Siste dag i Praha for denne gang…

Fikk vi med oss en liten smule mer shopping, og deretter Tosca på Statni Opera. , det var svært bra. Imponerende solister. Og klok av skade spiste vi rett i nærheten. Jeg brukte Tripadvisors funksjon for å anbefale restauranter i nærområdet, og vi spiste på Cestr. Dette er en litt oppgradert versjon av Lokal, som vi liker svært godt. Maten var god, betjeningen framifrå, men akustikken i lokalet var ikke bra. Det føltes bråkete å sitte her. Men vi fikk da mat. I motsetning til forrige operakveld.
Praha er en fantastisk by. Har du ikke vært her, har du gått glipp av noe.

Shopping og opera

 

Torsdag formiddag shoppa vi så det holdt, deretter var vi i operaen og så La Traviata. Det var fint…

image

Og heldigvis fikk vi oss litt mat i operaen, for etterpå ble det smått stell. Vær obs på at mange restauranter stenger såpass tidlig at det kan være vanskelig å få mat etter operaen. Vi endte denne kvelden opp med sein og kald pizza på rommet, som ikke var det vi hadde bestilt. Men bedre enn å sulte…

image

 

Fredagen derimot, hadde jeg overtalt englebarnet til å bli med på Segway-tur. Hun trodde nok hennes siste time var kommet….

10866851_10204846603580899_2095466550_n[1]

 
farvel-selfien?
image

 

Men det ble en kjempefin tur, med Marek som hyggelig guide.

image

 

Her bor statsministeren, men han var ikke hjemme, så vi ble ikke bedt på kaffe

 

image

image

image

image

image

image
The Lennon Wall
image
Etterpå var vi litt kalde og veldig sultne – og bevilget oss en tre retters lunsj..
image
Noe som ikke var til hinder for å spise luksusmiddag på Bellevue med utsikt til Prahaborgen seinere på kvelden. Vi klarte riktignok bare to retter. Men fikk både en lekker trøffelsak før hovedretten (lam til Kjersti, kalvefilet til meg (bildet)) og en liten sorbet før desserten, sånn i tillegg. Denne plassen anbefales. Ikke billig (dvs denne luksusmaten kostet omtrent det samme som en gjennomsnittlig norsk restaurantmiddag), men verd pengene. Og selv om det er “fint” er det slett ikke snobbete. Kelnerne er hyggelige, hjelpsomme og spøkefulle.
image

 

 

image

image

Shopping og koselig sammentreff

Vår første ordentlige dag i Praha ble denne gangen brukt til shopping og museumsbesøk. Vi besøkte granatmuseet, som har mange interessante opplysninger om disse edelsteinene som blir gravd fram i en gruve her Tsjekkia.. De finnes i flere former, og er tillagt forskjellige magiske egenskaper. De burde hatt en brosjyre eller til og med en bok med informasjon? En del fins på nettsiden deres, da. Litt lenger borte i gata lå Mucha-museet, som vi selvsagt også måtte få med oss. Veldig interessant, vi lærte masse om denne store, tsjekkiske kunstneren. Kjersti er nok mer kunstnerisk anlagt enn meg, men jeg syntes også det var mye interessant å se.20141217_130234 Lunsjen ble inntatt på “Soup in the City”. God ertesuppe. Bear beer kunne jeg styre meg for. Mer shopping…
20141217_163410
Og en siesta på rommet før kvelden ble tilbragt på Jazzbåten. 20141217_202301
20141217_210806

20141217_202333
Og på vei hjem

20141217_220616

Og kvelden før oppdaget vi at min svoger og svigerinne med to “barn” befant seg i Praha – og vi hadde en koselig familiemiddag

jpg”>wpid-20141216_213114.jpg

Til Praha for sjette gang…

Denne gangen på nytt hotell, imøtesett med en viss skepsis, da det kostet ganske mye mindre enn hotellene vi har bodd på før, og var NESTEN like sentralt (mao fint innenfor gangavstand til det meste). Så langt har det vært en svært så positiv opplevelse. Det virker ganske stort, flott oppusset (dette er også et gammelt hus). Rommet er fint, større enn vi har opplevd før – og jeg bad om å få et rolig rom mat bakgården. Det har vi fått, den inneholder en nydelig liten hage. Siden vi sov lite i natt begge to – og Kjersti lite natta før der også, har vi ikke store ambisjoner i dag. Vi rusla til vårt stamsted Lokal, spiste mat og drakk øl, og tar nå en siesta. Jeg prøver å samle tankene om litt fornuftig planlegging. Shopping, to operaer og kanskje jazzbåt eller en utflukt av noe slag. Men dette hotellet frister til å bestille en annen gang også.

image

image

image

image

image

image

image

Nok en koselig sopptur

Vi tok med oss Idefix, og var glad vi var to, siden han har vært litt under pari i det siste. Men nå koste han seg så det holdt. Det er slutt på båndtvang i marka, han fikk løpe som han ville, og det gjorde han. Ble nok litt sliten, men hadde det kjempestas 🙂 Og vi fant sopp sopp

 

Utrolig mye steinsopp i skogen i år. Mannfolket får stuing av steinsopp eller piggsopp til wienerschnitzelen jeg planlegger å servere ganske straks. Vi må jo øve oss til vi skal til Wien om ikke lenge 😀

Bryllupsdag

Nå er det riktignok allerede litt over midnatt, men det har vært en lang dag.  Siden det er søndag, er mannfolket ganske opptatt, og jeg hadde tenkt å luke. Det ble ikke noe av formedelst høljregn.

Detsto større grunn til å reise til Hamar og delta i innvielse av Ragnar Røgeberg-salen i Hamars nye kulturhus. Spesielt på bryllupsdagen var det god grunn til dette. Spesielt siden mannfolket allerede var involvert i arrangementet og opptatt hele dagen. Jeg bodde i Dublin i hele studietida – 1976-1982. Seks år. Da jeg dro derfra, var det slutt med kjæresten, jeg kjente ingen i Norge og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis trakk jeg et lavt nummer i turnusfordelingen og kunne velge et sykehus som lå i nærheten av familien i det minste. Jeg dro til Hamar. Og fikk et vikariat som student allerede høsten før jeg egentlig begynte i turnus. Der ble jeg innkvartert i en stusslig hybel, og når jeg en sjelden gang ikke jobba (tok på meg mest mulig…) satt jeg der og spilte Mozarts Requiem og syntes synd på meg selv. Da det var slutt på den cognacflasken  og den konfektesken jeg hadde kjøpt på taxfree på vei fra Dublin, og jeg kunne Requiem tilnærmet utenat, fant jeg ut at det var på tide å få seg et liv. Jeg meldte meg på dykkerkurs – noe jeg alltid hadde hatt lyst til (og kanskje det var noen kjekke karer der?), og i Dublin var jeg blitt shanghaiet inn i Dublins eldste oratoriekor – The Culwick Choral Society – og hatt stor glede av det. Så jeg ringte min gamle spillelærer Eirik Steinum, for å høre om det fantes noen kor på Hamar. Jada, svarte han. Det er to bra kor her. Collegium Vocale og Hamar Domkor. I løpet av den videre samtalen røpet han at sangerne i Domkoret pleide å gå på Stallgården og drikke øl eller kakao etter korøvelsene på torsdag. Aha! Jeg var jo mer ute etter sosialt liv enn noe annet.  Jeg ringte Ragnar Røgeberg og fikk beskjed om å møte neste torsdag til prøve. De sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis, og akkompagnatøren hadde åpenbart et våkent øye for nye unge damer i koret. Resten er historie, er det ikke sånn det sies? Det var i alle fall 29 år som ektefolk i dag.

Nå har de bygd nytt kulturhus på Hamar, og korsalen har fått navnet Ragnar Røgeberg. Det er vel fortjent – fred med hans minne. Han var pott og panne i Hamars kor- og orkesterliv i en mannsalder. Innvielsen ble en tributt til hans liv og virke, og det står det respekt av.

Men fyttigrisen for et stygt bygg? Hamar er vel uansett ingen arkitektonisk perle, her er det vel litt hummer og kanari. Men det som finnes av gammelt og bevaringsvedig i sentrum, er vel først og fremst basarhallene. Nå har de bygd en ny koloss av glass og betong på samme torget. Utvendig ser det direkte skummelt ut – mørke glassflater som stirrer ned på deg, hvem er det som skuler på deg bak der? Synes det ligner mest av alt på den gyselige greia som skjemte ut Rådhuspladsen i København, inntil de var kloke nok til å rive den for ikke lenge siden. Innvendig er det ikke stort bedre. Det ser ut som et industrianlegg med rå betongflater og synlige lufterør i metall. Ikke akkurat koselig? Og de rå betongflatene i golvet ser allerede slitte og stygge ut, til tross for at bygget ennå ikke er ferdig innviet. Gjetter på at renholderne gremmer seg, men ingen spør vel dem hva de synes. På vei opp til korsalen gikk jeg en VELDIG lang og helt unødvendig  bratt trapp. Jeg håper de har bra kapasitet i heisen og hjertestarter i bygget.  Dette er ikke for folk med dårlig kondis. Men også slike folk kan like sang og musikk?

Logistikken trenger antagelig også å jobbes litt med. Man bør ikke starte en klassisk konsert i foyeren samtidig som folk kommer ut fra en popkonsert og prater høylytt, og er totalt uinteresser i at folk forsøker å spille og synge et verk av Egil Hovland i samme rom? Hadde ikke vært vanskelig å forsøke å legge en halvtime mellom disse arrangementene – eller om det ikke gikk – si fra til de som forlot den andre  konserten at de burde være stille når de gikk ut?

 

hamarkulturhus

Nye benkeplater på kjøkkenet

 

 

 

Årets bursdagsgave fra min snille og generøse far, var nye kjøkkenbenker. Og hjelp til monteringen, som vi hadde avtalt å ta nå i helga.
Jeg tok sjansen på å røske ut den gamle kjøkkenvasken selv for et par dager siden – tenkte en mann på 84 skal slippe å kravle rundt inni kjøkkenbenken. Her kan man se hvorfor nye benker var ønskelige. Partiet bak kranene blir stadig vått og for dårlig tørket igjen, treet blir misfarget. Den ekle fargen på benken nærmest kamera er støv under mikrobølgeovnen som jeg ikke gadd å fjerne fra en benk som likevel skulle kastes.

image

 

Hadde nå valgt heldekkende oppvaskbenk, for å eliminere dette problemet. Synes det ble ganske stilig. Men før jeg kom så langt, stod ergrelsene i kø. Både nåværende og forrige benk er kjøpt fra IKEA, med nøyaktig samme tykkelse. Mao. avstanden fra blandebatteriet til koblingen inni benken burde være nøyaktig den samme. Riktignok er det en forsenking på noen millimeter på den nye oppvaskbenken – men når rørene viste seg å være ca 5 cm for lange når jeg prøvde å koble på, da skjønte jeg ingen ting – og gjør det fortsatt ikke. Og blandebatteriet var gammelt, med kobberrør og ikke armerte slanger slik det er nå. Så gode råd var bokstavelig talt dyre. Jeg stod opp før fuggern feis fredag morgen og kjøpte nytt blandebatteri. Det gjorde susen. Skjærebrettet, og spesielt dørslaget fra IKEA som passer oppi vasken er geniale.  Den lille forsenkingen oppe til høyre er til å helle ut skvetter som man må kvitte seg med samtidig som man vasker opp. Kjekt.

wpid-20140502_161838.jpg

Og så tok vi ut platetoppen… Her var det to umake benker som var skjøtt under toppen, ikke særlig stilig…

 

image

Ny benk 3 m 40 cm. Blytung. Mannfolket slepte den ut på terrassen

image

image

 

Og mossa skar hull. Med en stikksag er dette noe kjempepjukkel- sist gang gjorde jeg det selv. Så denne gangen foreslo jeg å betale for å få hullet ferdig årna, men den gang ei..

image

 

Det tok sin tid, men til slutt gikk da platetoppen nedi der…

image

 

Og med noe list og lempe, samt banning og sverting fikk vi benken på plass og vatra opp…

image

image

Platetoppen måtte jeg sette meg på for at den skulle kneppe seg på plass i klammene sine. Min fader synes det var et idiotisk konsept. Men det funker da…

Og så var turen kommet til den siste benken som skulle sitte over oppvaskmaskinen. Jeg var litt bekymret for om han kom seg ut fra det hullet der… med det gikk bra

image

 

 

Og resultatet er jeg veldig fornøyd med

image

image

Oljing av benkeplater. Trikset er vel å få dem til å trekke til seg så mye olje som mulig

image

image

image

Nå gjenstår bare litt rydding og støvsuging. Veldig fornøyd. Og i kveld er det vel så vi kan begynne å bruke benkene også.

Bursdagsmiddag

Hipp hurra for verdens beste mossa som ble 84 her forleden. I den anledning samlet vi 10 personer rundt middagsbordet og koste oss med hummersuppe – nå mer etter brødrene Prices enn Julias metode. Jeg startet med mirepoix som ble frest forsiktig i gryta til mørt, men ikke brunt. Hummerskallene i panna fikk varma seg ordentlig og deretter flambert seg med konjakk. Før de kom opp i grønnsakgryta, kokte ut pannen og tilsatte hvitvin og fiskebuljong. Koste seg en halvtimes tid, silte, tilsatte fløte og smakte til med krydder. Den var litt stusslig på fargen, så jeg “juksa” litt med gurkemeie og paprika. Ble ganske godt da. Hummerkjøttet i til slutt, varmes bare så vidt, og en ekstra skvett konjakk skader heller ikke.

Deretter var det Julias Coq au Vin. Jeg aner ikke kjønnet på de økologiske kyllingene jeg kjøpte, men jeg antar det er flest hanekyllinger som slaktes uansett? Hønene skal jo brukes til å produsere flere. Og jeg tror ikke kjønnet har noe å si for smaken. Her fulgte jeg Julias oppskrift til punkt og prikke, og det smakte ikke ille.

image

image

image

image

 

image

Desserten har jeg ingen bilder av, enda den var best. Bringerbæris, bringebærsorbet og friske bringebær. Yum.
Bringebærisen lagde jeg etter oppskrift i heftet som fulgte med maskina (på vaniljeis), tilsatte bare en del frosne bringebær (most med stavmikser).
Bringebærsorbet: 500 g frosne bringebær, 2 stivpiskede eggehviter 1 1/2 dl sukkerlake, 1 1/2 dl bringebærlikør.
Nam.

Årets nyttårsbetraktning.

 

 

Da var også 2013 gått over i historien.

Hva skjedde i år? Kanskje først og fremst at vår yngste datter flyttet hjemmefra. Empty nest syndrome? Vi gjør jo vårt beste for å skjemme bort Idefix, men det er blitt litt rart her, det må man si. Etter så mange år med liv og røre…

Kjerstidrartilbergen

 

Heldigvis hadde vi alle fire hjemme til julemiddag og noen hektiske juledager – og ikke minst verdens aller søteste:

jonasoganna

jonasogannajonasoganna

 

Ellers brukte jeg mye tid i årets første måneder til å grave i slekta, og hadde mange interessante stunder med det, både foran pc’n og i diverse arkiver. Prosjektet pågår fortsatt, om enn noe sporadisk.

I februar hadde jeg min første opplevelse som innvalgt lagrettemedlem/meddommer, men led den tort å bli stemt ut første dag. Det er jeg egentlig glad for, det var en usedvanlig fæl sak, hvor tiltalte i stor utstrekning hadde sørget for bevisene selv ved å filme de forferdelige overgrepene. Glad jeg slapp å se de filmene.

I april tilbragte mannfolket og jeg en uke i Bratislava. Bruk arkivfunksjonen i bloggen om du vil lese reisebrevene. Bratislava er en særdeles sjarmerende by ved Donau, med masse historie å se og oppleve. En tur hit kan anbefales på det sterkeste, også om du tenker at du egentlig vil gå på opera i Wien og spise gulasj i Budapest – begge disse byene er godt innenfor dagsturdistanse, og prisnivået og sjarmen i Bratislava banker begge disse mondene storbyene ned i støvlene etter mine begreper. Vi bodde på Marroll’s Boutique Hotel, en plass som troner på en særdeles velfortjent førsteplass på Tripadvisor, og makan til hotell tror jeg ikke jeg har bodd på.

I mai blogga jeg lite, i juni gjorde jeg noen spede forsøk på å minne meg selv om at dette egentlig er en hageblogg.

I juli blogga jeg bare mat….

Og det fortsatte jeg med i august, da jeg skaffet meg Airfryer – og visstnok inspirerte flere andre til å gjøre det samme…

I september reiste jeg på en ukes ferie i Tyrkia, med mine to yngste døtre.  Det var en deilig tur – vi slappet av så det holdt. Jeg drar gjerne tilbake til Tyrkia, både i håp om å få se litt mer av landets kultur og historie, og har heller ikke noe i mot å besøke det fantastiske hotellet igjen, jeg var særdeles imponert over Turquoise Hotel Resort & Spa. Valgnatta fikk vi med oss på WiFi

I oktober tok matblogginga helt av, jeg blogga ALLE middager den måneden. Hensikten var å inspirere meg selv og andre til å planlegge innkjøp og bruk av rester, slik at minst mulig mat blir kastet, samtidig som kostholdet bør være rimelig variert. Dette kan være en utfordring for små husholdninger bestående av 1-2 mennesker, men i våre dager har vi jo fryser.

Men turen til Vikingskipet på brukt- og antikkmessen var usedvanlig utbytterik i år…

Da året gikk mot slutten, var det selvsagt juleforberedelser som gjaldt.   Kjersti og jeg hadde, i år som i fjor, en flott tur til Praha hvor vi gjorde unna en god del juleshopping. Fikk i tillegg med oss to operaer og en jazzkonsert. Vi kom ikke hjem før 19. desember, så sylte og lefse er kjøpevarer i heimen i år, selv om det er enkelt å lage selv.

Likevel tror jeg dette året har stått i matbloggingens tegn? Årets siste hendelse i så måte, er julegaven fra min kjære far.  Disse har like god kapasistet og nøyaktighet som de langt dyrere du får kjøpt i Norge, og denne kom trygt fra USA i god tid før jul. Så langt har jeg brukt den til å koke egg, lage biff og en torskemiddag. Det siste var så langt det mest vellykkede, men skal definitivt tilberede mer kjøtt på denne måten.

Julegaven fra mine snille døtre har jeg også satt stor pris på og allerede brukt flittig.

Alt i alt må jeg bare si at vi har hatt et velsignet år. Alle i min nærmeste familie er friske og har ikke opplevd store katastrofer i år.  Måtte dette vedvare i 2014. Vi lever i en privilegert avkrok av verden, og bør passe på å ikke glemme det.

Og så var det sannelig slutt…

Vi var treige til å komme oss ut av sengene i dag, selv jeg gikk glipp av frokosten…
Men vi fikk en pannekake med egg og diverse tilbehør i naborestauranten, kalte det brunsj og la trøstig i veg for å finne en notebutikk hvor Kjersti hadde planlagt å kjøpe en julegave til sin far. Nå skal jeg ikke røpe om hun fant noe, men hun var noe betenkt over pengebruken til noter til seg selv der vi satt på LOKAL etter endt ransaking av notebutikken.
Jeg fant noen noter med tanke på Cantarelle også 🙂 (og var i grunnen veldig fornøyd). Og som noen kommenterte på Facebook- det er da mye bedre å bruke penger på noter enn på unoter. Noter er en investering 🙂

image

Ellers ble det litt småshopping av de siste julegavene, før en strekk på hotellet, gulasjmiddag på en restaurant i nærheten

image

og til slutt Rusalka – på Narodni Divadlo. Dette er en fantastisk opera – jeg har sett den for et par år siden. Bortimot samme oppsetning tror jeg, men den tålte absolutt et gjensyn. Kjersti var kanskje litt forutinntatt av Disney, men vi var nok enige om at både musikken og de sanglige prestasjonene her var førsteklasses. Dvoraks musikk er vidunderlig, og denne operaen burde framføres langt mer også utenfor Tsjekkia. Det er vel bare Rusalkas sang til månen som er særlig kjent sånn internasjonalt. Den lider kanskje samme skjebne som Carl Nielsens Mascarade – skrevet på et språk få forstår. Men vi hadde da ingen problemer med tekstemaskinen på operaen i kveld – tekstet på engelsk og tsjekkisk, det kan være vanskelig nok også for innfødte å oppfatte all teksten i opera. Så nå til dags, når de fleste operascener har mulighet for å tekste på flere språk, burde dette ikke være noe problem. Det er kanskje et større problem for de fleste operasangere å synge på tsjekkisk eller dansk? Det fins jo oversettere også. Selv om det meste gjør seg best i originalversjon, er musikken tross alt det viktigste her.

image