Musikk for påske – Johannespasjonen

Dette var noe av det første jeg sang i kor noen gang – det var en skjellsettende opplevelse. Her er et russisk ensemble som har lagt ut en hel framføring på youtube. Spesielt imponerende tatt i betraktning korets og orkesterets unge alder.
Jeg tror jeg lar det bli årets påskeføljetong her på bloggen.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=oBJ3cQ5uyE4]
Særlig orkesteret imponerer meg – de suger deg inn fra første tone, ikke sant?

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=tInLJ28qNOM]
Evangelisten og bassen som synger Jesus sine partier er også meget bra…

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Y8_4wHIVTEQ]
Altsolisten kan jeg derimot styre meg for. Hun høres uengasjert ut, og løfter ikke blikket fra notene ett sekund. Men HØR på de ungdommene som spiller obo (og andre blåsere). Om du blir lei av dama, spol gjerne fram til ca midten og hør heller på sopranarien: “Ich folge dir gleichfalls” – en av de flotteste sopranarier som finnes. Sopranen synger bedre, selv om hun også glaner iherdig i notene.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=5-gRdxreUJk]
Avslutter dagens innlegg med denne vakre koralen. Fortsettelse følger!

Helg i musikkens tegn.

Så var endelig helga kommet – og vi har luftet Stabat Mater av Giovanni Gualberto Brunetti. Et verk som har støvet ned i biblioteket i Zurich i nesten 300 år. Bortsett fra håndskrevne noter på nevnte plass, finnes det så vidt meg bekjent en eneste innspilling, som er gjort av et sveitsisk ensemble.
Med hjelp av to koselige karer med mer peiling på musikk enn meg, har jeg bidratt litt til musikkhistorien de siste månedene, med å gjøre verket tilgjengelig for sangere og musikere i dag. Notesatsen er kopiert fra de håndskrevne gåsefjærmanuskriptene (mikrofilmkopier), til digital notesats i Finale. Et arbeid som krever nøyaktighet og konsentrasjon – i alle fall for meg som ikke er musiker av fag. Altnøkler og soprannøkler brukes ikke i dag, i alle fall ikke av sangere, så her må transponeres – ned en ters, eller opp en septim. Fort gjort å gå i surr.
Og så har vi øvd masse – det var vanskeligere enn i alle fall jeg trodde. Musikken var litt annerledes skrevet på den tida, Brunetti holder seg med massevis av løse fortegn som gjør at det kan være litt vanskelig å følge logikken i musikken av og til.
Men det var jo faktisk på konserten at vi alle fikk høre verket i sin helhet, med strykere, solister og alt. Mulig jeg er litt forutinntatt, men det var en opplevelse. Det ble litt ekstra spennende med noe sykdom i koret – og vi tåler ikke mye av det siden vi er så få. Men det gikk bra. Vi hadde en god følelse selv, og publikums og avisenes respons er god. Har postet link til to anmeldelser på cantarelle.wordpress.com.
Søndag gjentar vi samme konserten i Lillehammer, forhåpentligvis med alle sangere friske og på plass, og forhåpentlig også med minst like mange tilhørere som i RIngsaker. Her var konserten godt besøkt, og forhåpentlig gir både den gode anmeldelsen i GD og det dårlige påskeværet folk lyst til å gå på konsert.
Etter fredagens konsert var det tradisjonen tro en samling her i huset. Det er alltid fint å kunne sette seg ned og prate litt med de som har vært med på det samme – og man blir både sulten og tørst av å synge (og sikkert spille også…). Det er greit å holde selskap når gjestene har med maten, her har vi alltid gjort det sånn at alle som har mulighet tar med seg litt mat – og i år var det et spesielt bugnende bord. MASSE deilig mat. Og mye av den ble igjen på mitt kjølerom, så her er det ikke laget noe mat i dag, nei…

Irland igjen

i dag er det St. Patricks’ day – Irlands nasjonaldag. En av mine døtre er født denne dagen (gratulerer!!) , men siden vi valgte å kalle henne Åsne, lot vi være å gi henne Patricia som mellomnavn. Hun har valgt det selv på facebook, men det er jo en annen- og kanskje midlertidig historie.
Irene imponerte meg i den tiden jeg bodde der, med sin respekt for kultur og tradisjon. Man måtte ha spesiell lisens for å synge på puben, men hadde man det, så ble enhver “singing session” avsluttet med nasjonalsangen. Det samme gjaldt enhver kinoforestilling, opera eller teaterstykke. Og de har jo en flott nasjonalsang:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=4pHO7GW0MKE]

Men Irland er jo et komplisert spørsmål- selv om de heldigvis har sluttet å skyte og bombe hverandre de siste åra. Og det er bare de siste åra – husk at tiden går fort. I den tida jeg bodde i Dublin trodde alle at jeg risikerte å bli skutt når som helst, selv om de fleste bombeattentatene fant sted i Belfast og London.
Irenes andre nasjonalsang – som jeg var med og sang på puben mer enn en gang er denne:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=snDrwc39rhY]
og de fulgte gjerne opp med denne her – som jeg også har sunget mer enn en gang. En av mine irske medstudenter spurte meg: hvordan ville dere ha likt det om Tyskland hadde beholdt ett av fylkene deres når de trakk seg ut i 1945. Jeg antar vi ikke hadde likt det noe særlig.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=iYH5h-5Dz40]

Slutter av denne dagen

med en irsk hymne fra 700-tallet. Denne versjonen synges av et ungdomskor i Belfast, med vakre bilder av katedralen. Cantarelle har nettopp fått en tilegnet versjon av denne nydelige salmen – som vi ser fram til å synge.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=PkK3P6stwyU]

Den står også i vår salmebok, med en vakker oversettelse til nynorsk:
Salme

1 Deg å få skode er sæla å nå,

Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå;

ver du for tanken min dyraste skatt,

ljoset som strålar ved dag og ved natt!

2 Ver du min visdom, mi sanning og trøyst,

tal du det levande ord med di røyst!

Far, lat meg vere barn her hjå deg.

Kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!

3 Ver du i striden mitt skjold og mitt sverd;

ver du det merket som syner mitt verd,

livd for mi sjel, den tryggaste vakt;

lyft meg mot himlen, du makt i mi makt!

4 Rikdom og ære som menneske gjev,

er ikkje meir enn den morknande vev.

Du er min arv som varer til sist,

himmelske konge, det veit eg for visst.

5 Konge i æva, å lat du meg då

sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber

til eg får skode din herlegdom der.

Amen.

Ukens søndagsmiddag

trenger jeg ikke blogge, for det har Alt godt gjort allerede. Det skal vel sies at jeg hoppa over laksen. Svinefileten ble vidunderlig, salaten var også spennende, men avkommet syntes vinaigretten var for sterk. Er litt enig i det, så jeg skal prøve å lage en egen vri på den om jeg lager det igjen (og det gjør jeg nok, for det var godt).
Til dessert (!) lagde jeg nøttekake etter denne oppskriften. Men jeg lagde ikke gul krem. På onsdag var det en student som skulle slutte på sykehjemmet hvor jeg er tilsynslege, som hadde med seg nøttekake med sjokoladekrem. Det var så godt at jeg også toppet kaken med vispet krem tilsatt kakao og vaniljesukker. Hakket/reven sjokolade på toppen. Nam! Måtte passe på mens det var de to ikke allergiske døtrene som var til stede. De mente begge at jeg måtte ha slått meg i hodet eller noe (og det har jeg jo…). Lurer på om det betyr at de synes det er for lenge mellom kakebaksten her i huset?
Den oppskriften på nøttekake skal jeg i alle fall ta vare på. Den ble litt mer “kake” enn “kransekake/makron” i konsistensen, men likevel med en tydelig nøttesmak. Vil sikkert egne seg godt til å toppes med mine nedlagte kirsebær pluss krem eller vaniljekrem også. Og kanskje litt likør i ekstra fint selskap…

Lærerik og slitsom uke går mot slutten

Forrige helg var jeg på kurs om barnesykdommer. Ikke så mye nytt (det skal vel noe til etter snart tredve år i praksis), men nyttige oppfriskninger av både det ene og det andre, og hyggelig å treffe så mange kolleger.
Ellers har mine praksiskolleger vært på kurs denne uka, så jeg har drevet praksisen alene. Det medfører lange lister hver dag, masse å gjøre og en del forholdsvis ukjente pasienter. Men folk er snille og bærer over med ekstra ventetid – når de får vite grunnen til dette. I tillegg noen mer eller mindre evigvarende dataproblemer, men vi har i det minste fått på plass elektronisk rekvirering av blodprøver denne uka. Så får vi håpe at svarene også kommer etterhvert, hihi.
I morgen skal jeg på praksisbesøk til en kollega – dette er også en del av etterutdanningen – så det skal bli spennende. Da trenger jeg ikke gjøre noe, bare observere og forhåpentlig komme med noen kommentarer og innspill.
I helga har jeg fri. Det skal bli godt…
Ellers kan jeg jo rose noen av mine sykehuskolleger – jeg ringte noen av dem i løpet av dagen. En av bivirkningene fra kurset forrige helg var jo utvilsomt erkjennelsen av at også barneleger bekrefter at barn er vanskelige. Særlig de minste som ikke kan si noe om hva som feiler dem og hvor de har vondt. (Må minnes Richard Gordon (som jeg leste i studietida) som skrev at pediatri er for de leger som egentlig burde vært veterinærer. Pasientene er ute av stand til å fortelle deg hva som plager dem, og ofte prøver de å bite deg…) Og ikke minst – det går fort fra “nesten frisk” til desperat dårlig. Så det er vel det aller viktigste å formidle til alle foreldre: det er lov å ta kontakt igjen hvis ungen blir verre, selv om det så greit ut da de var hos doktoren i går. Og det er som regel lutter velvilje å spore hvis man tar kontakt med barneavdelingen for råd og hjelp.
Nedskjæringer og innsparinger legger jo ellers et visst press på sykehusleger om å skrive ut pasienter eller sørge for at de behandles i primærhelsetjenesten, noe som gir seg utslag i en kritisk holdning noen ganger når vi ringer og ønsker å legge inn pasienter.
Jeg ble derfor en smule forundret da jeg ringte et av mine primærsykehus i dag, og vedkommende som svarte sa noe i retning av “Neimen, så hyggelig at du ringer”. Hehe. En hyggelig tone har aldri skadet noen, og jeg håper pasienten får god hjelp i morgen, vi ble jo godt enige om hva problemet var og hva som måtte gjøres. 🙂

Caneton a l'orange

Julias and med appelsin. Aldri laget det før

Dette var sannelig aldeles nydelig, ja. Som de fleste oppskriftene i den franske kokeboka til Julia, så er det ikke akkurat snakk om kjapp og lettvinn mat.
Anda skal bare steke i ovnen med litt krydder og appelsinskall inni – men i mens må man jo ordne alt tilbehøret. Fikk bruk for julienne-jernet mitt, appelsinskallet skulle julienniseres og kokes for seg. Noe inni anda sammen med krydder og diverse – resten settes til side til seinere bruk.
Innmaten i anda brunes og kokes kraft på.
Rødvinseddik og sukker karamelliseres, tilsettes kraften gradvis. Smakes til med div. krydder. Det skulle være madeira også, men det droppa jeg. Appelsinlikør til siste finish hadde jeg derimot investert i – (skal lage Charlotte Malakoff seinere – et annet av Julias glansnumre). Anda serveres dandert med appelsinskiver og litt saus over. Tilbehøret skal være så anonymt som mulig for ikke å ta fokuset vekk fra de spennende smakene i denne kombinasjonen av kjøtt og saus. Jeg serverte stekte poteter, det funka helt ok. Greit å ha noe å helle den gode sausen over.
Det var faktisk verd all jobben 🙂