Kortur – etterskrift om repertoaret

Vi sang mye fint på turen til England. Etter å ha blogga siden 1999, har jeg oppdaget at bloggen er et fantastisk supplement til hukommelsen, og det blir den nok ikke mindre av ettersom åra drar seg på. Så for å huske hva vi sang og hva jeg tenkte om det:

Bruremars fra Valsøyfjord. Artig å synge, fint å ha med på tur. Typisk norsk. Kudos til Marianne. Selv om det var lett å gå i surr i de derre dam-n-didl -då som var forskjellige hver gang.

Eg veit i himmerik ei borg – arr. av Ludvig Nielsen (trur eg?) som ikke er blitt kreditert noe sted, ikke engang på korets noter? Ganske intrikat, men morsomt å synge når man først har lært det. Veldig god hjelp med dirigentens siste opplegg for oppstilling, i alle fall jeg stod slik til at jeg hørte samtlige stemmer svært godt, noe som er en stor hjelp for det meste. Og særlig her.

Wie der Hirsch schreit – Felix Mendelssohn. Selve rosinen i pølsa, trur eg. Fantastisk vakkert verk og veldig godt å synge. Ikke vanskelig heller, man kan konsentrere seg om å prøve å synge pent og teknisk riktig, og forsøke å få med seg både dirigentens impulser og fraseringene vi flittig har notert i nota…(dette er ikke oss da, og vi hadde orgel, ikke fullt orkester)

 

Ubi caritas av Ola Gjeilo – jeg er nesten litt i tvil om det er denne eller den foregående som er min favoritt. Det er jo helt forskjellig musikk, må være lov å ha to. Der hvor Gud er, der er kjærlighet. Uttrykt både i ord og toner.

Og så følger nok et fantastisk verk – Evening Hymn av Balfour Gardiner. Fantastisk orgelstemme, fantastisk å høre på – ikke fullt så fantastisk å synge alt. Ingen tvil om at det er orgelet og sopranene som er stjernene her – men hadde det ikke vært for de andre stemmene så hadde det jo ikke vært så spennende og mystisk å høre på :-). Og en utfordring er det utvilsomt, det er ikke alle disse innsatsene som er lette å finne for oss stakkars understemmer. Her var det minsanten ingen hjelp å ha en førstesopran i det ene øret og en annensopran i det andre :D, snarere tvert om. Her gjaldt det å høre på orgelet og la sopranene styre med sitt…

 

Vi sang et engelsk verk til, Ave Verum av William Byrd. Dette er nest nederst på favorittlisten min for denne konserten. Ikke fordi det ikke er et usannsynlig vakkert verk – det er det sannelig. Det er jo så vakkert at det er til å gråte over. Intonasjonsmessig greit å synge, og jeg elsker denne typen musikk. Denne stemmen lå bare så kinkig til som råd er for akkurat meg, så jeg slet veldig. Men noe løsnet på siste konserten i England. Hurra! Endelig fikk jeg dreisen på i alle fall de fleste av disse lave d’ene. Akkurat denne tona er den verste jeg har – og her er det minsanten ikke stort annet… Takke meg til trestrøken C ….

Og så sang vi en god del Nystedt. Ikke så rart. Hundreårsjubileum i år og nylig avdød. Jeg lar Cry out and shout stå som representant for disse:

Veldig morsom å synge, utfordringer i alle stemmer. Det samme kan vel sies om de fleste andre Nystedt-komposisjoner vi hadde med oss. Det er nok en medvirkende årsak til at Nystedt er en svært anerkjent korkomponist, særlig i USA.

Jeg har sunget lite av Nystedt fram til nå. Vokalensemblet Cantarelle ble stiftet i 1997. Vi har sunget mye forskjellig, fra Palestrina til Eva Ugalde, og svært mye av det er gravd fram av undertegnede. Våre kunstneriske ledere er travle damer, så når program og repertoar skal legges, har det stort sett vært telefonisk kontakt om selve konseptet, deretter har jeg funnet fram aktuelt repertoar som er blitt godkjent, forkastet eller supplert av den som til enhver tid har hatt den kunstneriske ledelsen. Jeg har mange komposisjoner av Nystedt liggende i Cantarelle-bunken, men ingen av dem har nådd overflaten ennå. Uten at jeg egentlig har tenkt over hvorfor, før en liten prat med mannfolket for et par dager siden om dette emnet ga en plutselig innsikt. Han sa om Nystedt: Mye teknikk, lite hjertevarme og innlevelse. Jeg skulle til å protestere, og tenkte på “Return, My Soul”, som jeg i farten tilskrev Nystedt, men det er selvsagt Egil Hovland som har skrevet denne. Jeg er ikke musiker, bare en menig korsanger. Når jeg finner fram repertoar for Cantarelle velger jeg med hjertet (og ørene) – og skjeler litt til at alle stemmer bør ha noe å bryne seg på (det er nok derfor såpass mye av Nystedt ligger i bunken…), og så får de musikalske avveininger gjøres av de som har rede på det. Så langt har ingen etterlyst Nystedt.

Men så var det “Immortal Bach”, da. Bare navnet burde jo inngi skepsis. Vel er Nystedt en anerkjent komponist, verdensberømt i hele Norge, og kanskje i USA – men det er vel fortsatt et lite stykke igjen til Bachs format. Det er i alle fall lite sannsynlig at Bachs musikalske udødelighet kommer til å influeres av Knut Nystedt.  Dette skal visstnok være et arrangement, eller en improvisasjon (!?) over koralen Komm, Süsser Tod. Arrangementet (eller selskapsleken, som en av mine medsangere kalte det) består i å dele koret i fem grupper, og forskyve tekst og melodi slik at hver gruppe synger som før, men teller henholdsvis 4, 6, 8, 10 og 12 taktslag før man beveger seg til neste note. Dette lager en kakofonisk og uforståelig graut av både teksten og musikken, som høres grautete ut selv når det synges av folk som angivelig kan det.

Når det synges av dødelige amatører blir det enda verre. Har aldri før stått i noe kor og følt mindre på å være med på å skape musikk. Her står man og breker etter beste evne, og forsøker desperat å klamre seg til tona og tellinga. Det går gjerne dårlig. Særlig hvis man er av de uheldige som må telle til 12, så må man av og til trekke pusten, og å finne igjen tona deretter – når alt man hører rundt seg er kaos – er ikke lett, i alle fall ikke for en stakkar som ikke lider av absolutt gehør. Vil anslå at ca 90 prosent av sangerne mistet enten tona, tellinga eller begge deler i løpet av verket, og det bar det preg av. Som mannfolket sa, også graut bør kokes av rene ingredienser. Jeg synes ikke dette stuntet tilførte Bachs enkle og vakre koral noe som helst. For å si det mildt.

Siste dag av kortur til England

(bilder som vanlig klikkbare for større versjon)

Hjemreisedag, men først skulle det synges i St. Sepulchre without Newgate. Aller først skulle det spises frokost. Køen i hotellets matsal fristet ikke, mannfolket og jeg bestemte oss for å finne et annet sted å spise. Dessverre hadde researcheren gjort en dårlig jobb denne gangen, jeg fant ikke igjen den frokostrestauranten jeg hadde blinket ut for en stund siden, så vi endte med å dumpe inn på Garfunkel, wpid-20150525_093443.jpgda menyen så fristende ut. Mannfolket spiste Classic breakfast (speilegg, bacon, pølser, tomat, sopp og tomatbønner) og syntes dette var helt greit. Jeg var ikke fullt så fornøyd. Hadde bestilt Eggs Benedict. De var kalde, servert på et stykke tørt brød (det skal jo være toasted muffins), og Hollandaisen var så langt fra hjemmelaget som det er mulig å komme, minte om tubemajones. Æsj. Da kelneren kom og spurte om alt var ok, sa jeg som sant var at maten var kald. Jeg ble tilbudt ny mat, men siden vi hadde venta en evighet i første omgang, avslo jeg det. Vi hadde bestilt Large Americano pga at det stod i menyen at da fikk man “unlimited refills”. Vi ba om påfyll en hel gang, men fikk ingenting. Juicen var ok da. Moralen er – sjekk Tripadvisor eller spør kjentfolk.

Men så skulle det synges. Nok en vakker kirke, med fortrinnlig akustikk. Organistene var litt skuffet over at orgelet var elektronisk – de hadde innsamlingsaksjon i menigheten der for å få restaurert sitt orgelklenodium fra Harrison&Harrison, men for tiden var det ikke i bruk. Det synes bak hodet på mannfolket, og er et orgel fra tidlig i forrige århundre 🙂

wpid-20150525_111704.jpg wpid-20150525_111742.jpg wpid-20150525_111656.jpg wpid-20150525_111713.jpg

Konserten gikk bra – tror det er den beste vi gjorde på turen (med unntak av “Immortal Bach” som var surere enn noensinne). Det var også den konserten med færrest tilhørere – tror det var 2 eller 3 som ikke var medbrakt av oss. Jaja. Hva skal man med publikum, siterer mannfolket en eller annen dirigent. De ødelegger jo bare akustikken. Nå bør vi i alle fall være godt forberedt før siste runde i Domkirken på torsdag.

Så var det buss til Gatwick og snuten hjemover. Vi fikk ganske god tid på flyplassen, og siden det tross alt var 30 års bryllupsdag (den gedigne middagen i går var jo egentlig tatt en dag på forskudd…), fant jeg det passende å spandere noen godsaker på mannfolket – at det lå en østers- og champagnebar rett utenfor utgangen må jo være et tegn…

wpid-20150525_174908.jpg wpid-20150525_174913.jpg

Østers til mannfolket, foie gras til meg. Sprudlende dråper til begge.

Turen hjem gikk greit, om enn litt forsinket – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂

Bryllupsdag :-)

(klikkbare bilder)

I grunnen ganske passende å feire 30 års bryllupsdag på tur med domkoret. Søndag 24.05 var en fridag/transportdag. Vi brøt opp fra Bournemouth etter frokost, og satt deretter flere timer i buss på den relativt korte distansen fra Bournemouth til London. Trafikken på engelske motorveier på en Bank Holiday weekend er ikke til å kimse ad. Bussen var dessuten slik innrettet at de som satt oppå varmeappartene (som for eksempel meg) ble stekt, mens resten av forsamlingen synes det var for kaldt. Sjåføren var imidlertid en usedvanlig grei og tjenestevillig fyr – men om jeg skal reise denne etappen en annen gang, tar jeg toget…

Men vi kom da fram, langt om lenge. En liten ettermiddag fikk vi da til egen disposisjon i London Mannfolket gikk på Foyles noteavdeling og fant masse staselig, jeg gikk på jakt etter en ny topp, siden vi nok må reise hjem i konsertantrekk i morgen, og lang kjole er litt i overkant å reise i.

Ferdig med det, hadde vi booket bryllupsdagsmiddag på The Blue Door Bistro. 

Da vi kom dit klokka seks, var restauranten såvidt åpnet, og vi ble anbefalt å sitte i baren og studere menyen først. Der bestilte vi et glass prosecco, og fikk en oppsats med godsaker ved siden av…

wpid-20150524_180730.jpg

Yum. Beste oliven jeg har smakt. Hummus på små knaskegulerøtter….

Etter hvert tuslet vi inn i restauranten hvor vi fortsatt var alene første halvtimen. Desto bedre service. Vi hadde bestilt såpass tidlig med en tanke på å rekke en konsert eller opera, men fant ikke noe som fristet.

Vi startet måltidet med reke- og hummercocktail til meg (får ikke hjelpe at jeg spiste det i går også), og fersk asparges med posjert egg og butterdeig til mannfolket.

wpid-20150524_183842.jpg

Vi fikk også et utvalg av brød, samt usaltet smør og et utvalg av forskjellig fingersalt til å strø over …

wpid-20150524_183430.jpg

Nesten litt i overkant fancy? Men rekene og hummeren var fantastisk ferske og gode, og aspargesen var visst også fortrinlig.

Til hovedrett hadde mannfolket valgt klassisk fish and chips med ertepure og tartarsaus. Han takket klokelig nei til ketsjup – som han faktisk ble tilbudt… Håndskårne, hjemmelagde chips, og fisken så utrolig sprø, luftig og delikat ut, smaken kan jeg ikke uttale meg om. Fisken ligger på en seng av fersk brønnkarse.

wpid-20150524_185634.jpg

 

Jeg bestilte kyllingbryst med morkler og ingefærsaus. Var liiiiittt skeptisk, fordi jeg er ikke overbegeistret for ingefær hvis det dominerer en saus, men her var det akkurat passe. Helt nydelig. Fersk, grillet asparges ved siden av.

wpid-20150524_185639.jpg

 

Vi overlot til kelneren å anbefale en hvitvin til å ledsage hele måltidet, og var veldig fornøyd med valget. Men hva det var kan jeg ikke huske, og flasken så vi knapt under måltidet, da den ble oppbevart i en kjøler mellom hver gang en oppmerksom person kom og toppet opp i glassene. Til dessert delte vi en osteplatte med britiske oster og kvedegele.

Til kaffen fikk vi en liten hilsen og gratulasjon (jeg hadde skrevet på bordbestillingen at det var bryllupsdag og bedt om et bra bord…)

wpid-20150524_195210.jpg

Friske bær og makroner. Og en håndskrevet hilsen 🙂

Strengt tatt tok vi feiringen en dag på forskudd – bryllupsdagen er 25. mai. Men det er det nå, her jeg sitter og blogger. Dette hotellet skal jeg ikke bo på en annen gang. Rommet er trangt, vender ut mot gaten som selv nå klokka tre om natta bråker så det er helt umulig å sove, og du må betale en stiv pris for en temmelig ustabil internettforbindelse. Senga er dimensjonert for to pygmeer eller en normal person. Som guiden sa – her må du gå ut for å skifte mening. Men støyen er vel egentlig det verste. Tips til de som måtte tenke på å reise til London – bo heller på Grange White Hall hotell, som mannfolket og jeg gjorde da vi var her sist. Det koster riktignok ti pund mer pr natt, men det er det verd og vel så det. Det ligger et kvartal herfra (bak British museum). Ca 5o meter fra å være like sentralt, men med en vakker hage å innta frokosten i, anstendige rom og ikke minst: stille og rolig. Og restauranten hvor vi spiste den nydelige middagen er rett over gata.

Kortur til England, dag 2. St. Peter’s Church og tur til Salisbury

På lørdagen skulle vi synge i St. Peter’s Church her i Bournemouth hvor vi bor. En helt annen kirke enn gårsdagens kjempekatedral, men svært vakker. Og akustikken var ikke ulik det vi er vant med fra domkirken hjemme. Vi ble godt tatt i mot av stedets meget veltalende prest, og servert kaffe av the church ladies.

wpid-20150523_113908.jpg wpid-20150523_102822.jpg wpid-20150523_113919.jpg wpid-20150523_113919.jpg

og noen hadde det mer morosamt enn andre….

wpid-20150523_102835.jpg

 

Etter endt recital var det et par timer fri før turen gikk til Salisbury. Mannfolket og jeg hadde egentlig tenkt å sette oss på første tog til Salisbury, da det stod i programmet at man først skulle besøke Stonehenge. Der har vi vært før, og ville heller ha mer tid i Salisbury, og ikke minst være helt sikre på å rekke Evensong i katedralen klokka halv seks. Vi ble imidlertid fortalt at vi skulle likevel ikke besøke Stonehenge, bare kjøre forbi, så det ville gå like fort med buss. Lite ante vi at vi skulle sitte en time i trafkkork, så jeg begynte å bli alvorlig nervøs. Men vi rakk Evensong med et skrik. Takk og lov. Dette er en gudstjeneste det er verd å få med seg når man er i England, særlig hvis man er i nærheten av en av de store katedralene. Usannsynlig vakkert. Det var et gjestende kor som sang. Tenk om vi kunne ha vært gjestende kor i en av katedralene her en gang…. Men ikke bare koret, hele seremonien var en opplevelse å leve lenge på. Britene kan dette med pomp and circumstance – uten å overdrive. Og for en diksjon.

wpid-20150523_182244.jpg  wpid-20150523_181055.jpg wpid-20150523_183319.jpg

Vi hadde deretter en liten time til å rusle rundt i Salisbury, og burde hatt mye lenger. En sjarmerende by stappfull av historie. Vi lesket strupen på en pub med fredelig og vakker uteservering, før vi busset hjem i langt raskere tempo. Vi ble satt av utenfor Kayla’s brasserie hvor vi fikk nok et svært britisk måltid. Rekecocktal, lamb shank og ostekake. Alt veldig godt. Særlig lammet gjorde inntrykk på folk. Dette er den aller nederste biten av låret, servert med bein og det hele. Åpenbart langsomt tilberedt, det var usannsynlig mørt, og servert på en seng av hjemmelagd potetmos og med en svært velsmakende saus med sopp i. Ved siden av en salat, som for all del var frisk og god, men kunne hatt litt dressing? Eller til et så britisk måltid mener jeg at noen kokte eller glaserte grønnsaker hadde vært mer i stilen. Men ingen klager! Nam!

wpid-20150523_213116.jpg

Sangere er ikke tause av seg, og akustikken i lokalet gjorde at noen av oss fortrakk til hotellbaren kort etter at maten var spist.

Kortur til England 21. -25. mai 2015

(alle bilder i dette innlegget er klikkbare for større versjon. Om noen ikke ønsker bildet sitt her, si fra, så fjerner jeg det selvsagt)

Torsdagen er det ikke stort å skrive om, vi kom oss av gårde, heller forsinket, med Norwegian torsdag kveld.
wpid-20150521_201150.jpg
Flyturen gikk greit, og vi ble også raskt og greit ekspedert i buss til hotell Ramada Encore i Bournemouth. Det var blitt ganske seint innen vi kom oss i hus, så vi fikk ikke med oss noe særlig første kvelden.
wpid-20150522_095657.jpg

Men fredag ble det alvor. Etter en upåklagelig frokost på hotellet, var det inn i bussen igjen, og ferden gikk til Winchester. Vi er lei oss for at det ikke er her vi har hovedkvarteret. For en sjarmerende by! I følge guiden var dette til og med Englands (og Norges og Danmarks) hovedstad, inntil Knud den Store døde i 1035. Nå til dags er det kanskje først og fremst katedralen som vitner om fordums storhet. Den er kjempediger og svært vakker. Vi fikk øve i en sal i The Close, og sang for noen forbipasserende turister inne i den store katedralen. Ikke det helt store publikummet, men noen var det da. Og mannfolket fikk kose seg med å spille på kjempedigert katedralorgel.
wpid-20150522_111657.jpg

wpid-20150522_111732.jpg

wpid-20150522_140104.jpg

wpid-20150522_140741.jpg

wpid-20150522_140858.jpg

wpid-20150522_112712.jpg

wpid-20150522_140749.jpg

wpid-20150522_140752.jpg

wpid-20150522_140756.jpg

wpid-20150522_111732.jpg

wpid-20150522_140104.jpg

wpid-20150522_140741.jpg

wpid-20150522_111703.jpg

wpid-20150522_111747.jpg

Deretter var det noen timer fri før felles middag. Mannfolket og jeg ruslet rundt for å bli litt kjent, og for å forsøke å finne en butikk som solgte adaptere (som jeg mitt fe har rotet bort siden jeg var på Mauritius, og glemte å kjøpe på Gardermoen) og tannpasta. Men så langt har vi ikke klart å finne noen butikker i denne byen. Med unntak av et par kiosker. Kjære vene, hvor handler folk? Til slutt fant vi, eller rettere sagt mannfolket, en liten sjappe som solgte alt fra brennevin til adaptere. Da var vi ganske sårbeinte, og landet ved et bord med utsikt til piren og havet. wpid-20150522_171224.jpg

wpid-20150522_171219.jpg

Før vi ruslet tilbake til hotellet og skiftet til middag. Denne ble inntatt på Gilbeys restaurant og var typisk engelsk. Leek and potato soup, Steak, kidney and mushroom pie og Crumble med bjørnebær(?) til dessert. Veldig god mat, flere fikk nye tanker om britisk kjøkken.
Stemningen var høy.
wpid-20150522_184430.jpg

wpid-20150522_193823.jpg

wpid-20150522_193747.jpg

 

Ved dette bordet tror jeg de fikk knislegrøt til hovedrett…

wpid-20150522_193755.jpg

wpid-20150522_193804.jpg

wpid-20150522_193818.jpg

wpid-20150522_193804.jpg

wpid-20150522_193755.jpg

wpid-20150522_193737.jpg

wpid-20150522_184430.jpg

wpid-20150522_193715.jpg

 

Verdens beste matfat.

Schrødingers katt slår igjen til med et interessant program. Dessverre dør lenken etter en uke, her er en beskrivelse fra UK, programmet er produsert av BBC. Et svært informativt program, selv om jeg ikke er helt enig i konklusjonen til skribenten på Metro. Det er jo ikke sånn at nå må vi alle begynne å spise rakhai og sur værpung i myse – det viser tvert om at de friskeste folka er de som spiser sunn, kortreist mat som de har laget selv, de sykeste er de som spiser industriframstilt mat på boks og/eller heller i seg litervis med brus eller vodka.
Som jeg skulle sagt det selv: lag maten selv.
Etiopia gjorde det bedre enn Storbritannia. Ikke mye ferdigmat å se på dette matbordet?
Etiopias matfat