Svensketur igjen

Under forrige helgs møte i cavakniplgruppa ble ideen om en tur til Vadstena unnfanget. Og som tenkt så gjort, i morges satte vi oss i bilen med kurs for svenskegrensa. Første stopp var Brumunddal, da jeg ikke klarte å finne igjen førerkortet mitt. Fikk et midlertidig papir på null komma niks, og førerkortet var uansett modent for utbytting til mer hendig format.

Neste stopp var Silkeveven på Skarnes  hvor vi begge var så overveldet at vi helt glemte å ta bilder. Vi behersket oss av alle krefter og kjøpte ikke stort mer enn noen restestoffer.

 

Første ladestopp var KOngsvinger, og her husket jeg å ta bilde, omgivelsene var mindre imponerende. Solveigs picnic var derimot uovertruffen, vi begynte å bli nokså sultne, så det passet godt med en stopp. Men de burde hatt et lite picnicbord ved sien av denne laderen? Folk må jo uansett vente 15-30 minutter mens bilen lader – og de kan jo få kortreiste bord fra fengselet rett ved…

 

Vi tok ikke noe bilde av shoppingsenteret i Charlottenberg heller, men vi kjøpte mat og selvsagt rikelig med Cava 🙂

Første strek i regningen kom i Arvika, der laderen var ute av drift. De var riktig hjelpsomme på stasjonen, men intet hjalp. Vi hadde ikke nok strøm til å komme til Karlstad, så gode råd var dyre. Vi fant til slutt ut at vi kunne klare å nå Grums med pen kjøring.

For et navn på en plass… Men vi kom oss dit, og bestemte oss for å ta det som en tur – det ble bare en liten omvei, og veien var vakker. Like ved ladestasjonen lå en ganske beskjedent utseende veikro, det var middagstid og vel så det og vi hadde jo 20 minutter å slå ihjel. Vi tok sjansen på rødspetten og ble svært positivt overrasket. Den var veldig god, og alt utmerket tilberedt.20170831_174514.jpg

Vi konsulterte elbilforeningens ladeapp, som mente vi deretter kunne kjøre til Ørebro. Det skjønte vi fort at vi ikke kunne, og stoppet for lading i Karlskoga. Der ble det kaffe og sjokolade

Og vi fant ut at nå kunne vi nå helt fram til Vadstena om vi tok den korteste veien. Det gikk fint, selv om dette var den eneste delen av turen som var slitsom å kjøre. Veldig mørkt…

Men vi kom fram. Vertinnen var hyggelig, møtte oss i døra. Huset er gedigent og kjempestort. Cavakniplefruene har planer om en staselig helg, og Elvira står til lading på en skjøteledning. Uthuset er også fullt av sykler, så vi kan sykle inn til Vadstena om været er godt.

Cavaen på bildet under ble ikke åpnet, den er bare med for syns skyld. Det var blitt sent, så vi nippet heller til en cognac i cognacstuen. Vi fyrte ikke i verken den kjempestore peisen eller de mange flotte kakkelovnene. Soverommene er store som dansesaler, sengene gode og her er stille og godt.

 

 

Valgkamp, sukk

Listhaug vet hvordan hun skal skape bølger og hisse opp både tilhengere og motstandere. Jeg blir helt matt, både over henne og alle de som reagerer på facebook med nærmest refleksmessig hat og nedrakking. Det er ikke sånn man skaper en saklig debatt, men det er vel kanskje ikke meningen i disse valgkamptider. Ord som angiveri og sammenligninger med naziregimet under krigen sitter løst.
Men det er jo faktisk ikke en okkupasjonsmakt som bestemmer her i landet i dag, det er en demokratisk valgt regjering utgått av et demokratisk valgt storting. Så vi burde jo alle være interessert i at de regler de vedtar faktisk blir fulgt. Ingen skriker opp om angiveri dersom man ringer NAVs tipstelefon og forteller om den uføretrygdede naboen som håver inn millioner på svart arbeid. Når naboen gjør sånt, er det våre skattepenger som går til å finansiere lovbruddene hans. Det samme gjelder folk som gir falske opplysninger til UDI og får asyl på feil grunnlag. De sløser bort offentlige midler, og de fortrenger folk som faktisk har behov for asyl og beskyttelse. Det fins folk som Mulla Krekar – som ikke bare reiser på ferie til hjemlandet, men som faktisk drar dit og driver terroropplæring. Jeg ønsker ikke at mine skattepenger skal gå til folk som ham, men jeg ønsker heller ikke å mistenkeliggjøre asylsøkere på generelt grunnlag. De er som andre folk, de fleste gjør så godt de kan, det fins noen kjeltringer.

Å melde fra om lovbrudd er ikke angiveri.
Men der Listhaug går over alle tenkelige streker, er når hun sier at lærere har et særlig ansvar for å rapportere dersom barn forteller om ferieturer til hjemlandet. Da kan man snakke om angiveri. Det er jo ikke barna som har gjort noe galt – uansett. Det er eventuelt foreldrene. Barn har krav på beskyttelse. Dersom man som lærer får kunnskap pm at barn er tatt med til et land hvor man må regne med at de blir utsatt for vold og forfølgelse, er det kanskje mer nærliggende å ringe barnevernet enn UDI? Både lærere og helsepersonell har faktisk plikt til å gjøre det, dersom vi mistenker at barn lider overlast. Noen plikt til å varsle UDI får vi håpe i det lengste ikke blir innført.

Her er det mest saklige referatet av det Listhaug (og Erna Solberg) faktisk sa