Året som gikk…

Publisert 10/01/2012 av hildeG

Jeg pleier å skrive en nyttårsbetraktning i bloggen min. Det skader ikke å stoppe opp litt og se på hva man har opplevd, lært og gjort det siste året? Nå har jeg vært usedvanlig treig. Denne pleier jo å komme på nyttårsaften eller en av de aller første dagene i januar. Nå er det allerede 10. januar – og jeg har fortsatt ikke skrevet noe. Kanskje det skyldes at 2011 var litt vanskelig?

Privat har jeg vel egentlig hatt det fint. I løpet av de siste 13. måneder har mannfolket og jeg vært 3 ganger i Praha. En by etter vårt hjerte, som vi nok kommer til å vende tilbake til enda flere ganger. Denne byen har det meste. Den er VAKKER! Man trenger egentlig ikke gjøre noe som helst annet enn å gå rundt å glane på folk, omgivelser og arkitektur for å ha det veldig fint. Den er HISTORISK – Bøhmen har ligget i sentrum for svært mye av Europas historie. Les, lær og bli kanskje litt klokere? Det er mye god mat å få – selv om man må lete litt etter denne. Og for hagegale er også Praha verd et besøk – turen i Petrin-åsen i april var definitivt et høydepunkt for meg.

Og musikken….. Vi har nå besøkt alle Prahas operahus – og holder nok en knapp på Narodni Divadlo. Og vi har sett Tsjekkias nasjonalopera – Rusalka. Den fortjener internasjonal utbredelse. Det samme kan nok sies om Carl Nielsens Maskerade. (blogginnlegget om denne – som vi så i København for noen år siden, finner jeg ikke igjen Edit: Det finnes her, bla fram til 17. januar) De har vel det til felles at de er skrevet på lite kjente operaspråk. Men det finnes vel oversettere – og nå til dags har de fleste store operahus tekstemaskiner. Vi har nok ikke vært der for siste gang, selv om det sikkert finnes mange andre fantastiske steder å besøke som vi har til gode.

Dette året har vel hele Norge vært preget av terroraksjonen i juli. Naboen og jeg arrangerte fakkel/rosetog. Fra en dag til en annen – Are posta på Facebook at det var ille at vi ikke kunne gjøre noe, eller i det minste markere støtte – jeg svarte at det kan vi jo – og la ut en invitasjon. Før vi fikk sukk for oss var flere tusen ringsaksokninger på beina. Det var bra, selv om RB gikk litt i surr i konene til Are (for the record: han er gift med Elin Evensen. )

Ellers merker vi at avkommet er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi går over i en ny fase av tilværelsen, men som alle andre har denne sine fordeler og ulemper. Jeg liker å invitere familien på middag og store juletilstelninger, og kommer til å fortsette med det. Forhåpentlig vil barn og barnebarn fortsatt besøke mamma og pappa. 🙂 Årets nyttårsforsett er mer sunn og hjemmelaget mat også i det daglige.

For oss som ikke er fullt så proffe…

Publisert 03/01/2012 av hildeG

som Gundad, men likevel forsøker å bruke opp julerestene, skal jeg nå fortelle om mitt skammelige triks. Det var moro å se Gunda og Hanne lage Mulligatawney – og det skal kanskje jeg også gjøre, det er både selleri og epler igjen her etter jula. Men kraftkoking i 90 minutter blir neppe aktuelt, med mindre dette skjer på helga. Selv om Gunda påstår at det går helt greit å koke kraft av fire høner i slengen. Mulig det – men kraften må jo siles, fryses etc. og hva med alt kyllingkjøttet som også må pilles, sorteres og evt fryses? Ser dessverre ikke for meg at dette er noe jeg kommer til å gjøre annet enn rent unntaksvis. Så hva gjør man da når man kommer sulten hjem fra jobb, har planlagt lapskaus av resterende pinnekjøtt og ikke har kraft av verken margbein eller høne i fryseren? Man tager Knorrs Fond du Chef, eller eventuelt fond på flaske. Dette synes jeg funker så bra at jeg tviler på om jeg i alle fall hadde klart å smake forskjell på en rett kokt på dette og en som er kokt på hjemmelaget kraft. Og innholdsfortegnelsen er ikke avskrekkende. Bortsett fra johannesbrødkjernemel og xantangummi (begge er fortykningsmidler og regnes for ufarlige), inneholder ikke Fond du Chef noe jeg ikke selv kunne funnet på å putte i kraften. Og kjøper man fond på flaske, så slipper man jo fortykningsmidlene også. Problemet med buljongterning og desslike, er jo at det stort sett smaker salt.

Jeg lagde brun saus – med fond – puttet oppi en pakke frosne lapskausgrønnsaker og en pakke allerede ferdigkokt byggryn (som jeg faktisk HADDE i fryseren etter tidligere koking av stor porsjon – så helt håpløs er jeg da ikke), karvet opp resterende pinnekjøtt og krydret bittelitt. Litt fløte og honning. Lapskausen ble god, om jeg skal si det selv, og den var ferdig på under en halvtime. Det er vel omtrent maks for en hverdagsmiddag, i alle fall her i heimen.

Fordommer fordummer…

Publisert 14/12/2011 av hildeG

Jeg blogger svært sjelden pasienthistorier her i bloggen min. Grunnen til det er naturligvis at jeg bor på et lite sted, slik at dersom jeg forteller konkrete pasienthistorier, kan det godt hende at noen gjenkjenner dem – og det vil være et brudd på taushetsplikten.

Men i dag føler jeg for å gjøre det, fordi denne er ganske lærerik. Den stammer dessuten fra legevakta, som har et nedslagsområde på over 50 000 personer pluss tilreisende turister, så da blir gjenkjenningspotensialet mindre.

Nattvakter er bortimot det verste jeg vet, begynner å føle meg litt for gammel til det. Heldigvis er de ikke hyppige. Denne nattvakten var midt i uka, jeg hadde et berettiget håp om at julebordsesongen med tilhørende fyll og bråk ikke hadde helt startet ennå. Sykepleieren som satt på telefonen denne natta er dyktig og erfaren. Så jeg så for meg en rolig natt. Det var vel egentlig ikke så verst. Men når man må stå opp med 1-2 timers mellomrom gjennom hele natta, blir det slitsomt, selv om det ikke er MYE å gjøre. Man blir vel egentlig nesten enda trøttere enn om man jobber flettene av seg hele natta.

Den siste oppringningen kom på morgenkvisten – bare halvannen time igjen av hele vakta. Og sykepleieren syntes nok han hadde vekt meg ofte, og var nærmest litt unnskyldende for å ha sluppet inn en pasient med et angstanfall – som allerede hadde god oppfølging i psykiatrien, faktisk en avtale med sin behandler samme dag. Kunne sikkert holdt ut noen timer til? Og hva kan egentlig legevakta gjøre med angstanfall? Fint lite. Litt medisiner i ekstreme tilfeller, men slike ting krever jo oppfølging over tid. På legevakta ender sånt ofte med frustrasjoner – pasienten føler at h*n ikke får noe hjelp, og legen føler at h*n bruker masse tid på en pasient som settingen egentlig ikke er egnet for.

Men jeg stod nå opp, og kalte pasienten inn på kontoret. Etter min erfaring er den beste måten å takle slike ting på å forsøke å få pasienten til å fortelle mest mulig om hva som er plagsomt, og ikke minst hva h*n er bekymret for – og hva de håper jeg skal kunne gjøre med dette. Denne pasienten var mest opptatt av en følelse av uro i brystet. Det er det jo mange angstpasienter som har, og mange av dem har stadige panikkanfall ved tanken på at det kan være noe feil med hjertet. Så jeg bad pasienten ta av seg, sjekket blodtrykk, hjerte og lunger mens jeg prøvde å se så beroligende ut som det er mulig i purkotten etter en mildt sagt slitsom natt . Og se det. Pasienten hadde en svært uregelmessig puls. EKG viste en rytmeforstyrrelse – og pasienten ble lagt inn for behandling av dette. Ikke farlig, men helt sikkert plagsomt.

Moralen er: Også angstpasienter kan noen ganger ha hjerteproblemer. Men fordommene er kanskje heller ikke helt urimelige, for vi ser jo selvsagt minst 20 pasienter med tilsvarende plager hvor intet galt er å finne med hjerte og indre organer for hver gang vi opplever noe sånt som dette. Men det var jo bra denne pasienten kom til legevakta. Stetoskopet og EKG-apparatet sitter langt inne hos psykiaterne.

Så kanskje moralen heller er at dersom man har fordommer, er det klokeste å holde dem for seg selv?

Femte og siste dag i Praha. Det beste ble gjemt til slutt :)

Publisert 25/11/2011 av hildeG

(klikkbare bilder)

Som det skal være – hele ferien har vært fantastisk, men den siste dagen ble definitivt den beste. Vi rusla ut etter frokost, med kurs for St.Agnes-klosteret, som vi hadde bestemt oss for å se. Siden vi gikk forbi og kirken var åpen, tok vi en titt på Vår Frue foran Týn. En meget vakker kirke, og vel verd et besøk. Tårnene har vært vårt landemerke på turen hele tida. De karakteristiske Adam-og-Eva tårnene synes over hele gamlebyen, og hjelper til å holde retningen i snirklede gater. Bak kirken står søylen tsjekkerne satte opp i glede over at de var kvitt svenskene. Nå er de tilbake, du hører svensk (og norsk…) på hvert gatehjørne… Men de skyter jo heldigvis ingen nå for tiden.

Da vi var ferdig med det, passerte vi igjen vårt “stamsted” – Lokal. Dette var sannelig en av de mest interessante oppdagelsene på turen, og jeg må lete mer etter den tsjekkiske bloggeren når jeg kommer hjem. Hadde jeg ikke lest dette, hadde vi neppe gått inn her:

Ingen reklameplakater med meny på fire språk her nei. Når du kommer inn, er alle bordene i det første rommet merket med “reservert stamgjester”. Du ser også en disk hvor øltanken synes gjennom glasset . Mannfolket prøvde seg med å spørre etter mørkt øl første gangen- det var åpenbart ikke tingen. Her serverer de kun eget øl, men har flere måter å skjenke det på (beskrevet av den tsjekkiske bloggeren, men vi testa ikke dette). Tror det er det beste ølet jeg har smakt… Menyen er utelukkende på tsjekkisk, men de har en engelsk meny du kan få hvis du spør, heldigvis. Menyen er ikke rikholdig. De har 3 spesialiteter som står der hver dag (stekt ost, stekt kylling og stekt karpe), og en liten liste som skifter daglig.

Som du ser er lokalet upretensiøst. I midten bilde av lunsjen vår siste dagen. Stekt kylling med potetmos og spinat. Enkelt og svært godt. Den potetmosen kom ikke fra en pose… Lappen til høyre er måten de holder tellinga på ølet. Så snart glasset er tømt, er kelneren der og lurer på om du vil ha en til

Vi var mette og vel belåtne da vi satte kursen for St.Agnes-klosteret, som ligger rett ved. Dette er pietetsfullt restaurert og tilhører nå nasjonalgalleriet. Første etasje brukes til diverse formål (inkludert bryllup og store fester, så det ut til), men man kan godt vandre rundt og nyte arkitekturen dersom det ikke er noe på gang. I annen etasje er det en permanent og imponerende utstilling av gammel kirkekunst. Som en av kritikerne på TripAdvisor bemerket , etter de første 30 bidene av jomfru Maria og Jesusbarnet, blir det kjedelig… Er du av denne oppfatningen, er nok ikke dette stedet, men synes du slikt er interessant, ikke minst hvordan symbolikken og framstillingsmåten endret seg – så er dette absolutt verd turen.

Stedet har også en vakker kafeteria, hvor vi tok en kaffekopp. Overpriset for Praha, men greit nok for en gangs skyld.

Deretter tusla vi hjem for å ta en hvil før aftenens operaforestilling som lure meg hadde kjøpt dobbelt med billetter til, som før beskrevet. Så dette kosta oss nesten like mye som det ville gjort hjemme, men vi hadde strålende plasser i parkett til en fantastisk opplevelse som var verd pengene og vel så det. . Men først noen flere ord om strøket vi bor i. Vi bor som sagt under Karslbroen. Fra trappa på vegen ned til Na Kampe (plassen vi bor på ) ser vi dette bildet:

Dette er et bilde av Jomfru Maria, og i lykten foran brenner det alltid lys. Overtroen sier at dersom du ser på dette bildet i det lyset slukner, kommer du snart til å dø. Muligens er det derfor det ikke er flere som tør å bo på denne plassen? Jeg visste ikke dette før de par siste dagene, men er man overtroisk, kan man jo bare feste blikket på noe annet. For det er nok av vakre ting å se på rundt her – jeg har følelsen av å ha oppholdt meg i en filmkulisse fra den klassiske periode en ukes tid nårjeg har vært her.

Omgivelser ved Karlsbroen

VIS LYSBILDEFREMVISNING

LAST NED ALLE

Og denne skumlingen passer på oss….

Dvs han passer på restauranten i nabohuset. Vi har ikke vågd oss inn dit…

Og siste kvelden ble avsluttet med Rusalka. Det er vel Tsjekkias nasjonalopera. Og det ble definitivt turens høydepunkt. Vi var mildt sagt målløse. Denne operaen er lite kjent og spilt i andre land, men har de siste årene fått en gradvis – og velfortjent større utbredelse og blitt spilt mer internasjonalt. Det er en fabel, et eventyr – som har mye til felles med Den lille havfrue – men siden dette landet ikke har noen kystlinje, er hun en vann-ånd, en datter av Nøkken, og ikke en havfrue. Og symbolikken er kanskje noe mer moderne i språket, og noe mer eksplisitt erotisk enn HC Andersens fabel. Det er svært så trist og tragisk, det går jo nedeom med alle her, men Dvoraks musikk er uforlignelig vakker, og alle prestasjonene vi så og hørte i går var svært gode. Det er sjelden jeg har tårer i øynene når jeg hører musikk, men det hadde jeg her. Fantastisk!

Vi holder nok en knapp på orkesteret i Narodni Divadlo framfor statsoperaen, faktisk. Begge er fantastisk vakre hus. Den tredje operascenen (Theatre of the Estates, husker ikke hva den heter på tsjekkisk) – er nok den dårligste hva akustikk og fasiliteter angår, men vi koste oss med Tryllefløyten her og.

Men Rusalka fortjener å være kjent for mer enn Rusalkas sang til månen – selv om den er vakker. Jeg hadde i alle fall ikke hørt en tone av denne operaen før, bortsett fra akkurat denne arien.

The Bridge Band holdt varmen hver dag – med forskjellig besetning. Vaskebrettmannen er noe for seg selv, og legg merke til bassisten med votter…

Til Praha igjen

Publisert 17/11/2011 av hildeG

Svar

Vi lader opp til nok en tur til Praha – for tredje gang på litt over ett år. Dette er en flott by, som det tar en stund å bli lei, tror jeg. Denne gangen reiser vi med en liten baktanke om å gjøre all shopping av julegaver og derved spare inn det meste av turen 🙂 I tillegg har vi tenkt å gå i operaen og se Rusalka, som vel er en tilnærmet nasjonalopera. Vi gleder oss til det. De to tidligere turene til Praha har vært velsignet med så godt vær at vi har ikke hatt samvittighet til å være særlig mye innendørs. Nå, seint i november, regner vi med at det er kaldt. Kanskje vi endelig kan få sett noen museer? Været er meldt godt – kaldt og klart. Vi pakker hansker og varme klær. Og må prøve å finne ut av metroen, slik at vi kan komme oss til ett av de større shoppingsentrene. Hittil har vi gått når vi skal noe sted, for vårt favoritthotell ligger nærmest under Karlsbroen – og da har vi gangdistanse til alle turistattraksjoner. Reiseblogg følger sikkert også denne gangen, for de som måtte være interessert.
Denne gangen reiser jeg med tungt hjerte fra noen av mine pasienter, men hva har man kolleger til?

Rengjøringsvidunder

Publisert 13/10/2011 av hildeG

Er visst i det praktiske hjørne om dagen. 😀 Folk som kjenner meg – eller leser bloggen min – vet at det er ganske langt mellom husmoranfallene her i huset (bortsett fra litt god mat nå og da…). Men nå har jeg slått til så det skikkelig suser. Eller kjøpt meg enda en ny dings, som min far ville sagt. Nå var det riktignok mannfolket som kjøpte dingsen, siden englebarnet har fått med mitt visakort på tur – men så langt er det jeg som bruker den.
Har fundert lenge. Som jeg har blogga om før, så har vi en diger stue – 60 kvm. Der er det peis, og noen ganger ryker den inn. Jeg liker også å tenne stearinlys og parafinlamper når vi har gjester, så da kan vel enhver tenke seg hvordan taket ser ut etter 12 år. Har gjort noen spede forsøk på takvask, men for det første er det umåtelig slitsomt, dessuten blir det ikke fint. Det blir skjoldete og stygt – nesten så det var bedre med en jevnt grå farge. Min far har holdt på at jeg bør leie inn noen til å male taket, men det går da ikke an å male et så møkkete tak og forvente at det blir fint?
Så jeg har googla dampvaskere i smug, men ikke klart å finne så mye info. Har spurt meg litt fore hos folk som har greie på sånt, og i går slo vi til – tilbud på OBS. Og det funker faktisk bra. Både til taket (som nok trenger flere omganger likevel), til kjøkken, bad, do og faktisk også til flekker på møbler og trevegger. Anbefales!

Har bestilt masse tilbehør også – børster, kluter og desslike.

Skifter du dekk?

Publisert 12/10/2011 av hildeG

Legger du om dekkene selv?
Jeg må tilstå at jeg har hatt et litt ambivalent forhold til dette opp gjennom årene. Jeg lærte meg det, da jeg fikk min første bil i 1979 – men jeg har ikke alltid gjort det selv. Særlig ikke da jeg hadde en diger Ford E350 – den var bare altfor diger, og dekkene klarte jeg ikke å rikke på, så tunge var de.
Og min far har til dels kommet settende og påpekt at dette ikke er kvinnfolkarbeid – og har det vært en sur kveld i oktober/november og holkeføre varslet neste dag – så har jeg ikke protestert… Men nå har han passert de 80, og har kaskje tenkt at klarer jeg det ikke selv nå, så får jeg betale noen andre for å gjøre det. Det er selvsagt også greit – men – det ER ikke vanskelig. Jeg hører noen medsøstre si at de er redde for at de ikke skal klare å skru fast hjulet hardt nok, men jenter: det er tull.
Og en nydelig oktoberettermiddag som i dag, så er det jo helt greit med en liten hjuljobb. Du trenger en jekk:

Denne har jeg kjøpt hos n’Clas for ca 100 kr. Før det hadde jeg en maken som jeg hadde kjøpt på Europris. Den døde etter 2 1/2 år, men den var jo likevel verd penga. Dette er en hydraulisk jekk, mye mer praktisk og lettvinn enn det spetakkelet som gjerne følger med bilen. Selv om det er greit å kunne bruke den også i nødsfall.

Og en hjulvinne, eller et hjulkryss:

Begynn med å løsne hjulmutrene. Ikke skru dem helt av, bare løsne. Righty-tighty, lefty-loosey, enkelt og greit.
Når mutrene er så løse at det er greit å skru videre med håndmakt, jekk opp bilen (husk håndbrekket), til det er noen cm klaring under hjulet. Skru løs. Fjern hjulet, sjekk hjulbrønnen for rust og sånn. Sett på nytt hjul, skru til mutrene i diagonal rekkefølge (jeg har fem og skrur 1-3 -5-2-4). Jekk forsiktig ned, og trekk mutrene til. Clas, Biltema og sånn har også muttertrekkere til en rimelig penge, men jeg innbiller meg at et gjennomsnittlig kvinnfolk på 50-70 kg er akkurat passelig dreiemoment, og tråkker litt på hjulvinna. Det holder, det er ikke nødvendig å stramme til så du ødelegger gjengene.

Hele greia tar 20 minutter, og du verden så flink og selvhjulpen man føler seg.
Men jeg håper ikke det blir glatt på leeeeenge ennå. Vinterdekkene mine er heldigvis piggfrie. Og siden jeg har passert de 50, satser jeg heller på å kunne det selv, enn å måtte blafre med øyevippene om jeg skulle punktere på veien. (Jeg er medlem av NAF også, da – det anbefales, for verre ting enn punktering).

GPS er ikke alltid redningen–eller vellykket sopptur i dag og :-)

Publisert 24/08/2011 av hildeG

Svar

Gikk en sopptur alene i dag. Hadde en svært dårlig natt, og våkna med tidenes hodepine. Etter noen timers søvn på morgenkvisten, tenkte jeg at frisk luft og fysisk aktivitet må være tingen. Kjørte til et område i nærheten hvor jeg vet det er mye sopp, med kurv, kniv, mobiltelefon og pågangsmot.

Fant først bakveien til et soppsted vi har fra før – slipper å gå gjennom garden til noen. Bra. Men da jeg kom til et av fjorårets kantarellsteder, ble jeg en smule forbanna. En god del sopp var for gammel – min feil, skulle vært der for en uke siden. Men en god del sopp var også sparket løs og slengt utover. Hør, vennen min: hvis du er ute og trener og ikke liker/er interessert i/skjønner deg på sopp – la den stå? Jeg kan skjønne at du kan komme til å tråkke på en som står midt i stien – men sparke til en hel klynge som står godt til siden for stien og ikke gjør noen fortred? Skal tilgi deg om du er ei ku – men det er ikke dyr i dette området, og kua ville hatt vett til å spise kantarellene. Så en annen gang – ikke gjør det. Jeg kommer ikke og sparker middagen din veggimellom, gjør jeg vel? Og du ville ikke likt det noe særlig om jeg gjorde det.

Men det var da en god del igjen, på litt mer ubesparkelige steder, så jeg planlegger Kulajda til middag i dag. nammenammm.

Deretter gikk jeg inn i et for meg ukjent område. Tassa et godt stykke – og fant ganske mange Steinsopp. Dette er visstnok i europeisk sammenheng den aller mest ettertraktede soppen. Jeg har ikke helt blitt kjent med denne, for den er som regel markspist – noe som fører til at jeg får lite av den i kurven, og den havner som regel i poser med “skogsopp” og brukes til saus på vinterens steker. Men nå har jeg mange. Forslag til hva man kan bruke steinsoppen til sånn helt for seg selv? Jeg lagde risotto med steinsopp her om dagen – det var godt…

Det var også rikelig med piggsopp. Særlig de gulrøde. Dette er en av mine absolutte favoritter. Den er veldig god og det er som regel ganske mye av den her omkring – så sant det ikke er et helt elendig soppår.

Men etter at jeg hadde gått ganske langt, kom jeg over et nytt område med kantareller (det var da jeg ringte mannfolket og forevarslet Kulajda…). Jeg plukket og plukket – og ikke før hadde jeg avsluttet telefonsamtalen, så så jeg at det faktisk også stod en klynge med godt utviklede traktkantareller i kanten av stien. De måtte i kurven selvsagt – og DER! litt oppi bakken under lyngen fant jeg nok et sted med Svart trompetsopp! Hurra!

Men om jeg finner igjen dette stedet en annen gang, er en annen sak. Da jeg skulle hjem, forsøkte jeg først en egenoppfunnet snarvei – og havna til knes i gjørme. Deretter tok jeg fram mobilen og Google Maps.

Det burde jeg ikke gjort. Satelitten klarte nok ikke å peile meg helt riktig, og sendte meg i feil retning. Og dumme meg stolte mer på teknikken enn på egen intuisjon og stedsans. Det ble noen kilometer i feil retning…. men trim er sunt sies det. Får få med mannfolket og gå tilbake til stedet ganske snart. Jeg merker at selv om jeg er rimelig flink til å lese kart, så har jeg en typisk kvinnelig stedsans – jeg kjenner igjen smådetaljer, sopp, planter og bær som jeg vet jeg har gått forbi før. I tillegg til at jeg faktisk kjente på meg at retningen var feil – selv om GPS’en sa noe annet

Her er stedet – men jeg sier ikke hvor det befinner seg

Morten Korch

Publisert 16/08/2011 av hildeG

Hadde en perfekt, ny rose i dag da jeg kom hjem. Jeg dedikerer denne til min nabo som ble stedt til hvile i dag – og på grunn av dette ble min arbeidsdag kortere enn vanlig. Hun ville fylt 90 i år, så hun fikk et langt liv. En klok og interessant dame, som slett ikke hadde noe lett liv. Hun var også svært glad i hagen sin.
Fred med hennes minne.

En terrorist er en terrorist er en terrorist…

Publisert 26/07/2011 av hildeG

Jeg fikk rett i det jeg skrev i mitt forrige innlegg – dette var en høyreekstremist. Det er ingen glede i å få rett om noe som helst i denne sammenhengen – dette er bare tragisk uansett. Men tross alt er det bra at vi kan stå sammen om å ta avstand fra en slik avskyelig handling, og slippe en vanskelig og uhåndterlig debatt om innvandrere på toppen av det hele.

Som jeg har skrevet her og der. Det var opptil flere “islamistiske grupper” som spratt fram og påtok seg “ansvaret” for disse terroranslagene. Som en kommentator fra BBC sa: “Various idiots come out of the woodwork as usual. They are not at all credible”.

Jeg håper de sitter igjen med vondt i magen i forhold til at de har påtatt seg ansvaret for handlingene til en islamfiendtlig rasist. Det viser i min bok med all ønskelig tydelighet at en terrorist er en terrorist er en terrorist. Uansett om slike grusomme handlinger begås av jihadgrupper eller ariske riddere er de avskyelige, og det har vi nå fått merke til gagns.

Noen hatgrupper er lansert på Facebook og andre steder, men i det store og hele har folk i Norge så langt taklet denne grusomme hendelsen med verdighet, kjærlighet og omsorg. Ullevål blir nedrent av folk som vil gi blod. Folk står i kø for å melde seg som frivillige på Sundvollen eller delta i søket etter de siste savnede.

All ære også til statsministeren og de andre involverte i regjeringen, kongehuset, politiet og andre som har frontet dette i media så langt. Kanskje spesielt til AUF-leder Eskil Pedersen som selv ble beskutt og tok omsorg for de evakuerte fra Utøya. Media har også stort sett oppført seg pent i denne saken, selv om mange som lå i dekning og desperat gjemte seg for drapsmannen opplevde å bli oppringt av media, med den fare det medførte – og media var der i helikoptere før politiet kom til stedet. Det sier vel noe om hvor ressursene er i dette landet. Politikammeret som fikk meldingen om skytingen hadde en patrulje – dvs. to personer – tilgjengelig. Neppe noen båt. Likevel har de fått en del pes for at det gikk “altfor lang” tid før politiet var på stedet. Det viser seg at det gikk en time, og at beredskapstroppen var der samtidig som de lokale. Mer kan man neppe forlange.

Nå leter vi alle etter forklaringer. Hvordan kunne noe slikt skje i dette lille, fredelige landet? Her er vi tross alt glad i hverandre alle sammen, ikke sant?

Det har vært mange kommentatorer både på TV og internett, som har analysert gjerningsmannens såkalte “manifest” det er åpenbart i stor ustrekning kopiert fra andre høyreekstreme voldsmenns tanker og ideer. Det er ingen tvil om at dette er en politisk handling – selv om det framstår som utrolig amatørmessig å bombe regjeringskvartalet etter kontortid i fellesferien – da må man da utelukkende ramme vaskehjelper og ferievikarer?

Eller AUFs ungdomsleir – ingen av disse har noen politisk makt – ennå. Men hvis man ønsker å gi et bidrag til Arbeiderpartiets valgkamp til høsten – så kan man vel ikke gjøre det bedre enn dette, så makabert det enn er. Selv Siv Jensen er AUF’er nå… Å skyte barn med kaldt blod – selv om man er uenig i deres politiske standpunkt – hvor motbydelig er det mulig å bli? Jeg spår et sterkt oppsving for AP i neste meningsmåling. I så måte har drapsmannen oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket.

Men hvordan kan slikt skje?

Det er allerede mange bloggere som har skrevet mye vettugt om dette. Jeg begynner med VamPus: Han var en av oss. Han var det. En nordmann, født og oppvokst i vårt trygge land, uten spesielle traumer i barndommen eller seinere. Likevel ender han med et livssyn som gjør at han ser det som nødvendig å skyte tenåringer på sommerleir med kaldt blod.

Hvordan kunne det skje?

Det er vel dessverre ikke så vanskelig som vi skulle ønske. Det er mange – inkludert forsvareren hans – som mener at han er psykisk syk. Dette må vurderes av sakkyndige, men mange års nitid planlegging og så strukturert oppførsel som denne gjerningsmannen har vist, tyder absolutt ikke på at han er psykotisk. Andre beskriver ham som helt vanlig. Mye av det han kommer med i sitt såkalte manifest er tanker som er ganske vanlige – i alle fall inntil han begynner på beskrivelsen av hvordan man framstiller bomber. Magnhilds antiblogg påpeker i et meget lesverdig innlegg en klar parallell til en kronikk skrevet av Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen temmelig nylig. Man skulle tro at de siste dagers hendelser ville få noen hver – og kanskje særlig Frp-ere – til å tenke seg litt om og ta sine holdninger opp til vurdering. Men nei. Siv Jensen uttaler at det å assosiere drapsmannen med Frp – til tross for at han var medlem i flere år – er like uhyrlig som drapshandlingene. Det har hun visst senere trukket tilbake, hun skjønte vel at det ikke var særlig smart sagt. Men hun står visst ved at drapsmannen knapt var medlem av Frp i det hele tatt, bare i en bagatellmessig periode på 7-8 år, og han hadde flere tillitsverv i denne perioden.

“Fremskrittspartiet…

– En nasjonal tragedie

– Vi står sammen med alle i sorgen. I dag er vi alle AUFere, sier Siv Jensen.

– Dette er en nasjonal tragedie. Nå er det viktig at vi står sammen i sorgen, over tapet av så mange menneskeliv. Denne dagen går mine tanker først og fremst til de pårørende. Dette er en dag for samhold og omsorg. Jeg sender mine varmeste kondolanser til alle de berørte.

– De horrible og feige angrepene vi har sett er i strid med prinsippene og verdiene til hele det norske samfunnet. Dette er et angrep mot regjeringen og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, men også et angrep mot hele det norske demokratiet og hele vår nasjon, sier Siv Jensen.

Tidligere medlem i FrP
Det ble lørdag morgen bekreftet at den siktede tidligere har vært medlem av FrP og FpU.

Han meldte seg inn i FrP i 1999, og betalte sin siste medlemskontingent for året 2004. Han ble fjernet fra medlemsregisteret i 2006. Han var medlem av lokallaget på St.Hanshaugen i perioden 2001 – 2003. Og en kort periode i lokallaget på Frogner i 2003.

Vedkommende var medlem i FpU fra 1997 til 2006/7. Han betalte sin siste medlemskontingent i 2006, og meldte seg ut i 2007. Han hadde i perioden to verv i ungdomsorganisasjonen, som nestformann i lokallaget Oslo Vest FpU fra januar 2002 til oktober 2002. Og deretter styremedlem i samme lokallag fra oktober 2002 til november 2004.

– Det gjør meg ekstra trist at denne personen har vært medlem hos oss, sier Jensen.

De som kjente siktede da han var medlem i organisasjonen sier han var en litt beskjeden gutt som sjelden ble med i diskusjoner. Han ble med tiden inaktiv inntil han sluttet å betale kontingent og meldte seg ut. “

Da han meldte seg ut av Frp, meldte han seg heller inn i Frimurerordenen, hvor han var medlem i flere år – inntil han ble ekskludert her om dagen. Heller ikke der later det til å være noen som ser grunn til å ransake sine holdninger eller spørre seg om deres ideelle organisasjon av hvite, utvalgte menn med en hierarkisk og lukket oppbygging er egnet til å utvikle slike holdninger som denne morderen viste. Tvert om.

“Den Norske Frimurerorden uttrykker medfølelse og omsorg

Fra Den Norske Frimurerorden

– Jeg er rystet over den grusomme ugjerningen som har blitt begått i regjeringskvartalet og på Utøya, uttaler Den Norske Frimurerordens Stormester, Ivar A. Skar.

Vi tenker med sorg og medfølelse på de som er blitt rammet og på deres pårørende.

Det har kommet fram i media at den siktede har vært medlem av Den Norske Frimurerorden. Han er nå ekskludert med umiddelbar virkning.

Eksklusjonen er et uttrykk for at de handlinger han er siktet for å ha utført og de verdier som synes å ha motivert dem er fullstendig uforenlig med hva vi står for som orden.

Vi bygger vår virksomhet på de kristne og humanistiske verdier og ønsker at våre medlemmer skal bidra til å fremme nestekjærlighet, fred og godhet blant mennesker.

Politiet vil selvsagt få all den hjelp og informasjon vi kan bidra med.”

Begge organisasjoner føler åpenbart sterkt behov for å ta avstand og uttrykke at mannen knapt nok har vært innom deres organisasjoner, og i alle fall ikke har vært noe toneangivende medlem. Det er antagelig ikke så rart. Verken FRP’ere eller frimurere i sin alminnelighet vil støtte slike handlinger som denne mannen har begått. Men det ville kanskje vært til hjelp om de stilte seg et spørsmål om hvorfor denne mannen søkte seg til deres organisasjoner? Eller stilte seg noen spørsmål omkring sine egne ideer?

Han var jo åpenbart selv stolt av sitt frimureri, og lærte av symbolbruken – dette er hans egne internettbilder.

Kanskje vi faktisk alle burde ta en titt på våre holdninger og fordommer. Hvem er “vi” og hvem er “de”? For det tror jeg er kjernepunktet. Denne mannen dyrket et sterkt fiendebilde befolket av visse grupper av andre mennesker. Det samme gjør Frp og Frimurerlosjen. Men gjør vi ikke alle det til en viss grad?

Det er der faren ligger ved å demonisere denne mannen. Han har gjort noe de færreste av oss kunne funnet på, i alle fall i Norge i fredstid. Men vi må ikke glemme at Hitler ble valgt i et demokratisk valg, og svært mange journalister bemerket under Nurnbergprosessen at det mest bemerkelsesverdige ved de tiltalte var hvor vanlige de var. De var som deg og meg.

Vi har på mange måter tatt fram det beste i oss som mennesker og nasjon i de dagene som er gått etter de grusomme hendelsene. Våre ledere har en stor del av æren for dette, som jeg skrev i begynnelsen. Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen, Kronprins Haakon, Kongen og Fabian Stang har alle opptrådt imponerende. Vi får håpe at resten av oss lærer noe. Noe annet enn å bli enda mer selvgode og spre falske sitater av Barack Obama på nettet. Fred Ut har også skrevet noe veldig bra om disse dagene. Jeg låner konklusjonen, men for all del – klikk og les hele posten.

“Instead we will continue trying to make everyone understand that the Us and Them isn’t about religion, color, country. It’s about those who seek death and those who seek life.”

hildegoghagen

Om hagen og litt av hvert annet

Kategoriarkiv: livet