Kom ikke på premieren formedelst magesyke, men var på forestilling fredag, med mannfolket og yngste datter. Det var en staselig opplevelse. Selv om dette vel ikke er blant de mest spilte eller mest populære operaene. Den eneste biten av musikken som brukes mye er Agathes arie. https://www.youtube.com/watch?v=UJOdc3j3FnA
Som jeg har skrevet flere ganger, Ringsakeroperaen blir stadig bedre. Da stiger selvsagt også forventningene. Det var intet amatørmessig over denne forestillingen. Hvor skal man begynne? Orkesteret er blitt jevnt og solid. Selv om besetningen neppe er den samme hvert år, har kvaliteten jevnt over steget mange hakk. Jeg er ikke orkestermusiker, og opplever musikken som en del av helheten – ikke i stand til å kommentere enkeltprestasjoner med mindre de gjør seg svært tydelig bemerket, det være seg positivt eller negativt. Her var det ingen sure toner (som jeg hørte), flere steder tenkte selv jeg på at her hadde orkesteret et godt poeng, og mannfolket skrøt av flere soloprestasjoner blant musikerne.
Scenografien blir også stadig bedre – veldig stolt av Plamena og glad for at jeg kjørte henne til Brumunddal i sin tid 😀 Ser de har fortsatt med språkpraktikanter – de kan kanskje hale inn flere talenter – kjempebra!
Solistensemblet var også jevnt og veldig bra – selv om jeg kanskje holder en knapp på damene her. Agathe og Ännchen kledde hverandre svært godt, og begge sang aldeles vidunderlig. Tenoren (som har en særdeles tøff jobb i denne operaen), virket kanskje litt presset i starten, men sang seg godt opp, nyansene kom bedre fram etterhvert.
Og koret – som vel er de eneste på scenen som fortsatt er amatører – gjorde heller ikke skam på seg. Det er mye kor i denne operaen, og de gjorde en god jobb. De hadde riktignok forsterkninger av solistene mange ganger – men BRA JOBBA!
Vi har fått orkestergrav til musikerne og amfi til publikum. Vi hadde glimrende plasser på hylla over inngangsdøra med fritt utsyn til scenen. Det man fortsatt kan ønske seg er teksting. Jeg oppfattet så og si ingenting av det som ble sunget denne gangen. I vår teknologiske tidsalder burde dette ikke være uoverkommelig å få til, verken praktisk eller økonomisk. Datter som driver med tengspråk- og skrivetolking for døve, hadde noen meninger om dette. Opera i våre dager synges vanligvis på originalspråket – sikkert en stor fordel for sangerne, men da trengs teksting og oversettelse. Og utvalget av solister blir større?
Men akkurat i denne operaen var kanskje ulempen en fordel, det var i alle fall kompensert på en genial måte. De fire brudepikene i originalversjonen var nå gjort om til kjøkkenpersonale på skytebanen, og kom stadig fram og forklarte hva som foregikk (med forbilledlig diksjon, ingen skulle tro halvparten var svensker…), i tillegg til å ha egne spillopper og sanginnslag som livet opp. Jeg var som vanlig skeptisk til Ronald Rørvik som regissør – men her var det akkurat passe mye tull og moro. Og vi kan sannelig være stolte av at disse fire, som på mange måter bar forestillingen, er lokale damer. Så også Agathe (Gunda Marie Bruce). Vi har all grunn til å være stolte av vårt musikkmiljø på disse trakter.
Gleder meg allerede til neste oppsetning.
Hvitvinen var kald også 🙂