Blod på tann

Som eventuelle lesere sikkert har fått med seg, så graver jeg i slekta om dagen. Det er veldig morsomt, og mye lettere enn da jeg forsøkte dette i min ungdom. Slekten min er ganske vidt spredt, så etter noen generasjoner ble det altfor mye farting for en tenåring. Nå til dags kan man jo bla i digitalarkivet til øyet blir stort og vått, få hjelp av andre på nett, søke i internasjonale databaser og sende epost til de arkivene som ligger for langt unna.

Og jeg har ett litt annet syn på saken enn sist. Det gjelder jo ikke først og fremst å komme lengst mulig bakover i slekten, og jeg har heller ingen tro på at jeg er i slekt med noen viktige og berømte. Men det er jo morsomt å finne ut noe om hva slags liv mine forfedre levde, og forsøke å løse de gåtene som dukker opp.

Den forsvunne grandonkel har jeg ikke klart å oppspore. Statsarkviet i Hamar var ytterst velvillige og sjekket arkivene etter Toftes Gave – der fantes han ikke. Så videre leting etter ham, må skje i Oslo.

Den forsvunne oldefar er også forsvunnet – med hele familien – etter 1910, selv om jeg har klart å finne ut at han giftet seg, fikk to barn og flytta til Sverige. I 1906 dro han til USA og ble der til 1910. Da drar han hjem for å feire datterens konfirmasjon, deretter forlater hele familen hjembygda. Og der slutter sporet. Min bestemor forsvant heldigvis ikke, hun var et ungdommelig feiltrinn, kan man kanskje si, og ble igjen hos sin solide mor.

Nå er det faren hans jeg prøver å oppspore. Han fins i folketellinga for 1865:

 

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038041005747

Med fruen og en stor barneflokk. Min oldefar er ennå ikke født. Fra andre kilder har jeg hørt at de giftet seg i 1853. (mao de hadde allerede to barn, rene moderne tilstander?)

Og ganske riktig, her finnes de som 7. ægteviede:

Kildeinformasjon: fylke, Grue, Ministerialbok nr. 8 (1847-1858), Ekteviede 1853, side 262.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8877&idx_id=8877&uid=ny&idx_side=-270
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070124370635.jpg

 

Men nå begynner problemene. Brudgommen oppgis til å være 22, bruden 20 år gammel. Det stemmer jo ikke med den alderen de oppgir ved folketellinga. Presten kaller også bruden for Kari Carlsdatter. Ikke Kajsa. Og finnes det egentlig noen svensker som heter Halvorsen? (brudens far…)

Først lette jeg opp konfirmasjon og dåp for brudgommen. Det gikk rimelig greit, han holdt seg hjemme på Mellombråten og ble både døpt og konfirmert lokalt. Ut fra det fant jeg fødselsdatoen – og det er det han selv har oppgitt til folketelleren som er rett.

Så var det å begynne å lete etter svensker. Det er egentlig lettere, bare mer uvant. Først bladde dumme meg gjennom alle døpte pigebarn i Östmark fra 1825 til 1833 – ingen Kajsa eller Kari Carlsdatter var å finne. Overhodet.

Men svenskene hadde et grundigere kirkelig byråkrati enn oss. De har forsamlingsböcker og husforhørsprotokoller. Og der finner jeg jo familien på Arnsjön i 1830. Dette går det ikke å linke til, man må betale for tilgangen.

Men der bodde Hendrik Arnsjön født 28.03 1793, med hustru Anna Olsdatter, også født 96 – og barna Mikel, Karin, Hendrik, CAJSA, Anna og Kjerstin. Cajsa er født i 1826 – som stemmer med det som er oppgitt ifolketellinga for 1865.

Men også der kaller hun seg Carlsdatter. Så hva i huleste er skjedd her? For jeg heller til at det må være riktig Cajsa – siden både navn, fødselsår og bosted stemmer. Selv om faderen er feil, og alderen som oppgis ved bryllupet er aldeles riv ruskende. For som sagt – det finnes ingen Cajsa, Kajsa, Karin eller Kari Carlsdatter født i Östmark i den perioden(det er vel ingen svensker som heter Kari heller)Noen som har noen forslag?

Den forsvunne grandonkel er like forsvunnet

 

 

 

Og det til tross for at jeg stod opp i purkotten i dag og tok toget til Oslo. Kom fram kald og sulten, og fikk meg en kopp kaffe på hjørnet ved Glasmagasinet. Det hjalp, og det var fullstendig utelukket å stå ute på gata og studere google maps for å finne fram hit. Brrrrrrrrrrrrrrrr!

image

 

Det var veldig greit da, bare gå rett opp Møllergata og inn i gården i Maridalsvegen 3.

 

image

image

 

 

Du må ha adgangskort, og du får ikke lov å klå på papirene med skitne fingre…

image

image

 

Sånn ser de ut, de kommunale folketellingene i Oslo. Du er nødt til å vite hvor den/de du leter etter bodde. Det finner du i de årlige adressebøkene, så det var igrunnen greit. Mitt primære mål for turen var å finne ut når Nils Oskar forsvant fra familien – og det fant jeg ut. Det var i 1904. Han ble konfirmert i 1903, på høsten. Ved folketellinga 31. desember i 1903 er han oppført sammen med familien i Thorvald Meyers gate 33. Ved folketellinga 31. desember 1904 er familien registrert i Sandakerveien 66 – uten Nils Oskar. Hva skjedde? Det klarte jeg ikke å finne ut. Jeg bladde gjennom absolutt alle meldte dødsfall i Oslo i 1904. Han var ikke der. Og boka hadde til og med et avsnitt for folk som var hjemmehørende i Oslo, men døde andre steder i løpet av året.

De hjelpsomme folka fant også et register over utflyttede, men der var de fleste på A røska ut for det aktuelle året, så den var det ingen hjelp i. Jeg så også på en skoleprotokoll fra Grünerløkka skole – men det var ingen registreringer for aktuelle år hvor Nils Oskar kan ha gått på skolen. Det kunne jo kanskje ha sagt meg noe om hva slags person han var?

Det var vel ikke helt uhørt at folk flyttet hjemmefra etter konfirmasjonen i den tida. Men ingen av de andre gjorde det. Ved folketellinga i 1910 bor de to neste brødrene, 17 og 15 år gamle fortsatt hjemme og jobbet som visergutter. Ved farens dødsfall i 1917 er bare den eldste (altså nestemann etter Nils Oskar) registrert som utflyttet.

Hvis han stakk til sjøs – med eller uten foreldrenes velsignelse – ville ikke de fleste foreldre oppgi gutten som fortsatt hjemmehørende i familien? (regne med at han tok til vettet og kom hjem når han fikk “rast fra seg”?)

Og hvorfor flytta de akkurat det året? Var det fordi de trengte større leilighet? Ikke trolig – de var jo nettopp blitt en mindre, og det var intet barn på vei i 1904. Og det mest mystiske av alt: Hvorfor har ingen hørt om Nils Oskar?

 

 

image

 

Her bodde de i 1903, i fjerde etasje.

 

image

 

Her i Seilduksgate bodde de i 1910

 

image

 

Og her ble Nils Oskar konfirmert i 1903.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig frustrert over ikke å klare å løse dette mysteriet. Hvor kan jeg lete videre? Han kan ikke ha forsvunnet i løse luften. Det må ha skjedd noe som var såpass graverende/skandaløst/skamfullt at familien sluttet å snakke om Nils Oskar. Men hva?

Hvem tror du at du er?

 

Jeg tror ikke dette nødvendigvis kommer an på hvem dine aner er, men dette er en interessant syssel som man lærer mye av.

Antall treff på digitalarkivets sider har skutt i været etter at NRK begynte å sende dette programmet. Jeg har også tatt opp igjen en sporadisk interesse som har fulgt meg siden jeg var svært ung. Min onkel skrev denne sangen til min konfirmasjon: (ett av versene…)

(mel. Dyrene i Afrika)

Og Hilde gransker slekten for å finne sine aner

og sannelig, hun finner kjekke folk i lange baner.

Hvis hun ikke gir seg snart

tror jeg hun beviser at

tipp-tipp-tipp-tipp oldemor og –far var bavianer.

 

Så langt har jeg ikke kommet, men sangen vakte mye munterhet. Og han hadde utvilsomt et dikterisk talent som han muligens hadde arvet fra sin far – som skrev dette til min mors konfirmasjon:

(mel Eg veit ei lita jente)(ett av versene…)

Jeg veit ei lita jente, så norsk som bare det

men storken hennes mista visst kompasset.

Den flaksa over Canada

og fint og flott hun landa da

hun hadde ramla ut av storkelasset.

 

Ingen nødrim, nei Smilefjes

Men man har jo lært en del på de førti år som er gått. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke spurte mine eldre slektninger om mens jeg hadde sjansen. Nå til dags har man derimot digitale hjelpemidler som var fullstendig ukjente da jeg begynte med dette på syttitallet. Så nå har jeg fått en smule blod på tann for å forsøke å finne ut av et par av familiens mysterier.  Ett av dem nærmer seg oppklaring.

Min far har alltid lurt på hvor det ble av hans morfar.

Han var født på garden Mellombraathen på Finnskogen, og fikk navnet Karelius. Faren het Martin, så han vandret ut i verden under navnet Karelius Martinsen Mellembraathen – og ble skredder. Det vites ikke hvordan han traff den ni år eldre Hermana, som allerede drev egen forretning. Hun hadde eget hus og eiendom, hvor hun drev losji for reisende, kaffeutsalg og dessuten var syerske. Hun var datter av en selveier på garden Leikaasen, og var 33 år da hun og Karelius fikk datteren Olea – min farmor. Gammel nok til å vite hva hun gjorde, eller gammel nok til å falle for en sjarmerende, ni år yngre skredder? De ble ikke gift, og  Olea snakket ikke om sin far.

Vi vet ikke hvor mye hun visste om hvor det ble av ham, men slektningene på Mellombraathen må da ha visst? Det gikk sikkert ord på bygda? Men min far har ikke visst noe. Det står i bygdeboka for Grue at han bodde mye i Sverige og i Oslo –that’s it.

Men moderne teknikk hjelper til. Familysearch.org ga mistanke om at han hadde giftet seg i Sagene kirke, og det hadde han:

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Sagene, Ministerialbok nr. 2 (1880-1897), Ekteviede 1893, side 158.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=5432&idx_id=5432&uid=ny&idx_side=-163
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060831020575.jpg

Med en svensk dame – Karolina Jansdatter, og ved folketellingen i 1900 er han midlertidig hjemme på Mellembraathen, mens det oppgis at han er gift og til vanlig bor i Sverige. Det gjør han. Han og hans kone Karolina Jansdatter fikk to barn i Kristiania – Olof Sverre og Maria Ellevina Bergljot. Og så drar de til Sverige og slår seg ned i Östmark. Jeg kjøpte tilgang til det svenske riksarkivet i håp om å klare å spore dem opp. Litt uvant for meg, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å søke, men finner familien i folketellingen for Värmland 1900, bosatt i Östmark, og begge barnas konfirmasjoner – Maria Ellevina Bergljot ble konfirmert i 1910. Få uker seinere står faren og begge barna som utflyttede. Til Norge.

Men de finnes ikke i norsk folketelling for 1910. Og hvor er det blitt av Karolina? Vi søker på Dødboken og saumfarer kirkebøkene for Grue og adressebøkene i Oslo – de to stedene i Norge hvor mannen kunne tenkes å flytte til, sånn umiddelbart. Null og niks. Litt kreativ søking finner at det var en Carelius Braathen som landet på Ellis Island i 1906, i selskap med en attenåring. Hjemstedet oppgis til Oshmark, nasjonalitet til svensk. Åpenbare språkproblemer her. Destinasjonen er San Fransisco – i tiden for gullrushet? Men hva får en fagutdannet familiefar til å gi seg ut på noe slikt? Det kan da ikke stemme. Og han var jo beviselig hjemme og konfirmerte Maria Ellevina i 1910, og dessuten tok med seg barna til Norge.

Men svenskene har orden og stell på sakene. De har Församlingsböcker. Der følger jeg familien fra de kom til Östmark, flyttet til Vitsand i 1903. Derfra tilbake til Östmark i november 1905. Tilbake til å bla i församlingsboken for Östmark, nå med den fordelen at jeg vet at det bodde i Sörmarkstorp ved datterens konfirmasjon. Og der er de. Og det står svart på hvitt at Karelius, som nå kaller seg Braathen – dro til amerika i  1906 i selskap med 18 år gamle Albin Anderson. Da må det jo være den Carelius Braaten som oppgir hjemstedet sitt som “Oshmark” og har riktig alder som er vår mann? Og neste skritt blir vel å gå Albin nærmere etter i sømmene. Selv om det er litt diskrepanse i datoene her, og selv om han oppgis som “swedish” og “laborer”, til tross for at han var norsk og skredder. Destinasjonen oppgis til San Fransisco – kanskje de skulle grave gull?  I 1910 er han tilbake og konfirmerer sitt yngste barn, men forlater Sverige etter få uker. I følge forsamlingsboken med hele familien, i følge kirkebokas “utflyttede” kun med de to barna. I følge kirkeboka var destinasjonen “Norge”, i følge forsamlingsboken var den “Kristiania”. Passer bra at jeg skal til byarkivet i Oslo i morgen, men jeg tror ikke de ble i Norge. Dette er spennende.

Slekt skal følge…

Allerede da jeg var i tenårene var jeg fascinert av slektsgransking, og tilbrakte adskillige timer på statsarkivet på Hamar. Jeg spurte nok også ut mine eldre slektninger, men ikke i den grad jeg ville gjort om jeg hadde visst det jeg gjør i dag. Men sånn er det jo alltid. Nå begynner jeg å bli så gammal selv, at eldre slektninger blir det stadig færre av.

Men til gjengjeld blir det lettere å lete i arkivene, som blir stadig mer digitaliserte, og i det minste scannet og lagt ut på nett. Man trenger overhode ikke reise seg fra godstolen for å søke etter slekta. Jeg er halvt trønder og halvt skogfinne, pleier jeg å si. Min mor er født i Canada, men har vokst opp i Trondheim, min far er fra solid finnskogslekt.Jeg husker min farmor sa at da hun var liten, snakket gamle folk finsk på butikken.

Som i de fleste familier, kommer man over noen mysterier. Min mormors far var født i Flatanger. Han giftet seg imidlertid med en dame fra Østfold, og til tross for hans beskjedne opphav startet han en forretning i Christiania som gikk så bra at han bygde seg en enebolig. Siden gikk det nok nedover, uvisst hvordan og når. Men hvordan traff de hverandre? Og hva skjedde egentlig? Særlig min oldemor har vært et mysterium. HUn oppgir sine data i folketellingen både i 1900 og 1910, men har vært umulig å oppspore i Østfold, inntil jeg fikk litt flere opplysninger fra min tante, som igjen hadde hørt noe om onkler og annen slekt fra sin mor. Når farsnavn, slektsnavn og to onkler var på plass, skjønte jeg at min oldemor nok hadde løyet på alderen. Hennes mann var født i 1866, hun hadde oppgitt å være født i 1865, men sannheten var 1862. Da fant jeg hele familien Smilefjes Men det er flere mysterier her. Min mormor fortalte at hun hadde fire brødre, og en av dem døde. Jeg kjenner navnet på alle disse, også avdøde. Men i folketellinga for 1900 (hvor mormor fortsatt ikke er født), er det enda en bror der. Han er borte i 1910 (men da var han jo voksen). Hvor ble det av ham, og hvorfor har ingen hørt om ham? I 1910 var min mormor og den siste av brødrene som vi alle vet om  født. Men hvor ble det av Oskar?

Min far har nok også lett etter anene. Han lurer veldig på hvor det ble av morfaren. Han var skredder, etterhvert skreddermester. Han fikk min farmor med en elleve år eldre kvinne, som forble ugift og ikke fikk flere barn. Hun var selveiende og selvstendig næringsdrivende, og forsørget seg selv og datteren. Men hvor ble han av? I folketellingen for 1900 er han på besøk på farsgården. Han oppgis å være gift og bo for det meste i Sverige. Min far har lett i “dødeboken” (og jeghar også søkt på den i dag), han døde ikke i Sverige . Men hvor ble han av? Og hadde han en annen familie der?

Og faren til den vidløftige skredderen – hadde han to koner med samme navn? Han hadde utvilsomt to koner – (altså ikke samtidig…) – det var jo vanlig at kvinner døde i barsel på den tida. Men hvilken av disse er min stammor?

Har vært på besøk hos min far i dag, og han hadde masse bilder av slekta! Og husene på Finnskogen. Juhu – de skal inn i Family Tree

Kjøttboller i verdensklasse

Fra Klikk.no sin ukemeny. Men droppa rosinene. Anbefales!

 

Ingredienser

0.5 kg kjøttdeig

3 skiver brød, skorpen fjernet

2 stk egg

2 fedd hvitløk

3 ss revet parmesan

2 ss persille

3 ss pinjekjerner

3 ss rosiner

salt og pepper

olje/smør til steking

Fremgangsmåte

Legg brødet i kaldt vann 4-5 minutter.
Pisk eggene i en stor bolle. Knus hvitløkfeddene og ha dem i bollen sammen med kjøttdeig, parmesan, persille, pinjekjerner, rosiner, salt og pepper.
Klem ut vannet av brødet (bruk hendene) og ha det i bollen. Bland ingrediensene grundig slik at brødet fordeler seg jevnt.
Form deigen til kjøttboller. Du kan bestemme selv hvor store kjøttboller du vil ha. Noen lager bare 12 stykker (kjøttkake-størrelse), mens andre lager 24 stykker (på størrelse med store “svenske” kjøttbullar).
Stek dem i smør og olje til de er gylne og har god stekeskorpe.

Nyttårstanker

wpid-20130101_124248.jpg

Var så heldig å få to flasker champagne til jul i år. Og den andre ble åpnet som følge til nyttårskonserten fra Wien i dag. Jeg likte jo godt bildet på toppen 🙂

Selv om sommeren var dårlig, har jeg aldri sett rosene så fantastiske som i år, eller med så mange blomster. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang hvis dette skal være et tilbakeblikk. Dette er først og fremst matbloggingens år for mitt vedkommende, tror jeg. Fjorårets nyttårsforsett var mer hjemmelaget mat i heimen. Vi spiste opp en ferdig fiskegrateng på Kjerstis avslutningsdag, men ellers er alle middager i år laget fra bunnen av. (eller spist på restaurant…). Så det er mange matbloggposter i år, kanskje spesielt i årets første måneder. Vi bestilte ny sofa på romjulssalg i fjor, og den kom som bestilt i begynnelsen av februar. Den er fortsatt god å sitte i og lett å rengjøre. Veldig fornøyd. Golvsliping ble det også.

Denne posten fra mars er også verd å trekke fram igjen.

I april startet rettssaken mot Behring Breivik, og de fleste satt vel klistra til dramaet som utspilte seg. Rettspsykiatriens rolle er neppe utdebattert. Dette innlegget, og særlig lenken til Syses innsiktsfulle artikkel anbefales.

I mai var jeg i Amsterdam og feiret Dronningens dag, sammen med en haug gærne nederlendere… Det er sannelig noe for seg selv.

I juni ble det endelig tid for hage, her er video.

Og Kjersti  hadde sangeksamen og fikk 6

I juli kom jeg meg endelig på besøk til Dag 🙂 Det var veldig trivelig og han har en imponerende mengde sjeldne roser. Jeg prøvde meg på rosestikking, men fikk det ikke til 🙁

I august var mannfolket og jeg på årets sommerferie, og bodde en uke på Stay Copenhagen denne plassen kan virkelig anbefales. Les mine bloggposter fra august 2012 for nærmere beskrivelse, jeg har også lagt inn en anmeldelse på Tripadvisor. Kort fortalt får du her en leilighet, med all moderne bekvemmelighet. Sykkelutleie har de også – dyr, men lar seg prute ned til anstendig nivå. Det er selvsagt fullt mulig å gå (ca 20 min) eller bruke offentlig transport, men “when in Rome” – alle dansker sykler, og det er jo et fenomenalt framkomstmiddel, og motvirker tendensen til at svære, danske frokoster legger seg altfor mye på sidebeina.

I september begynte vi å prate om  at vi kanskje skulle få oss en hund igjen, og i oktober flytta Idefix inn 🙂 Han er fortsatt ikke helt venner med Tuselatten, og han tisser  fortsatt på golvet hvis vi ikke passer på, men han viser absolutt tegn til å bli en koselig bisk. Vi satser på snarlig valpekurs. Han har også truffet flere av bissevovene i nabolaget, og det ser ut til å gå fint. Han er rolig og snill, selv om det ble en del stress med all invasjon av julegjester.

I november oppdaget jeg og en del andre ringsaksokninger, at det lenge har vært lagt planer bak ryggen på oss om å bygge sykehus i vårt beste friluftsområde. Vi får håpe vi klarer å forhindre det. Jeg blir både oppgitt og frustrert over hvor korttenkt og idiotisk det er mulig å være. Det fins MANGE andre steder, både her i Ringsaker og på andre sia hvor man fint kan bygge et sykehus uten å ødelegge flotte friområder.

En tur til Praha ble det også plass til. Kjersti og jeg hadde en fin tur, selv om den ble mer preget av shopping enn tidligere turer. Praha er en fantastisk by. De har masse flott kunsthåndverk til helt andre priser enn her hjemme. Men julemarkedet er oppskrytt. De selger stort sett det samme turistjuggelet som ellers i året.  Stemningen og juledekorasjonene var likevel flotte. Karslbroen i tett snødrev var et flott motiv, men jeg vil nok likevel heller anbefale å besøke Praha om våren.

I november var det også tid for større kjøkkenfornyelser. Min gamle komfyr var begynt å få alvorlige nykker, så jeg tok ikke sjansen på å lage all julematen i den. Klok av skade hadde jeg også flere prøverunder med karamellpudding og forskjellig andre kritiske ting før julestria satte inn. Kort fortalt har jeg investert i en platetopp fra Siemens , ganske fancy saker. Den er 80 cm bred, og nedfelt i benken. Dette gjør jo at man plutselig har fått mye mer benkeplass – den er suveren å kjevle ting på for eksempel. Og det var plass til all julematen. Og en stekeovn fra IKEA.  Jeg hadde lyst på en stekeovn med dampfunksjon. Det koster jo tre ganger så mye andre steder, så jeg satsa på denne. Så langt er jeg strålende fornøyd. Dampen er virkelig fantastisk til gjærbakst, grønnsaker og fisk. I tillegg har denne ovnen steketermometer og grill – begge deler et must. Og svært enkel betjening. Dersom noen klarer å overbevise meg om at dampovn til tre ganger så mange penger fra annen leverandør er verd utlegget, skal jeg vurdere det neste gang.

Desember har forløpt på stort sett tradisjonelt vis. Mange rundt bordet til pinnekjøtt på julaften, hele slekta i hus på første juledag. Det er litt stressende, men veldig koselig. Tror nok spesielt de eldre i familien som ikke ser hverandre så ofte setter pris på dette tiltaket. Eirins Quiz tror jeg også var en genistrek som ristet folk sammen på en veldig bra måte. En gammel tradisjon som var vel gjenopptatt, tror jeg. I romjula var vi og hørte på Kjersti og 4 kamerater som holdt en flott romjulskonsert i Ringsaker kirke. Til tross for null markedsføring hadde de ca 60 begeistrede tilhørere – vi får håpe dette blir en tradisjon, for de var kjempeflinke. Både kjente toner og mer ukjent musikk ble framført med max julestemning og servering av pepperkake til publikum. Helt gratis.

Og nå sitter vi her med blanke ark. Om jeg har nyttårsforsetter holder jeg foreløpig for meg selv.  Men Idefix og jeg skal på valpekurs, det er i alle fall sikkert. Ellers har jeg nå trådt ut av vaktordningen. Den nye fastlegeforskriften gir meg rett til å gjøre det ved fylte 55, i motsetning til tidligere 60. Hurra! Ikke mer flying oppe om nettene, jeg tar bare noen vakter på kvelden hvis jeg vil ha penger til noe trivelig eller for å opprettholde også denne delen av kompetansen.

Ellers har jeg fått brev fra Eidsivating lagmannsrett om at jeg er oppnevt til lekdommer for de neste fire år. Jeg håper ikke jeg trekker Øygardsaken – der har jeg jo for lengst uttalt meg på sosiale medier, så jeg er nok utelukket uansett. Får være mer forsiktig med sånt heretter, selv om jeg vel ikke har sagt annet enn det som også hans forsvarer har gått ut med. Ellers skal det bli interessant. Og forhåpentlig ikke altfor tidkrevende – og jeg håper de sender varsel i god tid. Det står i brevet at man kan påregne ca 2 saker i året, og det går vel bra.