Vi kom oss da ut av senga i dag også, om enn ikke så tidlig som planlagt. Vi fikk kjøpt nye sko til Kjersti på veien til Camden Town Underground. Utenfor Madame Tussaud’s var det en gudsjammerlig kø, men annet er vel ikke å vente i august… Men vi kom da inn etterhvert. Inne var det også kø, vi fikk ikke tatt så mange bilder – det var jo så altfor mange andre der som gjerne ville knipse reisefølget sitt ved siden av dronningen, prins William, Hitler eller David Beckham – eller alle sammen.
Men det er jo en imponerende utstilling. Kjersti var fascinert og skal begynne å jobbe der… Vel gjennom utstillingen – og butikken – fant vi en pub tvers over gaten, og spiste en riktig god lunsj. Mens vi var der, brøt det ut en fotballkamp på storskjerm, med masse høylytte fans, men det er vel også som det skal være på engelse puber. Vi følte oss imidlertid litt utafor – ante jo verken hvem som spilte eller hva som foregikk. Heldigvis satt vi på bordet nærmest skjermen – lite egnet for å se på, så vi tok da i hvertfall ikke opp plassen for noen som hadde gleda seg til å følge med.
Deretter stod Tower of London for tur. Der har jeg vært før – for lenge siden – men det var en minst like interessant opplevelse denne gangen. The Beefeaters har jo imponerende stemme- og lungekapasitet, og forklaringen fikk vi nå – dette er pensjonert befal fra The Royal Army . De er vel vant med å brøle til folk. Og han kunne kunsten å underholde og fortelle så man så det levende for seg, både svik, kjærlighet og henrettelser. Vi avsluttet i kapellet som brukes til kirke for The Beefeaters – som bor inne i Tower – og hvor de ligger begravet som ikke er fulgt til graven av slekt og venner, men som likevel var av en viss notabilitet – kongelige og adelige som er henrettet i The Tower.
Kronjuvelene orket vi ikke stå i kø for, skal man se dem, er det nok ikke lurt å komme i august.
Deretter klarte jeg å overtale Kjersti til å bli med på Evensong i Westminster Abbey. Hun fikk jo se – og høre – Big Ben på kjøpet. Og det er en fantastisk kirke.
Evensong ble sunget av et besøkende, amerikansk kor for anledningen. De gjorte en hederlig, om enn ikke strålende, innsats. De kom seg etter som de ble varme i trøya – innledningsnummeret var muligens litt preget av stundens alvor. Det er vel ikke hver dag de synger i Westminster Abbey.
Og nå orka vi ikke mer – slapper av på hotellrommet. Vi tar vel en tur ut litt seinere for å få oss litt mat og glane på livet her lokalt. Som jeg har sagt flere ganger – Camden er en livlig bydel, og antall Gothere er stort. De er jo litt av et syn der de går med sine merkelige frisyrer og antrekk. Lost souls er jo mindre synlige sånn i det utvendige…
Bilder kommer etterhvert – jeg hadde ikke ladet mobilen i går, og skjønte ikke hvor fort batteriet går unna på en sånn fancy mobil som man bruker til alt annet enn å ringe med. Heldigvis hadde jeg med kamera også. Men kortleseren på laptopen er gåen, så det får bli om noen dager.
