Årets nyttårsbetraktning

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Femte organistgilde

Vi gikk for et italiensk tema denne gangen, og jeg har hatt det riktig morsomt med forberedelsene. Riktignok hadde jeg tatt meg litt vann over hodet med hensyn til hvor mye håndarbeid som faktisk var involvert her. Først serverte vi ymse smågodt – antipasti. Mortadella, østers, parmaskinke og melon, oliven, småtomater med mozzarella og basilicum, dadler med chevre og bacon.Mortadella på skjæremaskinen…(hvis du er matinteressert, kan du klikke på bildet to ganger og få opp en større utgave)

Deretter var det hjemmelaget ravioli med røkelaks og safranhollandaise:

Hovedretten var osso buco med risotto alla milanese og smørdampede erter. Italienerne serverer ellers aldri risotto eller pasta som tilbehør, det er en egen rett. Men dette er unntaket som bekrefter regelen, slik gjør de det i Milano, og det er en god kombinasjon.

Desserten var cannoli, inspirert av gudfaren

Med syltet appelsinskall og mørk sjokolade.

Forsamlingen ser blidere ut enn i fjor – de var blide både da og nå og gjorde ikke skam på maten.

Livets gang

Som jeg skrev i årets nyttårsbetraktning har vi hatt mange dødsfall i familien på slutten av året. I dag tok vi farvel med min onkel Walter. Det var en fin og rørende og svært vemodig stund.

Walter var en nordnorsk naturkraft, jeg har kjent ham hele livet. Han kunne kunsten å bli forarget med et glimt i øyet, og det gjorde han ofte. Jeg glemmer ikke da han i ungdommen brakk tåa i en improvisert turnoppvisning på familietur- foreviget på film av en annen onkel, og alle lo og trodde han bare hadde ramla på en dum måte. Det likte han dårlig.

Eller da han flytta til Ringsaker og spurte etter tørrfisk på butikken, og de lurte på hva slags hund han hadde. Eller da jeg kom i tenåra og begynte med sminke og festing – denslags gikk jo ikke an, og det fikk mine foreldre høre. Men jeg tror han hadde svært få uvenner til tross for forargelsen – det er ikke mange som gjør ham det etter.

Han var usedvanlig barnekjær for en mann av hans generasjon. Han var alltid den som gikk og bysset på de minste skrikerungene så foreldrene skulle få seg en matbit og en prat i familieselskaper. Ikke mindre omsorgsfull ettersom de vokste til, noe dagens bisettelse gav et sterkt vitnesbyrd om . Varme og personlige taler fra datter og barnebarn, vakker sang fra et annet barnebarn, som åpenbart har både gehør og en dybde i stemmen som man sjelden hører hos en tenåring. Likevel synger hun sopran i skolekoret fortalte hun. Hva tenker sangpedagogene på Stange på?

Min medfølelse til de som har mistet en perle av en mann, far, svigerfar og bestefar – oldefar rakk han ikke å bli. Han etterlater seg et tomrom i familien også for oss i den litt videre krets.

Fred med hans gode minne.

Årets nyttårsbetraktning

Et år med mange begivenheter – og forbausende lite blogging. Årets største begivenhet kom tidlig, lille Johanne ble født 6. februar. Alle mine barnebarn er så langt født den 6. i hver sin måned – fortsett sånn, jenter, greit å huske på 😀 Mannfolket og jeg fikk nyheten da vi kom hjem fra København, etter en tidlig ferietur med besøk i Dronningens by. Siden jeg hospiterte på radiologisk avdeling, skled jeg greit inn på barselavdelingen da nurket skulle hjem også. Noen fordeler og hvite klær skal man ha. Og jeg har lært litt om ultralyd i år, takk til alle snille folk  på den avdelingen. Jeg kommer plutselig tilbake 😀

Mannfolkets tredje organistgilde gikk også av stabelen i februar.  Hummersuppen slo ekstra godt an, men ingen gjorde skam på resten av menyen heller. Neste gilde er allerede planlagt i februar. Jeg planlegger en liten overraskelse av ikke kulinarisk art, hehe.

Vi fikk gavekort i operaen av jentene i fjor og 😀 og var også på La Cenerentola. En fin tur til Oslo.

I mars kjøpte jeg meg robotstøvsuger – en investering som kan anbefales. Har i alle fall aldri vært såpass støvfritt her…

I april blogga jeg ingen ting, men da Solveig og jeg var på brukt- og antikkmesse i Vikingskipet, startet kniplehistorien. Jeg har alltid tenkt at dette er noe jeg kunne tenke meg å lære – og i år har jeg gjort det. Det var jo egentlig litt av en historie.  Så jeg gjøv løs og kniplet dåpslue til Johanne, før jeg egentlig visste hva jeg gjorde i det hele tatt. Her har hun akkurat fått den av. Definitivt ett av årets beste øyeblikk:18740642_10155566531776833_3438691826365199117_n

Etter kniplekurset hadde Solveig og jeg fått blod på tann, og tok en pilegrimstur til Vadstena. Det hadde vi det aldeles kjempefint og bodde som grever. Noen tid senere bodde vi ørlite mindre fasjonabelt, men i verdens beste soppskog, og var med på knipletreff på Eda. Definitivt et år i kniplingens tegn. Mange hyggelige møter i cavakniplefrueforeningen også. Mangelen på sommerferie i år ble gjort opp for på høsten, først en uke i total latskap og avslapning i Tyrkia i oktober – aldeles vidunderlig, dernest årets juletur til Praha med to døtre. Vi hadde det kjempefint som alltid, spilte spill, shoppa, drakk øl og shoppa litt mer – og noen kniplinger fikk jeg også sett. Jeg pleier å si at julemarkedet i Praha er oppskrytt – men styr unna turistplassene, gå i kjelleren på Betlemska. Der er de ordentlige greiene.

Jula har forløpt roligere enn vanlig for mitt vedkommende. Det store familieselskapet første juledag orka jeg ikke – alt for kort forberedelsestid. Så det ble julemiddag og førstejuledagsmat for de nærmeste. Alle døtrene har vært hjemom i kortere eller lengre tid, alle barnebarna har vi sett – og alle er friske ved inngangen til et nytt år. Stort mer kan man ikke forlange.

Og hva er planene for neste år? Interrail i mai er allerede bestilt. Tidlig ferie planlegges. Jeg kommer til å fortsette å kniple – og melde meg inn i husflidslaget. Der blir det kniplekurs til våren. Jeg var så lettsindig at jeg ga en kniplet duk til Ringsaker kirke – til bruk i sakristiet. Der er det jo bare prester, tekstlesere og kirketjenere som setter sine bein – så jeg tenkte det var ikke så farlig om det var en elevøvelse. Ganske mørkt inni der også. Men nå har de bedt meg kniple duk til hovedalteret – så jeg må jo i det minste legge noen planer. Tenker det må bli en tredelt duk – så de enkleste kniplingene bør jeg klare å begynne på i år. Så får vi se etter hvert. Jeg er også nå den lykkelige eier av fem knipleputer – takk til Anna, Gunda og Trond 🙂

I følge min 87 år gamle far, har jeg skaffet med en skikkelig pensjonisthobby.

Godt nytt år til venner og kjente i fjern og nær.

 

Siste dag av kortur til England

(bilder som vanlig klikkbare for større versjon)

Hjemreisedag, men først skulle det synges i St. Sepulchre without Newgate. Aller først skulle det spises frokost. Køen i hotellets matsal fristet ikke, mannfolket og jeg bestemte oss for å finne et annet sted å spise. Dessverre hadde researcheren gjort en dårlig jobb denne gangen, jeg fant ikke igjen den frokostrestauranten jeg hadde blinket ut for en stund siden, så vi endte med å dumpe inn på Garfunkel, wpid-20150525_093443.jpgda menyen så fristende ut. Mannfolket spiste Classic breakfast (speilegg, bacon, pølser, tomat, sopp og tomatbønner) og syntes dette var helt greit. Jeg var ikke fullt så fornøyd. Hadde bestilt Eggs Benedict. De var kalde, servert på et stykke tørt brød (det skal jo være toasted muffins), og Hollandaisen var så langt fra hjemmelaget som det er mulig å komme, minte om tubemajones. Æsj. Da kelneren kom og spurte om alt var ok, sa jeg som sant var at maten var kald. Jeg ble tilbudt ny mat, men siden vi hadde venta en evighet i første omgang, avslo jeg det. Vi hadde bestilt Large Americano pga at det stod i menyen at da fikk man “unlimited refills”. Vi ba om påfyll en hel gang, men fikk ingenting. Juicen var ok da. Moralen er – sjekk Tripadvisor eller spør kjentfolk.

Men så skulle det synges. Nok en vakker kirke, med fortrinnlig akustikk. Organistene var litt skuffet over at orgelet var elektronisk – de hadde innsamlingsaksjon i menigheten der for å få restaurert sitt orgelklenodium fra Harrison&Harrison, men for tiden var det ikke i bruk. Det synes bak hodet på mannfolket, og er et orgel fra tidlig i forrige århundre 🙂

wpid-20150525_111704.jpg wpid-20150525_111742.jpg wpid-20150525_111656.jpg wpid-20150525_111713.jpg

Konserten gikk bra – tror det er den beste vi gjorde på turen (med unntak av “Immortal Bach” som var surere enn noensinne). Det var også den konserten med færrest tilhørere – tror det var 2 eller 3 som ikke var medbrakt av oss. Jaja. Hva skal man med publikum, siterer mannfolket en eller annen dirigent. De ødelegger jo bare akustikken. Nå bør vi i alle fall være godt forberedt før siste runde i Domkirken på torsdag.

Så var det buss til Gatwick og snuten hjemover. Vi fikk ganske god tid på flyplassen, og siden det tross alt var 30 års bryllupsdag (den gedigne middagen i går var jo egentlig tatt en dag på forskudd…), fant jeg det passende å spandere noen godsaker på mannfolket – at det lå en østers- og champagnebar rett utenfor utgangen må jo være et tegn…

wpid-20150525_174908.jpg wpid-20150525_174913.jpg

Østers til mannfolket, foie gras til meg. Sprudlende dråper til begge.

Turen hjem gikk greit, om enn litt forsinket – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂

Bryllupsdag :-)

(klikkbare bilder)

I grunnen ganske passende å feire 30 års bryllupsdag på tur med domkoret. Søndag 24.05 var en fridag/transportdag. Vi brøt opp fra Bournemouth etter frokost, og satt deretter flere timer i buss på den relativt korte distansen fra Bournemouth til London. Trafikken på engelske motorveier på en Bank Holiday weekend er ikke til å kimse ad. Bussen var dessuten slik innrettet at de som satt oppå varmeappartene (som for eksempel meg) ble stekt, mens resten av forsamlingen synes det var for kaldt. Sjåføren var imidlertid en usedvanlig grei og tjenestevillig fyr – men om jeg skal reise denne etappen en annen gang, tar jeg toget…

Men vi kom da fram, langt om lenge. En liten ettermiddag fikk vi da til egen disposisjon i London Mannfolket gikk på Foyles noteavdeling og fant masse staselig, jeg gikk på jakt etter en ny topp, siden vi nok må reise hjem i konsertantrekk i morgen, og lang kjole er litt i overkant å reise i.

Ferdig med det, hadde vi booket bryllupsdagsmiddag på The Blue Door Bistro. 

Da vi kom dit klokka seks, var restauranten såvidt åpnet, og vi ble anbefalt å sitte i baren og studere menyen først. Der bestilte vi et glass prosecco, og fikk en oppsats med godsaker ved siden av…

wpid-20150524_180730.jpg

Yum. Beste oliven jeg har smakt. Hummus på små knaskegulerøtter….

Etter hvert tuslet vi inn i restauranten hvor vi fortsatt var alene første halvtimen. Desto bedre service. Vi hadde bestilt såpass tidlig med en tanke på å rekke en konsert eller opera, men fant ikke noe som fristet.

Vi startet måltidet med reke- og hummercocktail til meg (får ikke hjelpe at jeg spiste det i går også), og fersk asparges med posjert egg og butterdeig til mannfolket.

wpid-20150524_183842.jpg

Vi fikk også et utvalg av brød, samt usaltet smør og et utvalg av forskjellig fingersalt til å strø over …

wpid-20150524_183430.jpg

Nesten litt i overkant fancy? Men rekene og hummeren var fantastisk ferske og gode, og aspargesen var visst også fortrinlig.

Til hovedrett hadde mannfolket valgt klassisk fish and chips med ertepure og tartarsaus. Han takket klokelig nei til ketsjup – som han faktisk ble tilbudt… Håndskårne, hjemmelagde chips, og fisken så utrolig sprø, luftig og delikat ut, smaken kan jeg ikke uttale meg om. Fisken ligger på en seng av fersk brønnkarse.

wpid-20150524_185634.jpg

 

Jeg bestilte kyllingbryst med morkler og ingefærsaus. Var liiiiittt skeptisk, fordi jeg er ikke overbegeistret for ingefær hvis det dominerer en saus, men her var det akkurat passe. Helt nydelig. Fersk, grillet asparges ved siden av.

wpid-20150524_185639.jpg

 

Vi overlot til kelneren å anbefale en hvitvin til å ledsage hele måltidet, og var veldig fornøyd med valget. Men hva det var kan jeg ikke huske, og flasken så vi knapt under måltidet, da den ble oppbevart i en kjøler mellom hver gang en oppmerksom person kom og toppet opp i glassene. Til dessert delte vi en osteplatte med britiske oster og kvedegele.

Til kaffen fikk vi en liten hilsen og gratulasjon (jeg hadde skrevet på bordbestillingen at det var bryllupsdag og bedt om et bra bord…)

wpid-20150524_195210.jpg

Friske bær og makroner. Og en håndskrevet hilsen 🙂

Strengt tatt tok vi feiringen en dag på forskudd – bryllupsdagen er 25. mai. Men det er det nå, her jeg sitter og blogger. Dette hotellet skal jeg ikke bo på en annen gang. Rommet er trangt, vender ut mot gaten som selv nå klokka tre om natta bråker så det er helt umulig å sove, og du må betale en stiv pris for en temmelig ustabil internettforbindelse. Senga er dimensjonert for to pygmeer eller en normal person. Som guiden sa – her må du gå ut for å skifte mening. Men støyen er vel egentlig det verste. Tips til de som måtte tenke på å reise til London – bo heller på Grange White Hall hotell, som mannfolket og jeg gjorde da vi var her sist. Det koster riktignok ti pund mer pr natt, men det er det verd og vel så det. Det ligger et kvartal herfra (bak British museum). Ca 5o meter fra å være like sentralt, men med en vakker hage å innta frokosten i, anstendige rom og ikke minst: stille og rolig. Og restauranten hvor vi spiste den nydelige middagen er rett over gata.

Verdens beste matfat.

Schrødingers katt slår igjen til med et interessant program. Dessverre dør lenken etter en uke, her er en beskrivelse fra UK, programmet er produsert av BBC. Et svært informativt program, selv om jeg ikke er helt enig i konklusjonen til skribenten på Metro. Det er jo ikke sånn at nå må vi alle begynne å spise rakhai og sur værpung i myse – det viser tvert om at de friskeste folka er de som spiser sunn, kortreist mat som de har laget selv, de sykeste er de som spiser industriframstilt mat på boks og/eller heller i seg litervis med brus eller vodka.
Som jeg skulle sagt det selv: lag maten selv.
Etiopia gjorde det bedre enn Storbritannia. Ikke mye ferdigmat å se på dette matbordet?
Etiopias matfat

Bryllupsdag

Nå er det riktignok allerede litt over midnatt, men det har vært en lang dag.  Siden det er søndag, er mannfolket ganske opptatt, og jeg hadde tenkt å luke. Det ble ikke noe av formedelst høljregn.

Detsto større grunn til å reise til Hamar og delta i innvielse av Ragnar Røgeberg-salen i Hamars nye kulturhus. Spesielt på bryllupsdagen var det god grunn til dette. Spesielt siden mannfolket allerede var involvert i arrangementet og opptatt hele dagen. Jeg bodde i Dublin i hele studietida – 1976-1982. Seks år. Da jeg dro derfra, var det slutt med kjæresten, jeg kjente ingen i Norge og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis trakk jeg et lavt nummer i turnusfordelingen og kunne velge et sykehus som lå i nærheten av familien i det minste. Jeg dro til Hamar. Og fikk et vikariat som student allerede høsten før jeg egentlig begynte i turnus. Der ble jeg innkvartert i en stusslig hybel, og når jeg en sjelden gang ikke jobba (tok på meg mest mulig…) satt jeg der og spilte Mozarts Requiem og syntes synd på meg selv. Da det var slutt på den cognacflasken  og den konfektesken jeg hadde kjøpt på taxfree på vei fra Dublin, og jeg kunne Requiem tilnærmet utenat, fant jeg ut at det var på tide å få seg et liv. Jeg meldte meg på dykkerkurs – noe jeg alltid hadde hatt lyst til (og kanskje det var noen kjekke karer der?), og i Dublin var jeg blitt shanghaiet inn i Dublins eldste oratoriekor – The Culwick Choral Society – og hatt stor glede av det. Så jeg ringte min gamle spillelærer Eirik Steinum, for å høre om det fantes noen kor på Hamar. Jada, svarte han. Det er to bra kor her. Collegium Vocale og Hamar Domkor. I løpet av den videre samtalen røpet han at sangerne i Domkoret pleide å gå på Stallgården og drikke øl eller kakao etter korøvelsene på torsdag. Aha! Jeg var jo mer ute etter sosialt liv enn noe annet.  Jeg ringte Ragnar Røgeberg og fikk beskjed om å møte neste torsdag til prøve. De sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis, og akkompagnatøren hadde åpenbart et våkent øye for nye unge damer i koret. Resten er historie, er det ikke sånn det sies? Det var i alle fall 29 år som ektefolk i dag.

Nå har de bygd nytt kulturhus på Hamar, og korsalen har fått navnet Ragnar Røgeberg. Det er vel fortjent – fred med hans minne. Han var pott og panne i Hamars kor- og orkesterliv i en mannsalder. Innvielsen ble en tributt til hans liv og virke, og det står det respekt av.

Men fyttigrisen for et stygt bygg? Hamar er vel uansett ingen arkitektonisk perle, her er det vel litt hummer og kanari. Men det som finnes av gammelt og bevaringsvedig i sentrum, er vel først og fremst basarhallene. Nå har de bygd en ny koloss av glass og betong på samme torget. Utvendig ser det direkte skummelt ut – mørke glassflater som stirrer ned på deg, hvem er det som skuler på deg bak der? Synes det ligner mest av alt på den gyselige greia som skjemte ut Rådhuspladsen i København, inntil de var kloke nok til å rive den for ikke lenge siden. Innvendig er det ikke stort bedre. Det ser ut som et industrianlegg med rå betongflater og synlige lufterør i metall. Ikke akkurat koselig? Og de rå betongflatene i golvet ser allerede slitte og stygge ut, til tross for at bygget ennå ikke er ferdig innviet. Gjetter på at renholderne gremmer seg, men ingen spør vel dem hva de synes. På vei opp til korsalen gikk jeg en VELDIG lang og helt unødvendig  bratt trapp. Jeg håper de har bra kapasitet i heisen og hjertestarter i bygget.  Dette er ikke for folk med dårlig kondis. Men også slike folk kan like sang og musikk?

Logistikken trenger antagelig også å jobbes litt med. Man bør ikke starte en klassisk konsert i foyeren samtidig som folk kommer ut fra en popkonsert og prater høylytt, og er totalt uinteresser i at folk forsøker å spille og synge et verk av Egil Hovland i samme rom? Hadde ikke vært vanskelig å forsøke å legge en halvtime mellom disse arrangementene – eller om det ikke gikk – si fra til de som forlot den andre  konserten at de burde være stille når de gikk ut?

 

hamarkulturhus

Slankehysteri…

Før jeg skriver noe som helst om dette: Dette er en personlig erfaring, ikke en medisinsk anbefaling.

 

Jeg har en fjern fortid som jojo-slanker. Og slankekurer virker som kjent dårlig. Men jeg vokste opp med en mor som alltid slanket seg, og det trengte seg vel på en måte inn. Helt til jeg tok til vettet en gang i begynnelsen av tjueåra. Antagelig først og fremst etter å ha lest boka “Fat is a Feminist Issue”, som kom ut i 1978. Og så fikk man jo et annet fokus – som studentvikar og etterhvert turnuslege på sykehus med opptil 48 timers vakter, var det egentlig mest et spørsmål om å rekke å få i seg noe mat i det hele tatt.  Og det merkelige skjedde, fra å være en litt lubben slankehysteriker, ble jeg en normal person som ikke tenkte på mat, som forsøkte å ha et noenlunde sunt kosthold for en voksende familie, spise det jeg følte for – og når jeg en sjelden gang veide meg, var vekta stabil og normal.  Det er neppe så enkelt for alle. Hva som skal til for å hjelpe de som har 20 + kg å trekkes med, er antagelig ikke bare å slutte å fokusere på det.

Overvekt er et stort folkehelseproblem som har økt kraftig de siste tredve-førti årene. Da jeg var turnuslege i allmennpraksis i 1984, var det en sensasjon da en av mine gravide pasienter passerte 100 kg i løpet av svangerskapet. Nå til dags er det slett ikke uvanlig at unge kvinner veier 100 kg allerede FØR de blir gravide. Med tilhørende risiko for komplikasjoner – eller problemer med å bli gravide i det hele tatt.

Hva har skjedd? Vi sitter mer stille enn før. Ikke minst sitter barn og unge mer stille enn før, og andelen overvektige barn øker da også faretruende. Og mens Norske Sjokoladefabrikkers forening konstaterer at sukkerforbruket er stabilt, viser statistikken de henviser til hos helsedirektoratet, at sukkerforbruket i Norge har økt fra 4,2 kg pr person pr år  i 1960 til 14,2 kg i 2012. Riktignok sank det fra 15,0 kg i toppåret 2008 til 14,4 kg året etter, og har siden holdt seg stabilt, men man kan neppe kalle dette noe annet enn en betydelig økning av forbruket.  Mine begreper om lørdagsgodteri som barn (på sekstitallet) var en liten cola (eksisterer jo ikke lenger…) – som gjerne måtte deles med lillebror – og en liten sjokolade. Dagens barn har vel en litt annen forståelse av begrepet. Forbruket av øl  har gått fra 24 l pr person i året i 1950 til 59,6 l i 2012 (men også her var toppåret for litt siden – 2009.) Og potetgull var vel ikke oppfunnet på sekstitallet. Dagens voksne har også en litt annen forståelse av lørdagskos.  Det er kanskje ikke så merkelig at vi blir feitere, sånn statistisk sett. Forbruket av kjøtt og fisk øker også – andelen protein i kostholdet stiger. Det er heller ikke bra. Vi trenger NOK protein, men for mye utløser en del uønskede reaksjoner i kroppen, som vist i videoen under. Samme forsker som refereres her, har siden publisert en undersøkelse som viser at det går et aldersskille her. Under 65 minker risikoen for kreft med mindre protein i kostholdet, over 65 er forholdet motsatt.

Hva kan vi gjøre med dette? Slankeguruene har gode tider, det samme har overvektskirurgene. Selv om resultatene er så som så. Selv de som blir slankeoperert har en tendens til å legge på seg igjen, samtidig som de fortsatt dras med komplikasjoner som malabsorpsjon og annet. I media og blant folk generelt sprer det seg ideer om at karbohydrater er fienden, og lavkarbo – og steinalderdiettene vinner tilhengere. Må si at jeg er skeptisk til filosofien bak disse diettene. Spiste ikke folk karbohydrater i steinalderen? Selvsagt gjorde de det. Kom ikke å si annet enn at dersom steinalderstammen fant et kratt med søte bær, eller et jordbærsted – så var det minst like populært som de første ferske jordbær er i dag. Og kroppen er nå engang slik skrudd sammen at karbohydrater er det som først går til forbrenning og holder energien oppe. Når det er slutt på disse, går vi på reservelagrene i form av fett og proteiner (muskelmasse). Dette er en del av årsaken til at det er så lett å legge på seg etter en “slankekur”. En del av muskelmassen er også borte – og det er musklene som opprettholder hvileforbrenningen.

Vi har spist kornprodukter i tusenvis av år – men fedmeepidemien og livsstilssykdommene er først blitt et problem etter at tilgangen på mat er blitt tilnærmet ubegrenset for de fleste. Og da velger mange smågodt, cola og sjokolade…

Personlig har jeg også merket at vekta har krøpet noe oppover de siste årene, etter 30 år på stabilt nivå. Ikke nok til at det egentlig er et helsemessig problem, men det er jo ergerlig å ikke få plass i den fine bunaden jeg sydde for noen år siden uten å holde pusten. Mange opplever dette i femtiårene, det er vel antagelig ikke unormalt eller en gang skadelig, om det ikke tar helt av. Og slankekur er ikke aktuelt.

Men i januar viste Scrødingers katt dette programmet: (som ikke ligger på nrk.no lenger, men som kan finnes her)

http://documentaryheaven.com/eat-fast-and-live-longer/

Forut for dette hadde jeg også sett et annet program, om helsemessige fordeler ved å faste  i perioder. Det er godt dokumentert at for eksempel en del revmatikere har nytte av fastekurer, problemet er at plagene kommer tilbake så snart man begynner å spise normalt igjen.

Og 5:2 –dietten later jo også til å spre seg som en farsott.

Poenget (slik jeg ser det), er at dette er ikke først og fremst en slankekur. Om man ser det som det, vil det fungere som alle andre slankekurer, man går ned i vekt, og går opp igjen så snart man faller tilbake til gamle synder. Selv om det i alle fall i Michaels tilfelle viste seg at i motsetning til ved andre kurer, så var vekttapet så og si utelukkende fett. Laron-dverger hadde jeg aldri hørt om, og dette var også svært interessant stoff.

Mange har gått ut med advarsler om at dette er helseskadelig og en oppskrift på spiseforstyrrelser. Vi mangler vel egentlig dokumentasjon på både det ene og det andre i forhold til dette.

Men jeg syntes dette var interessant nok til å gjøre et forsøk. Jeg tror nok det er i tråd med vår utvikling og historie, at det er først de siste åra at menneskeheten har hatt en så overdådig tilgang på mat som vi har nå. Det er vel all grunn til å tro at kroppen er tilpasset perioder med trange tider. At den til og med bruker perioder med knapphet på mat til egenreparasjon høres jo både logisk og veldig bra ut. Og ikke minst sunt for folk som begynner å nærme seg “reparasjonsalderen”? Om det er like bra for yngre – som nok er mer utsatt for å utvikle forstyrrede spisemønstre er svært usikkert, så her bør man kanskje lytte til skeptikerne inntil det motsatte eventuelt er bevist.

For mitt vedkommende er matvanene såpass inngrodd at en dag med knapp servering ikke utløser orgier neste dag. Snarere tvert om? Får selvsagt lyst på noe godt, men ikke i ubegrensede mengder, det er snarere vanskeligere å få i seg. Jeg tror også det er slik at folk er forskjellig skrudd sammen i forhold til dette. Noen blir slappe og føler seg dårlige om de må gå uten mat en periode. Jeg plages stort sett ikke av det, synes ikke 2 dager i uka  på 500 kalorier har vært veldig vanskelig å gjennomføre. Den eneste gangen jeg har følt meg virkelig elendig på en slik dag, var en dag jeg glemte meg, og knep et sukkertøy fra en skål som stod framme. Resten av den dagen var jeg slapp, svimmel og FRYKTELIG sulten. Tankevekkende, men såpass ubehagelig at det frister ikke til gjentakelse for om mulig å oppnå statistisk signifikans… Det funker best om man holder seg i moderat aktivitet. Luking, for eksempel – er bra. Det er dessuten en meditativ aktivitet. (I alle fall om man ikke har så mye skvallerkål eller krypsoleie at man blir rasende…). De fleste religioner anbefaler faste som en åndelig øvelse. I stedet for å fråtse i mat, skal man meditere, be eller gjøre gode gjerninger. Forrige “fastedag” gikk jeg en del av pilegrimsleden. I og for seg en ganske kje tur, som hovedsaklig gikk på gamlevegen langs Rv 4 (med tilhørende støy) på gærne sia, men med noen fine utkikkspunkter  .

Men en fire timers rolig spasertur var helt grei å gjennomføre uten særlig med mat. Følte meg mye bedre enn på fastedager som har vært mer passive. Pilegrimsvandring er også en meditativ aktivitet, selv om jeg ble snytt for besøk i Biri kirke (som skal være interessant). Jeg hadde nok misforstått opplegget litt, men kunne egentlig godt tenke meg å gå den turen som går rett forbi her i retning Lillehammer en annen dag i sommer.

Opplegget er fulgt siden januar, jeg får nå plass i bunaden uten problem,bunad og om jeg i tillegg vil holde meg friskere og leve lenger er det jo strålende. Forsøker å lage sunn og hjemmelaget mat resten av uka også, og er nok ganske på linje med Hellstrøm når det gjelder fordelen ved å lage maten selv.