lege ( i følge alle gjeldende retningslinjer) . Ambulansen kommer til stedet, og Ali har da kommet seg litt. Han står oppreist med sekken på ryggen, og i det ambulansefolkene er i ferd med å hjelpe ham inn i bilen, tisser han på både bilen og ambulansepersonalet. I etterpåklokskapens lys vet vi at dette skyldes forvirring og hodeskade. Ambulansefolkene valgte derfor å overlate til politiet å frakte mannen til legeundersøkelse.
Dette førte neppe til særlig forsinkelse, og dersom det hadde vist seg at Ali var bevæpnet, farlig eller aggressiv, så var antagelig beslutningen helt riktig. Politiet var jo allerede på stedet, og det var kort vei til legevakta – spilte det egentlig noen rolle hvem som kjørte ham?
Men i medias øyne gjorde det det – og det som skjedde og ettervirkningene det fikk har i alle fall ført til at i alle fall den ene (og antagelig begge) ambulansesjåførene har hatt en meget vanskelig tid, og nå ikke lenger kjører ambulanse – til tross for at han utvilsomt er meget dyktig i dette faget.

Dagbladet har fått en dom mot seg i denne saken. Etter min oppfatning er dette vel fortjent. Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre – det har å gjøre med ærlighet. Det er kommet fram at media også på et tidlig tidspunkt hadde tilgang til bildet av Ali stående oppreist med sekk på ryggen. Det var ingen som hindret dem i å  skaffe seg opplysninger fra fagfolk om hvor vanskelig det kan være å vurdere folk med hodeskader. Men det var ikke interessant – det var mye mer innbringende å hyle opp om rasisme, ikke sant? Og politikerne kastet seg på. Noen av dem bør kanskje også gå i seg selv. Men det er visst vanskelig.

Les denne:

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7701047

“Me kan ikkje venta på fasiten”……????

Nei. Men man kan sette seg ordentlig inn i saken og forsøke å framstille den objektivt, særlig når man omtaler enkeltmennesker.  Og har man levd en stund, har vel de fleste oppdaget at alle saker har MINST to sider. Og SELV OM man har gjort en feil en gang, så kan det hende at man i det store og hele er en god yrkesutøver og ikke fortjener å settes i gapestokken? Den avskaffet vi for noen hundre år siden som en inhuman straffemetode – men moderne media har gjeninnført den. Uten lov og dom. Er det et framskritt?

VG har nylig kjørt en svær serie om folk som er “Ødelagt av helsevesenet”. De forsøker å late som dette er systemkritikk – men det er jo utelukkende en serie hjerteskjærende enkelthistorier som ikke tjener til annet enn å skremme folk til å tro at helsevesenet består av korrupte og likegyldige folk som gir blaffen i pasientene. Selv om fornuften vel sier de fleste av oss at helsevesenet – som alle andre vesener og arbeidsplasser – består av folk av alle slag, som stort sett er glad i jobben sin og gjør så godt de kan. Og som også kan ha en dårlig dag og kanskje gjøre en feil av og til. Som i følge sakens natur dessverre kan bli svært kostbar, både for pasienten og behandlerne.

Medias jakt på syndebukker og enkeltskjebner er til mer skade enn gagn. Det fører til at politikerne fatter stadig flere vedtak om dokumentasjon og kvalitetssikring – noe som fører til mer papirarbeid og mindre tid til pasientene ->lengre ventelister.  Det fører til at folk flest tror at de kommer til å bli skadet dersom de må på sykehus. Det fører til at helsevesenet rekvirerer unødige undersøkelser for å “dekke seg” og ha ryggen fri dersom noen skulle finne på å klage.

Det vi trenger er selvsagt kvalitetssikringsarbeid på en måte som ivaretar også de som har gjort en feil. Dersom feil og avvik kan diskuteres på en trygg og åpen måte slik jeg skisserte i begynnelsen av dette innlegget – vil det føre til læring og systematisk arbeid for å unngå lignende hendelser i framtida. Jeg tror faktisk det også fører til større mulighet for å avdekke åpenbar inkompetanse eller andre ting som gjør folk uskikket for den jobben de har. Dersom målet er å “finne syndebukken” vil  det kanskje selge flere aviser, men det fører ikke til et bedre helsevesen.

Det burde ikke ta åtte år?

Jeg lever nok i en forholdsvis uskyldig andedam, siden jeg aldri har sett på dette som noe stort problem. Men når man ser på andelen leger som er utsatt for vold og trusler,  burde det da være åpenbart for alle at her trengs et regelverk. Det er da ikke rimelig at folk skal måtte akseptere trusler, vold og seksuelle tilnærmelser på arbeidsplassen?

Heldigvis har jeg (bank i bordet), etter snart 30 år – aldri blitt utsatt for vold. Jeg har en eneste gang, i et sykebesøk hos en kjent rusmisbruker – blitt trua med juling. Da gikk jeg, ut fra den logikk at folk som er friske nok til å true andre med juling neppe har akutt behov for legehjelp. Selvsagt har jeg – særlig på legevakta – blitt kalt jævla kjerring og verre ting, men dette skjønner jeg er en hedersbenevnelse Smilefjes med åpen munn

Dersom man ryker dundrende uklar med en pasient, er som regel misnøyen gjensidig – og pasienten finner seg en annen lege. For en tid tilbake hadde jeg en pasient som hadde brukt vold mot en av stedets andre leger, og denne legen hadde deretter krevd at pasienten møtte med politieskorte. Mulig dette er mot reglene, men det er da en grei løsning? Pasienten fant dette uholdbart i lengden og byttet lege. Jeg sa – du får EN sjanse. Første antydning til ugrei oppførsel, og vi innfører samme regel her. Det gikk helt fint. En annen mulighet, hvis man føler seg usikker – er å sørge for å ha en annen person til stede under undersøkelsen. I vår elektroniske tidsalder er det jo også fullt mulig å ha alarmsystemer for å si fra om man føler seg truet. Jeg har minst en gang uforvarende kommet i skade for å komme borti alarmknappen på legevakta med generell oppstandelse som resultat. Men heldigvis uten behov for akutt assistanse.

Jeg kan komme på to tilfeller av voldelige pasienter –men disse var i begge tilfellene allerede i politiets varetekt, og aggresjonen var rettet mot politiet, ikke meg. Og de er vel vant til å takle sånt – de tok det i alle fall med ro og tilkalte nødvendige forsterkninger.

Det er to norske leger som er blitt drept på jobb. I begge tilfeller tror jeg det kom ganske uventet. Begge kjente pasienten fra før, og opplevde ikke vedkommende som noen trussel. Så helgardering er neppe mulig, men det burde da virkelig være mulig – også formelt – å kvitte seg med en pasient man opplever som truende. Man kan jo ikke yte en slik person forsvarlig helsehjelp heller, hvis man sitter der og hele tiden lurer på hva blir det neste vedkommende finner på, i stedet for å bruke hodet til å tenke over pasientens plager og symptomer. Åtte år er for lenge.