Bil


Her er bilen, da. Hyundai i30 stasjonsvogn, dieselutgave. Med masse fancy ditt og datt som jeg ikke har oppdaget eller testet ut ennå, men det kommer vel. Har så langt kjørt den fra bilbutikken, til min kjære far (og bildet er tatt på parkeringsplassen utafor hos han..), til Plantasjen hvor jeg kjøpte frø til tomat, flittiglise og fioler – selv jeg kommer til å så litt snart.
Og deretter hjem i snødrev og dårlig føre. Er veldig fornøyd så langt, bilen er behagelig å kjøre, nokså lik Matrixen i så måte, egentlig. Tok med meg bruksanvisningen inn, og har lest om navigasjon og ryggesensor og gudvethva, får se om jeg skjønner noe av det etterhvert. GPS’en min forsvant i dragsuget etter kollisjonen, så jeg får teste ut det som følger med bilen før jeg vurderer å kjøpe nytt. Det ser noget mer primitivt ut enn min kjære TomTom, men vi får nå se om det er brukendes.
Det ble en lang dag for en forslått stakkar, så jeg orka bare en halv korøvelse.
Men det går framover.
Koser meg med noter, DVD og CD- innspillinger fra London.

Britisk kjøkken

… er bedre enn sitt rykte. Britisk publunch er verd å prøve. Jeg har nå spist “Chicken, leek and pancetta pie”, “Steak and ale pie” og “Shepherds pie” til lunsj siste tre dager. Førstnevnte var best – men Shepherd’s pie er jo en klassiker som jeg av og til lager selv også, og selv mine kresne barn liker den. Ellers får man jo mat fra alle verdenshjørner i London. Vi spiste indisk mat første kvelden, lørdag – når vi skulle på konsert – ble det ikke tid til ordentlig middag, vi spiste bare noe småtteri på en pub utenfor konsertsalen. Det var ikke noe å skrive hjem om og nokså dyrt.
Men jeg synes nok britene har fått et ufortjent rykte som dårlige kokker. Men det var kanskje før Nigella og James og Gordon Ramsay?