Slankehysteri…

Før jeg skriver noe som helst om dette: Dette er en personlig erfaring, ikke en medisinsk anbefaling.

 

Jeg har en fjern fortid som jojo-slanker. Og slankekurer virker som kjent dårlig. Men jeg vokste opp med en mor som alltid slanket seg, og det trengte seg vel på en måte inn. Helt til jeg tok til vettet en gang i begynnelsen av tjueåra. Antagelig først og fremst etter å ha lest boka “Fat is a Feminist Issue”, som kom ut i 1978. Og så fikk man jo et annet fokus – som studentvikar og etterhvert turnuslege på sykehus med opptil 48 timers vakter, var det egentlig mest et spørsmål om å rekke å få i seg noe mat i det hele tatt.  Og det merkelige skjedde, fra å være en litt lubben slankehysteriker, ble jeg en normal person som ikke tenkte på mat, som forsøkte å ha et noenlunde sunt kosthold for en voksende familie, spise det jeg følte for – og når jeg en sjelden gang veide meg, var vekta stabil og normal.  Det er neppe så enkelt for alle. Hva som skal til for å hjelpe de som har 20 + kg å trekkes med, er antagelig ikke bare å slutte å fokusere på det.

Overvekt er et stort folkehelseproblem som har økt kraftig de siste tredve-førti årene. Da jeg var turnuslege i allmennpraksis i 1984, var det en sensasjon da en av mine gravide pasienter passerte 100 kg i løpet av svangerskapet. Nå til dags er det slett ikke uvanlig at unge kvinner veier 100 kg allerede FØR de blir gravide. Med tilhørende risiko for komplikasjoner – eller problemer med å bli gravide i det hele tatt.

Hva har skjedd? Vi sitter mer stille enn før. Ikke minst sitter barn og unge mer stille enn før, og andelen overvektige barn øker da også faretruende. Og mens Norske Sjokoladefabrikkers forening konstaterer at sukkerforbruket er stabilt, viser statistikken de henviser til hos helsedirektoratet, at sukkerforbruket i Norge har økt fra 4,2 kg pr person pr år  i 1960 til 14,2 kg i 2012. Riktignok sank det fra 15,0 kg i toppåret 2008 til 14,4 kg året etter, og har siden holdt seg stabilt, men man kan neppe kalle dette noe annet enn en betydelig økning av forbruket.  Mine begreper om lørdagsgodteri som barn (på sekstitallet) var en liten cola (eksisterer jo ikke lenger…) – som gjerne måtte deles med lillebror – og en liten sjokolade. Dagens barn har vel en litt annen forståelse av begrepet. Forbruket av øl  har gått fra 24 l pr person i året i 1950 til 59,6 l i 2012 (men også her var toppåret for litt siden – 2009.) Og potetgull var vel ikke oppfunnet på sekstitallet. Dagens voksne har også en litt annen forståelse av lørdagskos.  Det er kanskje ikke så merkelig at vi blir feitere, sånn statistisk sett. Forbruket av kjøtt og fisk øker også – andelen protein i kostholdet stiger. Det er heller ikke bra. Vi trenger NOK protein, men for mye utløser en del uønskede reaksjoner i kroppen, som vist i videoen under. Samme forsker som refereres her, har siden publisert en undersøkelse som viser at det går et aldersskille her. Under 65 minker risikoen for kreft med mindre protein i kostholdet, over 65 er forholdet motsatt.

Hva kan vi gjøre med dette? Slankeguruene har gode tider, det samme har overvektskirurgene. Selv om resultatene er så som så. Selv de som blir slankeoperert har en tendens til å legge på seg igjen, samtidig som de fortsatt dras med komplikasjoner som malabsorpsjon og annet. I media og blant folk generelt sprer det seg ideer om at karbohydrater er fienden, og lavkarbo – og steinalderdiettene vinner tilhengere. Må si at jeg er skeptisk til filosofien bak disse diettene. Spiste ikke folk karbohydrater i steinalderen? Selvsagt gjorde de det. Kom ikke å si annet enn at dersom steinalderstammen fant et kratt med søte bær, eller et jordbærsted – så var det minst like populært som de første ferske jordbær er i dag. Og kroppen er nå engang slik skrudd sammen at karbohydrater er det som først går til forbrenning og holder energien oppe. Når det er slutt på disse, går vi på reservelagrene i form av fett og proteiner (muskelmasse). Dette er en del av årsaken til at det er så lett å legge på seg etter en “slankekur”. En del av muskelmassen er også borte – og det er musklene som opprettholder hvileforbrenningen.

Vi har spist kornprodukter i tusenvis av år – men fedmeepidemien og livsstilssykdommene er først blitt et problem etter at tilgangen på mat er blitt tilnærmet ubegrenset for de fleste. Og da velger mange smågodt, cola og sjokolade…

Personlig har jeg også merket at vekta har krøpet noe oppover de siste årene, etter 30 år på stabilt nivå. Ikke nok til at det egentlig er et helsemessig problem, men det er jo ergerlig å ikke få plass i den fine bunaden jeg sydde for noen år siden uten å holde pusten. Mange opplever dette i femtiårene, det er vel antagelig ikke unormalt eller en gang skadelig, om det ikke tar helt av. Og slankekur er ikke aktuelt.

Men i januar viste Scrødingers katt dette programmet: (som ikke ligger på nrk.no lenger, men som kan finnes her)

http://documentaryheaven.com/eat-fast-and-live-longer/

Forut for dette hadde jeg også sett et annet program, om helsemessige fordeler ved å faste  i perioder. Det er godt dokumentert at for eksempel en del revmatikere har nytte av fastekurer, problemet er at plagene kommer tilbake så snart man begynner å spise normalt igjen.

Og 5:2 –dietten later jo også til å spre seg som en farsott.

Poenget (slik jeg ser det), er at dette er ikke først og fremst en slankekur. Om man ser det som det, vil det fungere som alle andre slankekurer, man går ned i vekt, og går opp igjen så snart man faller tilbake til gamle synder. Selv om det i alle fall i Michaels tilfelle viste seg at i motsetning til ved andre kurer, så var vekttapet så og si utelukkende fett. Laron-dverger hadde jeg aldri hørt om, og dette var også svært interessant stoff.

Mange har gått ut med advarsler om at dette er helseskadelig og en oppskrift på spiseforstyrrelser. Vi mangler vel egentlig dokumentasjon på både det ene og det andre i forhold til dette.

Men jeg syntes dette var interessant nok til å gjøre et forsøk. Jeg tror nok det er i tråd med vår utvikling og historie, at det er først de siste åra at menneskeheten har hatt en så overdådig tilgang på mat som vi har nå. Det er vel all grunn til å tro at kroppen er tilpasset perioder med trange tider. At den til og med bruker perioder med knapphet på mat til egenreparasjon høres jo både logisk og veldig bra ut. Og ikke minst sunt for folk som begynner å nærme seg “reparasjonsalderen”? Om det er like bra for yngre – som nok er mer utsatt for å utvikle forstyrrede spisemønstre er svært usikkert, så her bør man kanskje lytte til skeptikerne inntil det motsatte eventuelt er bevist.

For mitt vedkommende er matvanene såpass inngrodd at en dag med knapp servering ikke utløser orgier neste dag. Snarere tvert om? Får selvsagt lyst på noe godt, men ikke i ubegrensede mengder, det er snarere vanskeligere å få i seg. Jeg tror også det er slik at folk er forskjellig skrudd sammen i forhold til dette. Noen blir slappe og føler seg dårlige om de må gå uten mat en periode. Jeg plages stort sett ikke av det, synes ikke 2 dager i uka  på 500 kalorier har vært veldig vanskelig å gjennomføre. Den eneste gangen jeg har følt meg virkelig elendig på en slik dag, var en dag jeg glemte meg, og knep et sukkertøy fra en skål som stod framme. Resten av den dagen var jeg slapp, svimmel og FRYKTELIG sulten. Tankevekkende, men såpass ubehagelig at det frister ikke til gjentakelse for om mulig å oppnå statistisk signifikans… Det funker best om man holder seg i moderat aktivitet. Luking, for eksempel – er bra. Det er dessuten en meditativ aktivitet. (I alle fall om man ikke har så mye skvallerkål eller krypsoleie at man blir rasende…). De fleste religioner anbefaler faste som en åndelig øvelse. I stedet for å fråtse i mat, skal man meditere, be eller gjøre gode gjerninger. Forrige “fastedag” gikk jeg en del av pilegrimsleden. I og for seg en ganske kje tur, som hovedsaklig gikk på gamlevegen langs Rv 4 (med tilhørende støy) på gærne sia, men med noen fine utkikkspunkter  .

Men en fire timers rolig spasertur var helt grei å gjennomføre uten særlig med mat. Følte meg mye bedre enn på fastedager som har vært mer passive. Pilegrimsvandring er også en meditativ aktivitet, selv om jeg ble snytt for besøk i Biri kirke (som skal være interessant). Jeg hadde nok misforstått opplegget litt, men kunne egentlig godt tenke meg å gå den turen som går rett forbi her i retning Lillehammer en annen dag i sommer.

Opplegget er fulgt siden januar, jeg får nå plass i bunaden uten problem,bunad og om jeg i tillegg vil holde meg friskere og leve lenger er det jo strålende. Forsøker å lage sunn og hjemmelaget mat resten av uka også, og er nok ganske på linje med Hellstrøm når det gjelder fordelen ved å lage maten selv.

Fantastisk konsertopplevelse!

Akkurat hjemkommen fra Gjøvik kirke, og jeg er glad jeg trosset høstmørke og illevarslede nedbørsmengder og dro for å høre Vestoppland Kammerkor.  (Jeg linker til facebooksiden, nettsiden deres er dårlig oppdatert, det er synd).

Har aldri vært på konsert i denne kirka før – men det ble en god opplevelse. Akustikken virker veldig bra til å være en trekirke, og koret var særdeles imponerende. Damene kom syngende inn. Hva de sang fikk vi aldri vite, det var først neste nummer som stod i programmet – Din Fred skal aldri vike av Svein Ørnulf Ellingsen.

Men det var først i neste nummer etter der igjen  at bakoversveisen og gåsehuden virkelig meldte seg: Eg Veit i Himmerik ei Borg, arr. Gavin David Lee. Jeg har aldri hørt dette arrangementet før, men det var kjempeflott – og FOR noen tenorer. Jeg lurer på hvor Marit dyrker dem, flere kor skulle hatt en avling. Jeg tror nesten dette var konsertens høydepunkt for min del, selv om det var mange andre.

I Himmelen fra Edvard Griegs fire salmer (denne har jeg også vært med å synge…) var flott framført, med en av korets egne sangere som solist – imponerende. Det var mye kjent stoff i denne konserten, men ofte i nye og spennende arrangementer. For eksempel av Ingen er så trygg i fare – en salme som er vakker og ofte brukes i begravelser, særlig av barn.

Så fikk koret endelig sitte nedpå litt, mens vi hørte en sopransolo og en orgelsolo. Ingen av delene stod i programmet – jeg skulle gjerne visst hva det var. Orgelsoloen minte meg om Sløgedals Variasjoner over en norsk folketone, men jeg tror ikke det VAR den? Eller kanskje likevel, bare annerledes registrert og spilt enn mannfolket pleier å gjøre?

Annen avdeling var like vakker. Bogoroditse devo av Rachmaninov er et vakkert verk som kantoriet også har sunget.

 

 

http://youtu.be/InMhSNBlIg8

Bred dina vida vingar er jo også kjent og kjær – men nok et ukjent arr for meg. Samme med Jeg er i Herrens Hender – og på dette stadiet hadde jeg hørt så mye vakkert at jeg hadde tårer i øynene.

Karin Boyes Aftonbøn er også et korverk og en tekst av de sjeldne – dette er Egil Hovlands musikk. Disse unge danskene gjør en god jobb:

http://youtu.be/n2zMl2Z0xoo

Og Britt Åse – du som foreslo O, bli hos meg. De avsluttet med et fantastisk arr. av denne. Av Greg Jasperse. Legger ut en versjon under tvil. Det finnes ikke mange på Youtube, og Vestopplendingene sang flettene av disse her. Dirigenten ligner ikke særlig på Marit heller. Men det var det beste jeg fant. (edit: koret er vel egentlig bra. Men de har en sopran der de burde ha sparka ut…)

http://youtu.be/hISYqFBkhxA

 

Alt i alt. Imponert.

Hvis jeg skal si noe stygt, så må det være om han fyren som kom fram for å dele ut blomster. Aner ikke hvem det var, men han hadde ikke forstått at i en slik stund fatter man seg i korthet. Veldig. Det er greit å si at det var vakkert og stemningsfullt og mante til ettertanke på en slik dag – men det HOLDER. Det er ikke nødvendig å ødelegge stemningen og ettertanken med å holde en preken. For deretter å gå over til dårlige blødmer. Det eneste fornuftige han sa var (eeendelig, etter at jeg hadde begynt å lure på om det gikk an å krabbe under benkene for å komme seg ut…) at vi vil ha et ekstranummer. Så da koret sang Karin Boyes Aftonbøn en gang til, var stemningen så noenlunde på plass igjen.

Dagens middag – blir oppvarmet fårikål, så denne bloggposten handler om noe annet.

image

 

I dag har nemlig Solveig og jeg vært på vår halvårlige (eller sånn bortimot) utflukt til antikvitetsmarkedet i Vikingskipet. Dette har vi gjort i mange år nå. I begynnelsen var vi tre, men noen flytter på seg. Her er det mye rart å se, og vi har kommet hjem med mangt et kupp, såre bein og tom lommebok. I begynnelsen solgte de også noen fantastiske rekebaguetter der – som vi nå har savna i flere år og spist stusslig ost og skinke – men i år hadde de ciabatta med reker og egg. Ferske og fine! Nammenam! Får ikke hjelpe om de er dyre – og Solveig spanderte – siden jeg kjørte, sa hun. Men jeg hadde jo kjørt uansett… I år gjorde jeg enda flere kupp enn vanlig.

image

 

Hellstrøms bok – 80 kr må da være et kupp.

 

image

 

Disse emaljerte grytene fra syttitallet er nå på full fart inn i antikkmarkedet. Jeg kjøpte en nydelig en i fjor, som jeg mener å huske at jeg betalte 250 kroner for – med nydelig soppdekor. Den har jeg servert mye soppsuppe i. I år var det vanskelig å finne noen til mindre enn 300 kr, selv om de var små og med skår i emaljen. Jeg kjøpte denne, som er temmelig stor. Tenker den er fin til gryteretter. Og disse gamle kjelene er jo helt fine på induksjon. Den er ikke knallrød, den er mer vinrød  – og står helt i stil med de malte flatene på kjøkkenet mitt.

Ellers kjøpte jeg 20 farrisglass til 2 kr stykket – restlager fra Braathen flyselskap. Fant en bod som nok hadde kjøpt opp restlageret av glass og porselen fra første klasse. En liten diskret vinge gjør ingenting 🙂 Kjøpte også noe sølvtøy – det er svindyrt selv når det er brukt. Og oppdaget til min skrekk da jeg kom hjem at fyren hadde sendt med meg feil kniv. Mannfolket har dratt for å klage/bytte. Antar det ikke er noen vits for selgeren å selge feil mønster? Han hadde nok ikke sortert godt nok.

Og et kakefat til mitt håndmalte Egersund- mokkaservise. Som jeg kjøpte samme sted for noen år siden – kakefatet var det eneste som manglet 🙂

 

Nå også som vaskemaskinreparatør…

De fleste vaskemaskiner har en liten luke som kan åpnes for å fjerne ting som setter seg fast i pumpa. Småmynter, binders, hårspenner, bh-spiler, q-tips, kulepenner og alt annet rusk som folk ikke tømmer lommene sine for før de legger klærne sine på vask. På min er det deretter en plastsylinder som må skrus ut, og inni denne finnes rusket og rasket.

Nå har vaskemaskinen lekket en stund, og jeg har vært forsømmelig med å tømme denne mekanismen åpenbart. For plutselig stoppet hele maskinen og displayet blinket kryptiske feilmeldinger. Error er greit – men resten???

Og plastsylinderen var ikke til å rikke – lot seg ikke skru ut selv med så mye kraft jeg vågde å bruke for ikke å ødelegge den. Så da er gode råd dyre – bokstavelig talt. Reparatøren skal jo ha en tusenlapp bare for å forlate verkstedet, og vaskemaskiner er tunge og lite fraktbare.

Skrudde av bakdekselet på maskina, bare for å oppdage at den er åpen under, så den beste måten å få tilgang til pumpa og den fastsittende dingsen fra “andre siden” var å legge maskina på siden. Det er tungt, pass tærne.

Fra selve vaskesylinderen til pumpa går det en grov plastslange, festet med digre slangeklemmer. Heldigvis fant jeg rørtanga, for  når jeg beveget litt på denne slangen, skranglet det mistenkelig. Fikk den av med litt plunder og heft, samt banning og sverting (det var mørkt og abrakslig inni der. Jeg skal ikke bli vaskemaskinreparatør i mitt neste liv).

Ut raste en liten formue, og nå var det lettere å stikke fingrene inn i pumpa og dra ut 6 bortkomne bh-spiler. Ikke rart den satt fast. Og da gikk det greit å ta den ut fra utsiden også. Få slangene på plass igjen var enda mer plundrete enn å få dem av, men det gikk.

Det er lov å prøve seg – ikke bare kan du spare flere tusen, men du kan faktisk tjene 238 kr, pluss noen euro, tsjekkiske og danske småmynter 😀

Og nå virker den!

 

 

image

En litt annerledes mandag

Stod opp litt for seint, men mannfolket var snill og kjørte meg helt til døra på Hamar Tinghus. Et nytt, flott og moderne bygg.

Ikke vanskelig å finne veien til rettssal 9, hvor jeg og 17 andre ble mottatt av en hyggelig rettsbetjent. Alle ble trøkka inn i et rom beregnet på 10, så det var litt trangt. Rettsbetjenten konstaterte at hele 13 av disse – i likhet med meg – var nye, og at vi hadde hatt uflaks med vår første sak. 

En alvorlig sedelighetssak om voldtekt og mishandling, som skal gå over 4 uker. Flere ga uttrykk for at de grudde seg, både for saken og varslet bevismateriale. Nettopp på grunn av sakens varighet, var det kalt inn hele 18 personer. Lagretten skal til syvede og sist bestå av 10 personer, men man valgte i dette tilfelle å ha 2 reserver med hele veien i tilfelle forfall – slik at ikke hele saken måtte kjøres om igjen.

Av de innkalte kan så aktor og forsvarer “skyte ut” 3 personer hver, selv om kjønnsbalanse er påkrevd. Det skal sitte 5 kvinner og 5 menn i lagretten til slutt. Flere har fortalt meg at folk med akademisk utdannelse – og spesielt kvinner – som regel blir skutt ut. En av de tilstedeværende, som jobber i “trøste og bærebransjen” som Britt Åse kaller det, fortalte at hun som regel ble skutt ut når hun ble innkalt til jurytjeneste. Men ikke i dag. Det ble imidlertid jeg og to andre. Forsvareren likte åpenbart ikke trynet på oss – eller yrket vårt.

Jeg lurer egentlig litt på hva dette kommer av. Vi som har holdt på i nevnte bransje en stund, vet i alle fall med sikkerhet at alle saker har to sider. MINST. Så jeg kan ikke helt skjønne at vi skulle være de mest fordomsfulle i forhold til en tiltalt med belastet bakgrunn, snarere tvert om.

Men vi er kanskje ikke så lette å føre bak lyset med billige advokattriks? Hva vet jeg. Jeg ble stemt ut, og er veldig glad for det.

Aktor ville ikke stemme ut noen, så de resterende tre ble fjernet ved loddtrekning. Forsvareren prøvde seg med at han gjerne kunne stryke enda fler, men det fikk han ikke lov til.

Nyttårstanker

wpid-20130101_124248.jpg

Var så heldig å få to flasker champagne til jul i år. Og den andre ble åpnet som følge til nyttårskonserten fra Wien i dag. Jeg likte jo godt bildet på toppen 🙂

Selv om sommeren var dårlig, har jeg aldri sett rosene så fantastiske som i år, eller med så mange blomster. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang hvis dette skal være et tilbakeblikk. Dette er først og fremst matbloggingens år for mitt vedkommende, tror jeg. Fjorårets nyttårsforsett var mer hjemmelaget mat i heimen. Vi spiste opp en ferdig fiskegrateng på Kjerstis avslutningsdag, men ellers er alle middager i år laget fra bunnen av. (eller spist på restaurant…). Så det er mange matbloggposter i år, kanskje spesielt i årets første måneder. Vi bestilte ny sofa på romjulssalg i fjor, og den kom som bestilt i begynnelsen av februar. Den er fortsatt god å sitte i og lett å rengjøre. Veldig fornøyd. Golvsliping ble det også.

Denne posten fra mars er også verd å trekke fram igjen.

I april startet rettssaken mot Behring Breivik, og de fleste satt vel klistra til dramaet som utspilte seg. Rettspsykiatriens rolle er neppe utdebattert. Dette innlegget, og særlig lenken til Syses innsiktsfulle artikkel anbefales.

I mai var jeg i Amsterdam og feiret Dronningens dag, sammen med en haug gærne nederlendere… Det er sannelig noe for seg selv.

I juni ble det endelig tid for hage, her er video.

Og Kjersti  hadde sangeksamen og fikk 6

I juli kom jeg meg endelig på besøk til Dag 🙂 Det var veldig trivelig og han har en imponerende mengde sjeldne roser. Jeg prøvde meg på rosestikking, men fikk det ikke til 🙁

I august var mannfolket og jeg på årets sommerferie, og bodde en uke på Stay Copenhagen denne plassen kan virkelig anbefales. Les mine bloggposter fra august 2012 for nærmere beskrivelse, jeg har også lagt inn en anmeldelse på Tripadvisor. Kort fortalt får du her en leilighet, med all moderne bekvemmelighet. Sykkelutleie har de også – dyr, men lar seg prute ned til anstendig nivå. Det er selvsagt fullt mulig å gå (ca 20 min) eller bruke offentlig transport, men “when in Rome” – alle dansker sykler, og det er jo et fenomenalt framkomstmiddel, og motvirker tendensen til at svære, danske frokoster legger seg altfor mye på sidebeina.

I september begynte vi å prate om  at vi kanskje skulle få oss en hund igjen, og i oktober flytta Idefix inn 🙂 Han er fortsatt ikke helt venner med Tuselatten, og han tisser  fortsatt på golvet hvis vi ikke passer på, men han viser absolutt tegn til å bli en koselig bisk. Vi satser på snarlig valpekurs. Han har også truffet flere av bissevovene i nabolaget, og det ser ut til å gå fint. Han er rolig og snill, selv om det ble en del stress med all invasjon av julegjester.

I november oppdaget jeg og en del andre ringsaksokninger, at det lenge har vært lagt planer bak ryggen på oss om å bygge sykehus i vårt beste friluftsområde. Vi får håpe vi klarer å forhindre det. Jeg blir både oppgitt og frustrert over hvor korttenkt og idiotisk det er mulig å være. Det fins MANGE andre steder, både her i Ringsaker og på andre sia hvor man fint kan bygge et sykehus uten å ødelegge flotte friområder.

En tur til Praha ble det også plass til. Kjersti og jeg hadde en fin tur, selv om den ble mer preget av shopping enn tidligere turer. Praha er en fantastisk by. De har masse flott kunsthåndverk til helt andre priser enn her hjemme. Men julemarkedet er oppskrytt. De selger stort sett det samme turistjuggelet som ellers i året.  Stemningen og juledekorasjonene var likevel flotte. Karslbroen i tett snødrev var et flott motiv, men jeg vil nok likevel heller anbefale å besøke Praha om våren.

I november var det også tid for større kjøkkenfornyelser. Min gamle komfyr var begynt å få alvorlige nykker, så jeg tok ikke sjansen på å lage all julematen i den. Klok av skade hadde jeg også flere prøverunder med karamellpudding og forskjellig andre kritiske ting før julestria satte inn. Kort fortalt har jeg investert i en platetopp fra Siemens , ganske fancy saker. Den er 80 cm bred, og nedfelt i benken. Dette gjør jo at man plutselig har fått mye mer benkeplass – den er suveren å kjevle ting på for eksempel. Og det var plass til all julematen. Og en stekeovn fra IKEA.  Jeg hadde lyst på en stekeovn med dampfunksjon. Det koster jo tre ganger så mye andre steder, så jeg satsa på denne. Så langt er jeg strålende fornøyd. Dampen er virkelig fantastisk til gjærbakst, grønnsaker og fisk. I tillegg har denne ovnen steketermometer og grill – begge deler et must. Og svært enkel betjening. Dersom noen klarer å overbevise meg om at dampovn til tre ganger så mange penger fra annen leverandør er verd utlegget, skal jeg vurdere det neste gang.

Desember har forløpt på stort sett tradisjonelt vis. Mange rundt bordet til pinnekjøtt på julaften, hele slekta i hus på første juledag. Det er litt stressende, men veldig koselig. Tror nok spesielt de eldre i familien som ikke ser hverandre så ofte setter pris på dette tiltaket. Eirins Quiz tror jeg også var en genistrek som ristet folk sammen på en veldig bra måte. En gammel tradisjon som var vel gjenopptatt, tror jeg. I romjula var vi og hørte på Kjersti og 4 kamerater som holdt en flott romjulskonsert i Ringsaker kirke. Til tross for null markedsføring hadde de ca 60 begeistrede tilhørere – vi får håpe dette blir en tradisjon, for de var kjempeflinke. Både kjente toner og mer ukjent musikk ble framført med max julestemning og servering av pepperkake til publikum. Helt gratis.

Og nå sitter vi her med blanke ark. Om jeg har nyttårsforsetter holder jeg foreløpig for meg selv.  Men Idefix og jeg skal på valpekurs, det er i alle fall sikkert. Ellers har jeg nå trådt ut av vaktordningen. Den nye fastlegeforskriften gir meg rett til å gjøre det ved fylte 55, i motsetning til tidligere 60. Hurra! Ikke mer flying oppe om nettene, jeg tar bare noen vakter på kvelden hvis jeg vil ha penger til noe trivelig eller for å opprettholde også denne delen av kompetansen.

Ellers har jeg fått brev fra Eidsivating lagmannsrett om at jeg er oppnevt til lekdommer for de neste fire år. Jeg håper ikke jeg trekker Øygardsaken – der har jeg jo for lengst uttalt meg på sosiale medier, så jeg er nok utelukket uansett. Får være mer forsiktig med sånt heretter, selv om jeg vel ikke har sagt annet enn det som også hans forsvarer har gått ut med. Ellers skal det bli interessant. Og forhåpentlig ikke altfor tidkrevende – og jeg håper de sender varsel i god tid. Det står i brevet at man kan påregne ca 2 saker i året, og det går vel bra.

 

22. juli 2012

image

Jeg har rett som det er gleden av å lese folk teksten – og opplever at de faktisk hører etter. 🙂 I dag var en av disse dagene. Jeg er tekstleser i kirken, og dagens gudstjeneste var preget av det som skjedde denne dagen for ett år siden. Derfor fulgte man ikke den vanlige tekstrekken, teksten var spesielt valgt ut. Dette er en av Bibelens sterkeste og mest kjente tekster:

 

 

Paulus’ første brev til korinterne, 13. kapittel:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

 

Jeg tok med meg en stor rosebukett fra hagen – det måtte jo være roser i dag.

Jeg blir kvalm av påstanden om at den forferdelige massakren var et forsvar for den “kristne kulturarv” – like kvalm som jeg antar de fleste muslimer blir av “islamistiske” terrorister. Det er galt å drepe andre mennesker. Det er blasfemisk å påstå at man gjør det i Guds navn.

Det er godt å se at de fleste av oss ønsker å stå opp og vise at vi mener noe annet. Det betyr ikke at det ikke er lov for de som er direkte rammet å være fortvilet og rasende. Ingen skal kreve av dem at de skal omfatte terroristen med kjærlighet – likevel har jeg langt større tro på rosetog og barn av regnbuen som motvekt for folk og land – enn på hatretorikk og fiendebilder. Folk er folk. Også romfolk. Vi trenger ikke å finne oss i at de bruker parkene våre til avtreder, men de er ikke en ensartet gruppe som kan settes i klasse med brunsnegler – de heller.

Skal Breivik intervjues?

Hørte et særdeles interessant program på EKKO på vei til vakt i går. Du kan høre det i podkast her:

http://nl.nrk.no/podkast/aps/20062/nrk_ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2012-0319-1219_6346775650.mp3

 

Svært mange tankevekkende synspunkter. Hva mener du?

Ingen mener noe, i alle fall ikke her i bloggen. Jeg synes dette er vanskelig. Ytringsfrihet er et svært viktig prinsipp. Også folk som har begått avskyelige handlinger, eller har meninger de fleste av oss andre mener er helt grusomme – har lov til å gi uttrykk for sine tanker. I dette programmet blir det argumentert ganske kraftig for en stor grad av offentlighet – og at også rettssaken bør overføres i TV. En rettssak er i prinsippet offentlig, hvem som helst kan møte opp i rettssalen for å forvisse seg om at alt går rett og riktig for seg, som seg hør og bør i et demokrati. Pressen er til stede, og kan referere det som foregår – kun dersom dommeren har tungtveiende grunner til å lukke dørene, sendes pressen og publikum på dør. I USA overføres rettssaker i TV, og er blitt god underholdning, jfr Judge Judy og for ikke å snakke om rettssaken mot OJ Simpson. Det er vel først og fremst en viss avsmak for at rettssystemet skal gjøres til underholdning som gjør at vi er tilbakeholdne her i landet.
Media spør seg selv om de er “mikrofonstativ” for Breivik, og hjelper ham til å oppnå akkurat det han har gitt uttrykk for at han ønsker – nemlig publisitet i etterkant og spredning av sitt budskap. De etterlatte, overlevende og pårørende fra terroraksjonen har litt forskjellige meninger, men mange ønsker å tie ham i hjel, unngå å nevne navnet hans – og gi ham minst mulig oppmerksomhet. Det er først og fremst hensynet til disse som er argumentet mot at Breivik får gi intervjuer eller at rettssaken gjøres mer offentlig enn den allerede er. Den skal jo overføres via lukket nett til rettssaler over hele landet, slik at flest mulig av de berørte kan få ta del om de ønsker det. Så hvorfor ikke på TV- slik at vi alle kan følge med? For vi er jo på sett og vis alle berørt av dette.

Dette er svært vanskelige spørsmål. Det kan jo være bra – som en av deltakerne i radioprogrammet sa – at vi alle får mulighet til å gjøre oss opp en mening om hva slags person dette er. Virker han tilregnelig, hvordan er han egentlig? Jeg har en mistanke om at akkurat i dette tilfellet, kan det kanskje være bra. Det virker jo som om Breivik var en sær einstøing som isolerte seg på gutterommet. Frimurerlosjen – som åpenbart ønsker sin del av PR-kaka – går ut og karakteriserer ham som “pinglete”. Det kan kanskje være bra for de som nå ser ham som et truende monster, får se den andre siden også.

Men det kan jo tenkes andre forbrytere seinere – som har vært på mediakurs og som vil takle medieeksponeringen suverent, og vinne mange tilhengere med sin opptreden?
Jeg er sannelig i tvil om hva jeg mener om dette, både prinsippielt og i forhold til denne konkrete saken.

Fornyelser

image

image

image

image

Nå må jeg sannelig interiørblogge litt – selv om det er helt ulikt meg. Dagligstua her i huset begynte å bli en skam å vise fram. Der hadde vi en sofagruppe som nå har rundet ti år, og med daglig bruk av en stor famillie, en katt og en hund – i tillegg til at en del av famliens måltider ble spist her, kan enhver tenke seg hvordan den så ut. Treseteren var tillike blitt trebent, så det var risikosport å sitte i den. Bestilte ny sofa fra Bolia på romjulstilbud, og den ble levert i går. Den er diiiger. Egentlig hadde jeg tenkt å bestille skinnsofa, med tanke på all søling og grising som fortsatt bedrives heromkring – men jeg er egentlig ikke så glad i det. De averterte imidlertid et mikrofibertrekk som skulle være særdeles rengjøringsvennlig. Så jeg satser på at dette i kombinasjon med den fancy nye dampvaskeren vil holde sofagruppen pen litt lenger enn den forrige. Dette er nok en litt annen kvalitet også…
Når rommet var tomt for møbler i påvente av nye, var det jo smart å passe på å slipe og lakke. Snille svigerfar hjalp meg å lakke (vi leide noen til slipinga…) da vi flytta inn her. Nå var det mange stygge skrammer i golvet også. Så jeg har flekkslipt stuegolvet og lakket mange strøk på flekkene og ett på hele golvet, og slipt hele korridoren, – som ikke ble tatt den gangen. Så der var nedslitt parkett bare forbokstaven. Ble veldig fornøyd med stua, men i korridoren var det vanskeligere å manøvrere den digre slipemaskina, så 100 % fornøyd med resultatet er jeg ikke – men det ble i alle fall mye bedre enn det var.
Så etter å ha lakka meg inn på soverommet to netter på rad, var det nå tid for litt rydding, støvsuging og sånn. Men jeg kunne jo ikke sette tilbake det stygge og ripete salongbordet heller?
Dette bordet er egentlig et klenodium, så jeg kaster det ikke – uansett hva mine døtre sier.
Det har fulgt oss fra jentene var små. Kjøpt på opphørssalg på en trevarefabrikk jeg har glemt navnet på – som lagde disse helt unike furubordene uten noe som helst i metall. Hele bordet er laget med trenagler og tredeler. Må tilstå at jeg har begått en viss helligbrøde og skrudd inn noen skruer på undersiden – den tida vi hadde unger som krabbet under bordet, tok jeg ikke sjansen på at bukkene som holdt de tunge klaffene oppe bare var å dytte unna. Helsa går tross alt foran, jeg så for meg en flatklemt og hjerneskadd stakkars unge under der.
Nå har jeg slipt og lakka det også – så det får forhåpentlig et nytt liv.
Kanskje kommer det et bilde etter hvert når alt blir ferdig?
Og sånn ble det til slutt:

Nyttårsforsettet holder fortsatt stand…

Det har ikke blitt laget noe ferdigmat her i heimen siden nyttår. Med unntak av en uke, har ukemenyen blitt planlagt hver helg – slik at shoppingen ikke har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å scanne alle tilbudsaviser og sånt forut for planen – men ser jeg et røverkjøp når jeg likevel handler, kjøper jeg inn mye, legger i fryseren og planlegger neste ukes middag deretter.

Dette burde jeg jo ha kommet på for mange år siden. Husker jo fortvilte shoppingturer etter jobb på desperat jakt etter en middagside som ikke ville få mer enn i høyden en unge til å begynne å surve – det var ikke så greit. Hadde nok vært mye greiere å sette opp en ukemeny, presentere den for ungene og gi dem tid til å surve fra seg før vi satte oss til bords? Men løsningen for oss ble etter hvert at mannfolket overtok middagsserveringen. Og siden han ikke har særlig interesse for matlaging, har vi spist en god del halvfabrikata de siste årene. Ingen har dødd av det, men jeg blir litt betenkt når jeg leser sånne artikler som dette.  Og oppdager at en god del produkter inneholder opptil 70 % palmeolje uten at dette opplyses.

Hvis man lager maten fra grunnen, vet man i det minste hva som er i den. Selv brød inneholder jo palmeolje… Jeg er ikke helt der at jeg baker alt brødet selv, men jeg har da blitt ganske flink til å bake knekkebrød i det siste. Og det er kjempegodt.

Hvis jeg finner en Stangekylling til helga (eller to, avhengig av hvor mange som er til stede til middagen), skal jeg prøve denne kyllingen med hvitløksoverdose. Hvitløk er fortsatt sunt.  Kanskje blir det suppe eller dessert også – jeg har jo blitt et skikkelig suppehue siden nyttår Smilefjes med åpen munn

Og stort sett tar det jo ikke veldig mye lenger tid å lage mat fra grunnen enn å varme opp halvfabrikata. Kjøttkaker, fiskegrateng – sånne vanlige hverdagsretter. Det er verd ti minutters ekstra innsats fordi det blir så mye bedre når man gjør det selv.