Tur til Motala/Vadstena – første dag, transportetappe

Første VIRKELIGE langtur med elbil, har gleda meg en god stund. Turen ble planlagt med appen NextCharge som ikke fungerer helt tilfredsstillende denne gangen, syntes jeg. Fra Karlstad til Motala er det litt for langt til å være sikker på å klare det uten lading, men laderen som var angitt så ut til å være ute av drift, og intet annet var mulig å finne – ikke engang en forklaring på hva som skjer. Så det ble til at vi tok omveien om Ørebro.
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.

 

Første stopp var Silkeveven på Skarnes – hvor vi fikk se gammel kinesisk vevteknikk og de utroligste silkestoffer. Motsto såvidt fristelsen til å kjøpe noe.

 

Første planlagte ladestopp var Kongsvinger, men der var det kø. Kun en eneste hurtiglader i nærheten, og foran oss var det to e-golf og en Nissan Leaf. Så pausen ble lenger enn beregnet. Men snart kunne vi sette kursen over grensa, og inn til shoppingsenteret i Charlottenberg, hvor vi tenkte å proviantere litt, kjørte vi bak noen med veldig fin bil, og parkerte rett ved siden av :D. Været er strålende, som dere ser.

Laderen i Arvika stod der helt alene, så ladingen gikk kjapt. Samme i Karlstad, hvor vi også hadde tenkt å spise middag, men det meste var stengt. Det ble stusslig bensinstasjonsmat på oss. Æsj. Så kom den problematiske etappen – til Motala var det litt for langt til å våge seg, så vi kjørte til Ørebro og kom fram til laderen med 11% batteri. Ingen fare med andre ord, men jeg blir litt engstelig når det begynner å telle ned på de røde strekene. Så det ble seint innen vi kom fram til Motala, men hotellet var en svært positiv overraskelse. De ringte oss tidligere på kvelden for å opplyse om at resepsjonen er ubetjent fra kl 23, vi måtte få en kode for å komme oss inn. I den tomme resepsjonen lå nøkler og opplysninger framme. Stort fint rom, nydelig seng. Nå får vi se om frokosten er spiselig og hva vi videre gjør. Kjøre hele dagen er i alle fall ikke planlagt :-). Selv om det går fint med elbil, takket være regelmessige hvilepauser.

Burgere

Det er godt. Familiemiddag i dag, kjempekoselig med flere rundt bordet igjen.

burger

Kjersti bakte burgerbrød etter oppskrift fra Trines Matblogg – de ble kjempegode. Veggisburger: 1 raspet blomkålhode, litt reven ost (rester), 2 egg, halvannen bløtlagt brødskive, ca 1/2 ts malt nellik, malt ingefær og biffkrydder. Kunne vært litt mel i og – de ble litt løse i fisken.

Vanlige burgere: 2 pakker økologisk kjøttdeig (tenk, det fant jeg i butikken!) 2 bløtlagte brødskiver, samme krydder som veggisburgerne.

Alt på grillen – sammen med burgerbacon. Ost legges på etter at burgerne er vendt for siste gang.  Serveres med hjemmedyrket salat og tomat – tynne skiver rødløk, burgerost og hjemmelaget aioli. Og svinedyr ketsjup fra Annis pølsemakeri.

Potetene var opphøgde pottiter fra Toten, varianten med mist fett – jeg tilsatte litt trøffelolje og frisk persille i airfryeren – VELDIG godt.

Burger er godt. Det er jo en grunn til at selv miserable og usunne gatekjøkkenburgere selger som hakka møkk.

HJemmelagd er best.

Oppladd og oppglødd – om å gå over til elbil

Min sju år gamle Hyundai var det for så vidt ikke noe galt med, men den begynte å koste mye penger på verkstedet, en tur til Oslo for å besøke barnebarna var en dyr affære både i bompenger og diesel – og det er ingen god følelse å kjøre rundt og forurense. Dieselbiler er verstingene får vi høre, til tross for at den gangen jeg skaffet meg det, ble det anbefalt av myndighetene.
Min kjære far – som har vært en trofast støtte og rådgiver siden jeg kjøpte min aller første bil i 1979 – ble med meg på en fridag rundt i Hamar for å prøvekjøre elbil. Dette var nytt for oss begge, men jeg hadde gjort såpass til forhåndsundersøkelser at jeg hadde blinka ut noen aktuelle. Stryk Tesla – så mye penger er det ikke nødvendig å bruke på en bil med den kjøringen jeg bedriver. Vi prøvde Renault Zoë, Kia Soul, E-golf, BMW i3 og Nissan Leaf, i den rekkefølgen. Kia-mannen hadde vært grei nok til å tilby meg å låne bilen til dagen etter, så det var for det meste den vi kjørte rundt i, og fikk et meget godt inntrykk av. Bortsett fra fargen, den var hvit med babyblått tak og blå reklame på sidene. Kampanjebil for FRP, mente mannfolket. Selv om de vel pr definisjon ikke kjører El-bil
Ved dagens slutt var jeg imponert over alle bilene, men holdt samlet sett en knapp på Kia eller BMW. Men ikke på BMW-selgeren, som knapt gad å se på oss. Så vi tok en ekstra tur til Lillehammer hvor selgeren var mer interessert i å selge meg en bil – for en ny runde med prøvekjøring. Endte med at jeg bad om tilbud på BMW og Kia – og satte gamlebilen inn på Kia-verkstedet for taksering. Det tok to dager før tilbudet ble klart, men jeg fikk beholde EL-bilen til selgeren var tilbake fra kurs. Så grei skulle han ikke vært. For den ekstra dagen tok jeg en prøvetur til Lillehammer fordi min datter hadde sagt at det stod en Kia i en av de fargene jeg var tilbudt utstilt på Strandtorget. Det gjorde det ikke, men vi dro opp til forhandleren for å se om den kanskje var tilbake der. Og det var den. De hadde biler i BEGGE fargene jeg var tilbudt. Og en hyggelig selger kom strømmende øyeblikkelig. Om det skyldes at jeg denne gangen hadde med en ung og vakker datter i stedet for en far på 86 – eller om det var fordi det var en kar som kunne jobben sin skal være usagt. Jeg sa som sant var at jeg var i ferd med å innhente tilbud på Hamar og egentlig bare var der for å se på fargen, men mannen sendte med meg kortet sitt og ba meg ringe ham om et bedre tilbud…
Det fikk jeg. Prismessig hårfint, men det som gjorde utslaget var at jeg kommer nok til å ha service på Lillehammer uansett – og framfor alt – de hadde bilen i butikken så jeg fikk den to dager senere – ikke to uker. Den greie fyren på Hamar tok det heldigvis pent.
BMW-tilbudet var langt dårligere rent økonomisk, og de kunne ikke levere før til vinteren. Og jeg hadde vel egentlig bestemt meg for Kia uansett. En langt mer praktisk bil, med et utseende som man enten elsker eller hater. Jeg synes den er søt – så lenge den har en hvilken som helst annen farge enn den vi prøvekjørte. Den gullgrå er stilig, syns jeg.

Så her er gliset på anskaffelsesdagen – utenfor bilbutikken.
image

Og her står gliset til lading utenfor kontoret. Det er flere i Moelv som er miljøbevisste og har økonomisk sans (jeg vet ikke hvem du er, men leser du dette håper jeg ikke du har noe i mot at jeg tok bilde av bilen din)
Lading av bil var jo ukjent territorium for meg – hadde kun sett min Nissan-kjørende kollega utføre denne tryllekunsten på vei til Gardermoen på firmatur i fjor høst. De fleste elbiler kan lades på tre måter: Du kan plugge den i en stikkontakt hjemme. Det tar tid, men det gjør jo ikke noe hvis du likevel sover og ikke skal kjøre noe sted. Sjekk kontakten for varmgang eller få aller helst en elektriker til å se på anlegget ditt. Dette er stor belastning. Jeg bruker en kurs som ikke noe annet belaster – så langt ikke antydning til varme.
Det gror opp stadig flere ladestolper hvor man kan lade gratis med elbilforeningens nøkkel til boksen. Alle offentlige bygg skal ha muligheten. Det er flere utenfor min arbeidsplass, så der lader jeg i det daglige. Som vist på bildet under. Dette er også langsom lading og visstnok best for batteriet.

image

Det vanskeligste er “hurtiglading”. Det vil si den typen lading du gjør underveis når du skal kjøre lenger enn bilen din klarer på en lading. Jeg har allerede kjørt Oslo tur-retur tre ganger siden jeg fikk bilen for 16 dager siden. Men heller ikke det er noen heksekunst, det gjelder bare å orientere seg litt. Det finnes ganske mange forskjellige tilbydere av hurtiglading, og ymse plugger. Mobil-app er løsningen her – for å finne ut hvor laderen er, hva det koster, hvordan du skal betale og om de har en plugg som passer til din bil. ladestasjoner.no og elbilforeningens sider bør leses. Her står bilen til lading utenfor MacDonalds på Gardermoen – lading på vei til Oslo.
image

 

Maccern har skjønt det – mens man lader bil, lader man opp passasjerene i sola også – de tjener flere penger. Samme har KIWI gått for, de bygger ut ladestasjoner, slik at folk shopper hos dem mens de lader bilen.  Så langt har jeg ikke hatt de helt store anfallene av rekkeviddeangst, laderne sitter tett her på indre Østlandet. Kun sporadiske øyeblikk av usikkerhet fordi dette er såpass nytt for meg. Egentlig mer bekymret for om jeg kommer til å spise mer hamburger og bensinstasjonspølse heretter – noe skal man jo bedrive de 20-30 minuttene bilen bruker på å lade (og til vinteren blir det mer, da blir det nok færre langturer). Men man kan ta med seg sin Kindle – man kan gå seg en tur, man kan ta med seg film og video på en usb-stikke og vise på skjermen i bilen. Man TRENGER ikke spise usunn mat 😀

image

Vi HADDE en ladestolpe utenfor legevakta også – men nå er området avsperret som byggeplass. Håper de flytter ladestolpen? Men det er kanskje prisen vi må betale for en tidsmessig legevakt. Den vi har nå begynner å bli frynsete i kænta, særlig lokalitetsmessig.

image

Men jeg er hekta på elbil – ingen tvil om det. Jeg har pleid å si at jeg ikke liker å kjøre bil – men nå gjør jeg det. Har allerede planlagt pilegrimstur til Vadstena på sensommeren. Bilen er stillegående og økonomisk, topp radio, komfortabel – du kan bare plystre etter alle bomstasjoner. Det mest kuriøse: Denne bilen har vifte i setet. Du kan kjøle ned akterenden på varme dager 😀 (trekker strøm da) Og du er pr definisjon nødt til å ta en pause sånn ca hver annen time. Det er sunt.
Men en ting jeg VIRKELIG lurer på. Hvorfor er ikke ladestasjoner skiltet på samme måte som bensinstasjoner langs veien? Vel er elbiler stort sett nye og har innebygd gps, men ved akutt rekkeviddeangst er det ikke tilrådelig å begynne å fikle med mobiltelefon eller gps. Skilting hadde gjort susen? Har skjønt at jeg må planlegge ladesteder før jeg legger ut på langtur. Ny fjellregel?

Tusen takk

En litt svimmel uke…
Fredag 1. april trommet mannfolket og døtrene sammen til stort lag i Spritbua. Familie og venner møtte glade opp og etterlot seg anselige mengder vin og andre koselige presanger.
jubileum
(bilde knabbet fra kusine Sølvi)
Jeg satte stor pris på det – kjempetakk til Ingvild, Kjetil og Åsne for stor innsats på kjøkkenet, også til de som bidro med kunstneriske innslag, og alle som var der og lot til å kose seg. De siste gikk hjem klokka tre – så det må ha vært vellykket.
På selve dagen ble jeg skremt ut av dusjen av tre morgenfriske Cantareller. Flerstemt sang i purkotten er de vel vant med etter nokså mange julemorgenkonserter. Imponerende! Tusen takk for kake og ferskentre som jeg skal prøve å holde liv i. Har forsøkt en gang før – men det treet tror jeg hadde noe slags sykdom – det var neppe kulda alene som tok knekken på det. Det råtna “innenfra” på en måte. Om det blir fersken gjenstår å se – denne ferskentypen dyrkes visst mest for vakre blomster. Men jeg skal prøve meg som pollineringsbie. Visstnok er hovedproblemet med fersken i vårt klima ikke kulda i seg selv, men at treet blomstrer så tidlig at det er lite insekter ute. Hvis gartnersken må ut med pensel på hver enkelt blomst sier det seg selv at ferskendyrking i stor og kommersiell skala er utelukket.
På jobb på demensavdelingen ventet enda mer kake, kaffe, presanger og klemmer…
20160407_103915.jpg

Fine sokker i postkassa…
20160407_162951.jpg

Kvelden ble avsluttet på domkorøvelse med bursdagssang og påfølgende hyggelig stund på vinbar. Fikk til og med et ekstra glass vin av den hyggelige barverten.

Jeg er i sannhet en heldig og privilegert person, det er det viktig å ikke glemme.

En temmelig lat dag

Vi var enige om at denne ferien skulle vi late oss – og vi kom seint fram i går. Så ingen dårlig samvittighet for ikke å ha rukket den helt store sightseeingen eller turisprogrammet i dag. VI har brukt ganske mye tid på å lese og late oss. Men litt har vi da rukket.
Vi rakk for eksempel frokosten. Vi sov ganske lenge, spratt opp med et litt tidsforvirret skrik (det er to timer tidligere her enn i Norge, og jeg hadde bare stilt armbåndsuret på den ene timen det er til Portugal på fastlandet…) Så vi rakk frokosten med god margin, og den var nydelig. Men ikke overdådig. Et lite bord med brød, kake, frokostblanding, ost, syltetøy og litt oppskårne grønnsaker (men merkelig nok ingen frukt) – ved bordet blir man servert av en stram kelner. Nydelig juice, te eller kaffe (også veldig god), og egg etter ønske som lages slik du vil ha dem. Nydelig frokostsal. Hotellet er i det hele tatt veldig pent, minner meg om mitt yndlingshotell Marrol´s i Bratislava
20160118_104430

20160118_104701 20160118_104712 20160118_104727 20160118_104805

Deretter gikk vi ut i regnet for å se hvordan det er i Furnas. Dette er et lite sted, antagelig omtrent på størrelse med Moelv. Så det tok ikke så veldig lang tid,. Det mest interessante vi så var vulkankraterne på andre kanten av byen:

20160118_124105 20160118_124323 20160118_124439 20160118_124656

 

For anledningen fylt med juledekorasjoner 🙂 Det er vel snart på tide å ta dem ned. Det lukta vondt. Tåka har hengt sidt over landskapet her i hele dag, men med noen gløtt innimellom hvor vi ser at landskapet er kupert og veldig grønt og frodig – selv nå i januar. Jeg tusla en tur i hotellhagen (hotellet ligger nærmest inni en ganske kjent botanisk hage), men oppdaget at man må løse billett for å komme inn i den egentlige hagen med den varme kilden, så jeg venter til en dag det regner litt mindre. Hotellet har også en større spa-avdeling, hvis dette været fortsetter, får vi teste ut den. Og en lekker bar.

Fruktbutikken i byen ser lekker ut – desto merkeligere at det var så lite av det på hotellfrokosten

20160118_131743

Det er vel ikke til å unngå at det er vindfullt her ute i Atlanteren, men kan det virkelig bli så ille som dette?

20160118_131331

I påvente av flere bilder fra botanisk hage en dag det forhåpentlig er litt bedre vær – får hagegale venner legge hodet på skakke og kose seg med blomstrende strelitzia og kamelia utenfor landsbykirken. Dette bildet nektet å legge seg riktig vei.

20160118_122430

Vi har det fint. Temperaturen er langt behageligere enn hjemme, vi håper på bedre vær, men visste at dette er en plass med omskiftelig vær og mye nedbør. Det er derfor det er så frodig her. Vi må prøve å få sett litt mer av øya. Man kan leie bil, men vi vurderer kanskje heller en guidet taxitur – så slipper man stresset med å finne frem, navigere, finne parkeringsplass etc – og får hjelp av noen lokalkjente.

På vei til Azorene

Åsne og jeg har bevilget oss en liten vinterferie, og denne gangen går turen til Azorene. Vi møttes på Gardermoen og spiste på Upper Crust som vi pleier, deretter møtte Åsne Mr. Bone som ga assosiasjoner til nylig bestått anatomieksamen.

image

Vi fløy med TAP, en ny erfaring for oss. Helt greit, ikke fullere enn at vi hadde en treseter for oss selv, og vi fikk mat og drikke. Innflygingen over Lisboa var spektakulær – akkurat i solnedgangen og vi fløy en lav sving over hustakene. Må hit en gang også, mens jeg har helsa…

Så satt vi en evighet og glodde på denne skranken her. Egentlig trodde vi at vi hadde dårlig tid, men for det første er det jo en time tidligere i Portugal enn i Norge, dernest hadde flyet tekniske problemer. Til slutt fikk vi beskjed om at avgang var forventet klokka ni..

image

Så vi gikk og spiste noe flyplassmat…

image

Da klokka ble ni, hadde flyselskapet satt inn et annet fly. Forsåvidt betryggende – bedre enn om de hadde fiksa det andre i en fart med gaffatape eller noe… Det var dessuten et DIGERT fly, antagelig ett som vanligvis brukes til transatlantiske ruter, så det var svært god plass og komfort her og.
Da vi endelig kom fram var det bekmørkt, så foreløpig har vi ikke sett noe av øya. Men hotellet er kjempefint, med badekåper på badet, god service og gode senger.

image

image

Ute høljer det ned, men vi håper det gir seg etterhvert. Det er i alle fall en god unnskyldning for å ta livet med ro etter en slitsom reisedag, og google litt og legge planer for hva vi skal gjøre når det slutter å regne.
Og jeg har paraply og regnjakke, så det skal nok gå bra.

Minneverdig Oslotur

Berntola

 

Som nevnt i forrige blogginnlegg – årets julegave fra meg til mannfolket var billetter til Tryllefløyten på Den Norske Opera  Dette er en opera jeg har et helt spesielt forhold til, og ikke minst skulle vår gode venn Bernt Ola debutere som Papageno. Det var det et par andre som hadde fått med seg også, gitt. Det har vel aldri noen gang vært så mange hedmarkinger i operaen 😀 Dette kan jo tyde på at Bernt Ola er en trivelig fyr som mange unner det aller beste og er veldig stolte av. Og han hoppa etter Antonsen uten å nøle, og til stor begeistring fra publikum.

Jeg har blogga om denne operaen så mange ganger før, at jeg skal ikke gjenta verken egne eller andres fortolkninger av innholdet – men nøye meg med å konstatere at dette var en stor opplevelse. De hadde nok tøyd strikken et godt stykke i forhold til den originale librettoen, lagt på litt Space-musikk og flyttet tersetten til Sarastro, Pamina og Tamino til før den første prøven, den skal jo egentlig synges før den siste  – men alt sånt kan tilgis så lenge musikken respekteres. Og det gjorde den absolutt her. Dette var en storslått musikalsk opplevelse.

Og som en kommentator på operaens hjemmeside skrev – de hadde jo fått historien til å henge på greip. Det vil si – gitt den en ganske nåtidig fortolkning, og brukt samme grep som Ingmar Bergman og gjort Sarastro og Nattens Dronning til fraskilte og kranglende foreldre til Pamina.  Så kan man ende med at Papageno maner alle til fornuft, eller i alle fall til å gi hverandre en klem – det blir litt i overkant i våre dager å styrte noen ned i den evige natt? Eller som Papagena sa – kjærlighet er bra – hat og hevn er dårlig. Selv Monostatos, den ekle vorterompa,  fikk seg dame i denne versjonen , og så levde de lykkelig alle sine dager?

Dette var imponerende på alle måter. Jeg drister meg til å tro at Mozart ville likt denne. Det er kjent at Mozart ergret seg over folk som lo av alt i denne operaen, samtidig som han var svært glad i å tulle og tøyse litt selv – og snek seg inn og forvirret Schikaneder (den første Papageno) med å spille noe helt annet på klokkespillet enn det som stod i notene. Her lo vi av ganske mye, og oppdateringen fikk oss kanskje til og med til å le litt av oss selv? Men særlig Pamina formidlet den alvorlige siden av dramaet på en helt troverdig måte. All ære til henne, og hvordan hun klarte å stolpre rundt på de skoa og fortsatt synge vidunderlig er uforståelig for meg. Gode sko er i alle fall første bud for en skarve amatørkorsanger…

Det var Pamina og Papageno som bar denne forestillingen – og det er vel sånn det skal være? De har i alle fall absolutt mest å gjøre i denne operaen. Det forundrer meg ikke et øyeblikk at Mari Eriksmoen har hatt det operaen kaller en kometkarriere siden sin debut i 2010. FOR en stemme! Og for et skuespillertalent og for en fortolkning! At Bernt Ola har mye å fare med, visste jeg fra før – og her fikk han vist det fram. Lykke til! Heldig den operascene som kniper ham. Dette var vel debutrollen som var som skapt for ham – han har et komisk talent av de sjeldne, men jeg tviler ikke på at han kan gjøre en riktig ondsinnet Scarpia også når den tid kommer….

Sarastro var denne gang sunget av samme sanger som Ringsakeroperaen hadde engasjert (Jens Erik Aasbø) . Ganske forskjellige fortolkninger? Jeg må si at jeg likte gårsdagens absolutt best, selv om han i denne versjonen var gjort temmelig tannløs. Han synger flott, men er kanskje litt ung til bass å være? De får gjerne mer pondus med årene. Se opp for denne karen om ti år? Jeg synes likevel Aasbø gjorde det bedre enn han svensken som synger på TV-versjonen, men det er nå helt egen synsing.

Alt i alt håper jeg Den Norske Opera gir flere anledning til å se denne oppsetningen. Den egner seg ikke minst veldig godt for folk som ikke ellers går i operaen – og for barn. Dette er et skikkelig eventyr – og her er dette vektlagt i stor grad. Det var en del barn til stede i går, og de så ut til å kose seg 🙂

Til Praha igjen

for niende gang, og for tredje gang bare i år. Juleturen med Kjersti er blitt en tradisjon, fjerde gang vi gjør dette. I år er Åsne også med, enda koseligere. Vi ankom noe trøtte i trynet alle sammen, måtte tidlig opp for å rekke flyet, og ingen hadde kommet seg i seng i gudelig tid kvelden før. Flyet var deretter forsinket pga dårlig vær i Bergen, så Åsne og jeg ankom Praha en time etter skjema. Kjersti var tilsvarende forsinket med sitt bergensfly, så vi tilbrakte en kjedelig time på flyplassen, men alle kom trygt fram.
Deretter var det taxi til hotellet, og lunsj på Lokal. Vi hadde ikke større ambisjoner enn å flate ut på hotellet om ettermiddagen, men oppdaget jo plutselig – eller heldigvis – at operabillettene vi hadde bestilt var til første kvelden og ikke neste. Så etter endt siesta var det bare å trekke i finstasen og rusle over broen til Narodni Divadlo – hvor vi så Rusalka, som Kjersti og jeg også gjorde i fjor. Stadig like flott musikk, og Åsne tok heller ikke skrekken. I morgen skal vi se Flaggermusen på Statni Opera.
Fredagen var den første store shoppingdagen. Vi la i vei til fots, så Åsne skulle få se Karlsbroen og gamlebyen. På Rådhusplassen var det juletre, liv og røre og jazz.
Etter å ha anbragt jentene på Palladium, dro jeg til optikeren for å hente brillene mine. Er så langt strålende fornøyd. Har fått nye, progressive briller samt et par designsolbriller til under halvparten av hva mine forrige briller kostet meg hjemme – jeg har mao spart inn mer enn hele reisen og oppholdet.
Noen julegaver fikk vi kjøpt – flere må kjøpes på mandag – og en staselig lunsj ble spist på samme restaurant som Peter og jeg var i oktober. Husker ikke hva den heter, men den ligger i Municipal house og er staselig. Flott Art Nouveau-interiør, nydelig mat og eksellent service.

image

image

image

image

image

image

image

image

Mer om oldefar

Har hatt en interessant dag på byarkivet i Oslo i dag, i et forsøk på å finne ut noe mer om hvor det ble av min oldefar Karelius. Dødsdatoen var funnet i Oslo skifteretts protokoll – 30. mars 1917. Men han var ikke å finne i noen av de digitaliserte kirkebøkene på nettet.
Men på byarkivet har de protokoller. De har Oslo helseråds protokoll over registrerte dødsfall ordnet etter menigheter. Han fantes ikke i Grønlands menighet slik man skulle forvente, så det var ikke annet å gjøre enn å bla gjennom menighetene en for en – det var jo ikke så mye arbeid, siden jeg hadde nøyaktig dødsdato. Fant ham til slutt under Wexels menighet (et underbruk av Grønland). Dødsårsaken er oppgitt til anæmia perniciosa (se under). Dette var jo interessant. Min farmor hadde nemlig også det – en autoimmun sykdom som i noen tilfeller er arvelig. En grei sak å behandle i dag – i 1917 var det en dødsdom. Den første virksomme behandlingen (store doser rå leverekstrakt, yuk) ble oppdaget i 1920.
Den snille arkivdamen fant ut at han var stedt til hvile på Østre Gravlund, og jeg fant begravelsen der – 2. april klokken halv ett. Graven ligger i kvarter D3, linje 4 grav 11. Antagelig slettet. Det står at han døde på sykehus (men ikke hvilket – sykehus2 står det, så vidt jeg kan tyde det). Byarkivet har sykehusjournaler fra kommunale sykehus. De har en fredningstid på 100 år – denne er 98. Men som direkte etterkommer kan man søke om innsyn, så det kommer jeg til å gjøre, dette er jo interessant rent faglig – og det kan være mer å lære om både Karelius og familien ved å lese den.

Jeg fulgte familien litt videre, ved å bla i folketellingene. Den for 1923 ligger på nett. Da bor Karolina i Lakkegata 40 med begge sine barn, og datteren er gift med Julius Pedersen. Sønnen Olof Sverre har sin kone i Fredrikstad, men han må være i Kristiania fordi det ikke er arbeid å finne i Fredrikstad. Det kan ikke ha vært lett. Vi ser av neste folketelling (1925) at kona har kommet etter fra Fredrikstad med to sønner født henholdsvis 1922 og 1923. Og nå er både Olof Sverre og Julius Pedersen arbeidsledige, de eneste som har inntekter er Karolina og datteren Maria Ellevina Bergljot – som begge syr for armeens depot.
I 1928 er Olof Sverre i jobb igjen, og i 1929 er det bare mor Karolina og den nå separerte Maria Ellevina Bergliot som bor i leiligheten. Jeg bad også om å få se folketellingen for 1948, dette er like før Karolina dør. Da står hun oppført som pensjonist og det står at hun har vært syk mer enn tre måneder siste år. Og begge hennes sønnesønner har flyttet inn hos henne, begge har “sjauer” som yrke…Den ene er gift og har flyttet fra Gøteborg, den andre er ugift og har flyttet fra Lille Tøyen – og til farmor i Lakkegata. Det var vel farmor og tante som berga dem gjennom harde tider i tjueåra – godt å se at de tok seg av henne på hennes gamle dager.

Familien flyttet tilbake fra Fredrikstad 1/8 1915

image

 
I 1929 var bare mor og datter igjen
image

 
dødsårsaken til Karelius (min oldefar)ser vi her
image

Og her er enkefru Karoline med datter og svigersønn, sønn, svigerdatter og deres to sønner. Kun bestemor og tante har jobb. Det må ha vært stritt.
image
I 1948 er begge de to sønnesønnene midlertidig bosatt hos Karolina. Da vil jeg tro hun var hjelptrengende, hadde vært mye syk. Snille gutter. Hun eide jo ikke leiligheten, bodde til leie all sin dag, så det var neppe arven de var ute etter…
image

Da jeg kom hjem søkte jeg på DIS gravminner etter de to snille gutta. Og fikk meg en overraskelse…
-Arkivbilder-LowRes-HA-1999-05-05-0-0036

Min far har vært sånn bortimot nabo med et søskenbarn han ikke har ant noe om – og jeg har tremenninger jeg heller ikke har visst om før nå. Jaja, de færreste har oversikt over tremenningene sine, men dette synes jeg uansett var spennende og interessant.