Vårlige bekymringer…

Har så smått begynt å klippe rosene på de luneste stedene i hagen. De fleste av dem har store, fine knopper, og nå melder meteorologene at det er slutt på vinteren. Vi får håpe de har rett. Jeg feller ingen dødsdom over noen rose på dette stadiet uansett – og de fleste ser ut til å ha overlevd en ganske hard vinter. Vi hadde tross alt ganske godt snødekke mesteparten av tida, men det har vært noen veldig kalde perioder. Noen roser er brune over der snødekket har vært, men regner med at de kommer seg fint når de har mange friske knopper lenger ned. Selv de fleste av mine tertefine stilkroser later til å ha overlevd. Noen få ser temmelig døde ut, men de får stå et par uker til. Min største rosebekymring så langt er min yndling Souvenir du Dr. Jamain – ved inngangen. Den viser ikke antydning til knopper ennå. Litt usikker på hvor tidlig den har vist knopper tidligere – den står nå tross alt i skyggen. Så jeg krysser fingrene, lever i håpet osv.  Og skulle det verste skje, står den på lista til Hesleberg Gartneri.

Et annet sikkert vårtegn er sykkelen. Det er nå levelig å sykle på jobb, men dekkene mine har vært nokså halvflate. Den stedlige sykkelbutikk har i alle år vært så sympatiske at de har hatt et trykkluftuttak utenfor inngangen – bare å pumpe opp. Men nå har de revet den delen av butikken og bygger nytt. Så jeg så meg nødsaget til å kjøpe en sykkelpumpe. I min ungdom var dette en nokså enkel innretning, nå hadde de for søren minst 15 forskjellige utgaver. Siden jeg ikke er noen avansert syklist og har en nokså standard DBS damesykkel, kjøpte jeg den billigste. Med uttak for to forskjellige ventiler. Men fikk jeg noe luft i dekkene? Nix. Så i dag klaget jeg min nød til min gamle skolekamerat Tore, og lurte på om han hadde en sykkelpumpe som virker. Som en god kjøpmann var han jo bekymret for å ha solgt dårlige varer, og bad meg ta den med tilbake. Jeg viste han hvilken jeg hadde kjøpt – og han viste meg hvordan den virker. Den har en liten hendel som må vippes over for å feste den til ventilen. Jeg trodde den var for å feste pumpen til sykkelen…. hrrrmpf. IQ-sperre? hehehe. Jaja, nå har jeg i alle fall luft i dekkene.

Helsebyråkrati, sukk…

Onsdag er min dag som tilsynslege på den lokale rehabiliteringsavdelingen.  Dit kommer i all hovedsak eldre folk som skal forsøke å komme seg på fote, og aller helst hjem igjen, etter diverse sykdommer, sykehusopphold og påkjenninger. Mange av dem har svært dårlig ernæringstilstand. Det kan være mange årsaker til det – langvarig sykehusopphold i seg selv, med masse medisiner, inaktivitet og dårlig allmenntistand – det fører naturligvis til dårlig matlyst og manglende ork til å få i seg mat. Og rekk opp hånden den som tror at personalet på sykehus nå til dags har tid til å sitte tre kvarter for å få lirket i en gammel stakkar en skikkelig middag. Det kan være andre årsaker, for eksempel sykdommer i fordøyelsessystemet, store skader med mange sår, langtkommen KOLS, som ofte gir dårlig matlyst og sterk avmagring. Andre årsaker – som er mindre vanlige på en rehabiliteringsavdeling, er kreft og AIDS.

Når pasientene så er overflyttet til oss, begynner jobben med møysommelig trening. Personalet på rehaben er også svært flinke til å hjelpe folk til å få i seg mat – og forstår absolutt viktigheten av det. Skal man trene og komme seg, må man ha mat – det sier seg selv. Men noen ganger er det rett og slett ikke nok. Noen kan være i så dårlig ernæringstilstand når de kommer, at de rett og slett ikke orker å trene. Andre kan ha svelgvansker på grunn av slag eller andre nevrologiske lidelser, som gjør måltidene til et slit i seg selv, og når de endelig har klart å få i seg et ordentlig måltid, er de helt utslitt og orker ikke trene, eller har ikke tid – fordi det tar halvannen time å få i seg frokosten.

Det finnes hjelp. Det finnes et svært stort utvalg av ernæringstilskudd som mange har glede og nytte av. Ekstra proteiner, ekstra kalorier, ekstra vitaminer, mineraler og næring i de fleste former og fasonger. Dette er en svært god hjelp for mange, og neppe forferdelig dyre ting, i alle fall ikke i sammenligning med halvannen time av en hjelpepleiers tid. Mange har behov for dette også når de kommer hjem. Men tilsynslegen har ikke lov til å skrive ut slikt til folk . Ikke fastlegen heller. Det må en spesialist gjøre. Spesialist i allmennmedisin holder ikke.  Men hold dere fast – dersom pasienten lider av kreft eller aids, er det ikke noe problem. Da kan en hvilken som helst lege skrive dette ut. Problemet er jo bare at er det noen pasienter som I ALLE FALL tas hånd om av spesialister, så er det folk med kreft og AIDS. Slagpasienter og kolspasienter, derimot – de venter jo lenge og vel på å få komme til spesialist for nødvendige undersøkelser, og så skal spesialistene pålegges dette sinnssvake byråkratiet i tillegg??? Hvor er vettet? Det er jo fastleger og tilsynsleger som tar seg av disse folka.  Det er neppe noen som “misbruker” ernæringstilskudd eller bruker det i utrengsmål i det hele tatt.  Hva ville du selv valgt? Denne: eller denne: ?
Og frykter man likevel at folk heller i seg ernæringstilskudd med vaniljesmak for trygdens regning sånn bare for moro skyld, skulle det ikke være vanskelig å fastsette svært håndfaste kriterier i form av dokumentert vekttap, blodprøver, spirometriprøver eller måling av BMI.  Skulle tro det var obligatorisk med litt hjemmelekse før sånne forskrifter fastsettes?

Og bare sånn i tilfelle noen helsebyråkrater leser dette, det som i realiteten  skjer i slike tilfeller (og andre tilfeller av like stupid regelverk) er følgende:  fastlegen ser problemet, banner litt i sitt stille sinn, og har følgende valgmuligheter: 1. Gir opp, pasienten får ikke den behandlingen h*n trenger. 2. Skriver en henvisning til relevant spesialist og skisserer problemet. Denne blir lagt nederst i bunken fordi problemet ikke er presserende, og pasienten venter år og dag og blir dårligere i mellomtiden, og får behov for flere og dyrere helsetjenester. 3. Fastlegen kjenner en spesialist i relevant fagfelt, ringer vedkommende, skisserer problemet og spesialisten sier “det høres jo helt greit ut” og forskrivningen er godkjent. Mao, det er fastlegens vurdering som gjelder – bare at fastlegen har kastet bort en times tid på å spore opp den travle spesialisten, og spesialisten har også svart på en helt unødig telefon. Smart? Yepp… sånn er det i alle fall.

Haget litt i dag og…

Har heldigvis sluppet unna ekkel snø som mange andre har blogga om i dag. Det skal ikke snø i mai – det er jo helt feil. Jeg har brukt masse penger på hage i dag. Først en bestilling til Hageglede – siden de hadde 50 % på alt, så kjøpte jeg selvsagt dobbelt så mye… Og så har jeg gjort en innsats for plenen. Den er full av mose etter fjorårets motbydelige regnsommer. Så jeg har vanna med MoseGTI som jeg håper hjelper. Deretter har jeg gjødsla hele plenen med fullgjødsel. KJøpte meg en gjødselspreder på Europris. Det tror jeg var en grei investering – og en sekk med fullgjødsel på Strand. Trilla over alle de delene av plenen som jeg synes bør se ut som plen. Noen steder gjør det jo ikke noe med mose. For eksempel bak huset – der har jeg tenkt at “skogsstien” jeg har anlagt skal få være mest mulig i fred. Så jeg lar lauvet ligge og mosen være i fred. Samme med “enga”. Der er det ikke så mye mose heller, men naboene rister sikkert på hodet over at jeg ikke har rakt. Mer rakk jeg ikke før det var styremøte i koret og påfølgende øvelse. Nå skal vi snart til korfestivalen i Stettin – det gleder vi oss til!

2 May, 2010 09:35

Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon

En nydelig dag! Er ute og koser meg glugg. Forsøker å ikke la det gå inn på meg at jeg neppe kommer til å rekke over alt i år heller. Raker det grøvste. Der hvor jeg har “eng” har jeg bestemt meg for å la det meste ligge, dette partiet skal jo være mest mulig naturlig, har jeg tenkt. Så får naboene heller tenke at jeg er lat. Skar av en diger grein på den ene sibirlønnen. Den var allerede halvknekt og lå utover, det så ikke pent ut. Men jeg burde gjort det før, den blør. Håper det går bra, jeg er glad i de sibirlønnene, særlig om høsten når de slår til med hagens sprekeste høstfarger. Lerken nede ved veien er også hogd og ryddet bort, da håper jeg rosene som står der blir desto finere. Når jeg bare blir så noenlunde ferdig med rakingen, så tenker jeg det er på tide å begynne å klippe roser så smått. Får ta de herdigste først. Det er særlig noen pimpiniller som begynner å bli skikkelig krattete og antagelig har godt av litt opprensking. Men de stikker jo forferdelig, da.  Det meste ser ut til å ha overlevd, selv om det er en del frostskader på mange av rosene er det få som ser helt døde ut. Er liiiittt spent på doktoren min, han ser nokså brun ut. Men jeg krysser fingrene… Er den død, da gråter jeg. (og kjøper ny på flekken)

Ellers gleder jeg meg over de søte små som priser våren i bedene mine rundt om, et lite knippe av dem ser du over. Lerkesporene kommer trofast opp og frør seg i villen sky utover plenen og alle steder. Men det gjør ingenting – de er jo kjempesøte. Den jeg har tatt bilde av hadde jo en ekstra flott rødfarge, så den skal jeg grave opp og flytte over i et bed, eller kommer jo grasklipperen til å ta kål på den. Ha en fortsatt god og hagegal dag alle dere som har like flott vær som meg!