Nok en svensketur

Knipleforeningen i Norge holdt knipletreff på Eda i helgen. De nyfrelste kniplere Solveig og Hilde var ikke vonde å be, og kombinerte med en helgetur over grensa. Vi leide denne hyggelige hytta:

20170923_14014120978343.jpg Som ligger et godt stykke utenfor folkeskikken, men hadde alle bekvemmeligheter (unntatt internett). Her koste vi oss med cava og kniplinger

20170922_2043091530594129.jpg 20170922_204240650482616.jpg

Og gikk en sopptur i nærområdet. For et mangfold av sopp! Vi fant kantarell, traktkantarell, blå ridderhatt, steinsopp, champignon, piggsopp, stor parasollsopp og ganske mye annet som fikk stå i fred.

20170923_160626854266026.jpg 20170923_161344272050738.jpg

Så det ble en nydelig middag med sopp og Solveigs elgkarbonader. Det har sine fordeler å dra på tur med en kvalifisert kokk 🙂

Søndagen var det knipletreff, kjempekoselig

20170924_145141.jpg

Sjette og sjuende feriedag – Dresden

Dresden er et av de stedene som gjør et så overveldende inntrykk, og er så myteomspunnet, at det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne å blogge i. En svært gammel kulturby, sentrum for musikk og kunst i hundrevis av år, obligatorisk stoppested på overklassens dannelsesreiser på atten- og nittenhundretallet. I mer moderne tid mer kjent for bombingen under annen verdenskrig, før byen forsvant bak jernteppet fram til murens fall og gjenforeningen på slutten av forrige årtusen.

Særlig bombingen i februar 1945 er omdiskutert og brukt i politisk propaganda fra alle hold. Den er fordømt som ren terrorbombing og hevn, “krigen var jo slutt likevel”. Den var jo ikke det. Vi vet nå at krigen sluttet i mai samme år, men det er ikke sikkert den hadde tatt slutt så fort dersom de allierte hadde satt seg med hendene i fanget og ventet på at Hitler skulle gi opp. Hensikten med bomberaidet var å hjelpe russernes framrykking ved å ødelegge infrastruktur og industri, for å hindre tyskerne i å sende forsterkninger til østfronten. Om de britiske soldatene som bombet selve sentrum 13. februar – eller deres ledere – også tenkte på hevn for terrorbombingen av britiske byer noen år før, vet ikke jeg. Det er ikke utenkelig. Det er i alle fall ingen tvil om at det førte til tap av mange sivile liv på en særdeles grusom måte, og tap av mange historiske bygninger i en by som var regnet blant verdens vakreste. Hevn er uansett ikke bra, two wrongs does not make one right. Engelsk Wikipedia har en god og balansert artikkel om saken.

Byen har reist – og reiser seg fortsatt fra asken. Semperoper ble gjenoppbygd under kommunistene, og ble gjenåpnet 13. februar 1985, på dagen førti år etter at den ble bombet sønder og sammen. Kun det ytre skallet stod igjen. Vi fikk en interessant guidet tur gjennom operaen før vi skulle på symfonikonsert på vår 6. feriedag. Igjen på tysk, men denne guiden snakket tydelig og ikke fortere enn at jeg fikk med meg 90 prosent av det han sa. Blant annet at Semperoper allerede var gjenoppbygd en gang. Den brant ned i 1869. Da var arkitekten, Gottfried Semper, drevet i eksil fordi han hadde deltatt i oppstanden i 1849. Sønnen ble satt til å gjøre jobben, og dronningen (dette var dronningens teater), ansatte en egen kureer som red i skytteltrafikk mellom far i Sveits og sønn i Dresden. Takket være dette eksilet, eksisterer det 3000 brev, med nitid beskrivelse av gjenoppbyggingen. Og de befant seg i Sveits. En uvurderlig kilde for gjenoppbyggingen som ble gjort etter annen verdenskrig. En annen interessant ting er at i dette usannsynlig vakre huset er det lite som er det det ser ut som. Klok av skade, ble eikeveggene som omkranset eikedørene med innfelte glasspartier erstattet med gips – malt slik at det ser til forveksling ut som eik. Selve dørene er fortsatt eik. Marmorsøylene i vestibylene er blanke og skinnende, perfekte i fargen. Men ikke av marmor. De er også utført i gips, med forskjellige intrikate teknikker for innlegg av steinpartikler og overflatebehandling, slik at det ser ut som grønn marmor. Dette var ikke for å spare penger, som guiden fortalte. Det gikk med så mange arbeidstimer av kvalifiserte kunsthåndverkere, at det ville være billigere å bestille ekte marmor. Men da ville jo ikke søylene bli like og perfekte. Her ser vi guiden vår, og til høyre noen av de grønne “marmorsøylene”. Neste bilde en detalj av en teatermaske på en stolpe.

Vi hørte årets første symfonikonsert med Dresden Staatskapelle. En fantastisk pianokonsert av Beethoven, deretter en Brucknersymfoni som jeg ikke skjønte bæret av – men orkesteret spilte flott. Og jeg er i alle fall veldig fornøyd med å ha karra til meg de to siste billettene til denne helt utsolgte konserten. Jeg kjøpte dem i april(!), og ble høylig forbauset da jeg gikk inn på nettsiden og så det var to hele billetter igjen. Jeg trykte på “kjøp” fortere enn svint, og da jeg var ferdig stod det ganske riktig “ausverkauft” på nettsiden. Fine plasser på 6. rad i parkett også. Deretter spiste vi nok en gang på Sophienkeller, de har god mat, ligger lagelig til og er en særpreget restaurant med hyggelig personale.

Neste dag var vi på orgelandakt i Frauenkirche. Denne ble også ødelagt under bombeangrepet. 300 mennesker hadde gjemt seg i krypten, kirken hadde ord på seg for å være umulig å ødelegge. Den ble nemlig også angrepet under sjuårskrigen. Jeg har glemt av hvem, men da han så kanonkulene prelle av på den runde kuppelen, sa han til sin kommandant: La det feite hodet stå – og kirken forble uskadd. Det samme skjedde under bombingen – bombene traff den runde kuppelen og endret kurs. Selve bombingen ødela ikke kirken, men den forårsaket en ildstorm i sentrum av byen, som gjorde at alle vinduene sprakk, temperaturen inne i kirken steg til 1000 grader, og sandstein – som kirken er bygd av – tåler opptil 600, før den blir porøs og smuldrer opp. Kirken sank i grus 15. februar 1945, to dager etter bombingen. Hvordan det gikk med stakkarne som gjemte seg i krypten orker jeg nesten ikke tenke på.

Kommunistene syntes nok det var viktigere å bygge opp igjen sitt prestisjetunge operahus og opprettholde sitt verdensberømte Staatskapelle enn å bygge opp igjen en kirke. (selv om Kreutzkirche ble gjenoppbygd på femtitallet). Frauenkirche lot de ligge, som et krigsminnesmerke og et symbol på vestmaktenes – og særlig britenes – grusomhet.
Tukten var streng i de dager. Mannfolket forteller meg at en gang Berlinfilharmonien og Staatskapelle Dresden begge var på turne i New York, ville berlinerne invitere sine kolleger og landsmenn på en hyggelig sammenkomst. Dette ble høflig avslått som noe som ikke kunne la seg gjøre.

Etter at Semperoper ble gjenoppbygd, oppstod et økende press for å også gjenoppbygge Frauenkriche. Foretagendet skjøt fart etter murens fall, og en lokal gruppe entusiaster ledet av trompeteren Ludwig Güttler samlet bred, internasjonal støtte. Den gjenoppbygde kirken stod ferdig i all sin prakt og ble innviet i 2005. Jeg kan huske at jeg leste en nokså nedlatende avisartikkel den gangen. Det gikk ut på at alle årene med kommunisme hadde vel fått folk til å slutte å gå i kirken og endelig innse at religion er opium for folket. Så man kunne spørre seg om vitsen ved å bruke så mye penger på å bygge opp igjen en kirke. Men den kunne vel alltids brukes til konserter.

Jeg tror ikke det er noen fare. Det var fullt hus på orgelandakt i går. Det var en meget sterk opplevelse. Først ringte fredsklokken, som de har døpt den største kirkeklokken, og all prat forstummet. Orgelmusikk, skriftlesning, bønn om fred og forsoning en salme, og mer orgelmusikk. Det gjorde inntrykk. Særlig i disse flyktningetider, og særlig etter at vi fra vinduene i Semperoper dagen før så et demonstrasjonstog av nynazister passere. Med slagord mot innvandrere og flyktninger. Noen av dem med det vi trodde var norske flagg (selv om de så litt gusjne ut) Men en tysker vi pratet med forklarte at dette var flagget til en eller annen tysk, usæl rasistorganisasjon. Jeg fikk ikke med meg hva den het – men kan de uten videre misbruke nasjonalflagget vårt på denne måten? Erna – du må protestere.

Men nå mister jeg tråden. Etter andakten fikk vi en kort innføring i kirkens historie og symbolikken i kirkerommet. Særdeles interessant – få med deg dette om du reiser til Dresden. Kirken har syv innganger – her kan du komme fra øst og fra vest, fra syd og fra nord – alle dørene er like. På alteret står et naglekors. Dette er fra Coventry Cathedral. Den ble ødelagt av tyske bomber i 1940. Denne er ikke gjenoppbygd – der har man valgt å bygge en moderne katedral i tilknytning til ruinene, som er beholdt som et minne. Noen av naglene i taket ble brukt til å danne et symbolsk kors, som siden er spredd rundt til ca 200 “forsoningssteder” over hele verden – deriblant Dresden og ruinkirken i Berlin. Ved den ene utgangen står også det korset som i sin tid stod øverst på spiret i den gamle kirken. Det ble funnet i ruinene da man startet en arkeologisk utgravning av disse i 1993. Det var forvridd og svidd – men ikke ødelagt. Det forgylte korset som kroner spiret i dag – en tro kopi av det gamle – er en gave fra det britiske folk til innvielsen. 80 % av skulpturene og materialet til alterpartiet ble også funnet i ruinene i såpass god stand at de kunne restaureres.

Veldig dårlig bilde. Det sentrale motiv er Jesus i Getsemane, disiplene som sover i bakgrunnen og Judas og yppersteprestene som toger inn enda lenger bak.

og her er Luther på sin sokkel foran kirken.

Etter andakten ruslet vi en tur over til den andre siden av elven. Her møtte vi et selsomt syn.

Denne rytterstatuen (av Ferdinand August, som konverterte til katolisismen for å bli konge i Polen, noe som ikke var så populært):

vokter over en plass som kunne minne om den flotte plassen i Bratislava, hvor operaen ligger øverst – men her så det sånn ut:

Verneverdig kommunistisk arkitektur? I alle fall en del av byens historie og et ganske talende bilde.

Ellers er det jo store deler av byen som ser ut som dette:

Vi fikk kjøpt nye sko på den lille rundturen – mannfolket trengte sko, jeg fant et par perfekte Gabor-sko til 49 EUR, hallo, sånt kan man ikke gå fra uansett om man trenger sko eller ei…

Og spiste lunsj Am Thur

I anledning kantarellsesongen kunne man få stekte kantareller med eggerøre, med kalkunfilet eller med schnitzel. Det var godt.

Vi rakk en siesta før det nok en gang var tid for å benke seg i Semperoper. Denne gangen oppe på en hylle, og vi overvar Figaros bryllup. Mine forventninger var skyhøye, det er aldri lurt. I starten syntes jeg orkesteret overdøvet sangerne til de grader, men det kom seg etter hvert. Kan hende det hadde noe å gjøre med vår plassering rett over orkestergraven, kan tenke meg at lydbildet blir annerledes i parkett. Men det ble som sagt bedre etterhvert – flotte, og svært jevne sangprestasjoner av et ganske ungt ensemble.

Scenografien hadde jeg mindre sans for. Hva som var tanken bak denne produksjonen forstår jeg ikke helt. Sangerne var utkledd dels som karnevalsfigurer, dels i tilnærmet tidsriktige kostymer og til slutt i pysjamas. Figaros bryllup kan framstilles som en ren forviklingskomedie, eller man kan forsøke å betone det som var budskapet i sin tid – en harselas med adel og privilegier som var såvidt risikabel at boken den er tuftet på ble forbudt. Eller man kan gjøre noe som ingen begriper – som her.

Nå har vi en rolig morgen før vi tar toget til Praha. Vi diskuterte om vi skulle ta en avstikker til Wittenberg og hilse på Luther og Melanchton, men det får bli neste gang. Det viste seg å bli logistisk komplisert. Så Praha – here we come.

Takk for turen!

Koselig ettermiddagstur i soppskogen. Og jamen var vi heldige. Vi fant:

Kantarell:

Dette er en av de aller sikreste soppene å plukke. Kjennes på fargen og rillene som løper nedover stilken. Vanskelig å forveksle med noe annet, og har ingen farlige dobbeltgjengere. Veldig god matsopp!

Piggsopp:

Både den rødgule:

og den hvite:

Disse er også regnet blant de sikre soppene. Piggene er umiskjennelige, og de kan ikke forveksles med noe farlig. Alle lyse piggsopper er spiselige og gode. Vi så også granskjellpigg:

Den er ikke god, men ikke farlig. Men ikke noe man forveksler med de andre piggsoppene?

Fåresopp så vi også:

Den er hvitlig, med porer under. Fast i kjøttet. Blir gul ved oppvarming. Jeg er ikke så glad i den, kan brukes til blandingssopp. Lett å kjenne igjen.

Vi fant også en steinsopp – dessverre markspist:

Dette er den klassiske steinsoppen, den vi fant var en rødbrun type. De er like gode. Steinsoppen kjennes ved lyst rørlag under hatten, blir grønt med tiden. Tjukk stilk med lyst nettingmønster på stilken, særlig øverst. Ved overskjæring blir den lilla-aktig under hattehuden. Kan forveksles med gallerørsopp:

Denne er ikke farlig, bare vond. Her er årenettet på stilken grovere og mørkt. Rørene blir rosaaktige med tiden, ikke grønne.

 

Også fant vi traktkantareller:

Disse kan variere ganske mye i fargen og fasongen, men det sikre kjennetegnet er rillene som går et stykke ned over stilken. Det er egentlig ikke mulig å forveksle disse med noe annet heller – men grunnen til at man må se seg for er at disse gjerne vokser i store klynger og gjerne i selskap med en av våre aller farligste sopper: spiss giftslørsopp. Naboskapet kan være tett:

Det er ikke vanskelig å se at dette er to forskjellige typer sopp, man må bare passe på å se etter. Giftslørsoppen har skiver, ikke riller – og de går ikke ned på stilken. Stilken er også annerledes.

 

Nok en koselig sopptur

Vi tok med oss Idefix, og var glad vi var to, siden han har vært litt under pari i det siste. Men nå koste han seg så det holdt. Det er slutt på båndtvang i marka, han fikk løpe som han ville, og det gjorde han. Ble nok litt sliten, men hadde det kjempestas 🙂 Og vi fant sopp sopp

 

Utrolig mye steinsopp i skogen i år. Mannfolket får stuing av steinsopp eller piggsopp til wienerschnitzelen jeg planlegger å servere ganske straks. Vi må jo øve oss til vi skal til Wien om ikke lenge 😀

Lite soppeblogging i år

image

Så langt har ikke soppsesongen vært så mye å skryte av. Har riktignok funnet en del kantarell, men funnet lite piggsopp i år, ingen steinsopp, ingen svarte trompetsopper, og bare få traktkantareller. Det er riktignok tidlig for dem. Selv fåresopp er det lite av. Men man får ta det som det kommer. Heldigvis har jeg store mengder tørket traktkantarell å tære på 🙂

Godsaker – hva gjør vi med dem?

Som mannfolket sa på sopptur i dag – det er jo bare å forsyne seg helt gratis i denne delikatessebutikken 🙂
Og det er det jo. Her er dagens kurv:
image

Det er lurt å ha med kniv og børste i skogen. Fjern mest mulig bøss og rusk på stedet. Ta ikke med markspist sopp, og forsøk å skjære eller knipe av soppen. Da unngår du for det første en del bøss, og du skader ikke røttene, eller mycelet til soppen. Det er jo kjekt å finne noe sopp neste år også. Dersom du plukker sopp du er usikker på, og vil ta med til soppkontrollen, en ekspert du kjenner eller hjem for nærmere studier – ta med papirposer eller bærkurv. Legg ikke ukjent sopp sammen med sopp du har tenkt å spise. Du risikerer at hele kurven vrakes når du kommer på soppkontrollen – dersom det påvises hvit eller grønn fluesopp, eller en av de aller mest giftige slørsoppene oppi der.
Nå skal det sies at jeg synda mot det selv i dag. Jeg la denne i kurven:
image
Til tross for at jeg var bare nesten sikker på at det er en riddermusserong. Men jeg visste med sikkerhet at det ikke var verken slørsopp eller fluesopp.
Etter studier i soppboka, er jeg helt sikker på at det ER en riddermusserong. Men skal jeg spise den? De lærde strides. For noen år siden var det noen franske jenter som ble dårlige av denne – med rhabdomyolyse – og den ene døde faktisk. Det viste seg visstnok i ettertid at de hadde spist KUN riddermusserong og fint lite annet over flere dager. Det skulle visst være en slankekur? Dette høres jo så sinnssvakt ut at jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Og juryen er fortsatt ute når det gjelder denne. Selv om den har vært angitt som god matsopp i soppbøker over flere tiår. En soppkjenner på forumet til sopp og nyttevekstforeningen mente at dersom denne soppen skulle anses for giftig på dette grunnlaget – burde ALL sopp frarådes. Man ville antagelig få samme virkning av de fleste sopper som anses for spiselige, mente han.
Sopp er tilbehør – det er ikke ment som eneste matemne. Og det er ingen tvil om at sopp er ganske tungt fordøyelig og må tilberedes grundig. Rå sopp er ikke å anbefale. Selv sjampinjong anbefales ikke rå i salater. Skrubben er tatt ut av listen over sikre sopper fordi noen mennesker blir syke av skrubb som ikke er varmebehandlet i minst 20 minutter. Noen morkler er gått fra “god matsopp” til “giftig” fordi det er påvist at man ikke fjerner alle giftstoffene, selv ved varmebehandling. Jeg har aldri spist morkler, men har spist massevis av rødskrubb i mitt liv og aldri blitt syk.

Kurven min i dag inneholder svart trompetsopp, rød piggsopp, traktkantarell og noen få vanlige kantareller.
Det aller enkleste å gjøre med soppen er å fryse den. Rens soppen – ikke vask!- skjær i små biter og varm forsiktig i stekepannen til den slipper kraften. Putt i pose og frys med kraft og det hele. Bruk ikke fett. Det kan du evt. gjøre når du skal tilberede den.
Tynne sopper som traktkantarell og trompetsopp kan med fordel tørkes. Det gjøres enkelt på et varmt badegolv, i varmluftsovn på 40 grader med døra på gløtt, eller i sopptørke hvis du er skikkelig proff…
Litt mer kjøttfulle sopper som vanlig kantarell og steinsopp kan tørkes ved å deles i biter, tres på en tråd og henges på et tørt og luftig sted. Sies det – jeg har ikke forsøkt. Tørka en steinsopp i varmluftsovnen – det gikk helt fint.

Hva kan man lage av soppen?

Tørket sopp – trompetsopp eller traktkantarell – kan ganske enkelt knuses og tilsettes saus for ekstra god smak.
Når man kommer sulten hjem fra sopptur, kan mange sopper ganske enkelt sprøstekes i smør. Strø på litt salt og pepper, og du har et nydelig soppsmørbrød. Evt kan man stue dem med litt rømme, eller man kan tilsette litt løk, hvitløk eller bacon. Husk at soppen trenger minst 10 minutters varmebehandling. Det går som regel greit. Varm forsiktig først – det kommer mye vann ut av soppen så bløtt som det har vært i sommer. Varm forsiktig. Når det meste er fordampet, tilsett smør og skru opp varmen bittelitt. Men pass på, svidd sopp er ikke godt.

Man kan lage aldeles nydelige supper.
Traktkantarellsuppen har jeg blogga mangfoldige ganger. Den er helt nydelig. Dersom den skal serveres til folk som ikke liker sopp – bruk stavmikseren og kjør den glatt. Jeg bruker denne oppskriften til både traktkantarell og svart trompetsopp.

Kulajda er også en aldeles nydelig suppe. Jeg bruker oppskriften til denne tsjekkiske bloggeren, med noen modifikasjoner. Jeg bruker stavmikseren på potetene, og enten porsjerte eller kokte egg. Jeg synes også det skal være små kantareller i denne suppen.

En annen favoritt er pasta med piggsopp og kantarell:

Kok pasta.
Små baconbiter brunes.
Stek piggsopp og/eller kantarell fint gyldne.
Tilsett et par spiseskjeer cottage cheese og et par spiseskjeer rømme eller creme fraiche.
Salt, pepper og parmesan. Nammenamm!

Også P-kyllingen, da – som jeg fant opp helt selv her om dagen. Sånn så min tallerken ut:

image

Kyllingfilet brunes lett i pannen.
Piggsopp i små terninger stekes gyldenbrune.
I en ildfast form la jeg et lag med couscous.
Kyllingfileter oppå der.
Så et lag med piggsopp
En skive parmaskinke på hver filet.
Rikelig med parmesanflak.
Litt matfløte over couscousen.
20 min i ovnen på 180 grader – det var VELDIG godt.
Serveres med litt salat, tomat, agurk eller det man har.

 

Også har jeg glemt denne. Prøver nedlagt sopp i olje for første gang i år. Kommer tilbake med smaksprøver…

Piggsopp i dag

image

Fant en kurv full med piggsopper, både gulrøde og hvite.

image

Og så lurer jeg på om dette er en melsopp? Den skulle jeg gjerne lært meg. Når skal jeg lære å ta med poser ut i skogen til å legge tvilsomme sopper i? Skulle gjerne tatt denne med hjem for nærmere studier.