Pappaer, permisjoner og likestilling?

Barne- og likestillingsministeren har lagt fram stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Hun skryter av Jens som var en av de svært få pappaene som tok sin del av permisjonen i 1989, uten at det gikk ut over hans karriere…
Da kan jeg jo benytte anledningen til å skryte av mannfolket her i huset, som tok sin del av permisjonen i 1984 – da var det nok enda færre som gjorde noe slikt.
Av den gode grunn at den betalte permisjonstiden den gangen var hele 12 uker. Tenk på det, dere – som får barn i dag.
Her har utviklingen gått fort. Da jeg fikk mitt siste barn ti år seinere, i 1994, var permisjonstiden ett år – og da delte vi den likt – et halvår på hver. Egentlig hadde jeg tenkt å være hjemme lenger, da – siden jeg visste at dette var siste gang, men av forskjellige grunner ble det ikke sånn.
Den gunstige permisjonsordningen her i landet er utvilsomt en av årsakene til at norske kvinner topper Europas fødselsstatistikker.
Men det er jo fullstendig uforståelig at menn ikke har noen selvstendig opptjeningsrett for fødselspenger. Det er ikke prioritert denne gangen heller – menn får fødselspenger etter hva kona tjener. Og siden det fortsatt er slik at menn stort sett tjener mest, så blir det en økonomisk belastning for de fleste at pappa er hjemme. Hadde vi funnet oss i dette om det hadde vært motsatt? (og slått like negativt ut økonomisk?)
Meldingen går ikke inn for tvungen delt omsorg ved samlivsbrudd (som dessverre er en realitet for mange familier med barn..). Dette er Karita Bekkemellom sint for – men hvor har hun blikket festet da?
Er det best for barna at foreldre som ikke klarer å bli enige om noe som helst og har et høyt konfliktnivå skal tvinges til å dele omsorgen? Jeg tror faktisk ikke det er til barnas beste å flytte hver uke, selv mellom foreldre som samarbeider godt.
Da bør heller foreldrene tvinges til å flytte – og barna bli i ro i det som er bestemt at skal være deres hjem…
Det er tross alt foreldrene som har stelt i stand både barna, konfliktene og skilsmissen, er det ikke? Så hvorfor skal barna svi for det?
Heldigvis klarer de fleste å bli enige på egen hånd – og det bør de antagelig få lov til. De fleste foreldre har barnas beste for øye – selv om de er aldri så uvenner seg i mellom.

0 comments for “Pappaer, permisjoner og likestilling?

  1. solfrid
    13/12/2008 at 21:09

    12 uker – det er jo ingenting synes vi nå, men var en begynnelse på noe som i utgangspunktet er ganske så flott. Tenk å få være med barna i ett helt år? Stein har nok ikke vært hjemme mer enn det han kunne, rett og slett grunnet min inntekt. Trist at vi ikke har kommet lenger enn dette. Likestilling? No way.

    Barn skal ha en stabil hverdag, og ikke behøve å flytte frem og tilbake. Det er vi voksne som skal ta støyten, ikke barna. Dette vil aldri bli en realitet (ikke optimist her, nej), men et lovforslag som tar barna på alvor er på tide vi får. I et land som bruker mye energi på rettigheter for den enkelte, er nok en gang barna tapere.

  2. hildeG
    13/12/2008 at 22:14

    Det er nok mange som har gjort seg de samme refleksjoner mht inntekt. For oss har dette slått motsatt ut. Jeg tjener mest – men er til gjengeld selvstendig næringsdrivende, så alle slike offentlige ordninger slår veldig dårlig ut for mitt vedkommende. Mannfolket er derimot offentlig ansatt, og får stort sett full lønn under fravær.Han kom i alle fall forholdsvis mye bedre ut enn meg under disse fraværene.

Legg inn en kommentar