Frimurerlosjen – barnehage for de store gutta

 

clipped from www.tv2.no
  blog it

Avslørt, nok en gang…
Dette kommer jo fram i pressen med jevne mellomrom, men får stort sett liten oppmerksomhet ellers.
Hva er det som får tilsynelatende oppegående personer til å drive med noe så latterlig som dette?
Hallo? Du kommer sliten hjem etter en lang dag, går i gutteklubben hvor du slapper av med å leke med skjeletter og legge folk i likkister, for så å gå fornøyd hjem ved midnattstider? Er det normale folk som gjør sånt?

Jeg begriper det ikke, men teoriene om verdensherredømme og stor innflytelse i samfunnet tar jeg med en stor klype salt. Det forekommer sikkert en hel del manglende fartsbøter, økonomisk småsnusk av den typen Roger Aase forteller om og lignende, men denne gjengen har neppe monopol på landets korrupsjon, de er vel antagelig ikke engang ledende i så måte.
Selv om det finnes noen spektakulære tilfeller.
Jeg må tilstå at jeg lurte litt da Stormesteren i sin tid gikk bombastisk ut i avisene – to dager før Finance Credit-rettssaken skulle starte – og ekskluderte Trond Kristoffersen, samtidig som han framholdt at Torgeir Stensrud var en real kar…
Men det var sikkert ikke ment som noen føring til frimurerdommeren, det kunne bare virke sånn. Og dette ble sannelig framført i full offentlighet, det skal jo sies.

Gjennomsnittlig opptaksalder i denne ærverdige forsamling samsvarer typisk nok med panikkalderen – ca 45.
Noen bytter ut kjerringa med en yngre utgave, andre begynner i losjen. Det kommer vel litt an på ork og kapasitet hvilken løsning man foretrekker for å få litt fri fra kjerringmaset. =))

Deres omtale av kvinner er jo et kapittel for seg.
Den danske frimurerlosjen har en fornøyelig artikkel om dette.
(edit: Den danske frimurerlosjen har endret sidene sine og fjernet lenken til denne artikkelen fra hjemmesiden sin, men artikkelen finnes fortsatt. Mulig de skjønte at den var mer latter- enn tillitvekkende, hehe)
For den som ikke gidder å lese alt dette:
Kvinner kan ikke tas opp i “logen” fordi de er for forfengelige til å stille i samme antrekk som sidemannen(kvinnen…), de ville ikke klare å holde kjeft så lang tid som det tar å gjennomføre ritualene, og dessuten fordi de antagelig ville begynne å fnise der hvor menn utelukkende ser et “vakkert og høytidelig” rituale.
Det siste er utvilsomt helt riktig.

Som min datter sa under programmet i går: Dette er jo akkurat sånn hemmelig klubb som venninna mi og jeg hadde da vi gikk i barnehagen. Det var ikke fritt for at vi fniste litt heller.

Jeg synes TV2-programmet var interessant, men litt for kort til å gå noe særlig i dybden. Typisk, og nokså feigt, var det jo at “Stormesteren” verken ville delta eller kommentere “fordi TV2 bruker kilder som vi ikke stoler på”. Nei det skulle ta seg ut – enhver journalist må selvsagt kun benytte kilder som frimurerlosjen godkjenner.

Det hadde også vært interessant å høre en god forklaring på hvordan det er mulig å bli et bedre menneske av å kle seg ut som tempelridder i krøllete laken og fly rundt og fekte med sverd, leke seg med hodeskaller og likkister, og attpå til prestere å kalle dette for kristendom.
Jeg har i alle fall et bilde av Jesus som en opprører på de svakes side – som snakket med både fattige, syndere, kvinner og barn.
Har liksom litt vanskelig for å se denne skikkelsen for meg iført snippkjole, “prydelser” og lekeordensbånd som disse gubbene har for vane å spjåke seg ut med.
Men dette er antagelig for vanskelig for oss uopplyste og uinnvidde, de store gutta skjønner nok dette bedre…

PS
Dagens Voltaire, som dukket opp i det klokka passerte midnatt, var kanskje et godt a propos?
“Those who can make you believe absurdities, can make you commit atrocities”

Skandale!

Hva er det egentlig politiet tenker på – her blir de tipset av en aktverdig høyremann, tidligere stortingsrepresentant – og så gjør de ingen ting!
(Jeg ler meg ihjel…)

clipped from www.aftenposten.no

Mørk mann med penger ikke arrestert

Med stor forbløffelse leste bruktbilkjøper Mohamoud Farah Haji-Aye om seg selv i Hallingdølen. FOTO: OLAV J. BØTHUN

Hallgrim Berg refset politiet som ikke stoppet de to mystiske utlendingene som satt på Bergenstoget og knitret med sedler – på vei til bruktbilhandel i Drammen.
  blog it

Hallgrim Berg tipset ikke bare politiet, han skrev et harmdirrende leserinnlegg også.
Og fikk svar på tiltale av politimester Isdahl, som framholdt at det ikke var grunn til å mistenke de to pengetellerne for noe som helst.

Hva er egentlig “skjellig grunn til mistanke”? Ville du synes det var rimelig at politiet kom og tok en prat med deg dersom du satt på toget og talte pengene dine? Eller ville du se det som et overgrep? Det at du teller pengene på toget er muligens ikke noen direkte indikasjon på at du har tilegnet deg pengene på uærlig vis? Jeg ville snarere tro tvert om – hadde jeg knabba dem, tror jeg at jeg ville vært forsiktig med å telle dem opp i all offentlighet på toget…
Eller var det muligens slik at grunnen til mistanken hovedsaklig var at den ene så afrikansk ut, og den andre arabisk?
Det skal vi ikke se bort fra. Men er dette da et utslag av rasisme, eller bunner det i det faktum at “utlendinger” er overrepresentert på kriminalstatistikkene? Det er mange som har klaget over at folk som ser “utenlandske” ut, og kjører dyr og fin bil, oftere blir stoppet av politiet enn de som er lyse og blåøyde og kjører samme type bil. Kanskje dette fører til at de kniper flere “svartinger” mens “bleikingene” i større grad slipper unna? – Med derav følgende utslag på kriminalstatistikken?
Men kjære vene, denne karen her kjøpte jo bare en sliten, gammal Mitsubishi – og ser jo attpåtil både snill og uskyldig ut, skal man dømme etter Aftenpostens bilde =))
Det kan umulig være lett å være politi. Stjerne i boka til dem i dette tilfellet, for å sjekke fakta først. Anmerkning til Hallgrim Berg – for overilt tastaturbruk =))

Er du psyk?

Markeringsdagen for psykisk helse for litt siden, førte til en bølge av innlegg, både i blogger rundt omkring og i avisene.
Den uttalte hensikt er mer åpenhet og mindre skam rundt psykiske lidelser – meget prisverdig.
Det er ille nok å være psyk om man ikke skal være nødt til å skamme seg og forsøke å skjule det også, slik mange har gjort i mange år.

Etter 25 år i trøste-og-bære-bransjen som Britt Åse kaller det, så har jeg sett og hørt litt av hvert, og ikke minst en utvikling.
Det er langt flere som innrømmer at de sliter med ett og annet – og ikke minst langt flere menn. Det er flere historier om misbruk i barndommen – flere og flere menn forteller om slikt også, her har det utvilsomt vært store mørketall. De aller fleste som forteller om slike ting flere år senere er svært traumatiserte – men det er likevel bra de slipper å fortsette å bære det inni seg – det åpner for bearbeiding og nyorientering.
Selv om det ville være å ønske at vi ble flinkere til å se disse ungene der og da. Hvis de i større grad opplevde at de ble trodd og overgriperen fikk sin rettmessige straff, ville det nok hjelpe på deres psykiske utvikling.
Etter 10-15 år eller mer, hvor man ikke tør å fortelle det og tror det er ens egen skyld, er det mye vanskeligere.
Dessverre er det fortsatt slik at det er langt mindre ressurser og mindre oppmerksomhet rundt barne- og ungdomspsykiatri enn voksenpsykiatri både her i landet og andre steder.
Og noe av det vanskelige med barn er at de som regel følges til lege/helsesøster/samtale med lærer av voksne som de har en meget sterk lojalitet til. Det er vanskelig for “hjelpeapparatet” å fange opp de riktige signalene.
Her er en artikkel jeg likte veldig godt – den er rett på sak og lite akademisk, full av klokskap.

Må vi alltid snakke om det?

Katastofepsykiatri er blitt et populært konsept, som har fått tilsvarende stor medieoppmerksomhet og muligens også bevilgede midler (hva vet jeg..) de siste årene. Tanken er jo besnærende: Har du vært utsatt for noe traumatisk, så skal du fluksens til psykolog, for å forebygge nevroser seinere.
I det seinere har det kommet kritiske rapporter om at dette ikke virker – det er sågar publisert studier som viser at de som klarer seg best er de som ikke prater om det i det hele tatt…
Tilbake til John Wayne, altså?
Hmmm
Kanskje det er så enkelt som at folk er forskjellige (hehe, det hadde du ikke trodd..) her også. Det varierer hva folk opplever som traumatisk, og hvordan de forholder seg til det.
Jeg minnes Åsta-ulykken. Da jeg kjørte hjem fra kontoret den dagen hørte jeg sirener på begge sider av Mjøsa, så jeg husker at jeg tenkte at nå har det skjedd noe forferdelig. Radioen ga jo svaret. Og der hørte vi gjentatte ganger den samme mannen uttale seg om hva som hadde skjedd, han var tydeligvis et øyenvitne som media hadde kastet seg over. (Eller som stilte villig opp…) I de første timene uttalte han seg svært så skråsikkert, la ut om hvordan han hadde beordret evakuering av vognen han satt i og organisert både det ene og det andre av hjelpearbeid. Ettersom timene gikk og omfanget av katastrofen ble mer klart, ble han spakere og spakere og sa mindre og mindre, siste gang jeg hørte ham på radioen brast stemmen og jeg hadde hjertelig vondt av ham. Han burde vært forskånet for den eksponeringen.
Også dette er en menneskelig reaksjon – lettelse og adrenalinrush er det første man opplever etter noe sånt (det vet alle som har født barn…) – og da kan man nok si både det ene og det andre av lite gjennomtenkte ting. Kanskje Vær Varsom-plakaten burde ha med et punkt om at direkte involverte bør få være i fred i et døgn eller så. Det burde holde å snakke med profesjonelle hjelpere som tross alt har et litt annet forhold til katastrofer?

Men nå prater jeg meg bort fra det jeg egentlig hadde tenkt å si noe om.
Det er bra med åpenhet og at folk forteller om hva de har opplevd, både i bloggene sine, til vennene sine og ikke minst til legen og psykologen.
Men alle ting har mer enn en side.
Jeg er vokst opp med en mor med en god del angst, fobier og komplekser. Den slags preger en hel familie.
Det ble ikke akkurat tiet ihjel, – selv om det kanskje ikke var så mye profesjonell hjelp å få heller. Sekundærgevinsten, som de gamle psykiatere kalte det – er jo at da må alle innrette seg etter den som plages…
For 100 år siden var det som det skulle at unge kvinner i bedre familier (som hadde råd til det) hadde massevis av ikke-dødelige, men svært kompliserte lidelser og sykdommer som krevde kuropphold både her og der – og sikkert ble pratet MYE om.
Og tjent mye penger på…

Det er ikke alle som klarer å skrive på internett eller andre steder om hva som plager dem. Det er ikke alle som har lyst til det, nytte av det eller grunn til det heller.
Man bør ikke tie av skam – verken over hva man plages med eller på grunn av press fra omgivelsene.
Men man bør heller ikke presses til å “snakke om det”.
Noen av oss er mer sånn som dette:

Som jeg skrev som kommentar i en annen blogg: Alle som har noe å tenke med vil før eller siden slite psykisk.
For noen år siden måtte jeg selv gå til doktoren og be om sykmelding. Jeg våknet hver natt klokka tre med klump i magen og svette over hele kroppen…I lengden går ikke det med fire unger og full jobb.
Vet ikke helt om fastlegen min så på dette som en lett eller vanskelig jobb. Jeg så ingen grunn til å utdype det hele mer enn i korte trekk, jeg ville ikke ha medisiner eller “prate om det” – jeg ville bare ha litt mer tid til å grave i hagen noen uker.
For meg hjalp det.
For andre hjelper andre ting. Man skal ikke kimse av å prate om det – det trengs to for perspektiv er det også en luring som har sagt. Mange som har mer kompliserte problemer enn meg har god nytte av å lufte dem sammen med et profesjonelt medmenneske. Og det å få lov til å hjelpe folk med sånt er både et privilegium og svært lærerikt.
Og som jeg også skrev i bloggen til noen: det bør ikke være mer merkverdig eller mer pinlig å være “psyk” enn å ha vondt i foten.

Ytringsfrihet eller folkeskikk – personlig eller politisk?

Fordelen med å blogge – og ikke minst med å gå seg en skogstur og tenke litt, er at man kan jo komme på bedre tanker.
Jeg skrev noen ord om Muhammed-karikaturene i mitt forrige blogginnlegg om ytringsfrihet. Allerede da jeg skrev det, kjente jeg at det føltes ikke helt riktig, men først nå har det gått opp for meg hva det var som skurret.

Poenget med ytringsfrihet er først og fremst å beskytte retten til politiske ytringer, selv om de går på tvers av makthavernes oppfatninger.
Selvsagt er det viktig å utfordre folk som truer meningsmotstandere med bomber og granater, men er det nødvendig å framstille Muhammed som en gris?
Et lite signal om svaret på det er kanskje at den eneste som publiserte tegningene her i landet, var redaktøren for en av landets mest kristenfundamentalistiske publikasjoner.
Det var jo på en måte modig gjort, men han ville selvsagt ikke drømme om å publisere en tilsvarende muslimsk karikatur av Jesus – ville han?
Og hva er vitsen med å gjøre narr av folks religion? Hadde det ikke vært mer av en spenstig politisk ytring å karikere Osama Bin Laden? Eller noen andre som kommer med vemmelige eller voldelige politiske ytringer her og nå? Muhammed er jo død for en stund siden.
Det er jo ikke religionen som er problemet. Alle muslimer er ikke terrorister, like lite som alle kristne er det.
Det står noe i lovverket om berettighet harme.

Men unnskylder det springskaller?
Men dess mer man tenker på dette, jo vanskeligere blir det.
Det er rimelig å ta hensyn til sin nestes tro, familie og følelser. Man kan ikke påberope seg ytringsfrihet som unnskyldning for å kalle søstra til folk stygge ting.
Kan man gjøre det for å framstille Muhammed som en gris? Er det nyttig på noen måte, viktig, politisk frigjørende eller på annen måte konstruktivt? Eller er det bare dårlig folkeskikk?

Ytringsfrihet

Stig Sæterbakken har trukket seg som leder for litteraturfestivalen på Lillehammer. Men det spørs om NRKs kommentator har rett:

clipped from www.nrk.no

Han så ikke at han, ved å la Irving tale på Lillehammer, risikerte å få et quiz-lag av nynazister fra Hadeland og omegn med på kjøpet. Det var et feilgrep. Så valgte han å trekke seg i protest. Det var et nytt feilgrep, for bare ved å sende ut invitasjonen hadde han oppnådd det han ville: En diskusjon om ytringsfrihetens og sannhetens grenser i vårt land.

  blog it

Det var vel neppe quizlaget fra Hadeland han fryktet.
Jeg synes det var synd at han trakk seg. For en ukes tid siden hørte jeg en radiodebatt, hvor Hans Wilhelm Steinfeld i sedvanlig bøllete stil gjorde sitt beste for å kjøre over Sæterbakken i forhold til dette – uten å lykkes.
Og denne debatten var den direkte foranledning til at jeg gikk hjem og lette etter et sitat jeg husket, og trodde stammet fra Disraeli:
“I detest what you say, but I would fight to death for your right to say it”.
Men selv om jeg i utgangspunktet bare har hørt det på engelsk, stammer det fra visstnok Voltaire, selv om det er noe usikkert. (Men til min glede fantes det en Voltaire-gadget, som jeg daglig fryder meg over. Må lese Candide en dag, selv om jeg er elendig i fransk…)
Men hvor mange av oss er egentlig villige til å ofre livet for at Irving skal få si sine utrivelige ting? (ikke jeg…)

Men handler dette egentlig om Irvings ytringsfrihet? I følge synsere som Dag Solstad gjør det ikke det – i fredstid kan man si hva man vil, det handler mer om hva som er klokt.
Kanskje det.
Under krigen stod det mer på spill:

Akkurat denne hadde vel ikke slått så godt an i dag, men vi skjønner hva de mener.
Argumentet om hva som er klokt, kontra hva som er lov ble også brukt i debatten omkring Muhammed-karikaturene.
Det var nok “lov” å publisere dem – men var det “klokt”?
Og var det viktig?

Ja -det var det.
På samme måte som det er både klokt og viktig å la folk som Irving komme til orde – la dem vise sin dumhet og mangel på kunnskap for all verden – så er det viktig å utfordre dem som truer med bomber og attentater hvis du sier noe de ikke liker også. Det koster bare mer.

Skjerp deg, Sponheim…

Sponheim er sint og lei seg fordi partifellene ikke har støttet ham og kritisert det Thommesen skriver i boka si om at Lars er en usympatisk person.
Hvis jeg ikke husker feil, var Sponheim selv raskt ute og sa at denne boka kunne han ikke kommentere, for han var ikke psykolog.
Dette er en spydig og ekkel kommentar, for det første – han antyder jo at det Thommesen sier i boka (som jeg verken har lest eller kommer til å lese)skyldes hans psykiske problemer.
Da er det åpenbart for alle og enhver at dette er en personkonflikt mellom to menn med et stort ego – og det ville sannelig ikke være lett for noen andre å si noe vettugt etter en slik utblåsning fra sjefen sjøl.
Og har egentlig en slik personfokusert skittentøyvask noe i media å gjøre i det hele tatt? Hvem bryr seg? Aarebrot har aldeles rett.
Jeg håper egentlig Lars mister motivasjonen fullstendig, og at vi får en venstreleder med mer fokus på partiprogrammet og mindre på eget ego før valget. Da skal jeg vurdere å stemme på dere, folkens 🙂

Storberget forts…

Jeg konstaterer med glede at Aftenposten m.fl. er enig med meg.
Kvarme har et standpunkt som begynner å bli upopulært, og også innen kirken etterhvert representerer et mindretall.
Desto viktigere er det å verne om retten til å hevde standpunktet – så lenge det gjøres med lovlige og fredelige midler.
Det bør ikke være fritt fram for å trakassere folk som har standpunkter flertallet misliker – verken for pressen, statsråder eller menigmann.

Storberget beklager….

I beste Valla-stil beklager han at Kvarme følte seg mobbet.
Legg merke til: Han beklager ikke at han sa at Kvarmes handlinger fremmer hat og vold. Han beklager Kvarmes følelser – som Kvarme ikke har sagt et pip om i media og som offentligheten, og jeg antar også Storberget, ikke vet noe om- og i hvertfall ikke har noe som helst med å beklage. Det er vel heller andre som har gått ut og sagt at Storbergets uttalelser (med rette, mener jeg) er mobbing av folk med andre meninger.
Skuffende saker, men ikke spesielt overraskende.
Ytringsfrihet, kjære Storberget – betyr å la folk som er uenige med deg få lov til å si hva de mener, og fremme sine synspunkter med lovlige midler.
Det var det Kvarme gjorde, og det bør han oppmuntres til, innenfor rammen av et sunt og livskraftig demokrati.
Eller er det slik at Storberget mener at ytringsfriheten gjelder bare for medlemmer av AP som er enige med Storberget?
Hvis Kvarme hadde stilt seg opp med stein og køller og forsøkt å hindre de homofile som ville gifte seg i å gjennomføre sitt forsett- da kan man snakke om hat og vold.
Men forskjellige meninger må vi tåle, eller hva?

Pass på blodtrykket…

Dagbladet…

Det hender jeg hisser meg opp.
Men dette må da være typisk avismisbruk av statistikk – og en misvisende overskrift. Dette er et område som man vet for lite om. Dessverre er det slik i Norge, at det er farlig å innrømme feil – da blir man straks tapetsert utover førstesiden i tabloidpressen og gjort til syndebukk. Det er ikke populært i kollegiale kretser heller.
Det framgår dårlig av avisartikkelen om det faktisk er påvist noen årsakssammenheng mellom feilhendelsen og dødsfallet. Heldigvis er det jo slik at selv om man får medisinene til pasienten i nabosenga ved en enkelt anledning, så er det sjelden dødelig. Som regel merker man ikke særlig forskjell i det hele tatt…
Selvsagt bør slikt ikke forekomme – men hva er det som gjør at det er så livsfarlig å innrømme at det faktisk skjer av og til?
I min studietid – en gang i urtiden (åttitallet…) – husker jeg med glede ett av sykehusene jeg praktiserte på. Der var det en ukentlig konferanse – åpen for alle ansatte og alle studenter – hvor man gikk gjennom alle ukens pasienter hvor ting ikke gikk som planlagt, eller komplikasjoner oppstod.
Ikke for å henge noen, men en saklig gjennomgang fra a til å – hva gikk feil, hvor gikk det feil, og kunne vi gjort noe for å hindre det? Så vidt jeg vet, forble innholdet innenfor husets fire vegger. Det er antagelig fornuftig – og en form som er best egnet til å trekke ut maksimal lærdom.
Det var svært lærerikt for oss studenter, og en påminnelse om at vi alle er mennesker.
Sånne konferanser burde være obligatorisk i alle bransjer…

Privatlivets fred?

Jaja, nå har jeg vært ute og slått plenen og hørt på radio igjen. En lang diskusjon om Andrine Sæther og Lars Lillo Stenberg som bringer sin krangel med Se og Hør inn for menneskerettsdomsstolen i Strasbourg – og en mengde forståsegpåere med forskjellige synspunkter på dette.
Det som forundrer meg er at dette blir gjort til en sak om kjendisers rett til privatliv. I disse google-tider, handler det ikke om retten til et privatliv og personvern for oss alle sammen?
Hvis det er greit at Se og Hør legger seg i buskene og fotograferer kjendisbryllup og publiserer dette uten å spørre – da er det vel også greit at jeg fotograferer folk og legger det ut på nett også? Hvis de befinner seg på “offentlig sted”?

Jeg tror de fleste av oss kjenner på seg at det IKKE er greit. En ting er at jeg kan risikere å bli med i bakgrunnen på feriebildene til noen – hvis jeg tilfeldigvis befinner meg på samme badestranda – men hvis de fokuserer på MEG og det jeg driver med, og legger det ut på nett sammen med en utførlig omtale av meg og mitt – da er det IKKE greit.
Jeg ville blitt rasende, og det skjønner jeg godt at kjendiser blir også.
Fatter ikke at høyesterett kunne komme til en slik avgjørelse. Eller at pressefolk som er opptatt av etikk synes dette er helt i orden…

Et bryllup er på sett og vis en offentlig handling – pressen må selvsagt ha lov til å skrive at de har giftet seg.
Men å legge seg på lur med telelinse, ta bilder uten å spørre, og publisere dem uten tillatelse?
Det er dårlig folkeskikk og burde ikke være lov.
Om det er en sak for menneskerettsromsstolen er jo så sin sak – men jeg håper virkelig at våre myndigheter tar en skikkelig runde på dette når straffeloven skal opp til revisjon. Mulighetene for krenkelse av enkeltmennesker er blitt uendelig mye større i disse dager hvor alle og enhver har mobilkamera og tilgang til øyeblikkelig publisering på nett.
For enkeltmennesker kan en slik publisering som blir sett av en “engere krets” være minst like skadelig som det er for kjendiser å bli smurt utover se og hør.