Charlotte Haug har skrevet en glimrende leder i Tidsskrift for den norske legeforening. Håper flere leser den, dette er noe som flere burde tenke over, og det har nok relevans også utenfor sykehusene.
Det aller viktigste:
Men det må tenkes helt nytt rundt hva styring av helsevesenet innebærer (1). Statlig planstyring, kortsiktig økonomisk tankegang og stadig voksende direktorater og direktørsjikt får kanskje folk til å arbeide raskere ved et samlebånd, men får ikke kompetente fagfolk til å prestere bedre og riktigere. Den største trusselen mot et offentlig, solidarisk finansiert helsevesen er ikke private alternativer – hovedtrusselen er et offentlig helsevesen som forvitrer. Ikke av mangel på penger, men av mangel på respekt for hvor viktig personlig engasjement, faglig selvrespekt og vilje til å ta selvstendig ansvar er for å få en helsetjeneste av god kvalitet. Mangelen på anerkjennelse av kompetanse og verdsettelse av den enkeltes innsats er mye farligere enn mangel på penger.
Glimrende skrevet! Har bare en kommentar til den lederen: “Amen!” – fra en som selv har gått over i det private…….
Svært interessant. Svært mange gode poeng her.
Hos oss er det ellers langt på vei vår egen organisasjon som er problemet akkurat når det gjelder “Mangelen på anerkjennelse av kompetanse og verdsettelse av den enkeltes innsats.”. Vi har en fagforening som dessverre ikke er villig til å verdsette faglig kompetanse eller det personlige initiativ. Det er medvirkende til den stadige kompetanseflukten fra skolesektoren, ikke minst når det gjelder realfaglig kompetanse (og siden jeg er lektor med filologisk bakgrunn kan jeg ikke beskyldes for å fremme egne interesser her. 😉 ).
Hør, hør – i alle styrerom. Hilsen en som er i det private. 😉
Meget klokt!
Og så dette pratet om lønnsomhet. Hvem har sagt at viktige samfunnsområder som skole og helsevesen skal lønne seg i snever økonomisk forstand?
Et godt skoleverk må da være det mest lønnsomme vi kan investere i, også rent økonomisk. Helsevesenet er antagelig noe mer tvilsomt i så måte, de fleste ressursene brukes vel her på folk som er over produktiv alder, og på folk som aldri blir særlig produktive i rent økonomisk forstand. Men det bør ikke være bare penger som teller i et sivilisert samfunn- som du sier.
I snever økonomisk forstand, Hilde. Lønnsomhet på lang sikt teller sjelden i budsjettarbeid, ser det ut til. Jeg tror forsåvidt at forebyggende helsearbeid lønner seg mer enn reparerende også, men vi trenger jo begge deler.