Sommerlektyre

Min sommerlektyre har vært kriminalromanene til H.K. Fauskanger. De er fascinerende på mange måter. Forfatteren har åpenbart kunnskaper om mangt og mye, så man blir ikke bare underholdt, man kan lære noe også. Han bygger sine romaner på faktiske hendelser – så for min del har det vært til stor hjelp å ha google innen rekkevidde under lesningen, ikke minst for å skille fakta fra fiksjon. Hovedpersonen går i løpet av de tre bøkene fra visergutt, til student i statsvitenskap til undersekretær for statsministeren. Hans trofaste følgesvenn er originalt nok professor i gammeltestamentlig teologi.

Jeg ble oppmerksom på forfatterskapet da jeg så anmeldelsen i Frimurerbladet (side 42-43), hvor hans bok “Skrinet” var anmeldt – til min forbauselse sammen med mine egne snart ti år gamle litterære forsøk, haha. Av en eller annen grunn, leste jeg først “Skarlagenssalen”, som handler om et hjemsøkt hus i Østfold, hvor de viktigste faktiske personene er Vidkun Quisling (10 år gammel), og hans far, presten Jon Quisling. Tiden er slutten av 1800-tallet, og spiritismen herjer. Vi får et godt innblikk i tidens åndelige strømninger og et godt bilde av datidens Kristiania.

Deretter leste jeg “Skrinet” som handler mye om legenden om St. Sunniva, og forklaringen på hvem hun egentlig var må kalles original. Det er i denne boka frimurerne kommer inn i bildet, da mordvåpenet som er benyttet er embetshammeren (eller snarere øksen) Oscar II brukte i frimurerlosjen. Her møter vi også Sherlock Holmes og dr. Watson på Norgesbesøk, det er vel ikke lenger noen copyright på disse litterære figurene.

Den foreløpig siste boka han har skrevet (2015) heter “Skamtegnet”. Den handler om nazismens forløpere, og lenge synes jeg den var langdryg og kjedelig i forhold til de to andre. Jeg skjønner hva forfatteren vil ha fram, men det er vanskelig å bli engasjert i historien eller skjønne hva tråden er – etter min mening burde dette manuset vært strammet inn litt. Det blir også litt slitsomt at hovedpersonen er i en nærmest permanent tilstand av truende nervesammebrudd. Det ville vel hvem som helst være, begivenhetene tatt i betraktning, men jeg hadde ikke trengt å bli fortalt dette fullt så mange ganger. Men den er absolutt lesverdig, og det tar seg betraktelig opp mot slutten, som er temmelig forrykende. Her er vi kommet fram til 1905, hovedpersonen, Oscar Brattenschlag er blitt statsministerens undersekretær, så her handler det om storpolitikk så det holder. Plottet er intrikat så det holder også, og for en uvitende person som meg er det ofte vanskelig å holde rede på hvem som er historiske personer og ikke. For eksempel “brushodet”, Sigmund Mowinckel, er jo en høyst reell person. Det samme er Eva Blytt, som vel egentlig bare nevnes i forbifarten. Den jeg stusset mest over er Paul Hartmann, som i romanen er en av skurkene – men som i virkeligheten var en høyt dekorert motstandsmann under krigen. Mulig forfatteren bare har surret litt med navn her? Det er uklart om romanens utgave av Paul Hartmann overlever 1905.

Jeg håper forfatteren skriver mer – men nå er det fire år siden siste utgivelse. Venter i spenning.

Leave a Reply