… jeg legger litt annet innhold i dette begrepet enn Alt Godt . Jeg er glad i krim, og det har jeg alltid vært. I min grønne ungdom var jeg på interrail i Europa, og på et tvilsomt herberge i Italia, traff jeg en biliotekar fra New Zealand. Dette var et herberge av den typen hvor de hadde flere senger på hvert rom, og vi havnet på samme rom. Dette var en dame på noen-og -seksti. Hun jobbet som bibliotekar, sparte alle pengene hun tjente og brukte dem på å reise, fortrinnsvis til Europa. På det tidspunktet hadde jeg en studieplass i Dublin i sikte, og spurte henne til råds for å skjerpe engelsken. Les Agatha Christie, sa hun. Og det gjorde jeg. Jeg pløyde gjennom samtlige bind av hennes krimromaner på originalspråket, det var min forberedelse til å studere i et fremmed land. Og jeg må si meg enig med bibliotekaren. Agatha skriver et forbilledlig engelsk, og jeg lærte mye.
Da jeg landet i Dun Laoghaire, oppdaget jeg uansett at utfordringen ikke var det faglige – det gikk greit- men det daglige. “How-to -pay-the -milkman”-klubben ble stiftet, og hadde også folk med engelsk som morsmål som medlemmer. Også for kanadiere og amerikanere var det forvirrende å finne fram i et nytt samfunn. Men vi hadde utvilsomt godt av det alle sammen. Da jeg satt i taxien fra Busarus til adressen jeg hadde på en lapp til noen som kjente noen, en datter av en venninne av min mor som hadde lovet meg å sove på sofaen hennes til jeg fant et eget sted å bo … så skjønte jeg ikke ett eneste ord av hva taxisjåføren sa. Det var et virkelig panikkøyeblikk i mitt liv. Hvor har jeg havnet??? Jeg skjønner jo ikke bæret av hva de sier her – og jeg som trodde jeg kunne engelsk!!! – Taxisjåfører i Dublin er notorisk pratsomme. Da jeg dro hjem til jul samme året – noen måneder senere – konverserte jeg taxisjåføren som om jeg ikke skulle gjort annet. Min største bragd den høsten – slik jeg følte det selv – var å ta en telefon til shippingkontoret i Drogheda (og dialekten der er MYE vanskeligere enn i Dublin) og avtale frakt og levering av flyttelasset mitt. Det kostet litt svette, kan man si.
Da jeg og mine kolleger tok taxi fra sentrum til flyplassen for noen få år siden – og jeg fortsatt så det som min plikt å konversere taxisjåføren – så lurte han på hvor jeg hadde fått min “Dublin accent” – mulig det var et triks i håp om å få et fett tips, men det er noe eget med Dublin. Det er nå det eneste som er å si om den saken.
Mysteriet jeg leser for tiden er “The Private Patient” av PD James. Hun må være engelsk krims “Grand Old Lady” framfor noen. Født i 1920, og denne boka er gitt ut i 2008. Og den er aldeles glimrende skrevet. Man er kanskje ikke enig i alle hennes betraktninger, men det er ikke poenget. Jeg legger meg bare helt flat. Her ser jeg omgivelsene hun beskriver så levende for meg at her er det ingen tvil om at vi har med en meget god forfatter å gjøre.
tror nesten det må være noe “galt” med meg som ikke liker krim, “alle” liker jo krim virker det som
Det er vel noe av det som selger mest, men uansett betraktet som underlødig litteratur, så det er sikkert bare en fordel å ikke like det 😉
Enig med deg i at PD James skriver veldig bra. “The Private Patient” er i tillegg høyt oppe på lista over favorittene blant bøkene hennes. Jeg er arvelig belastet med engelskkunnskaper, men det har ikke hindret meg også i å lese alle Agatha Christies bøker. Men det er lenge siden nå.
er ikke det at jeg ikke syns det er noe underholdende å lese det, men av de krimbøkene jeg har lest så har jeg ikke blitt sittende med noe varig inntrykk eller noe som helt utbytte i ettertid føler jeg, så det funker jo greit som ren underholdning men det er jo alt for mye likt ute og går føler jeg – og syns veldig ofte morderen er helt usannsynlig, og da blir jeg bare sur, hehe.
Artig historie. Kanskje jeg skal ta med litt krim som ferielitteratur. Ellers tror jeg at Kjerringbissel/Scolds bridle av Minette Walters er favoritten innen sjangeren så langt. På tross av gode bøker både fra Agatha Christie (filmen om henne er bra! Det er den som ikke handler om hage nevnt her http://www.moviemail-online.co.uk/film/27489/Agatha-Christie's-Garden—Murder-and-MysteryA-Life-in-Pictures/) og PD James.
Engelske bøker er forresten best .. på engelsk. 😉 Norsk er dessverre et upresist språk om man ikke snakker om dagligliv og gjenstander fra bondesamfunnet…
Havnet den der i modreasjonskø?
hvilken?
Nå skjønte jeg det.- men ikke hvorfor den havnet i moderasjonskøen… Det skal jo være sånn at første gang man kommenterer, så havner man der, seinere går det rett inn.
Engelske bøker ( og de fleste andre vil jeg tro…) er best på originalspråket så lenge man behersker dette tilstrekkelig til å få med seg de språklige nyansene. Hvis du ikke har lest noe av Val McDermid, så kan hun også anbefales hvis du liker engelsk krim og trenger ferielektyre.
Joda – det er nok fordi jeg slengte med en link. Et eller annet sted står det at x antall linker er tillatt før kommentarene må modereres. Jeg ble bare veldig usikker på om jeg hadde trykket Send eller ikke….
Val McDermid er deilig morbid! 😀
Jeg likte særlig The distant echo – selv om det ikke er blant seriemorderbøkene hennes.
Lenge siden jeg også har lest Agatha, med unntak av en nokså ukjent roman hun har lagt til det gamle Egypt – som jeg kjøpte nettopp i Egypt i 2002.
Nå begynner jeg å nærme meg slutten av “The Private Patient” , og heller også til oppfatningen av at dette må være en av hennes aller beste bøker. De gamle er eldst!
Det eneste jeg stusset litt over er Dalgliesh’ og Miskin’s konsekvente bruk av kart når de skal finne et sted. Regner med politiet har GPS nå til dags….