Jeg har skrevet det før, og tar ikke fem øre for å gjenta det: Ringsakeroperaen legger stadig nye alen til sin vekst. Kveldens premiere var en spektakulær opplevelse, ikke minst visuelt. Maken til scenografi tror jeg ikke vi har opplevd her på bygda tidligere. Mulig jeg er litt ekstra stolt av Plamena av rent personlige grunner, men nabodamen på raden med lang fartstid som operapublikummer i Brummunddal var også fra seg av begeistring over nettopp hvordan scenografien fikk fram det essensielle i operaen på en veldig talende måte.
Jeg var litt treig, da – og skjønte først ikke hva den hvite kula til høyre på scenen var – som ble båret inn av en liten gutt – men det er selvfølgelig perlen. Som til slutt ble farget rød av lyset, og endelig knust i golvet.
Dette er en opera med en ganske enkel handling, trekantdrama som ender med død og fordervelse. De to vennene Zurga og Nadir har sverget hverandre evig troskap, og å holde seg unna kvinnfolk, etter at de i sin ungdom har vært forelsket i samme dame. Zurga blir valgt til høvding i perlefiskerlandsbyen, og blir glad og overrasket når hans gamle venn kommer tilbake. Talende nok med to ansikter som Janus. Den vakre perlefiskerduetten for tenor og baryton, som er operaens mest kjente musikkstykke, kommer helt i starten.
Så kommer også ungdomskjæresten Leila, for anledningen som vestalinne, som skal synge til havet og sørge for fiskernes fiskelykke og liv og helse, noe hun bare kan gjøre så lenge hun er jomfruelig og holder seg unna menn. Men det går jo som det må i operaer, Leila og Nadir har et usømmelig forhold, blir oppdaget og perlefiskerne vil dømme dem til døden – ofre dem til havet. Zurga griper inn, brenner ned landsbyen(!) Leila og Nadir stikker av og Zurga blir drept, han ofrer seg for de to elskende.
Man kan lure på i hvilken grad librettisten har vært seg bevisst navnesymbolikken her. Nadir har mange betydninger. Det brukes som et punkt i kosmologien som jeg ikke helt forstår – på baksiden av en planet man observerer. Det brukes også i mer overført betydning som det absolutt laveste punkt- i menneskets psyke, i en karriere, og også som det laveste punkt i et himmellegemes bane. I kreftbehandlingen brukes det om den dagen immunsystemet er på sitt laveste etter cellegift eller strålebehandling, og faren for infeksjoner er størst.
Leila er et arabisk navn som betyr natt.
Tyder kanskje ikke på at disse to levde lykkelig alle sine dager, men det ble det ikke skrevet noen opera om.
Men det hjelper jo ikke om operaen ser flott ut hvis det låter dårlig. Det gjorde det heller ikke. Både koret – særlig kara- og strykerne knirket litt i starten, men tok seg fint opp. Det er lov å ha premierenerver. Blåserne var en fryd for øret i den grad jeg er i stand til å bedømme det, men mannfolket lot til å være enig.
Denne operaen har få solister, og bare en kvinnerolle. Gunnar Andor Nieland som Zurga kledde rollen godt, og gjorde en god innsats. Tenoren var mer ujevn. Til tider låt det litt presset og med en sjenerende vibrato. I duettene med de andre sangerne låt det mye bedre, så vi får håpe det skyldtes premierenerver eller en dårlig dag.
Gunda Marie Bruce har jeg hørt flere ganger før, som den lystigste av de lystige koner i Windsor, som Belinda i Dido og Aenneas og denne gang som Leila. Hun har åpenbart mange sider å spille på, jeg syntes hun gjorde det kjempefint som lystig kone – denne rollen var langt fra lystig, snarere det motsatte, men den kledde henne godt, og den vokale akrobatikken som denne rollen innebærer hørtes ikke ut til å volde henne det minste besvær. Brava!
Jeg ser fram til å følge Ringsakeroperaen videre. Håper det jobbes med flere sangere til koret (jeg er antagelig litt for gammel til å melde meg), og at dere ellers holder stø kurs – dette er bra!
PS
Man kunne også sørge for at hvitvinen man selger i pausen er ordentlig kald 😀
