Takk til døtrene for gavekort til jul. Vi brukte det til billetter til La Cenerentola, som vi også så i Wien i 2015. Vi var kjempeimponerte over den russiske alten Margarita Gritskova som sang tittelrollen, og siden hun også skulle synge siste forestilling i Oslo, var vi ikke vonde å be. Hun imponerte ikke like mye som i Wien (kanskje var forventningene for skyhøye), men for all del, både hun og hele ensemblet – og ikke minst dirigenten imponerte stort. Han spilte en langt større rolle enn dirigenter pleier å gjøre – i første akt grep han direkte inn i handlingen, i begynnelsen av andre akt befant han seg på scenen (!) og etter å ha kommet ned i orkestergraven igjen sang han til og med en strofe. Bra baryton! Også selve iscenesettelsen imponerte, dette var morsomt og fantasifullt så det holdt. En stor aften!
Den ble innledet med middag hos Mr. India
Ertesuppe (!) til begge, fasanbryst til meg, dåhjort til mannfolket. Nammenam! Gå hit hvis du liker indisk mat. Dette var aldeles nydelig.
Vi bodde på Thon Hotel Terminus, og kommer nok til å foretrekke dette framfor Byporten heretter. Noen skritt lengre å gå, men bedre seng, kjøleskap på rommet, bedre frokost og kveldsmat er også inkludert, selv om vi ikke fikk spist den denne gangen. Skal jeg på kurs i Oslo, skal jeg bo her. Eneste innvendingen var at rommet var ganske trangt, og sengen ganske smal for to personer. Men man kan få større rom og seng for et par hundrelapper ekstra, eller rom med to enkeltsenger om man vil.
Lørdag hadde vi billetter til Martyriet, en ganske nyskrevet opera, framført på Takkelloftet i Operaen. En ganske liten scene, inngangen var ikke lett å finne. Før dette hadde jeg tusset litt rundt i byen, og kommet over Magasin du Nords lille museum – interessant.
Martyriet handler om Kaj Munks siste dager. Jeg skjønte ikke veldig mye av verken tekst eller musikk, men det var et par flinke, unge sangere som framførte det, og danskene var begeistret. Dette er deres nære historie, jeg vet for lite om Kaj Munk.
Deretter hadde jeg klart å trygle meg til et bord på Den Lille Fede. Mannfolket måtte jo få en skikkelig bursdagsmiddag. Dette var i sannhet en strålende restaurant. Vi fikk et bord med utsikt til kjøkkenet, og kunne følge med på tilberedningen. Fire konsentrerte kokker, et lokale som langsomt fyltes opp. Vi kom litt før de åpnet, og gikk rundt hjørnet for en aperitif
Deretter ble vi vist inn. Her er mannfolket som sitter forventningsfull foran et helt batteri med vinglass 🙂
Konseptet her er en fast meny – du kan velge mellom 5 eller 7 retter. 7 til mannfolket, 5 til meg. Det betydde en pause på to retter for meg – jeg fikk ekstra vin (vi bestilte begge vinpakke til), er det noen sak. Dette var I sannhet nydelig, veltillaget og interessant mat. Her er noen av rettene avbildet – men vi var veldig opptatt med å spise, sjekk menyen deres for beskrivelse av hva det er.
Neste gang bestiller jeg før jeg drar hjemmefra – det var som sagt fullt, men som de skrev på nettsiden – om du ikke finner noe bord, send oss en epost. Det funka, jeg fikk hyggelig svar og beskjed om at vi kunne få et bord for 2 fra halv seks til åtte. Vi rakk fint å spise alle rettene på denne tiden. Hyggelig og effektiv betjening, nydelig mat, koselig lokale uten plagsom akustikk og prisen var slett ikke urimelig. Anbefales på det varmeste.
Søndagen var hjemreisedag, men ikke før utpå kvelden. Vi pakket sammen, fikk innvilget en halvtime ekstra så vi rakk å lage en gedigen frokost og spise opp eggene vi hadde kjøpt. pakke og slepe bagasjen til Hovedbanegården, hvor den ble deponert på hittegodskontoret. Vi ruslet til Domkirken, hvor mannfolket lokket med musikkgudstjeneste. Vi spiste Vitello tonnato på en italiensk restaurant rett bak kirken, den var god og hvitvinen generøst sjenket, men jeg tror ikke det var det som gjorde at vi følte oss hensatt til himmeriket i Domkirken. Mannfolket fikk hilse på sin heltinne Hanne Kuhlmann (jeg hører det hver morgen – hør! det er Hanne Kuhlmann som spiller! – når det er det. Jeg hører ikke forskjell, det er vel ingen dårlige organister i denne kirken)og kjøpt opptil flere CD’er hvor hun demonstrerer orgelet i kirken. Vor Frue Kantori (profesjonelle sangere) sang vakkert i gudstjenesten. Og for et musikkvalg! Det var virkelig en salig stund.
Skal ta med programmet til vår lokale Domkantor – kanskje vi også klarer å synge noe av dette? Vaaren av Grieg har vi nok sunget før, men særlig det finske verket i starten var ukjent for meg og særdeles vakkert.
Deretter hadde vi egentlig ikke så mye mer å gjøre – jeg argumenterte for tidlig avreise til flyplassen i den hensikt å spandere østers eller hummer på mannfolket – siden dette egentlig var dagen. Han lot seg overtale, og vi pressa oss inn som sardiner i boks på toget til Kastrup. Det er heldigvis ikke langt. Der fant vi den beste restauranten, og de gjorde ikke skam på seg
Østers med kaviar til mannfolket, hummer med chilimajones til meg. Og en flaske musiserende vin. Flyet var forsinket.
Gin og snobbete tonic. Whisky til mannfolket – gjemt bak tonicflasken. Da kan man ikke klage over 25 minutters forsinkelse. Toget var i rute, vi kom hjem før midnatt. Men lite ante vi at vi skulle bli besteforeldre for tredje gang få timer seinere….
Startet med en god frokost, som ikke var så skakk som den ser ut for
Deretter var det shopping og avslapning for mitt vedkommende. I kveld har vi vært i operaen, og først spist en nydelig middag i operaens restaurant, og deretter sett en gedigen oppsetning av La Boheme.
Her er både bakeri og supermarked rett rundt hjørnet, ingen sak. Noen interiørbilder av leiligheten er kanskje også på sin plass.
Her har vi det som nevnt veldig fint. Deretter tok vi en tur til Musikmuseet, som ligger i gamle Radiohusets koncertsal. Det var særdeles interessant med mange gamle instrumenter.
Du kan også se et hjerte av gull og lavasten som har tilhørt Mozart. Hans enke giftet seg med en dansk diplomat og flyttet til København etter Mozarts død. Hun ga siden hjertet til en god venninne, som senere igjen ga det til komponisten Niels W Gade. Hans familie ga det til museet.
Deretter besøkte vi Torvhallene, da mannfolket i flere år har hatt en kulinarisk fantasi om gåserillette. Her fikk han kjøpt det, og vi fikk oss også noen gode smørbrød, før turen gikk videre til Carlsbergmuseet. Det var en interessant utstilling. Det ligger visstnok en god serie på DR Bonanza om “Bryggeren” – får se om det er noe å få med seg etterhvert.
Nå har vi smakt på gåseriletten (skal se om jeg får lastet opp bilde etterhvert. ) før vi skal på konsert med Schostakovitsj og Saint-Säens i DR Koncerthuset.
Mannfolket likte den, jeg kunne egentlig styre meg og synes det var nok med en liten bit. Tunge og heftige saker. (altså riletten 😀 – ikke konserten)
Ringsaker kirke har en juletradisjon som i år ble gjentatt for 32. gang. Morgenkonserten – klokka 08 samles bygdas sang- og musikkliv til en times konsert, sangerne og musikernes gave til bygdefolket. Ingen inngangspenger, ingen får noe honorar for medvirkningen – men det har gjerne vært tatt opp en kollekt til et godt formål ved utgangen. Dekning av faktiske utgifter, innsamling til gode formål – i år til inntekt for nytt orgel i kirken.
Konserten startet fordi Per Granberg, en markant skikkelse i kommunens kultur- og politiske liv, hadde ønsket seg en konsert i gave til sin 60-årsdag, og den ble arrangert av mannfolket, og Næren mannskor. Den første konserten var et privat foretagende, kun for inviterte gjester – men senere har konserten blitt en årlig foreteelse, åpen for alle som står opp i purkotten. For ti år siden innledet NRK Oppland en tradisjon med å overføre konserten i radio. Den gikk på lokalradioen i seks år, og EN gang på NRK 1. Men så solgte de bussen sin, Tore Skille som var primus motor i dette foretagendet gikk av med pensjon, og vi regnet ikke med å bli overført i eteren noe mer. Inntil mannfolket fikk en telefon fra NRK da vi satt på jernbanestasjonen i Wien på årets interrailtur. Så i år var vi sannelig både på radio og TV. Årets konsert var som nevnt den 32. i rekken – så tradisjonen er solid, men selv ble jeg ikke involvert i dette før i 1997. Jeg så ikke poenget med å stå opp så tidig på julaften – for å si det mildt. Det hadde pleid å være med noen ungjenter fra Brøttum, som stod på galleriet og sang diskanter og desslike. Men som det gjerne går, de vokser opp og flytter hjemmefra – så mannfolket spurte meg, kan ikke du samle sammen noen damer som kan synge på konserten. Det gjorde jeg, og det gav mersmak for ganske mange av de medvirkende. Vokalensemblet Cantarelle ble stiftet, under ledelse av Gerd Rindal. Det er vel en av de bedre tingene jeg har gjort i mitt liv. Vokalensemblet lever i beste velgående, ledes nå av Anna Sundström Otervik, og medvirket ved årets julekonsert som vanlig. Vi har også hatt prosjekter ledet av Heidi Granlund, Tove Sundborg og Marit Tøndel Bodsberg. Vi har sågar klart oss uten leder ved et par anledninger. NRK har konserten liggende ute.
Her sitter vi litt adspredte og nervøse før det braker løs
Siden jeg nå har vært 11 ganger i Praha (og håper å komme dit igjen), begynner jeg så smått å føle meg kvalifisert til å sammefatte en liste med tips, til å huske på for meg selv, og kanskje til glede for noen andre.
Hvor skal du bo? Praha har rikelig med innkvarteringsmuligheter i alle prisklasser, jevnt over billigere enn hjemme. Jeg har alltid bodd på Mala Strana-siden av elven. Det er mange gode grunner til det. Det er roligere enn inne i gamlebyen, hvor det alltid er horder av turister til alle døgnets tider, likevel er det bare en idyllisk spasertur over Karlsbroen (på bildet), inn til alle turistfellene, hvis du er på jakt etter dem.
Jeg har bodd på Archibald at the Charles Bridge, Biskopsky Dúm og de siste gangene på Hotel Roma. Alle er koselige, ligger i gamle, historiske hus, og har god service. Når jeg likevel har landet på Roma som fast holdepunkt, er grunne til dette at rommene har en imponerende størrelse, du får svært mye for pengene, frokosten er god, de har egen skyttelbuss til flyplassen, og det er trikkestopp rett utenfor døren. Skal du shoppe, går 15-trikken fra Roma til shoppingsenteret Palladium – dør til dør. Det oppdaget vi først nå, på den 11. turen til Praha, har knota på metroen tidligere, to overganger.
Hvordan komme seg fra flyplassen til hotellet? Det er litt tungvint med offentlig transport, med mindre du skal bo rett ved jernbanestasjonen eller i nærheten av der den offisielle skyttelbussen stopper. Ellers involverer det minst ett bytte av transportmiddel, så jeg har alltid gått for taxi. Koster 2-300 NOk, ikke ille for 3 personer og 4 kofferter… Bestill en offisiell taxi i en av de to bodene på flyplassen, Praha har i alle fall tidligere vært plaget med en del pirattaxier som lever av å loppe turister.
Benytt samtidig sjansen til å skaffe deg en (fler)dagsbillett til offentlig transport, som man kan kjøpe i en automat i ankomsthallen. Kjekt å ha. Offentlig transport i Praha er grei og rimelig, veldig enkelt å komme seg rundt.
Hva skal du se og gjøre? Det er jo et spørsmål om personlige interesser, naturligvis. Men her er noen av mine høydepunkter. Jeg pleier å si at i Praha trenger man ikke å gjøre noe, det er så vakkert der at det holder å gå rundt og glo. Er du der på våren/forsommeren, gå en tur i Petrin-åsen. Taubanen opp til toppen er en severdighet i seg selv, dagsbilletten gjelder også på denne. Så kan du spasere ned igjen. Vakker vårblomstring. På toppen er en rosehage, jeg har ikke sett denne i fullt flor ennå.
Borgområdet er også vakkert, også her er det en vakker hage på baksiden. Selve borgområdet har mange fantastiske attraksjoner. Katedralen og det gylne smug er de mest kjente, men få med deg Lobkowitz-palasset. Denne utstillingen har jeg sett flere ganger, og det er stadig fascinerende. Det er en utstilling av en del av en families eiendeler – fra fjortenhundretallet og framover. Familiefaren som kommenterer på den engelske versjonen av guiden åpner med å si at vår familie mistet alt – to ganger – og fikk det tilbake. Først ble alt de eide konfiskert av Nazistene, og returnert etter krigen. Deretter av kommunistene – og returnert etter murens fall. Pater familias er oppvokst i Boston. Det er også en kafeteria i huset, hvor man kan sitte på terrassen og skue utover hele byen og fordøye inntrykkene.
Det er absolutt verd å få med seg en guidet tur i byen, dersom man ikke selv er et vandrende historieleksikon. Praha har vært i sentrum for Europas begivenheter i århundrer.
Vi har vært flere ganger på tur med Prague on Segway, både fordi det er kjempemoro å kjøre Segway og fordi disse guidene var utrolig kunnskapsrike. De arrangerte turer kun for 2 personer (eller et mindre sluttet selskap), så man fikk med seg alt og kunne spørre av hjertens lyst. Nå er Segway forbudt i byen, dessverre. Men forståelig, det grodde opp masse selskaper som trillet lange følger på 6-10 personer, til plage for fotgjengere og andre trafikanter, og bidro til å gi Segway et gedigent harry-turist-stempel.
Men man kan gå på beina og få med seg enda mer av detaljert historie. The Naked Tour guide anbefales på det varmeste. Svært kunnskapsrik guide.
Om du er glad i musikk slik som meg, har Praha svært mye å by på. Du kan knapt gå to meter før du blir forsøkt solgt konsertbilletter – folk går lite i kirken i denne byen, men det holdes desto flere kirkekonserter i de mange flotte kirkene. Ofte av typen “classical greatest hits”, som spilles om igjen og om igjen med tanke på turister. Jeg har ikke oppsøkt noen av dem, men kvaliteten er sikkert grei nok. Men man kan jo like gjerne slå følge med de innfødte. Praha har tre operascener. Stavovské divadlo (The Estates Theatre) er den eldste i byen, her uroppførte Mozart sin Don Giovanni. På siste tur var vi her og hørte Tryllefløyten. Den ble også spilt her ett år etter urpremieren i Wien. Man føler seg på historisk grunn. Denne gangen hadde vi billetter i parkett, og det anbefales for akustikken sin del. Státní Opera er statsoperaen som navnet sier, den største og mest prangende. Den jeg liker best er Národní divadlo – nasjonalteateret. Bygd for en stor del for innsamlede midler, som en protest mot tysk språk og innflytelse, det tsjekkiske språket og kulturen ble nærmest reddet gjennom en bevisst aksjon. Huset sto ferdig i 1881 og har en dramatisk historie. Nå til dags er administrasjonen felles.
Det er ingen sak å sitte hjemme og bestemme seg for hva man vi se og høre, man kan printe ut e-billetter eller få billettene levert til sitt hotell. Begge deler fungerer utmerket. Den tsjekkiske filharmonien holder til i Rudolfinum, også et praktfullt bygg hvor det er mye fint å få med seg.
Praha er også kjent som en jazzby. For å få med deg fin jazz, trenger du stort sett bare gå en tur over Karlsbroen. Så sant været ikke er helt ufyselig, står The Bridge Band her og spiller.
Jazzbåten har vi også god erfaring med (selv om dette naturligvis er en turistfelle). Det finnes også svært mange jazzklubber og kafeer rundt om kring.
Black Light Theatre er også en spesialitet i Praha. Det finnes flere scener som tilbyr dette. Noen kjører samme forestilling år etter år, med tanke på turister, men men har også forestillinger på Nasjonalteaterets nye scene – bedre kvalitet og ikke så rutinepreget…
Hvor og hva skal du spise? Mennesket lever ikke av musikk og kultur alene, mat og øl må også til. Sistnevnte er det rikelig av, og her tror jeg knapt man kan trå feil. Mat er en annen historie. På vårt aller første besøk, dumpet vi bare inn et par steder, og fikk til dels ganske gyselig mat. For eksempel på den restauranten som ligger rett overfor det astronomiske uret – byens mest kjente turistattraksjon. Må jo være byens dyreste adresse, tenkte vi. Maten er sikkert god. Den gang ei. Vi fikk lunken suppe, og prefabrikerte burgere (på det som kaller seg en biffrestaurant!) servert av en sur kelner. Etter et par slike opplevelser, begynte vi å bli fortvilte og finleste Tripadvisor. Her fantes gode råd og bedre mat. Så gjør det, eller hør med lokalkjente. Her er mine beste tips:
Lokál. Gå helst på den originale – i Dlouha, eller Dlouhaaaaa som de skriver. (det betyr lang. Gata er lang, og kafelokalet er kjempelangt) Her serveres tsjekkisk husmannskost, enkel mat, men ærlig tilberedt fra grunnen av uten kunstig smak av noe slag (men du kan få maggi-krydder hvis du spør), og kortreist øl. Til svært rimelig pris. De har åpnet en filial på Mala Strana, men den opprinnelige er best. Selv om potetmosen er best på Mala Strana. Pod Vêzí er også blitt en favoritt. Til tross for beliggenheten rett ved Karlsbroen (riktignok på Mala Strana-siden), har de svært moderate priser, (særlig lunsjtilbudet er bra), nydelig mat og god service. Tri Století er en annen favoritt. Det var her jeg første gang spiste Kulajda og ble vilt begeistret. Siste gang jeg spiste dette her, hadde de imidlertid fjernet kantarellene fra suppa. Fysj og føy for elendighet.
Føler du for å flotte deg en smule, kan jeg anbefale Teraza U Slaté Studné – som ikke betyr til den late student, men derimot Til den GYlne Kilde. Her er prisene nesten som hjemme, men til gjengjeld kan du – når det er godt vær- sitte på terrassen deres og skue ut over alle byens tak, og bli vartet opp etter alle kunstens regler. Anbefales særlig i tilknytning til besøk på borgområdet, de har egen utgang bak fra terrassen og rett opp til borgen.
Eller Bellevue. Bestill bord og be om vindusbord med utsikt mot elva og borgen.
Og enten du er vegetarianer eller ei, er Lehka Hlava verd et besøk. Nydelig mat! Restauranten er knøttliten og svært populær, bestill bord.
God tur!
Og et siste tips – dersom du i likhet med meg er så gammel at du trenger progressive briller, kan du spare inn hele turen. De siste brillene jeg kjøpte i Norge kostet meg over 10 000 kr. Så i fjor, da jeg var i Praha både i oktober og desember, stakk jeg innom en optiker på Vaclavplassen i oktober, fikk en synsprøve – og henta brillene i desember. De tilbød seg å sende, så mer enn ett besøk er ikke nødvendig. Det kostet meg ca 4000 kr. og da fikk jeg et par designsolbriller på kjøpet. Sparte med andre ord inn hele turen og vel så det.
Fire dager i Praha går fort. Ikke så mye blogging denne gangen, vi har ikke gjort så mye turistgreier. Shoppa masse, det var noe av hensikten. Men som jeg har sagt og skrevet mange ganger, i Praha trenger man ikke gjøre så mye annet enn å gå rundt og glo.
Om kvelden er det vakkert og stemningsfullt, og på denne tiden er det julemarked.
Vi kom oss aldri på Gerschwinkonsert, dessverre – så vi bestemte oss for å kompensere med jazzbåten.
Det ble en hyggelig og svært lattermild aften. Og jazzbandet var fenomenalt. Pianisten og han som blåste veldig bra på klarinett, sax, fløyte og trompet imponerte mest.
På gjensyn!
Edit: må legge til at jeg først denne gangen har oppdaget 15-trikken, som tar oss fra rett utenfor hotellet til rett utenfor shoppingseneret. I stedet for å gå et godt stykke og stresse med bytte av undergrunnsbane.
Nå har jeg vært dårlig til å blogge, men jeg har altså reist til Praha IGJEN. Denne byen blir man aldri lei, og jeg er glad så lenge jeg har døtre som gidder å være med sin gamle mor på juleshopping i denne fantastiske byen. Så langt har vi ikke shoppa noe særlig, da.
Vi kom i går, og var ganske trøtte da vi ble installert i vår flotte suite på Hotel Roma. Mens vi ventet på at rommet skulle bli klart, gikk vi på creperiet, deretter var det siesta før vi spiste på vårt stamsted Lokal.
I dag har vi hatt en musikalsk overdose. Først var det adventskonsert på Narodni DIvadlo, hvor vi fikk høre noen moderne julesanger for barnekor, og deretter Böhmische Hirtenmesse av Jakup Jan Ryba. Ukjent stoff for oss, mannfolket har lyttet på Youtube og blitt begeistret. Vi satt høyt oppe på en hylle og kjente litt på høydeskrekken, men det var utmerket kor (barn) og solister, orgelet lot nok noe tilbake å ønske, det hadde nok vært bedre å velge en framføring i en kirke av dette verket. El-orgel blir sjelden det samme. Deretter ble det litt shopping, før vi hadde planlagt lunsj på Lehka Hlava, men der var det fullt. Pod Vezi var ingen dårlig erstatning. Vi rakk en ørliten strekk før vi tok en taxi til Estates Theatre for å overvære Tryllefløyten. Denne gangen ingen høydeskrekk, vi hadde flotte plasser i parkett, og både så og hørte godt. En forestilling som var svært forskjellig fra den mannfolket og jeg overvar samme sted i april 2011. Denne gangen hadde man vendt tilbake til røttene i stor grad, kostymene var tradisjonelle og scenografien basert på original libretto og scenetegninger. Mozart var med selv – som kommentator og oversetter. Høres slitsomt ut, men det var ikke det. En god oppsetning synes jeg – damene var best denne gangen også, men intet stygt sagt om kara heller.
Kvelden ble avsluttet med luksusmiddag på Bellevue. Bildet er av Kjerstis mat, rene kunstverket.
Vi fikk ikke vindusbord denne gangen, men du verden for utmerket mat og service.
I morgen er det shopping som gjelder. Jeg har kommet til at dette er mitt tiende besøk i Praha siden det første besøket høsten 2010, eller det ellevte hvis man regner med besøket i sommer, som varte to og en halv time.
Siste forhåndsbestilte opera var Poppeas kroning, på selveste La Scala. Det var stas å komme dit. Spennende å høre en så gammel opera. Scenografien var ganske minimalistisk, og sangerne utkledd i kostymer tilnærmet fra den tiden operaen ble skrevet, ikke som gamle romere. Lite orkester, med spesiell besetning. En ganske særegen opplevelse. Mitt første besøk i La Scala. Det frister å komme tilbake, da tror jeg at jeg vil høre en av de mer kjente og “store” operaene, som nok gjør seg enda bedre i disse lokalene – og hoste opp enda noen flere kroner for å sitte litt bedre. Andre rad på tredje balkong – der oppe var det trangt.
Jeg snek meg til å ta bilde av orkesteret:
Men allerede da vi ankom Milano, fikk vi tilnærmet hakeslepp. Ankomsthallen var jo rene domkirken,
Men da vi hadde gått gjennom ikke mindre enn TRE slike haller, før vi kom ut på en enorm plass og så den imposante fasaden begynte vi å ane uråd. Og googla historien. Stasjonen i Milano ble planlagt fornyet ved en arkitektkonkurranse i 1912, den gamle stasjonen fra 1860-årene håndterte ikke trafikken lenger etter at Simplon-tunnellen ble åpnet. Første verdenskrig og nedgangstidene som fulgte la en kraftig demper på bygging og investeringer – stasjonen ble først fullført under Mussolini, med masse påbygg, tilbygg og utvidelser. Så den gir et visst stormannsgalt preg. Utgangspunktet er vakkert, men diktatorer har vel vondt for å begrense seg.
Noe annet med de som bygde Milanos vakre domkirke, som vi dessverre ikke rakk å komme inn i. Her snakker vi proporsjoner, men den stygge flatskjermen til venstre i bildet gjorde intet for å forskjønne bygget.
Vi satte oss på baren som vender mot domkirken på vei hjem fra operaen…
Ho(s)tellet vi bodde på fortjener også noen ord. Vi følte oss litt utrangerte, dette er nok først og fremst (men ikke bare) et sted for ungdom. Veldig hyggelig betjening, Her er kjøkken (inkl tørrmat og hermetikk) til fri avbenyttelse, men nåde deg om du ikke vasker opp etter deg
Terrasse med friske urter i alle potter og kasser, og bra med spiseplass
Rommet var fint – ikke stort, men rolig og med alt man trenger. Frokosten var ikke noe særlig. Beliggenheten fin, gangavstand til La Scala og to undergrunnsstopp fra stasjonen.
Man kan trygt si at vi har bodd på en del FORSKJELLIGE steder på denne turen 😀
PS
Jeg glemte jo å skrive at jeg har smakt den italienske spesialiteten Vitello tonnato for første gang i mitt liv. Vi spiste dette på Caffé Scala før forestillingen. Den var kjempegodt. Gjett om jeg skal lage det selv.
Hotellet vårt i Wien heter Star Inn og ligger rett ved stasjonen. Praktisk og sentralt. Vi startet dagen med en nydelig frokost. Mannfolket, som har rede på sånt, visste at musikken i Stephansdom er svært bra, så vi bestemte oss for å gå til messe der.
Kirken blir penere for hver gang jeg ser den – første gang var den ganske svart, og så nitrist ut. Nå er puss og vask snart ferdig, og den står fram i all sin prakt. Det var stappfullt i kirken. Vi passet på å sette oss på den siden hvor musikken var. Kor på ca 50, orkester på 20 medlemmer, organist og 4 solister.
Det var kjempeflott! Koret sang Missa Solemnis av Mozart – som messeledd, og et mer moderne verk. Det var satt opp store flatskjermer rundt i kirken – hvor det til enhver tid var fokusert på der det skjedde noe. Vi satt bak en søyle og så bare kor og musikere, men på skjermen kunne vi følge med på alt som skjedde ved alteret og ellers. Vi sang tyske salmer etter beste evne, og følte oss riktig oppløftet etterpå.
Vi hadde tenkt å spise lunsj på Le Ciel, hvor vi hadde en fantastisk lunsj for to år siden – og siden har de fått en Michelinstjerne, så vi var usikre på om vi ville få noe bord, siden vi ikke hadde bestilt. Men deres utmerkede lunsj serveres kun i ukedagene – nå var det Sushi-weekend! Ikke at vi ikke liker sushi, men jeg tror ikke det regnes for en østerriksk spesialitet. Så det ble wienerschnitzel på en fortauskafe i stedet. Ikke å forakte det heller.
Deretter trengte i alle fall jeg en lur før kveldens operamaraton. Lohengrin tar 4 1/2 time. Da vi passerte operaen før på dagen, kom det en fyr og lurte på om vi trengte billetter…. Og utenfor hadde de rigget opp stoler og en storskjerm, så dette er åpenbart et populært foretagende.
Men grunnen til det forstår ikke jeg. Etter to forsøk, må jeg bare konstatere at Wagner ligger fullstendig utenfor mitt fatteområde. Wagner er visstnok en genial melodiker, som fletter melodiene i hverandre på en måte ingen hadde hørt før inntil da. Sikkert genialt, men resultatet høres for meg ut som iskaldt effektmakeri – det sier meg absolutt intet. Han skrev sine libretti selv også. Gjerne basert på et sammensurium av gamle myter. I Lohengrin blir kvinnene enten mytologisert eller demonisert – mennene brøler “Heil!” til hver ny “helt” som entrer banen, (skjønner godt at Hitler likte Wagner), eller så skal de ut og slåss, eller de forsøker å drepe hverandre på scenen. Slutten forstod jeg ingenting av.
De kvinnelige solistene var av den typen som gir opera et dårlig navn og rykte. Litt for omfangsrik for rollen som ung uskyldighet, og en stemme som sjevroterer over en halv oktav. Usj.
Tenoren var fantastisk, da. Suverent kor og dyktige musikere, men ikke noe av dette kompenserer for Wagner i mitt øre. Så jeg tror jeg gir opp Wagner. Det fins da så mye annen flott musikk.
Men det er nok bare meg. Det var fullt hus og stormende jubel.
