Jentenes kjære “bæppæpp” forlot oss i dag tidlig, etter å ha vært syk i lengre tid. Han hadde det ikke godt på slutten, så det var nok godt at han fikk slippe nå, men han vil bli dypt savnet.

Bestemor og bestefar har vært et fast punkt i jentenes liv fra første stund. En av de historiene han likte godt å fortelle, var hvordan han og min mor satt på bakrommet på butikken hun drev på den tiden, og ventet på det første barnebarnet. Det tok sin tid, og antall kaffekanner de tømte var ikke få. Begge hadde et visst anlegg for bekymring for sine nærmeste, så de fant nok hverandre over kaffekoppene den dagen. Men det gikk jo bra til slutt.

Det har alltid vært åpent hus og trygge fang for alle barnebarna hos bestemor og bestefar – de har utvilsomt en stor del av æren for at det later til å bli folk av alle ungene våre. Han rakk også å glede seg over to oldebarn.

Inntil sykdommen rammet var han også en meget sprek og vital mann som elsket å drive med praktisk arbeid både inne og ute. Det er ikke rent få prosjekter her han har bidratt mye til. Det er ikke mange år siden han og min far skiftet taket i stua her, og fnøs av at jeg forsøkte å minne dem på at de var gamle karer og kanskje burde ta det litt med ro – det var skrekkelig varmt. Taket ble fint.

Bikkja Bertil hadde også en trofast venn og turkamerat i bestefar. På de siste turene var de nok litt dårlige til beins begge to.

Vi kommer til å savne en enestående far, svigerfar og bestefar. Fred med hans gode minne.