Kategoriarkiv: blabla

Stuff

Publisert av
Svar

Jeg bor i et hus med mye ting og tang. Her har mine foreldre bodd siden 1964, og da min far flyttet til mindre leilighet, kunne han naturligvis ikke ta alle greiene med seg. Så her har det vært – og fortsatt til en viss grad er – fullt fra kjeller til loft av “stuff”.

Inspirert av datter som ordna opp i alle familiens mange spill, og i kokebøkene mine, som nå står på rad og rekke, ordna etter tema og tørket støv av – og en god del kastet (hæ, husker ikke hvor jeg har fått den fra og har aldri sett i den)…. Har jeg nå tatt en skuring i resten av de to skapene hvor kokebøkene står.

Noen greier er i bruk, noen greier har affeksjonsverdi, men mye står bare og samler støv. En kurv og tre store bæreposer er nå samlet opp for overlevering til gjenbruksbutikken (heretter kan det samle støv i skapene til noen andre), og ukjent mengde er kastet.

For en lettelse.

Ny erfaring

Publisert av
1

MR var ikke oppfunnet i min studietid, så jeg har knapt sett en MR-maskin, selv om jeg nå til dags rett som det er henviser folk til slike undersøkelser. Har jo sett på nyhetsinnslag og lignende at folk blir tredd inn i et lite rør, og må ligge der i en halvtime mens det tas bilder. Klaustrofobi er jo bare forbokstaven. Jeg er ikke glad i trange rom. Er vel ikke av de verste, har ingen problemer med å ta fly eller heis – så lenge heisen ikke er av den aller minste typen, eller det trøkker seg inn langt flere folk enn heisen er dimensjonert for – større sjans for at den går i stå, og at opplevelsen vil bli desto verre, dersom den sitter fast mellom to etasjer. Jeg HAR faktisk sittet fast i heisen en gang, i den eldre delen av sykehuset på Lillehammer. Det gikk ganske greit, kun et lite tilløp til panikk før jeg fikk kontakt med heisreparatøren. Heisen var jo romslig, og jeg var den eneste som var der.

Men MR har jeg forsøkt å unngå, ikke at jeg har hatt særlig indikasjon for det, bortsett fra vond skulder for noen år siden, som min radiograf-bror tilbød seg å grille i MR-maskinen sin, men jeg nektet. Verken MR eller kirurgi var fristende alternativer, og fysioterapeuten og egne treningsanstrengelser fikk has på den. Men nå måtte jeg til pers, for å finne ut om det muligens var tomt i toppetasjen. (det var en fleip. Utredes for et par heftige anfall av svimmelhet) Har grua meg fælt, men det gikk over all forventning. Dagens MR-maskiner er åpne i begge ender, det er jo ingen probem å kravle ut om det blir for heftig.

Tror ikke alle maskiner ser sånn ut ennå, finnes nok fortsatt noen gamle og trange hvor du blir tredd inn i et lukket rør. Jeg hadde sagt klart ifra om klaustrofobi, så jeg tenker de muligens tar hensyn til det. Ingen fordel for dagsprogrammet på radiologisk avdeling heller, om pasientene får panikk og ikke klarer å gjennomføre undersøkelsen, eller bruker tre ganger så lang tid fordi de stadig trykker på panikk-knappen.

Litt dop kan hjelpe

Jeg tok ingen sjanser, og tok min første Sobril noensinne før undersøkelsen. Følte meg noe susete, men først da jeg kom hjem, så er usikker på effekten. Det hjelper jo også å si til seg selv at det er overhodet ingen fare for verken å stryke med eller bli sittende fast inni der, og det er noen som passer på deg hele tiden.

Ikke mye høy i hatten før undersøkelsen. Iført sykehuspysj og ribbet for alt metall. Det er jo metall også i bh-hekter, mange knapper og ting og tang man har på seg…

Men det gikk jo forbausende bra. Ingen tilløp til panikk overhodet, Fikk etter eget ønske P2 med Abels tårn på øret, men fikk bare med meg bruddstykker om landingen på Mars, for det bråker noe aldeles inni svarte granskauen (der bråker det jo ikke…) – inni en sånn maskin. Klarer man å framstille en så avansert bildeteknologi, burde det være mulig å få til noe lyddemping også?

Vi får håpe innmaten i huggu blir sånn noenlunde godkjent, og nå kan jeg i alle fall informere pasientene bedre om hva de har i vente av en slik undersøkelse. Aldri så galt etc.

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Publisert av
Svar

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Wien, Wien, nur du…

Publisert av
Svar

Vi koser oss fortsatt i Wien. Det er kanskje ikke så gresselig mye å blogge om, vi har tatt det ganske rolig. Man må ha noen sånne dager også. Kniplet, sittet på balkongen og drøset, lest, strikket og slappet av. Rusla i byen og i det trivelige nabolaget vi nå har flytta til. Det er noen koselige gågater rundt Reumannplatz, og leilighetsanlegget ligger i en fredelig bakgate. Yrende folkeliv, ganske internasjonalt, mange med tyrkisk bakgrunn åpenbart. Folk koser seg ute på fortauskafeene og på den lokale lekeplassen. Der sitter bestemødrene og prater på benkene, ungene herjer rundt, og i en krok bak noen busker sitter tenåringsguttene og smugrøyker. Moro for hele familien 😀

I dag har vi slått på oss en skrukk og spist lunsj på Le Ciel, Det gjorde vi også første gang på Interrail i 2014 og var mektig imponerte. Neste gang serverte de bare sushi der. Ikke at vi har noe imot sushi, men det var ikke det vi hadde sett for oss, så vi gikk et annet sted. Siden den gang har restauranten åpenbart fått ny Chef, og konseptet er litt annerledes, men ikke mye. Servicen like utsøkt og maten aldeles himmelsk. De har pådratt seg en Michelinstjerne siden 2014 også.

20180505_1231279060452386567451710.jpg20180505_1235593474344299122853652.jpg20180505_1242303070218714284602326.jpg20180505_1319501913713458005366266.jpg20180505_1338257742422276403562334.jpg20180505_1351082010508194421170738.jpg20180505_135111445809146096599384.jpg20180505_1338223685131213174673432.jpg20180505_1230016462282419034237891.jpg

Her sitter du på en terrasse i 8. etasje – høyt over byens tak, med en tjener på hver finger. Dette kaller de tre retters lunsj, det var noen små overraskelser både før og etter selve lunsjen. Luksusfornemmelser er jo bare forbokstaven.

Nå er vi tilbake i leiligheten for en liten siesta, vi skal tilbake til Stephansdom for konsert i kveld – Skapelsen. Vi gleder oss til det – og i morgen går vi til messe der før vi drar videre til Salzburg. Mozart

Været er strålende, vi lider ingen nød på noe vis. Jeg motstod fristelsen til å kjøpe meg Swarovski-deksel til mobilen, til den nette sum av €79 – det får være måte på, selv om det var rålekkert. Derimot oppdaget jeg at jeg hadde lagt igjen ekstra BH hjemme, så når den ene stakkaren jeg hadde med måtte vaskes (og jeg måtte ty til bikinioverdelen som nødløsning), var gode råd ikke så aller verst dyre – kjøpte verdens mest komfortable utgave på lokal butikk, så behagelig at jeg dura tilbake i dag og kjøpte to til. Så nå bør jeg klare meg.

 

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Et år med mange begivenheter – og forbausende lite blogging. Årets største begivenhet kom tidlig, lille Johanne ble født 6. februar. Alle mine barnebarn er så langt født den 6. i hver sin måned – fortsett sånn, jenter, greit å huske på 😀 Mannfolket og jeg fikk nyheten da vi kom hjem fra København, etter en tidlig ferietur med besøk i Dronningens by. Siden jeg hospiterte på radiologisk avdeling, skled jeg greit inn på barselavdelingen da nurket skulle hjem også. Noen fordeler og hvite klær skal man ha. Og jeg har lært litt om ultralyd i år, takk til alle snille folk  på den avdelingen. Jeg kommer plutselig tilbake 😀

Mannfolkets tredje organistgilde gikk også av stabelen i februar.  Hummersuppen slo ekstra godt an, men ingen gjorde skam på resten av menyen heller. Neste gilde er allerede planlagt i februar. Jeg planlegger en liten overraskelse av ikke kulinarisk art, hehe.

Vi fikk gavekort i operaen av jentene i fjor og 😀 og var også på La Cenerentola. En fin tur til Oslo.

I mars kjøpte jeg meg robotstøvsuger – en investering som kan anbefales. Har i alle fall aldri vært såpass støvfritt her…

I april blogga jeg ingen ting, men da Solveig og jeg var på brukt- og antikkmesse i Vikingskipet, startet kniplehistorien. Jeg har alltid tenkt at dette er noe jeg kunne tenke meg å lære – og i år har jeg gjort det. Det var jo egentlig litt av en historie.  Så jeg gjøv løs og kniplet dåpslue til Johanne, før jeg egentlig visste hva jeg gjorde i det hele tatt. Her har hun akkurat fått den av. Definitivt ett av årets beste øyeblikk:18740642_10155566531776833_3438691826365199117_n

Etter kniplekurset hadde Solveig og jeg fått blod på tann, og tok en pilegrimstur til Vadstena. Det hadde vi det aldeles kjempefint og bodde som grever. Noen tid senere bodde vi ørlite mindre fasjonabelt, men i verdens beste soppskog, og var med på knipletreff på Eda. Definitivt et år i kniplingens tegn. Mange hyggelige møter i cavakniplefrueforeningen også. Mangelen på sommerferie i år ble gjort opp for på høsten, først en uke i total latskap og avslapning i Tyrkia i oktober – aldeles vidunderlig, dernest årets juletur til Praha med to døtre. Vi hadde det kjempefint som alltid, spilte spill, shoppa, drakk øl og shoppa litt mer – og noen kniplinger fikk jeg også sett. Jeg pleier å si at julemarkedet i Praha er oppskrytt – men styr unna turistplassene, gå i kjelleren på Betlemska. Der er de ordentlige greiene.

Jula har forløpt roligere enn vanlig for mitt vedkommende. Det store familieselskapet første juledag orka jeg ikke – alt for kort forberedelsestid. Så det ble julemiddag og førstejuledagsmat for de nærmeste. Alle døtrene har vært hjemom i kortere eller lengre tid, alle barnebarna har vi sett – og alle er friske ved inngangen til et nytt år. Stort mer kan man ikke forlange.

Og hva er planene for neste år? Interrail i mai er allerede bestilt. Tidlig ferie planlegges. Jeg kommer til å fortsette å kniple – og melde meg inn i husflidslaget. Der blir det kniplekurs til våren. Jeg var så lettsindig at jeg ga en kniplet duk til Ringsaker kirke – til bruk i sakristiet. Der er det jo bare prester, tekstlesere og kirketjenere som setter sine bein – så jeg tenkte det var ikke så farlig om det var en elevøvelse. Ganske mørkt inni der også. Men nå har de bedt meg kniple duk til hovedalteret – så jeg må jo i det minste legge noen planer. Tenker det må bli en tredelt duk – så de enkleste kniplingene bør jeg klare å begynne på i år. Så får vi se etter hvert. Jeg er også nå den lykkelige eier av fem knipleputer – takk til Anna, Gunda og Trond 🙂

I følge min 87 år gamle far, har jeg skaffet med en skikkelig pensjonisthobby.

Godt nytt år til venner og kjente i fjern og nær.

 

God service!

Publisert av
Svar

Tar fram et tidligere nyttårsforsett og minner meg selv om dette.

Jeg har i løpet av den siste tiden opplevd et par tilfeller av usedvanlig god service. La meg først berømme kundeservice hos flust.no. Det er der du samler opp trumfbonusen din, hvis du er i besittelse av et slikt kort. Da jeg fikk meg sous-vide, kjøpte jeg også en vakumeringsmaskin – fra flust. Dette er et snaut år siden, men her for et par uker siden sluttet den å virke. Jeg sendte en epost til kundestøtte og mente dette måtte være innenfor garantitiden. Ingen problem med det, jeg fikk valget mellom ny maskin eller bestilte noe annet. JEg spurte om det hadde vært mye klager på denne – det hadde det ikke – noe også tilbakemeldinger fra kunder kunne bekrefte. Bestilte ny, som ble sendt umiddelbart, med pakkesporing til meg. Men dagen etter leverte posten følgende feilmelding: Avvik i produksjonen. Etter tre dager med dette, sendte jeg en epost til posten.no og spurte hva dette skulle bety. Etter EN UKE fikk jeg svar. Sendingen var ødelagt under transport og returnert til avsender. Ny epost til flust.no – som prompte sendte meg en ny, som ankom etter et par dager uten postproblemer. Men den virka ikke! Da ga jeg opp, og kjøpte en på Obs. Som virker. Men på flust.no sin kundestøtte var de like blide, sendte meg frankert returskjema og refunderte pengene mine til flustkontoen. Det kaller jeg service. Det er jo ikke deres feil verken at posten ødela den første maskinen, eller at den andre var defekt i utgangspunktet.

Stjerne i boka også til komplett.no – hvor jeg bestilte nettbrett søndag formiddag. Mandag kl 10.40 tikket hentemeldingen inn på mobilen. Den var ikke levert av Posten.

Folkeskikk, elementært nivå

Publisert av
4

 

Tenk deg at du står overfor en vanskelig oppgave og finner ut at dette trenger du hjelp til. Du spør noen du kjenner, og vedkommende ber om betenkningstid, nettopp fordi oppgaven er stor og vanskelig, men sier så at h*n med glede vil hjelpe deg. Og begynner å forberede seg til jobben. Noe senere finner du ut at du antagelig ikke trenger hjelp likevel.

AVSTEMNING:

 

[poll id=”7″]

 

 

Har akkurat blitt utsatt for alternativ 3, og lurer på om jeg skal le eller gråte. Eller er det sånn folk er nå for tida? Hva tror du?

Mer mat enn hage for tiden

Publisert av
1

Selv om jeg burde ta meg på tak og knipse noen fine bilder av de flotte høstfargene i min rimelig overgrodde hage. Den har blitt en smule forsømt i år, men er såpass etablert at den tåler det. En stund i alle fall. Får håpe gløden og været framelsker hagegalskapen til neste år. Eventuelt får jeg prøve å grave ned noen løk snart. Tulipanbestanden kunne trenge litt fornyelse.

Men hverdagsmaten har fått et kraftig oppsving og en stor del av interessen siden nyttårsforsettet  2012. Halvannet år med hjemmelagde middager hver dag. En del av dem har jeg blogga. Da velger jeg selvsagt de som ser bra ut, hvor jeg har gjort noe jeg vil huske til seinere, eller det er noe annet interessant med maten. Men lurer på om jeg skal gi meg selv den utfordringen å blogge hver eneste middag neste måned. For middag er ikke bare et spørsmål om mat, det handler også om logistikk og om å bruke opp restene. Her i huset har det blitt kastet alt for mye mat gjennom årene. En måned med blogging kan kanskje bidra til å redusere svinnet (selv om det er blitt mye bedre allerede), og hjelpe meg til å tenke bedre gjennom planleggingen for uka. Jeg startet jo så friskt med ukemenyer – det ble fort borte. Nå går det med på fra dag til dag, men jeg prøver jo å tenke gjennom hva som faktisk ligger igjen på kjølerommet fra tidligere middager – og tenke litt på hva det kan brukes til. Kanskje kan det hjelpe noen andre også?