Vårblomster

Endelig et litt hagerelatert innlegg herfra også. NOen vårblomster i hagen – før jeg i morgen setter kursen for Amsterdam, så det blir ikke noe haging på meg i helga. Forhåpentlig fjerner mannfolket noen hauger med brask og sånn – som jeg allerede har raket sammen.

image

Dette er Elines blåveis – den hvite utgaven. Ærlig og redelig stjålet fra kirkegården, (tjuveriet kan du lese om her og her ) og nå er den graven slettet, så denne hadde vært kompost om ikke jeg hadde berget den.

image

Plenugras – lerkespore. Mosen er jeg mindre begeistret for

image

Fylt snøklokke….

image

Gul krokus

image

Haquetia epipactis

image

En av de mest brukte fotovinklene i min hage —- ikke mye å skryte av foreløpig nei…

image

Lekker, fylt blåveis – importert fra Lillehammer 🙂 Takk til Nan Bentzen Skille 🙂

image

Marsklosterklokke

image

Bursdagsgave fra svigermor 🙂

image

Lekker julerose med røde kanter

image

blå lerkespore – dårlig bilde

image

Rød julerose

image

Og her er rødveisen til Inger Karin!!! Jeg var sikker på at den var død i fjor, men det er den ikke – hurra! At jeg har bestilt en ny som står til avhenting på Raufoss er bare en bonus 🙂

image

Gryta foran inngangen er frodig

image

Mer plenugras

image

ditto

image

ditto

image

 

Og her er den rosa utgaven av Elines blåveis. Ikke fullt så frodig som den hvite, men den kommer seg nok 🙂

Sei med sprø topping

Til avveksling fra terrorister fortsetter jeg å blogge hverdagsmiddager. For jeg holder stand med nyttårsforsettet ( *stolt*) I dag hadde jeg tenkt å ta opp en pakke sei fra raidet mitt i frysedisken da det var 40 % på alle findusvarer, men så hadde de begynt med fersk fisk på RIMI…. Så jeg kjøpte en pakke fersk sei og fant denne oppskriften. Det ble veldig godt! Anbefales på det varmeste. Man får brukt opp tørt brød og osteskorper også. Serverte med røstipotet som jeg også bakte i ovnen. mmmmm

image

image

Terroristen som kom inn fra gutterommet

 

Dette blir nok et litt forvirret innlegg – men kanskje det kan klarne tankene litt å sette ord på noe av det som surrer rundt i hodet om dagen. Og som vi må slite med i ni uker til.

Det har vært godt med noen dagers pause fra uhyrlighetene som rulles opp i Oslo Tinghus i all sin gru. Men om det er aldri så ille, så kommer jeg nok til å ha VG sitt direktestudio liggende på skrivebordet til uka også. Mange kommentatorer klager over at ikke rettssaken overføres på TV med lyd og bilde, men det tror jeg faktisk er bra. Terroristen får nok av en talerstol som han gjør.

Men det må han få. Vi må gjennom dette alle sammen, for å kunne ha noe håp om å legge det bak oss.

Terroristen framstår som en gåte. Hvordan ER det mulig å bli sånn som dette? Men hva er det egentlig som forundrer oss? At det er mulig å være så brutal og kynisk? Det burde ikke forundre noen – det skjer jo hver dag, over hele kloden, og er vel egentlig en forutsetning for all krigføring. Hvis man ser på “fienden” som et likeverdig menneske, sier det seg selv at man ikke kan gå ut og drepe dem? Men det gjøres jo hver dag. Dessverre. Posten til Tjomlid anbefales.
Og Ikke bare det, de som ikke er direkte involvert, stiller seg opp for å glane på. Du har sett det du også, ikke sant? Er det slosskamp eller ulykker på gang, er det gjerne så mange skuelystne at det er vanskelig for politi og hjelpemannskaper å gjøre jobben sin. 

Forsvarerne i tingretten gjør jobben sin med å forsøke å vise at terroristen er mest mulig normal – forteller om venner og sosialt liv – og at han gråt i kameratens begravelse. Vi har jo sett ham gråte i retten også. Jeg minnes et sitat fra en bok jeg leste for en mannsalder siden “Det er ingen som kan bli så tåredryppende sentimental som en istapp”. (Tror det er Sigurd Hoel, enten Møte ved milepelen eller Fjorten dager før frostnettene – noen som kan opplyse meg?)

For empati er mannen blottet for, det er det i alle fall ingen tvil om. Det i seg selv er ingen grunn for å mene at han er utilregnelig – for førti år siden ville vi kalt ham psykopat, ferdig med det. Tidsskrift for den norske legeforening har en interessant artikkelserie om psykiatri og tilregnelighet, særlig Rosenquist og Syse anbefales.

Mulig jeg er en misantrop, men jeg tror faktisk at virkelig empati er en ganske sjelden egenskap. Alle de som står og glor når det skjer vold eller ulykker? Hadde de hatt empati, hadde de vel heller forsøkt å hjelpe til? Og et streif rundt på nettet kan jo gjøre en virkelig deprimert. Det er utrolig hva folk klarer å klemme ut av seg. Og ikke bare anonymt i kommentarspaltene.  Eskil Pedersen har fått en del kritikk for å være den første som stakk fra Utøya. Fra sin trygge sofakrok presterer folk å skrive sånt som dette og mange lignende og enda verre saker. La AUF selv ordne opp i dette? De kan velge en annen leder hvis de vil – det er jo nettopp det som er demokrati? Jeg synes Pedersen gjorde en svært god jobb i dagene etter 22. juli. Det er kommet fram at han var ett av terroristens fremste mål, og dersom de overlevende AUF’erne hadde sett ham bli halshogd i tillegg til sine andre traumer hadde det neppe gagnet noen, så den rådgiveren som hadde åndsnærværelse til å begripe dette i et kritisk øyeblikk bør jo få skryt for det. At de som dro med fergen ikke kom tilbake og reddet flere, er noe de må leve med og vi andre skal være forsiktige med å kritisere. Vi vet nå at fergen var pansret og at det bare var en gjerningsmann. Det visste de ikke da.

Jeg vil tro det var en del som sa lignende ting om kongen og regjeringen i 1940. Og det som skjedde da burde kanskje regjeringen ha sett komme i langt større grad? Men vi vet fra historien at kongens taler fra London ble et svært viktig samlingspunkt. Hadde Kong Haakon blitt i Oslo, hadde tyskerne neppe latt ham slippe like lettvint som danskekongen – på bakgrunn av hans uttalte motstand. Historien om flukten er nå blant våre nasjonale legender, og ingen kritiserer lenger.

Kohlberg har skrevet interessante ting om moralsk utvikling.   Men det er jo et tankekors at terroristen (og de fleste terrorister?) havner ganske høyt på denne skalaen. De begår jo sine horrible gjerninger med bakgrunn i en abstrakt ide om hva som er rett og galt. Men hvilke ideer… (lånt fra rasistmuseet:)

Det finnes mange sinte menn. Noen av dem er begeistret for terroristen. Marie Simonsen skrev også noen vettuge ord om fortapte menn. Hva kan og bør samfunnet gjøre for å forhindre at folk utvikler slike tanker? Er det i det hele tatt mulig?

Jeg unner i alle fall terroristen å ha fått Inga Bejer Engh på nakken. Rettssaken går forbilledlig proft for seg, og vi får i alle fall være takknemlige for at den ekle terroristen valgte en grepa forsvarer. Dette gir tillit til at uansett hva konklusjonen blir så har prosessen vært riktig og grundig.

Og så synes jeg vi kan bli litt mindre selvgode alle sammen. Hvis man leser hva The Guardian faktisk skrev , så var det en ganske balansert omtale av sider ved rettssaken som er forskjellige fra slik de gjør det i Storbritannia.

Vi har gitt det internasjonale vokabularet ordet Quisling. Og vi må heretter alle leve med at verdens mest berømte nordmann heter Anders Behring Breivik. Det er ikke noe å være stolt av.

 

 

Vi tar til oss alt skryt ;-)

<>

 

 

Sakset fra dagens HA:

 

 

RUNE HOLME Priser amatørene, men mener Hedmark får lite hjelp til å bedrive profesjonell virksomhet.

KULTURVÅREN: årets travleste sesong

Amatører drar lasset

Fra denne helga og fram til festivalsesongen begynner, er det utrolig tett mellom kulturarrangementene i Hamar-regionen.

Geir Vestad

TANGEN SKOLEKORPS: Forbereder seg på showkonsert på Tangen samfunnshus i helgen.

HAMAR
For nå skal alle som har øvd og trent hele sesongen i løpet av noen få helger vise alt de kan, enten det gjelder korps, kor eller teatergrupper. Tettere program av lokale utøvere kan det ikke være mange regioner som kan vise maken til.
Her er bare noen av arrangementene de neste par ukene:
• Hamar Amatørteater har première på «Trollmannen fra Oz».
• Brumunddal Brass har showkonserten «Drømmedame».
• Sangere fra Hedmark og Oppland framfører sanger av Simon & Garfunkel.
• Nes Musikkforening har konsert med dansemusikk på Tingnes.
• Damenes Aften og EDTChoir har konsert i Hamar domkirke.
• Ilseng sangforening framfører Tor Karseths syngespill «Fredsbrus og erterlåg».
Og dette er bare et bitte lite utvalg av det som skjer.
Nå er det riktig nok også flere store profesjonelle arrangement, som Teater Innlandets «Mens vi ventar på Godot» og Musikk i Hedmarks «Titanic»-konsert. Men det er likevel amatørarrangementene som dominerer.
gløder
– Det er amatørkulturen – i ordets beste forstand – som er det som tydeligst spirer og gror i Hedmark. Men samtidig får Hedmark lite hjelp til å bedrive profesjonell virksomhet.
Det sier Rune Holme, som nå er flyttet hjem igjen til Hedmarken etter i mange år å ha ledet flere kulturinstitusjoner i Trondheim. Nå er han ansatt som kulturrådgiver på Hamar bispedømmekontor.
– Det er kjempestor aktivitet og stort engasjement blant alle som driver på amatørnivå. Hos mange er det en glød som en slett ikke alltid gjenfinner hos profesjonelle. I så måte er det som skjer i Hamar-regionen helt fantastisk.
– Men Hedmark har ennå ikke kommet dit at de kan by på muligheten for et livsgrunnlag for så mange profesjonelle. For å klare å leve som profesjonell utøver i Hedmark, må du gjerne gjøre noe annet i tillegg.
INTERNASJONAL KLASSE
Til gjengjeld har også Hamar-regionen profesjonelle utøvere av høy klasse, understreker Holme.
– I påsken så jeg «Stabat Mater» i Ringsaker kirke med blant andre Anna Sundström Otervik. Og det publikum fikk oppleve da, lå på internasjonalt nivå, sier han.

(11.04.2012 kl. 05:00 Sist oppdatert:11.04.2012 kl. 07:15)

Tilregnelig?

Hvem er tilregnelig, og hva er egentlig det. Etter at en ny psykiatrisk rapport (som ventet?) kom til motsatt konklusjon av den forrige, er nå spørsmålet om Breiviks strafferettslige tilregnelighet mer uklart enn noen gang.  I skjæringspunktet mellom jus og psykiatri, blir det ganske klart at ingen av disse to akademiske fag opererer med klart målbare størrelser – her er det like mye snakk om filosofi, menneskesyn og politikk.

Jeg har i  dag lest en særdeles interessant artikkel av Aslak Syse (som er utdannet både lege og jurist) om nettopp disse spørsmålene. Skrevet i 2006, så den har ikke sprunget ut av den aktuelle saken. Anbefales på det varmeste – jeg tror ikke man trenger å være verken lege eller jurist for å følge tankegangen, han skriver godt.

Og jeg må si meg ganske på linje med politilege Winge (fotnote på side 162) som hevdet at når det gjelder sjelsevnenes beskaffenhet, så er ikke psykiatere det ringeste bedre enn andre folk til å vurdere dette. Psykiatriske diagnoser er ikke ment for rettsvesenet, men som rettesnor for medisinsk behandling. Jeg er faktisk også fristet til å lure på om ikke pressen har rett her – som ønsker å overføre Breiviks forklaring direkte til det norske folk, slik at vi alle kan gjøre oss opp en mening om hvorvidt denne mannen er vettug eller ei. Det er jo likefullt retten som skal dømme ham – og både dommen og selve rettssaken kommer nok til å bli gjenstand for langvarige diskusjoner, både blant leger, psykologer, jurister og folk flest. Og det er bra. Rettssaker generelt bør ikke gjøres til fjernsynsunderholdning – ikke minst av hensyn til at lovbrytere i mindre forhold bør få lov til å sone sin straff, gjøre opp for seg og starte på nytt uten TV-eksponering i bagasjen. Men det blir neppe aktuelt for denne gjerningsmannen?

Et annet springende punkt er jo at dette er ikke bare en rettssak. Det er kanskje ikke en gang i hovedsak en rettssak? Carl I Hagen har antakelig rett i at vi alle vet hva som skjedde, gjerningsmannen har tilstått, og uansett blir denne mannen å anbringe bak lås og slå i all overskuelig framtid. Det eneste de to rettspsykiatriske vurderingene later til å være skjønt enige om er at det er stor fare for gjentakelse og nye forbrytelser – med andre ord: denne mannen må samfunnet beskyttes mot.
Rettssaken er kanskje i enda større grad samfunnets seremonielle oppgjør med disse uhyrlige handlingene. Det som er viktig er at de berørte blir ivaretatt på en respektfull måte, og at samfunnet generelt føler at gjerningsmannen ble håndtert av samfunnet på en måte som vi føler at vi kan stå inne for som rettsstat og demokrati. Det siste er nok ikke det minst viktige her.

Musikk for langfredag

Mannfolket og jeg har vært i Hamar Domkirke og hørt Pergolesis Stabat Mater på nytt. Framført med to solister og orgel. Anna Gunnarsson sang like vidunderlig som hun gjorde sammen med oss forrige helg. Marthe Werring Holmern egnet seg ikke like godt til denne typen musikk etter mine begreper i alle fall. Mozartsopran, tror jeg derimot mer på (som det står på siden hennes) – en lett og ubesværet høyde og fantastisk teknikk. Og verket tapte jo svært mye på de manglende strykerne, det lille orgelet nærmet seg lirekasselåt i de raske satsene. Men dette er et av musikkhistoriens virkelig store verk uansett, og dette er utvilsomt et spørsmål om økonomi i en vanlig gudstjeneste. Organisten har sin faste betaling, fem strykere er ikke gratis…

 

Også en vakker framføring og flott alt:

Mer musikk for den stille uke

Et annet korverk som jeg er svært glad i, er Karin Boyes Aftonbön – tonesatt av Egil Hovland.

Det var ikke lett å finne noe opptak av denne, verken på YouTube eller Spotify. Dette var det beste jeg fant:

Skedsmo kammerkor – slett ikke verst, men ikke noe proft opptak.

Og teksten er vakker:

 

Aftonbön

Ingen stund är såsom denna,
kvällens sista, tysta timma.
Inga sorger längre bränna,
inga stämmor mera stimma.

Tag då nu i dina händer
denna dagen som förflutit.
Visst jag vet: i gott du vänder
vad jag hållit eller brutit.

Ont jag tänker, ont jag handlar,
men du läker allt och renar.
Mina dagar du förvandlar
så från grus till ädla stenar.

Du får lyfta, du får bära,
jag kan bara allting lämna.
Tag mig, led mig, var mig nära!
Ske mig vad du sen må ämna!

Musikalsk påske…

Mindre enn vanlig for meg, nå er jeg ferdig med årets påskesynging. Oppstandelsesmessen klokka seks på påskemorgen har jeg sagt nei takk til dette året. Selv om det er en meget vakker stund, så er det VELDIG tidlig…

Så jeg tenker å poste noen musikalske påsketanker på bloggen i stedet. Kanskje til glede for fler enn meg selv?

Jeg begynner med den usannsynlig vakre “Altar” av Ludvig Irgens-Jensen. Kanskje ikke det beste opptaket, men sunget av en virkelig stor legende, Kathleen Ferrier:

 

Og siden hun ganske riktig ikke synger aldeles feilfritt nynorsk, her er teksten – av Halldis Moren Vesaas:

ALTAR

 

Her er eit helga altar

for alle som ønskjer be.

Mange har søkt inntil det

og tagale bøygt sitt kne.

Vi óg kjem framåt med hjarta fullt

og snur oss den same lei.

Vi vil berre ønske for alle som ber:

Å Gud, ver til for dei!

 

Dei må ikkje tru på deg fåfengt

gjev deira voner held.

 

Gjev dei må finna dei kjære som kvarv

i dødens djupe kveld.

Gjev han er til, den freden,

dei vonar å nå til slutt,

femnast av den må alle dei

som bad om det sårt og trutt.

Ja det må vere ei open dør

for alle som heim vil snu.

 

Hjartet er fullt av bøn i kveld

for alle menneskers tru.