Kategoriarkiv: Uklassifisert

Metz

Publisert av
Svar

Nå har jeg fulgt litt dårlig opp med bloggingen, hodvedsaklig pga tregt nett og problem med opplasting av bilder.

Fra Strasbourg, dro vi videre til Metz. Det vil si, vi hadde egentlig planlagt å stoppe noen timer i Nancy, som også er en staselig gammel by,men da vi gikk av toget, viste det seg at det ikke fantes koffertoppbevaring på stasjonen. Sightseeing med kofferten på slep, ble ikke aktuelt, så vi satte oss på neste tog, og kom fram til Metz. Det er en sjarmerende gammel by, som preges av å ha vært alternerende tysk og fransk opp gjennom tidene, som hele dette området.

Hovedmålet for stoppet var å se katedralen, som har verdens største glassmalerier. På veien dit, stoppet vi innom en annen kirke, hvor det var en pågående messe. En vakker opplevelse.

Men katedralen var et særsyn. Glassmaleriene var virkelig egnet til å ta pusten fra en. De er tydelig laget i flere tidsepoker, de siste er designet av Marc Chagall. Det astronomiske uret (minner om det i Praha) var under restaurering.

20180511_1304339047965724750238368.jpg20180511_1357061765917056202798636.jpg20180511_1546096353805242229551531.jpg20180511_1546126596811490860299571.jpg20180511_1549411917696907259917343.jpg

Deler av byen står på UNESCOs verdensarvliste – fullt forståelig. Den er svært gammel og har en broket historie

Her kan du lese mer om katedralen, og se flere og bedre bilder. 

God mat og vin, får man også i Frankrike. Vi spiste hos en lokal slakter/restaurant som reklamerte med at de var tredje generasjon slaktere som holdt til der. Tydelig at man er litt utenfor turistløypa, håndskrevne menyer, kun på fransk. Jeg er dårlig i fransk, men akkurat når det gjelder mat, er ordforrådet ikke aller verst. “Mastering the art of French cooking” er ikke kjøkkenbibelen min for ingenting. Riktignok skrevet av en amerikaner (i samarbeid med en fransk dame), men alle rettene har beholdt navnet sitt.

20180511_2053243754829806748579031.jpg20180511_2113421971619442312668376.jpg20180511_2113451154163545206627948.jpg

Restauranten ble litt forstyrret av at det kjørte flere digre søppelbiler forbi. (ellers var det stort sett gågate) De bråkte jo en god del, og luktet ikke nødvendigvis godt. Vi begynte å irritere oss litt over dette, da det kom en hvor søppelmannen (eller renovasjonsarbeideren heter det vel på politisk korrekt), hang fra plassen sin bak på bilen, vinket til folk og gliste bredt – til stormende applaus fra folk på restaurantene på fortauet. Det tok oss en stund å skjønne poenget. Det kom ikke flere biler. Dette var den SISTE. Endelig matro 😀

Ellers var det livlig uteliv en fredags kveld. Ungdommen satt på torget og drakk øl…

20180511_2027094396090905739733747.jpg

Her burde det vært med lyd. FOR et leven :D:D

En svært sjarmerende by, som vi gjerne vender tilbake til. Til slutt noen ord om hotellet. Vi bodde på et Campanile-hotell rett ved stasjonen. Campanile-kjeden husket vi fra bilturer i Europa for 20 + år siden. De har ikke gått nedenom. Det håper jeg de ikke gjør heller. Vi hadde utsikt til jernbanesporene, men ble ikke forstyrret av støy i 7. etasje. Rommet var komfortabelt, badet lekkert og sengen god. Frokosten var det heller ikke noe å si på, og betjeningen var svært hyggelig og hjelpsomme. 20180512_0846185619112241684965904.jpg

 

Nok en fin dag – med noen forviklinger

Publisert av
Svar

I dag var målet pilegrimsmessen i Klosterkirken i Vadstena. Klokka tolv, burde være greit å rekke. Men i morgen skal vi hjem, og hvordan skal vi klare det? Den eneste laderen som fins i Motala er som sagt ute av drift, og hotellet kan ikke hjelpe oss – de har ikke egen parkering, verken med eller uten stikk-kontakt (note to self, sjekk dette neste gang du bestiller hotell, hadde heldigvis vett til å gjøre det på Dalseter). Vi har kjørt omveien til Mjölby for å lade for våre turer rundt i distriktet (tenk så mye billigere og mindre tungvint det hadde vært hvis vi kunne lade på hotellet og starte med full bil og null stress hver morgen?). Men fra Mjölby til Örebro er det litt for langt for en hurtiglading. Så jeg bestemte meg for å tusle ned på turistkontoret for å be om hjelp. De forutsettes i alle fall å ha lokalkunnskap? Da jeg kom ned der, trodde jeg at jeg pr definisjon hadde løst problemet. Turistkontoret hadde en reservert parkeringsplass med motorvarmer. Men det ante de ingenting om – “den har vi aldri brukt” . Den funka heller ikke, dessverre, ellers var de mer enn villige til å låne meg den. De kom med en del kreative forslag, men først tenkte jeg å gå ned til motormuseet vi besøkte i går – fordi vi hadde sett at de hadde utendørs kontakter og flere garasjer. Der var det stengt, men jeg fant betjeningen på nabohotellet. En sur, middeladrende mann, og en serviceinnstilt ung dame. Mannen mente at dette hadde de ikke noe med, kontaktene deres var for deres gjester i tilfelle noen kjørte elbil – og dette var utvilsomt mitt problem (som om jeg ikke visste det). Den unge damen var langt hyggeligere, og begge var enige om at det var en ikke tilstedeværende person ved navn Johan som var sjefen for dette. Hun lovet å prøve å ringe ham og sende meg melding senere. Jeg hørte aldri noe.

Men vi dro igjen til Vadstena, så på urtehagen og overvar en vakker gudstjeneste.

Vi spiste lunsj i Vadstene, og siden mannfolket hadde lyst til å se distriktets Domkirke, dro vi videre til Linköping. Domkirken var en åpenbaring av de sjeldne, og da vi kom dit, var det akkurat duket for bryllup. Vi listet oss stille inn etter brud og brudgom, satt stille under seremonien, og tittet på kirken etterpå. Fantastisk byggverk. Påbegynt på tolvhundretallet og utbygd i flere etapper.

Vi ladet for sikkerhets skyld igjen i Mjölby, og kom hjem med ganske mye på batteriet. Og forsøkte oss på nytt i hotellet ved motormuseet. Der stod det denne gang en særdeles hyggelig ung mann i resepsjonen, så nå står bilen der og lader. Forhåpentlig er den på topp i morgen.

Det feiret vi med et glass vin på hotellets uterestaurant, og deretter med et lett kveldsmåltid. Det var kjempebra. Og servicen uovertruffen.
wp-image-479393065jpg.jpg
wp-image-444968260jpg.jpg

I morgen er det tid for hjemvei. Vi har med soppkurv og blogger opplevelsene 🙂

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

I dag er det årets siste dag. For mitt vedkommende kan jeg se tilbake på et fint og innholdsrikt år, ikke minst preget av mye reising.

I januar dro Åsne og jeg til Mauritius.  Det var en flott tur, vi drømmer fortsatt om å reise tilbake, og håper det kan bli en gang. Reisen er lang, men det hjelper at den gjerne deles i to etapper, at Emirates har utrolig komfortable fly, og ikke minst at tidforskjellen bare er tre timer. Man blir ikke tilnærmelsesvis så døgnvill som ved tilsvarende langturer øst- eller vestover. Et skår i gleden over turen var at vår gode nabo Kari ble syk omtrent da vi dro, og døde ganske brått. Vi rakk akkurat tilbake til begravelsen.

I februar blogga jeg lite, den største begivenheten var vel min kjære fars 85-årsdag som ble behørig feiret med middag hjemme hos oss.

I mars var det mye musikk. Det var en stor opplevelse å få være med og synge Skapelsen i Vang kirke, sammen med de andre sangerne i Hamar Domkor og Collegium Vocale.

I april begynte vi å planlegge interrail-tur i september, og jeg lærte meg å lage pølser. Å lage egne pølser er faktisk ganske lett, det er morsomt og de blir kjempegode. Og gjestene blir imponerte.

.I mai var jeg på kortur i England, mannfolket var med som akkompagnatør, og vi feiret tredve års bryllupsdag. Tiden flyr, er det ikke så de sier. Det var en veldig fin tur. Mannfolket og jeg fabler stadig om å dra på hage- og katedraltur til England, kanskje det blir noe av en gang? Men da skal jeg ikke reise med buss. Vi hadde en kjempefin kortur, men bussingen på engelske motorveier i pinsehelgen var ikke noen desidert fornøyelse. En annen gang tar jeg toget…

I juni klarte jeg endelig å spore opp min fars morfar, og møtte slektninger jeg ikke ante eksisterte. Det var spennende og interessant.

I juli var Åsne og jeg på Skibladnertur, invitert av vår kjære nabo Lars, som mistet sin Kari i vinter. Det var en fin tur – og jeg slo på meg en skrukk – ny Mac som jeg nå sitter her og blogger på. Er stadig veldig godt fornøyd med den.

I august blogga jeg lite, men lagde brunkål med flæsk og så på Matador. Man må vel også merke seg at hagebloggingen har vært temmelig fraværende denne sommeren – men vi klarte endelig å få stubbefrest og planert området hvor vi i fjor felte fem digre grantrær. Har sådd plen, og gjort avtale med en gartnerhjelper for neste år. Forhåpentlig vil det gjenopplive noe av hagegleden at jeg kan få noe hjelp med det tyngste og kjedeligste arbeidet. Kanskje jeg skal forsøke å gjenopplive kjøkkenhagen?

I september blogga jeg desto mer. Da dro mannfolket og jeg på interrail. Det ga sannelig mersmak.

I oktober var jeg i Praha for andre gang dette året, på firmatur med Herredshuset legesenter. Den turen ble ikke særlig blogga, men det var en kjempehygglig tur,

November var ikke særlig begivenhetsrik, men i desember har det skjedd en del. Har sunget Messias i Hamar domkirke, vært i Praha med Åsne og Kjersti og feiret tradisjonell familiejul. Litt hektisk blir det, men god grunn til å være takknemlig for at alle mine nærmeste er friske og vi ser fram til bestemors kalkun i kveld som vanlig. Det er ikke en selvfølge. Jeg har mistet tre av mine aller nærmeste naboer denne jula – mer eller mindre forventet. Det er alltid en ekstra vond tid å miste noen på, selv de som er gamle og mette av dage, og enda mer når det føles skikkelig urettferdig.

Åttende feriedag – til Praha

Publisert av
Svar

Ikke veldig mye å blogge om, egentlig. Pakket, tuslet ned til Hauptbahnhof og fant toget til Praha. Adskillig mer folk (og mindre komfort) på første klasse her enn på tidligere tog, men helt greit. Vakre landskap suste forbi, dette er en fin måte å reise på, adskillig mindre stressende enn å fly – og jernbanestasjonen ligger som regel midt i byen, til forskjell fra flyplasser. 

I Praha er det knallvarmt, og vi gikk ut feil utgang på stasjonen, kom ikke på taxiholdeplassen, men midt i krysset på Wilsonova utenfor Operaen, og bilene suste forbi. Heldigvis klarte vi å praie en drosje etter forholdsvis kort tid, og kom oss velberget til Hotell Roma med en hyggelig sjåfør som ikke prøvde å snyte oss i det hele tatt. Det er ellers en anerkjent turistfare i Praha. 

Her ligger vi i fine senger

Jeg har sovet godt, mannfolket blir litt støl. Forrige seng var motsatt. Rart med egen seng, i alle fall når man er kommet over den grønne ungdom. Vi har ellers lata oss, shoppa litt og gått rundt og glodd. Stort mer trenger man egentlig ikke gjøre i Praha, så vakker som denne byen er – men i kveld skal vi i oeraen, og det gleder vi oss til. 

Musikalsk vår

Publisert av
1

Så langt har denne våren vært preget av musikk.
Søndag 15. mars var jeg så heldig at jeg fikk være med og synge Skapelsen av Joseph Haydn i Vang kirke. Dette er vel den største kirka på Hedmarken, det er plass til 1200 mennesker der. Så det kan fort virke tomt. Det gjorde det ikke. For en fantastisk opplevelse! Jeg tror aldri jeg har stått i et så godt fungerende kor – det aller meste satt i boks så det suste. Solistene var fantastiske og orkesteret gjorde det bra. En magisk aften. Vi fikk hilsen og skryt på korets side fra både biskopen og ordføreren – hva mer kan man forlange (hehe) Dette er et flott verk, tonemaleri på sitt beste. Du hører verden bli til, fra kaos i ouvertyren til livet oppstår. Fløyten kvitrer lerketriller, kontrafagotten brøler som løven…vannet bruser, regnet faller, snøen daler…
Skapelsen(høyreklikk og roter med klokken)

Den stille uke har også stort sett alltid vært preget av sang for min del. Ikke i år. For første gang på svært mange år, synger ikke Cantarelle sin årvisse pasjonskonsert med Stabat Mater i en eller annen utgave. Til trøst dro jeg og hørte Anna Sundström Otervik og Anna Gunnarsson som framførte en solistisk versjon sammen med Mjøsmusikk i Stange kirke. Det var ikke lett å la være å synge med :D. Musikerne blir bedre for hvert år, Annax2 var heller ikke dårlige. Jeg håper Cantarelle kommer sterkere tilbake neste år.

Men vårens største musikalske opplevelse kom i går.
Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester framførte Bach og Händel i Ringsaker kirke. Folk kjente sin besøkelsestid og gikk mann av huse, de eneste ledige plassene var bak søylene hvor du ikke ser noe – folk stod heller enn å sitte der. Og det gjorde ganske mange. De mange lokale korsangerne fikk høre hvordan det SKAL låte
20150330_193014
(fire fascinerte damer fra Hamar Domkor)
Jeg likte aller best Ode til St Cecilia – et verk jeg aldri har hørt før. Muligens fordi det krever en god del, både av musikere og solister. Begge solistene imponerte stort denne gangen.
Selv om jeg var litt distrahert. Hadde lovet å ta noen bilder for at den lokale avis som ikke kunne sende en medarbeider kunne bruke dem. Tenorsolisten likte nok ikke at en skummel dame med mobilkamera prøvde å lirke seg innpå ham for å ta bilde – han hytta etter meg. (en annen gang må jeg sørge for et mer profesjonelt utseende kamera…). Men han var flink da. Du store for en innlevelse.
Så får vi se om noen av bildene mine kommer i avisa i morgen.
Nå ser jeg fram til et par fridager før vakt lørdag, sang søndag, vakt mandag og på’n igjen på tirsdag.
God påske!

Edit.
Yepp, jeg har nå debutert som pressefotograf. HA brukte dette bildet:
20150330_203111

Musikken i mitt liv

Publisert av
Svar

På Facebook går det stadig farsotter, noen latterlige, noen mer interessante. Svært mange av mine venner har i det siste postet lister over de ti musikkalbum som har betydd mest for dem. Jeg synes dette fortjener en hel bloggpost, selv om jeg er mer usikker på det med “album”. Musikken i mitt liv kommer ikke nødvendigvis i album, og selv den tida jeg kjøpte slike, var det noen spor som ble spilt oftere enn andre.

I likhet med svært mange i min generasjon er jeg vokst opp med barnetimen for de minste på radio. Dette er ett av mine klareste barndomsminner – sittende på golvet foran den gammeldagse (nå…) radioen, og ventet på Alf Prøysen eller Anne-Cath Vestly – mine klare favoritter. Den jeg husker best er Å du gode sparegrisen min (som jeg tror var en slags kjenningsmelodi), men den fins ikke på YouTube. Men denne er bra 🙂 Husker sånne julekalendere

Da jeg ble ti år, fikk jeg en storebror. Det blir ikke mange jenter til del. Min onkel Rolf flytta inn hos oss. Ti år eldre enn meg – hvor kul var ikke han? Og han tok seg virkelig av meg som den storebroren man bare kan ønske seg. Han spilte Joan Baez og Bob Dylan på kassettspilleren…

Hvem ville ikke være som Joan? Jeg skaffet meg gitar, lærte meg å spille – på et vis – og sang med etter beste evne.

Jeg overlevde ungdomstida, dro til Dublin for å studere. Et av de hyggeligste minnene derfra er et kort fra mine “samboere” – det lød omtrent som følger: Vi savner deg (og maten din) – og spiller Joan og Janis hver dag. Håper du kommer tilbake snart. (hadde dratt hjem til mamma for en uke eller to…)

Jeg hadde kjøpt inn husets stereoanlegg, og favorittene på den tida var Janis Ian:

Og Joan Armatrading:

Eller når det virkelig røyna på…

Det var også i Dublin at jeg oppdaget klassisk musikk. Ble kjent med en studiekamerat som hadde vokst opp med NRKs jentekor og akademisk korforening, og ble plutselig medlem av The Culwick Choral Society.

Der sang vi Duruflé:

Mitt første møte med klassisk sang. Ble første kvelden plassert på første sopran (you go and sit with your friend…) og hadde mest lyst til å gå hjem. Jeg hadde jo bare sunget viser til eget gitarkomp og hyppige tilrop av “ikke så forjorande høgt” – og transponerte ned så godt jeg kunne. Høydetoner var fremmed for meg. Men etter å ha prøvesunget for dirigenten (Eric Sweeney) og et par tykke sopraner, ble jeg plassert på første alt, og fant en hobby som har fulgt meg resten av livet (så langt) og ble mer bestemmende for mitt videre liv enn jeg ante på det tidspunkt.

I løpet av tiden i Dublin fikk jeg også synge Messias i den byen verket ble uroppført. Flash Mob var ikke oppfunnet på den tida, men denne er jo ubetalelig:

Det var ikke bare greit å komme hjem etter seks år i utlendighet. Alle jeg kjente hadde flytta, men jeg trakk heldigvis et lavt nummer i turnustrekningen og kunne velge Hamar – nærmest mulig familien i det minste. Jeg satt på hybelen og stura noen måneder, og spilte Mozarts Requiem, når jeg ikke tok på meg så mange ekstravakter som bare mulig. Da det var slutt på taxfree-sjokoladen skjønte jeg at det ikke var liv laga, og ringte min gamle spillelærer for å høre om han kunne anbefale noen kor i Hamarområdet. På tide å skaffe seg et liv, eller noe?

Han anbefalte Hamar Domkor, ikke minst fordi de pleide å gå ut på Stallgården etter korøvelse og være sosiale. Jeg møtte opp der, og vi sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis

Ved orgelet satt mannfolket – og resten er historie, er det ikke det de sier.

Seinere har jeg faktisk sunget på “plate” selv. JUlemusikk for streng og strupe:
Sweet was the song
Solisten er Anna Sundström Otervik. Jeg syngner annensopran i koret (etter noen sangtimer ble jeg “forfremmet” til sopran) og må ta på meg skylda for den falske tona på slutten. Men skitt au.

Og skal det være ti, får vi slutte med Mozart:

Nok en plagsom suppe

Publisert av
Svar

 

 

 

 

Supper er jo ikke særlig fotogene heller?

image

Men suppe er godt, lettvint og sunt. I dag hadde vi vegetarmiddag. Alle grønnsakene som har ligget her en stund ble brukt. Suppe er veldig fint til å bruke opp grønnsaker som ikke er dårlige, men kanskje litt slappe. Sellerirot, gulrot, løk, hvitløk, squash. Surres i olje på svak varme til møre og blanke. Tilsett 1 l kraft. Småkokes 10 min og bamixes. I dag tilsatte jeg økologiske linser, litt resterende matyoghurt og litt krydder. Veldig godt – og blogges for senere tilfelle.