Hun hadde valgt menyen selv, og ønsket seg fisk. Forretten var traktkantarellsuppen som jeg har blogga mange ganger før – det sier vel sitt at alle mine kresne barn liker den. Hovedretten var bakt laks med safranpoteter og purreløkstuing, etter denne oppskriften.
Det var bare usannsynlig godt – denne oppskriften blir nok innlemmet i standardrepertoaret. Og den var faktisk nesten enda bedre kald i dag 🙂 nammenam!. Desserten var ostekake – også en tidligere blogga gjenganger 🙂
Her er bildene:
Asparges er veldig godt. Og dette er grønnsaker som kan høstes på en tid hvor det er veldig lite andre ferske ting å hente i hagen, i alle fall hvis man ikke har drivhus. Jeg har hatt en får med aspargesplanter i “kjøkkenhagen” – selvsådde frøplanter. I år kom det ingen opp. Ikke en eneste en. Jeg har kommet til at tiden kanskje er inne til å innse at jeg ikke har noen kjøkkenhage, for jeg klarer aldri å holde tritt med det som må gjøres der, så avlingen blir så som så. Jeg får innse at jeg kanskje har noen jordbærplanter og etpar karmer med salat og urter. Også drivhuset, da – det er ikke lite bare det. Men asparges vil jeg ha. Jeg omdefinerer dem til stauder – og det er de jo. De vil helt sikkert kle rosene veldig godt? Skal plante mine nyinnkjøpte planter i rosebedene. Der får de den beste jorda og det bese stellet, og når de får vokse opp etter sankthans, vil de kle rosene med sine grønne blonder 
Matbloggingen min krever nok ikke mye googling, og jeg blogger jo heller ikke hverdagsmaten. Da Kjersti hadde venner her som fikk mat både under øvingen og på opptreden 17. mai, spurte en av dem om de kunne komme hit og spise hver dag. Kjersti sendte vedkommende et megetsigende blitt og sa: Det er ikke sånn mat her hver dag.
Det er det sannelig ikke, men denne helgen var mange hjemme, og vi inviterte bestemor på ordentlig middag. Forretten har jeg blogga før, men bildet er blitt borte. Ferske asparges er veeeeldig godt. Det er enkelt å servere dem dampet med hollandaisesaus tilsatt litt safran og cayennepepper. Røkelaks elller –ørret, eventuelt spekemat hvis man ikke liker eller tåler fisk. Hakkete, hardkokte egg på toppen. Gjerne dill. Nammenam.
Hovedretten hadde jeg faktisk pønsket ut helt selv. Svin ytrefilet. Skar dem nesten over på midten og fylte med sopp (kantareller) og løk. Brunet, og deretter stekt i oven i folie til gjennomstekt. Jeg synes ikke svin skal være rosa. Etter en hvil, skar jeg den i skiver, la på fat og gratinerte med brødrasp og parmesan. Ikke verst. Tror kanskje jeg skal bruke enda mer ost om jeg gjør det en annen gang. Soppsaus, ovnstekte poteter og ratatouille til. Og salat.
Desserten var Rhubarb Crumble – som jeg har blogga før. Jeg likte ikke helt metoden med å bake den i ovnen, denne gangen kokte jeg den med syltesukker. Den ble litt for tynn, men jeg skal nok få has på den. Gjorde ikke noe at den var tynn når vi serverte med vaniljeis, det ble en pikant saus – men det er jo ikke egentlig det det skal være. Uansett – dette er Comfort Food Heaven og kan anbefales 
Ikke ofte det er tre retters middag her i huset, men det ble det i dag. Brenneneslesuppe etter oppskriften til Alt godt . Veldig god og ganske mektig, særlig med et egg oppi (men det er veldig godt og kler denne suppa). Gundad påstår at brennenesle begynner å bli sjelden. Kan ikke si jeg har merket noe til det her i hagen, en av de fineste geraniene mine var nærmest druknet i en diger brennenesletue. Men den er nå spist, hoho. Hovedretten er svinefilet som jeg egentlig hadde tenkt å grille, men formedelst dårlig vær og mangel på poteter ble den laget på denne måten, med ris til. Desserten er et minne fra studietida. Rhubarb Crumble – “taking you to comfort food heaven”. Med is til. Nå legger vi oss med magen i været…
I dag har vi hatt hele familien til middag. Veldig koselig, selv om jeg kanskje ikke hadde valgt menyen helt etter den sommerlige temperaturen. Dette er selvsagt dagen for lammestek – selv de mest ugudelige later til å opprettholde denne tradisjonen – selv om det kanskje ikke er Agnus Dei som er i tankene deres. I alle fall var det utsolgt da mannfolket var på jakt etter lammestek, så her ble det oksestek. Det er også godt. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Bildet over er av suppekjelen. Jeg hadde nemlig bestmt meg for å forsøke å lage Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe, som vi spiste mange ganger i Praha både i høst og nå i vår. Den er aldeles nydelig – i alle fall slik de serverer den på Tri Stoleti. Så etter litt søk på nettet, fant jeg denne tsjekkiske bloggeren (hoho, sjekk tittelen) som hadde en oppskrift som så ut til å kunne ligne det vi fikk servert, med to unntak. Denne suppen har potetbiter og kokte egg. Jeg brukte stavmikseren, for jeg synes den jevne suppen vi fikk på Tri Stoleti var framifrå. Der brukte de imidlertid stekte egg, noe jeg ikke var overvettes begeistret for – så jeg forsøkte meg for første gang i mitt syndige liv på å porsjere egg. Det gikk rimelig bra, om enn ikke fullt så proft som dette:
Men til å være første forsøk, syntes jeg at jeg var flink. Eggene skulle dessuten svømme oppi suppa – de skulle ikke serveres som Eggs Benedict eller noe annet fancy, så utseendet spilte ikke så stor rolle så lenge de hang sammen.
Hovedretten var som sagt oksestek. Der lærte jeg også et nytt kjøkkentriks i dag som jeg bringer videre med fryd og glede. Surra litt rundt på nettet her og, endte med å bruke denne oppskriften stort sett – komplett med fløtegratinerte poteter.
Men jeg fant en annen video – som jeg dessverre ikke finner igjen nå – som ga meg en aha-opplevelse. Problemet med stek her i huset, er at jeg er lite flink til å skjære den opp. Mannfolket er heller ikke typen til å stille seg ved bordenden og svinge knivene slik det tradisjonelt skal være mannens oppgave å gjøre. Derfor serverer jeg sjelden stek i fint selskap. Men: !!! Det går an å lage steken på forhånd. Mindre stress. Det gjorde jeg – stekte den langsomt i leirgryte mens jeg var ute og raka. Så fikk den kjøle seg på kjølerommet en stund. Deretter skar jeg den opp på maskin (hoho, perfekte skiver), la den pent på et fat, danderte fint med sprøstekte kantareller, la aluminiumsfolie over. Inn i ovnen på 200 grader sammen med de fløtegratinerte, steketermometer mellom skivene – ferdig når dette viser 50 grader. Hurra! Perfekt stek, perfekte skiver. Ingen banning og sverting.
Desserten var forrige helgs karamellpudding – takk til Arne. Den var jo minst like god nå, og all karamellsausen hadde løst seg fint opp. Tidligere ville jeg ha kastet den. Synd og skam.
Tror alle ble mette og vel belåtne.
Kulajda kan anbefales – særlig om du er i Praha.
Formiddagen ble tilbrakt med shopping av diverse gaver. Hadde det ikke vært så mye annet å gjøre her i byen, hadde jo shoppingen i seg selv vært verd turen. Men det får holde med en formiddag. Kanskje hadde det vært noe å vurdere en juleshoppingtur i november. For det første kan man jo da få med seg noen av innendørsaktivitetene som vi ikke har hjerte til når det er så nydelig vær (vi har bare vært på ett eneste museum på to turer hit…), og dersom man har en plan og en shoppingliste, tror jeg man kan spare inn hele turen på juleshoppingen.
Et lite hageavbrekk måtte vi ha, og hadde en rolig stund i Fransiskanerhagen, en gammel klosterhage som ligger rett ved Vaclavplassen og er en oase for alle som jobber i nærheten, eller trenger å hvile slitne shoppingbein.
Her blomstret juleroser og magnolia, og folk satt på benkene og nøt solen. Mens vi satt der, hørte vi en faretruende stemme over høyttaler, og deretter en grusom sirene. Minte oss egentlig om sivilforsvarets hjemme – og vi så på klokka. Den var ganske riktig tolv. Folk, inkludert politiet som rusla forbi, leet ikke på ørene en gang, så vi ble også rolig sittende. En hver terrorist som tenker å angripe et europeisk land bør nok gjøre det klokka tolv… Jeg fikk kjøpt noe snasent sommertøy til mine søte barnebarn, og noe annet småtteri til mine døtre som passer huset og katta og sånn.
Deretter var det tid for lunsj, som vi i dag inntok på Kampa Park. Dette er en ganske eksklusiv restaurant, som nok har en av byens beste beliggenheter. Men den kan sannelig ikke måle seg med gårsdagens Terasa U Zlate Studne. Gå ikke til Kampa Park hvis du er sulten.
Ølet kom fort, brødet kom ganske fort, men så ble vi sittende og glo på elva i 40 minutter, før maten kom. En enkel pastarett som det tar ti minutter å lage, og den stod på dagens lunsjmeny. Restauranten var ikke engang halvfull og det krydde av kelnere. Så noe er feil med logistikken her. Maten var god da den endelig kom, da. Men smøret var harskt etter for langt opphold i sola…
Etter en siesta på rommet, var det tid for opera.
La Traviata, som vi egentlig hadde tenkt å se, var forduftet fra programmet fullstendig da vi skulle kjøpe billetter. Så da ble det Tryllefløyten. På “Estates Theatre” som vel er en noe mindre biscene til “Narodni Divadlo”- nasjonalteateret. Vi hadde losjeplass på første balkong. Bygningen er gammel og fornem, og antagelig noe for plysjbelagt til å være ideell for opera. Akustikken var ikke den beste, verken sangere eller musikere fikk noe gratis her, tvert om. ‘Den var bedre på hovedscenen som vi besøkte sist. Státni opera Praha har vi til gode 
.
Vi var noget forbløffet over åpningen. Som dere ser på bildet, var sceneteppet oppe. Scenen var helt bar, man så rett inn i mekanikken og alt som er bak. Etter hvert som det nærmet seg start, loffa det inn noen rødkledde dansere som ga seg til å tøye ut, skravle, og tutle rundt….Men det var en mening med det – ouvertyren ble illustrert av en utmerket ballett – og de rødkledde danserne var bokstavelig talt en rød tråd gjennom hele forestillingen. Scenografien var interessant, og fikk sikkert operaens økonomisjef til å gni seg skinnløs i nevene… Den bestod av et fargerikt tøystykke som ble heist opp og ned over hele scenen og illuderte hva det skulle være. I tillegg et par speil og to røde forheng. Og en stige.
Denne forestillingens desidert beste prestasjon var Pamina – sunget av Simona Houda-Saturova. Vi er bare stumme av beundring, særlig for hennes tolkning av “Ach, Ich fühl’s”. Her er en ung Leontyne Price på YouTube, men jeg vil påstå at det vi hørte var bedre…
Jeg har blogga om Tryllefløyten før. Dersom det er mulig å tolke noe seriøst ut av dette eventyret, ser jeg det som et monument over maskulin forfengelighet. Pamina er den som gjennomgår de virkelige prøvelsene i stykket, og hadde vel fortjent bedre enn å få den fjotten Tamino som premie – i denne forestillingen sang hun flettene av alle andre, og tok med seg Tamino og stakk, da de begynte med alt seremonitullet på slutten Hoho.
De unge damene som egentlig skulle være gutter, var også særdeles bra. Denne forestillingen hadde fortjent bedre akustikk…
I morgen er siste dag for denne gang, og vi gleders oss til å overvære Verdis Requiem i Rudolfinum. Der er i alle fall akustikken framifrå. Og en bedre bursdagsmiddag må det vel bli på meg, eller noe?
Noe småregn, men jeg hadde da heldigvis med paraply. Plan om båttur på elven ble frafalt til fordel for innendørs sysler i formiddag. Vi besøkte Kommunistmuseet. Det var interessant. Vi er jo så gamle at vi husker både Prahavåren i 68 og Fløyelsrevolusjonen i 89. Men etter film og bilder å bedømme var det langt fra bare fløyel. Vi så nok av folk som ble banket opp og lempet inn i politibiler. Selv om det gikk fort når det først skjedde. Det tok ti år i Polen, ti måneder i Ungarn, ti uker i Øst-Tyskland og ti dager i Tsjekkoslovakia, stod det på en av plakatene. Anbefales for alle med interesse for den nære fortid. Og ikke minst må det være gjort en kjempeinnsats her med hensyn til restaurering og bevaring av all den flotte arkitekturen som gjør Praha til den turistattraksjonen den er. Alt var i ferd med å råtne under kommunistene – og min far som besøkte stedet da jernteppet var på sitt klammeste sa at Praha var den stussligste byen han hadde sett. I dag er det vel en av de flotteste byene man kan se – sånn rent ut fra hva som er å se på når man går gatelangs.
Lunsj på Cafe Phenix som for tiden topper listen over anbefalte spisesteder her i byen. Maten var god, stedet ligger sentralt med utsyn til elven. Ikke Prahas beste sted etter min vurdering, men verd et besøk. Nå tar vi en hvil i regnet, og dersom det ikke slutter, blir det Kafkamuseet etterpå.
Mobilen min har plutselig fått litt hetta – selv om den ikke er Iphone. Lurer på om det har noe med nyttår å gjøre? Uansett – forrige og dette bildet hører sammen. Får se om jeg klarer å omkalfatre dem litt. (klarte det, hurra!)Det er et bilde av dagens julerestepizza, og mitt nye, fancy kjevle. Det gamle gikk opp i liminga, så jeg kjøpte et silikonkjevle. Det ser ut til å funke veldig bra, lite som setter seg fast på det. Kjøpte maken i julegave til min niese – siden hun har fått seg samboer, må hun jo også få noe ordentlig redskap til å holde styr på ham, hehe. Noe som fikk min bror til å bemerke at samboeren slapp altfor lettvint unna – jeg kjøpte i sin tid marmorkjevle til den unge damens mor. Det hadde jeg faktisk glemt, hohoho.
Pizzaen ble ikke så verst. Rester av juleskinke, pepperoni, ananas, soltørkede tomater, rester av blåmuggost. Det gjelder jo å prøve å bruke opp noen av julerestene.
Ellers har jeg vært flink til å fryse ned det jeg ser vi ikke kommer til å klare å bruke opp i år, da. Mannfolket er ikke verdens mest praktiske natur, men glimter til med noen geniale ideer av og til. For eksempel ved innkjøp av ny fryser, mente han at det var bedre å kjøpe en litt mindre som fikk plass i avlukket foran kjølerommet enn en diger en som står i kjelleren. Lettere å holde orden på, lettere å både legge ting nedi der og ta dem opp igjen når man ikke trenger å gå helt ned i kjelleren for å gjøre det… Den forrige fryseren gikk nedenom jula for to år siden. I år var det pelletskaminen som streika. Det førte til at det var temmelig kaldt nede – men ikke så verst oppe, takket være at årets julegave fra min snille far var varmepumpe 🙂 Og snille pelletskaminreparatøren rykket ut i romjula og fiksa fyren, så nå er det varmt som bare det her.
Det er jeg takknemlig for, og ga ham en julebonus i form av en flaske vin. Mannfolket fikk nemlig en hel kasse fra kultursjefen (en uoffisiell takk fra det offisielle Ringsaker…, som han sa) i forbindelse med årets julekonsert. Denne konsertserien har gått siden 1983, og er årets julegave fra lokale musikere og sangere til bygdefolket – en julepresang mange åpenbart setter stor pris på. 🙂
Det hender jeg sier til mannfolket at hver gang han gjør noe, kommer det i avisen – mens enkelte andre av oss ikke kommer i avisen med mindre noen har noe å klage over. Dette er jo ikke helt sant. Han spiller naturligvis utallige gudstjenester, begravelser og annet uten annet en regulativlønn. Og et og annet hyggelig ord. Det siste betyr mye for de fleste av oss, det er fint å bli satt pris på.
Jeg er også så heldig at jeg har en jobb hvor jeg får mange klemmer og gode ord.
I dag var det endelig ikke kaldere enn at mannfolket og jeg fant ut at det var på tide å bevege litt på julematen og gå en tur. Rett som det var, stoppet en bil rett ved siden av oss på landeveien og sjåføren hoppa ut! Vi tenkte det var noen som skulle spørre etter veien, men mannen kom bort og tok meg i hånden og takket pent for behandlingen på legevakta for noen uker siden. Det tok meg en stund å koble riktig – han så utvilsomt friskere ut i dag, og det var en travel vakt.
Men det var jo veldig koselig gjort.
Det er kanskje et nyttårsforett de fleste av oss (inkludert meg) burde ha – si fra når du er fornøyd, minst like ofte som du klager over noe?
Her er litt av maten og litt av gjestene… 36 stk. Det er koselig å samle slekta, selv om jeg fikk for lite tid til å prate med folk i år. Mannfolket var opptatt med bilberging, det er han som pleier å stå for kaffekokingen. Døtrene var flinke da.
Julemat til 36 personer er først og fremst et spørsmål om logistikk. 19. desember er sildedagen, da legges også oksefileten til graving. 4 typer sild i år, jeg forsøkte meg for første gang på tomatsild. Brukte denne oppskriften, sånn bortimot. De andre sildene legges i en lake av 1 del vann, 1 del eddik (7%) og 1 del sukker. Bortsett fra sherrysilden som har 1 del vann, 2 deler sherry og bare en liten dash med eddik. Sherrysilden har for øvrig løk, druer og valnøtter – og krydres med nellik og dill. Glassmestersilden har tynne gulrotskiver i tillegg til masse løk, og krydres med sennepsfrø, sursildkrydder og laurbærblad. Og masse dill. Paprikasilden har paprika og sølvløk, og krydres med sursildkrydder og masse dill. Dill er tingen.
Gravet kjøtt er også veldig enkelt. Like derer salt og sukker (ca 1 dl av hvert) blandes sammen og det krydderet man måtte ønske tilsettes. Jeg pleier å bruke rikelig med basilikum til jul. Det viktigste her er hygiene. Kjøttet snus hver dag, og etter 5-6 dager er det ferdig. Serveres enten med sennepssaus eller rømme iblandet hele tyttebær. Det siste er best…
Karamellpuddingen kokte jeg også i god tid i år – det gikk aldeles brillefint, det skal jeg fortsette med. Mindre stress like innpå. Karamellpudding er en enkel og rimelig dessert som alltid er populær.
Juleskinken er ferdigkjøpt, spekematen og røkelaksen er milde gaver.
Kyllingleverposteien har jeg lånt oppskrift hos Gunda til. Den er kjempegod. Kokte sylte selv i år også, det er egentlig veldig lett når man ikke gyver løs på et hode som må vannes ut og sånn. Brukte en bit ribbe og en høne – det ble jo bare megagodt.
Ribbe, innmatpølse, pinnekjøtt, surkål, kålrotstappe og riskrem er rester fra i går – multekrem av bestefars siste multeglass. Den måtte spises med andakt.
Nå er vil vel belåtne, jeg har slitne bein. I morgen skal jeg på jobb, så oppvasken tilfaller noen andre.
Etter mislykket forsøk på karamellkoking i går, har jeg i dag gått til innkjøp av et termometer. Dropstermometer fantes ikke lokalt, men på Nille hadde de et digitalt steketermometer til 40 kr. Det måler opptil 125 grader, og siden karamellen skal være 118, slo jeg til. Nå er den kokt, og nå er jeg spent.
Jeg brukte denne oppskriften.