Aldri påstått at jeg er noen kanonfotograf, men dette bildet ble ganske tøft, syns jeg

Fjerde bilde i sjuende mappa på min datamaskin er dette:

Det er et bilde av hengekøya mi, tatt 30.06.2009.
Eia var vi der…
Sender den videre til den som vil, har vært litt sløv med å lese blogger i det siste. Julestria vettu…

Anita H2 har skrevet en uvanlig god og tankevekkende månedskronikk til forumet. (denne lenken kommer til å bli utdatert etter november, note to self: prøve å gjøre noe med det)
Hun har veldig mange gode poenger, og vi er nok mange som har tenkt i lignende baner. I alle fall de av oss som er gamle nok til ikke å ha vokst opp med internett som en selvsagt ting, og som kan huske en verden uten mobiltelefoner…

Det er forskjell på kommunikasjon på nett og ansikt til ansikt, det er det jo ingen tvil om. Og det er antagelig lettere å forstille seg på nett – gi seg ut for noe man ikke er, framstille bare solsiden av seg selv. Men det er også lettere å være ærligere, tror jeg?
Og det er også lettere å komme til orde, ikke minst i sin egen blogg. Eller på et hvilket som helst nettforum. Har man først tatt mot til seg og trykket på send/publiser – så står det der. Ingen kan avbryte deg. Selv den som vanligvis blir avbrutt og ikke sier stort i selskapslivet, kan faktisk få vist at han eller hun har mye å komme med.

Klemmene sitter løsere – det er riktig, noe jeg sannelig ikke har tenkt over før. Vi er mye flinkere til å rose og sette pris på hverandre i den virtuelle verden 😆 Men det er også mye lettere å skrive dritt, ingen tvil om det heller, men det skjer jo helst anonymt.
Verden endrer seg. Det har den vel alltid gjort. Også tidligere har det eksistert vennskap som ikke er basert på daglig kontakt ansikt-til-ansikt. En av mine triveligste hagebøker er “The 3000 mile Garden”, basert på en brevveksling mellom en mann fra London og en kanadisk (?) dame, som brevvekslet i flere år om sin glødende felles hageinteresse, før de noensinne møttes ansikt til ansikt.
Og særlig for de som har litt sære interesser, og kanskje ikke bor i de mest urbane strøk, må jo internett være et funn og en gullgruve. Hvis man er interessert i 1700-talls lyrikk, og naboen bare er opptatt av jakt og traktorer, hvordan fant man likesinnede før? Man flyttet vel…
Den årvisse diskusjonen om andelen hagerelatert innhold i bloggene går for tiden på forumet. Noen synes det blir ALTFOR mye utenomsnakk, og er ikke interessert i å lese om annet enn hage. Andre er mer interessert i å bli kjent med hagere, og leser gjerne om deres andre interesser også, og deltar på sidelinjen i arbeid, familie og dagligliv gjennom lesningen. Den diskusjonen blir vi nok aldri ferdig med, men teknikken gir oss jo stadig bedre muligheter til å sortere innholdet etter hva vi selv ønsker å høre om.
Tenk på det du, om naboen/venninnen hadde hatt en sånn knapp, neste gang hun legger i veg med et langt foredrag om noe som interesserer deg midt i ryggen, mens du pliktskyldig må stå der og nikke og late som om du hører etter 😉

Og for å vise litt av hva jeg er opptatt av – litt musikk for Allehelgenssøndag:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uHMt9wG0qK0]

Teksten er vakker, og ligger her, i original latin og engelsk oversettelse. Te lucis ante terminum

til Berit for oppmuntring og award 🙂

Den første er postet her på bloggen tidligere.

Den andre har ikke vært innom hos meg, og elendig som jeg er i dag, får jeg ikke bildet til å komme opp.

Men jeg kan jo fortelle 7 ting om meg selv:

1. Jeg synes VELDIG synd på meg selv i dag.

2. Jeg har 2 barnebarn som er verdens aller søteste

3. Jeg har ikke planta en eneste løk i år 🙁

4.Jeg har fryseren full av kantareller (hurra!)

5. Jeg er veldig glad i å reise, men nå blir det nok en stund til neste gang

6. Jeg holder på å lese Sirkelens Ende – den er fin! (writes the socks off Dan Brown)

7. Nå må jeg visst legge meg litt igjen, kjenner jeg. Kjipt!

Denne har gått runden blant de hagegale – men er det noen som ikke har fått den ennå, så sender jeg den videre til disse! BIldet av Awarden får dere hente hos Berit, jeg er som sagt ikke helt på stell med dataen (eller noe annet…) i dag.

På en trist og grå dag, kan man jo prøve å muntre seg litt opp med en kinotur. Min andre datter kom hjem for å få mors biff til søndagsmiddag, og deretter dro vi på kino for å se Julia & Julie. Jeg fikk lyst til å se denne av 2 grunner:

1. Meryl Streep er jo bare toppen, mer er det ikke å si om den saken. 
2. Jeg fikk denne kokeboka i gave av de medstudentene jeg bodde sammen med i studietida, og sliter nå på mitt andre eksemplar. Riktignok i papercack-utgave, da slites de jo fortere. Den andre kokeboka som også omtales i filmen (Joy of Cooking) fikk jeg også i studietida. Kjøpte ny utgave av denne på tur til Boston for leeeenge siden, denne gangen med fast omslag, og den holder nok resten av min tid.

Filmen var koselig. Kanskje litt lang? Det skjer jo ikke så mye annet enn matlaging, og historien om Julia Child er nok ganske mange hakk mer interessant enn historien om den unge bloggeren. Men er du glad i å lage mat, og liker Meryl Streep – er filmen verd å se. En film med mat og Meryl som er langt bedre, og også regissert av Nora Ephron, er imidlertid “Heartburn”. Denne slutter med at Meryl slenger en Key Lime Pie i trynet på Jack Nicholson – ’nuff said, hehe.