Er en sjarmerende by, og vi har blitt forskånet for høljregnet som var spådd. Gårsdagen var litt slitsom, telefonen min ramlet ut av veska og ble igjen på Hurtigruta, men jeg oppdaget det heldigvis tidsnok til å få den tilbake. Etter enda litt med om og men, var vi installert i en fin leilighet i Hotel Enter CIty.
I dag har jeg stort sett lata meg, så på “Belgravia” mens mannfolket var i Domkirken. Deretter spiste vi lunsj på en hyggelig kafe, rusla en tur i byen og over brua for å se på Ishavskatedralen. Ganske spesiell. Bussen tilbake. I morgen er det spådd godt vær, så vi vurderer en tur med fjellheisen – flyet går ikke før i sekstida.
Har hatt litt tekniske problemer med bloggen, så gårsdagens innlegg kommer først nå. Det fine været varte ved, bedre enn vi fryktet, så vi seilte nordover i nydelig sommervær. Maten var fortsatt et problem – frokost halv ti og lunsj halv tolv – da vi hadde meldt oss på en tur til Saltstraumen, som ingen av oss hadde sett før. Vi meldte oss på bussturen – og fikk først en guidet tur gjennom Bodø sentrum. Det virker som en trivelig by, som sikkert er verd et nytt besøk. Jeg har vært her før, på kurs – men da heller ble det ikke tid til så mye annet enn kurs. Saltstraumen var spektakulær, og vi så våre mer vågale medpassasjerer fare forbi i hurtiggående gummibåt ute på selve straumen. Men jeg tror vi hadde den beste og mest lærerike turen. Hva kan du vel høre eller se med hjelm, motordur og vannsprut? Men det er vel høyere adrenalinfaktor. Bussen kjørte over den fantastiske brua, så vi kunne ta bilder ovenfra, og deretter ned til en parkeringsplass. Både vi, andre turister, fiskere og lokale hadde rusla ned til stranda i det fine været, og jeg hørte en av de lokale, eldre menn besvære seg over de som for rundt i gummibåt, han mente de tok livet av store mengder ærfuglunger på vårparten. Når det gjelder fuglelivet er jeg også bekymret for alle de store og stygge vindmøllene vi passerte.
Tilbake på hurtigruta, spiste vi nydelige rekesmørbrød på kafeteriaen, det ble lenge å vente til halv ni. Jeg skjønner at det er et stort logistikkproblem å bespise alle gjestene i disse koronatider – vi skulle nok ikke gått for helpensjon. Synes ikke maten var særlig å skryte av heller – helt grei, men ikke noe mer. En rolig ettermiddag på dekk eller i salongen foran. Jeg tok en tidlig kveld mens mannfolket gikk for å spise rødbete og sopp til middag. Men jeg ble vekket av høylytt annonsering av Trollfjorden nærmere midnatt. Stod opp, fikk trollfjordknert og fiskekake – og en ganske spektakulær opplevelse i økende tussmørke. Hadde nok vært flott i dagslys også, men mindre trolsk. Nå var det lyskastere og saaaakte fart som gjaldt.
Når jeg leser om hvor mye som har daua for folk i nordligere landsdeler burde jeg IKKE beklage meg, men jeg er lei meg fordi ferskentreet mitt ser ut til å ha bukket under i vinter, Kalopanax septemlobus har også daua – og cercis canadensis. Sistnevnte lurer jeg på om jeg har noen overlevende frøplanter av i barnehagen. Der eer det lite som har strøket med heldigvis. Problemet er at de fleste trespirene der ser ut til å ha mistet merkelappene sine.
Valnøttreet, som jeg var så fortvilt for i fjor ser imidlertid ut til å ha klart både mishandlingen, flyttingen og den forferdelige vinteren. Tempeltreet likedan – det står i barnehagen ennå.
I går begynte jeg på den triste jobben med å skjære ned rosehekken. Det er definitivt ikke håp for en del av de rosene. Tuscany Superb later til å komme seg bra, selv om den så tvilsom ut i starten. Den later også til å være en av dem som sender opp edle skudd rundt omkring, så det ligger an til å bli et kratt av denne. 2 av 3 Aïcha har strøket med, og jeg lurer på om jeg skal gjøre kort prosess med den tredje også. Det står igjen kun 2 greiner, de er gamle, tykke og forvridde – og den har massevis med villskudd. Alle 3 Chianti har krepert. Spørs om jeg får kjøpe noen nye Aïcha og så grave opp noen skudd av Tuscany og sette nedenfor. Hekken har vært fin med sin kombinasjon av de lysegule og de mørkelilla rosene… Men Chianti har aldri vært noe særlig her, masse svartflekk har den fått også, så den er nok for sart for denne utsatte plassen på ganske skrinn jord.
Je frys! 19 kuldegrader i morges, 17 i går. Det er kaldt. Heldigvis kom det 60 cm snø i forrige uke, så rosene har en god dyne. Vi begynner antagelig å bli pinglete her – før i tiden var det jo sånne perioder i lange baner hver eneste vinter. Kaldeste jeg husker var den vinteren vi endelig flyttet inn i nytt hus – vinteren 86/87. Da var det -34 grader en periode. Da var jeg glad jeg hadde nytt hus og ikke trengte å gå ut etter ved hvis jeg ikke hadde lyst… Nå har jeg gammelt hus igjen, og må ut etter pellets, men det er greit. Pelletskaminen er en knupp. Forhåpentlig klarer rosene seg godt. Så mye snø er det lenge siden vi har hatt.
