Årets nyttårsbetraktning

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.

Juletur til Praha, del 2

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

Tuselatten

har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.

Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.

Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.

Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.

Nå er det tomt og rart her.

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Fra Haarlem til Brussel

Nå har jeg vært forsømmelig med bloggingen. Vi hadde en fantastisk aften i Amsterdam, hvor høydepunktet var konsert i Concertgebouw . Fantastisk framførelse i et utrolig lokale. I følge mannfolket valfarter akustikere fra hele verden hit for å finne ut hvordan lyden kan bli like bra. Jeg har vært her en gang før, da satt jeg oppe på podiet ved siden av orgelet, og vi (jeg) satt på pinne av to grunner. For det første hadde jeg – som gammel korsanger – stadig følelsen av at dirgenten pekte på meg og at jeg burde bidra med noe, og dessuten måtte vi snike oss ut før det var slutt for å rekke et fly. Ikke noe sånt stress denne gangen. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg regner med skal bli vanskelig å slå som turens høydepunkt.

Vi hadde planer om å besøke byens eldste indonesiske restaurant, men da burde vi ha bestilt bord. Vi endte på Keyzers, rett ved siden av konserthuset. Maten var ok, men den som hadde “the pass” i restauranten denne kvelden var nok enten, full, fersk, udugelig eller fraværende. Makan til rot. Det ble jo mest komisk etter hvert-

Vi falt i søvn med hodet fullt av musikk, pakket koffertene neste dag, stavret ned den bratte trappa, og gikk til stasjonen, med en frokostpause underveis. Vi hadde to alternativer for tog, det første krevde plassbilletter. Jeg klarte ikke å bestille disse elektronisk, og vi hadde for dårlig tid til å spore opp noen som kunne selge oss det på stasjonen. Så vi ventet på neste tog, hvor vi i følge interrail-appen måtte bytte tog ett eller annet sted. Men så stod ikke på perrongen, og da stasjoene ble annonsert på toget, ramsa de da helt til Brussel. Men deretter ble det stille Ikke en eneste stasjon ble annonsert. Det var intet strømuttak, ingen wifi, og ingen mat, ikke en gang en stusslig automat. Togturen tok godt over tre timer – med forsinkelse pga bytte av mannskap, så en flaske vann burde man i det minste kunne tilbys. Ikke imponert over Nederland som togland. Heldigvis kom det på en ny lokfører etter mannskapsbytte som annonserte alle stopp på minst tre språk, så da sank stressnivået en smule.

Vi bor nå på B&B Hotel Gare du Midi – 100 m fra stasjonen, så det er veldig praktisk. Trangt rom, men helt ok. Vi rakk jo ikke så mye i går annet enn å skifte og komme oss til byen- jeg hadde jo klart å legge igjen mitt nyinnkjøpte jernbanekart over Europa hjemme, men Anticyclone i Brussel har det meste, også togkart, så nå har jeg to. Vi spiste nydelig middag på Cafe de l´ Opera, ikke mye tid til å velge og vrake, men nydelig mat og stint av lokale folk.

Operaen var også fantastisk, Spardame av Tschaikowsky. Ingen av oss hadde hørt denne før. Rørete plott, men flotte sangere. En flott opplevelse. MEN. De hadde tekstemaskin- som de fleste moderne operahus. Og oversatte den russiske sangteksten til flamsk og fransk. Så mye for turistvennlighet. Med begge språkene tilgjengelig skjønte vi nok 80 % – men hallo? Hadde ikke overdreven sans for scenografien heller. Dette skal foregå i regjeringstiden til KAtharina den store, og i et overklassemiljø, selv om noen har for lite penger til å føle seg helt hjemme. I denne oppsetningen var kostymene ca femtitall, de fleste så loslitte og nærmest uteliggeraktige ut, og kulissene – selv grevinnens soverom (uten seng) var sliten og grafittibefengt betong. Skjønte ikke helt ideen med det

I dag har vi flanert i gatene rundt den store plassen med mange gedigne hus. Vi besøkte en vakker St.Nicholaskirke, hvor det ikke var lov å ta bilder, men jeg snek meg til å ta bilde av at vievannet var erstattet med antibac.

Vi har vært på ølmuseum, og på medisinsk museum. Overdose musikk i 3 dager, nå var det min tur. Museet ligge rpå området til Erasmus-universitetet, og har rikelig med pengesterke sponsorer. Rikelig med gedigne utstillingsobjekter også, derfor gikk jeg derfra nokså irritert og skuffet. Jeg fikk en skannet blekke med info på engelsk. Den var tydeligvis tilpasset en audioomvisning som antagelig var fra forrige årtusen – de fleste referanser var borte eller feilplassert. Det var ingen sammenheng mellom den skriftlige infoen og rekkefølgen i utstillingen. Brukte altfor mye tid til å lete etter ting. Hvis du kan flytende fransk, er det nok greit – så godt som alle gjenstandene hadde en papirlapp med beskrivelse – på fransk. Intet annet. I vår tid er det for dårlig.

På vei hjem til hotellet fikk vi nok en merkelig opplevelse. Vi tok metroen. De fleste som har forsøkt dette, vet at etter noen runder under jorda, skal det mye til å ha himmelretningene klare i hodet når du kommer til overflaten. Man er ganske avhengig av skilting. I metrostasjonen på Gare du Midi (som er gigantisk), fantes det ikke ETT eneste skilt med EXIT; SORTIE, eller noe lignende. Vi virraa rundt ganske lenge, før vi endelig fant et ganske lite skilt rett over døra – med NAVNET på den gaten utgangen gikk til. Ikke et ord om at det faktisk var en utgang. Vi husket heldigvis navnet på gaten, og kom oss ut. Men dette må da være i strid med ett eller annet EU-regulativ. Hva om det blir brann eller terrorangrep???

Pe(e)r, du lyver!

Sirkus Sandberg/Frp blir jo bare mer og mer utrolig. Hadde det ikke vært for at vi snakker om landets øverste myndighet og fremste representanter (med unntak av Kongen, Gud bevare ham…) hadde det jo bare vært til å le rått av.

Pe(e)rs  bortforklaringer og unnskyldninger for sin utrolig uansvarlige opptreden når stadig nye høyder. Siste utgave er at han ikke sa fra til statsministeren hvor han skulle fordi han var redd for lekkasjer. Hans nylig fraseparerte (og formodentlig forholdsvis sinte og bitre) kone, er nemlig statssekretær. Hvem var han redd hun skulle lekke til? Statsministeren? Pressen? Hahaha.

Og så poserer han i media med den nye dama og hevder de står til Dovre faller. Ikke rart de har startet evakuering på Dovre…  Det kan også synes som en noe lettsindig påstand fra en mann som allerede har to havarerte ekteskap og gudene må vite hvor mange mer uoffisielle forhold bak seg?

Det kan ikke være lett å være Erna for tiden, men jeg kan liksom ikke se for meg at noen statsråd i regjeringen Brundtland hadde fått lov til å ture fram på denne måten. I Frp har de fått beskjed om å la være å kritisere Sandberg, Keshvari fikk åpenbart munnkurv etter dette innlegget

Mina Ghabel Lunde skrev også en grundig tekst.   Jeg låner konklusjonen:

“Regimet ser nemlig ikke blidt på iranere som har migrert til Vesten som flyktninger. Det setter presteregimet i et dårlig lys at iranere flykter fra det. Kjæresten til fiskeriminister Per Sandberg gjorde ifølge seg selv ikke bare det, da hun søkte asyl i Norge. Bahareh Heidari Nasserabad (nå Letnes) flyktet også fra familien som ville gifte henne bort, noe som både er lovlig og anbefalt etter iransk lov.

Hun brøt altså iransk lov ved både å motsette seg ekteskapet og ved å forlate landet som ugift kvinne uten tillatelse fra far. Men da hun etter tre avslag og tvangsretur dukket opp i Iran i 2008, ville myndighetene ikke slippe henne inn på grunn av «manglende papirer».”

For det er jo mye som virker underlig med den nye kjæresten også. Hvordan kan en sekstenåring som har røket uklar med familien ha ressurser til å reise tre ganger til Norge? Hun er jo åpenbart gode busser med regimet og ambassaden, og poserer stolt med sitt iranske pass. Hvordan kan hun da i tillegg være norsk statsborger? Hun har åpenbart jobbet hardt og aktivt for å komme inn på fiskeriministeren, skyldes det bare hans trønderske sjarm? Jeg kan ikke annet enn tro at hun blir brukt av regimet i Iran, enten hun er klar over det selv eller ikke.

Det er bra PST skal se på saken, men jeg gremmes over at politikken har sunket til et slikt nivå.  Det må være lov å håpe at det kan føre til at Frp igjen blir et marginalt parti for bygdetullinger. De har sannelig vist at de setter de største tullingene til å styre og stelle – og det skremmer meg.

Lauffen am Neckar

20180508_1002374245038729300840058.jpg20180508_1115305880821795538412933.jpg20180508_1220098994966434618541370.jpg20180508_1023163497415519739275461.jpg20180508_1110518525279554423353627.jpg20180508_100443637661317608162089.jpg20180508_100900885882241266211446.jpgDette er et sted omtrent på størrelse med Brumunddal. Ligger i sørlige Tyskland ned mot grensen mot Frankrike, og her ligger orgelfabrikken Rensch. Så mannfolket har besøkt dem i dag, mens jeg har gått en lang tur i omgivelsene.
Har tatt en masse fine bilder, men dette hotellet ser ut som det antagelig gjorde på syttitallet, de skal visstnok ha trådløst nett, men det er – om ikke fra syttitallet, da eksisterte nok denslags ikke – så fra tidenes morgen. Man kan bare glemme å åpne bildefiler. Husker dere den tida da man kunne slå av bilder i nettleseren for å få sidene til å lastes inn fortere? Og da modemet ga fra seg morsomme pipelyder?
Hotellet er veldig koselig da, og det var en fin tur. Bilder kommer når jeg finner et nett som kan brukes. I morgen setter vi kursen for Frankrike og Strasbourg, er planen.

Valgkamp, sukk

Listhaug vet hvordan hun skal skape bølger og hisse opp både tilhengere og motstandere. Jeg blir helt matt, både over henne og alle de som reagerer på facebook med nærmest refleksmessig hat og nedrakking. Det er ikke sånn man skaper en saklig debatt, men det er vel kanskje ikke meningen i disse valgkamptider. Ord som angiveri og sammenligninger med naziregimet under krigen sitter løst.
Men det er jo faktisk ikke en okkupasjonsmakt som bestemmer her i landet i dag, det er en demokratisk valgt regjering utgått av et demokratisk valgt storting. Så vi burde jo alle være interessert i at de regler de vedtar faktisk blir fulgt. Ingen skriker opp om angiveri dersom man ringer NAVs tipstelefon og forteller om den uføretrygdede naboen som håver inn millioner på svart arbeid. Når naboen gjør sånt, er det våre skattepenger som går til å finansiere lovbruddene hans. Det samme gjelder folk som gir falske opplysninger til UDI og får asyl på feil grunnlag. De sløser bort offentlige midler, og de fortrenger folk som faktisk har behov for asyl og beskyttelse. Det fins folk som Mulla Krekar – som ikke bare reiser på ferie til hjemlandet, men som faktisk drar dit og driver terroropplæring. Jeg ønsker ikke at mine skattepenger skal gå til folk som ham, men jeg ønsker heller ikke å mistenkeliggjøre asylsøkere på generelt grunnlag. De er som andre folk, de fleste gjør så godt de kan, det fins noen kjeltringer.

Å melde fra om lovbrudd er ikke angiveri.
Men der Listhaug går over alle tenkelige streker, er når hun sier at lærere har et særlig ansvar for å rapportere dersom barn forteller om ferieturer til hjemlandet. Da kan man snakke om angiveri. Det er jo ikke barna som har gjort noe galt – uansett. Det er eventuelt foreldrene. Barn har krav på beskyttelse. Dersom man som lærer får kunnskap pm at barn er tatt med til et land hvor man må regne med at de blir utsatt for vold og forfølgelse, er det kanskje mer nærliggende å ringe barnevernet enn UDI? Både lærere og helsepersonell har faktisk plikt til å gjøre det, dersom vi mistenker at barn lider overlast. Noen plikt til å varsle UDI får vi håpe i det lengste ikke blir innført.

Her er det mest saklige referatet av det Listhaug (og Erna Solberg) faktisk sa

Tippesjefer

Ikke at jeg kjenner noen – men HA har portrettert den påtroppende.

Det fikk Hege Bjørnsdatter Braaten til å bli harm.

Mens Carsten Bleness mener Braaten er på viddene og at det er helt rimelig å legge hovedvekten på tippesjefens klesdrakt og framtoning.

Braaten har ikke lykkes i å finne noe tilsettingsomtale av forgjengeren Almlid i HA  (menn i dress som kommer og går i toppstillinger er antagelig ikke alltid verd avisomtale, det er jo helt vanlig) – men det fins da en ganske solid omtale av hans avgang.

Legg merke til tonen, språkbruken, null omtale av utseende, strengt fokus på jobb og saklighet  – og ikke minst bruken av for- og etternavn. Åsne kontra Almlid? Og se på bildene?

Kjønnsdiskriminering? Nedsettende kvinnesyn? Langt i fra – dette er jo helt rimelig omtale. Hrrrmpf. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig forbanna – over at vi FORTSATT ikke er kommet lenger enn dette.

Ferie…

Jeg gleder meg til ferien. Det må være lov. Etter å ha jobba i hele sommer mens alle andre har avviklet ferie, er det nå snart min tur. Og jeg skal gå i barndommen, eller hva jeg skal kalle det. Jeg skal på interrail. Første gang jeg gjorde det, er 41 år siden. Ting har endret seg siden da. Da hadde man sannelig ikke internett eller mobil, vi dro ut på lykke og fromme med sekk på ryggen og en vag ide om hvor vi skulle. Og hadde det kjempestas! Sov på slitne ungdomsherberger og billige hoteller – hva gjorde vel det. Det var det store eventyret.

41 år seinere er alt – som Egon sier – taima og tilrettelagt. Nå HAR vi internett. Vi kan finne ut hvilke operaer og konserter som spilles når og hvor. Og bestille billettene på nett. Vi kan finne ut at Thomanerkoret synger til gudstjeneste i Leipzig klokka 09.30 – med andre ord, vi må opp i purkotten og rekke toget fra Berlin.

Men jeg vet ikke hva det skyldes, jeg får ofte betenkeligheter og tendenser til dårlig samvittighet når jeg drar på ferie. Denne gangen har vi fått flyktningekaoset innover oss her i Europa. Det nærmer seg – og har allerede nådd – vår egen dørstokk. Tusenvis av desperate mennesker som flykter fra krig og terrorregimer velter inn over Europa. Kommer vi til å møte dem på toget? Neppe på første klasse… (fint skal det være for oss gamlinger). Jernbanestasjonen i Budapest har vært stengt i flere dager. Media rapporterer om hjerteskjærende scener, og Ungarn bygger mur mot Serbia for å stanse strømmen av fortvilte mennesker. Statsminister Viktor Orbán sier at dette ikke er et europeisk problem, det er et tysk problem. Andre ungarere sier at vi vil ikke ha en masse muslimer i landet vårt. Og henviser til det ottomanske riket – som ble drevet ut av Ungarn i 1698. Det begynner å bli en stund siden.

Det er da jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig å lære av historien. Eller om det er jeg som begynner å bli gammal. Det er klart at det gjør man, når man er eldre enn de fleste av verdens statsoverhoder.
Jeg er eldre enn Viktor Orbán. Jeg er født på våren i 1956, og var et halvt år da oppstanden i Ungarn fant sted. Jeg husker naturligvis ikke det. Orbán er født i 1963 -sju år seinere. Men han må da ha hørt om oppstanden? Selv jeg har det. Han må da vite hvorfor de feirer sin nasjonaldag 23. oktober – til minne om starten på oppstanden som drev en kvart million ungarere på flukt. 1200 av dem til Norge. Mange av dem bor her fortsatt. Jeg håper de ikke ble møtt med piggtråd og internering da de kom.
Og om han ikke vet eller husker det, bør han huske året 1989. Da var han 26 år. Da stod piggtrådsperringene på andre kanten av landet – mot Østerrike. For å hindre nettopp ungarerne i å flykte til vesten. Da denne ble revet, var det en betydelig revne i jernteppet og et framskritt for frihet og demokrati.
Og nå bygger de en ny?
Jeg gremmes.
Men det er klart at en slik enorm folkevandring kan være en trussel mot stabiliteten i Europa – Carl I Hagen har rett i det. Det har forekommet angrep på asylmottak i Tyskland, og innvandring av store mengder folk med annen kultur, språk og utseende har alltid ført til gnisninger.
Det er kanskje likevel et håp i kommunikasjonsrevolusjonen.
Grusomme bilder av druknede barn gjør det svært vanskelig å stemple flyktningene som lykkejegere eller annenrangs mennesker.
Men hva kan vi gjøre med roten til ondet?
Hva er det som gjør at borgerkriger bryter ut, tyranner og terrorregimer får fotfeste?