Ytringsfrihet og religionsfrihet er grunnleggende verdier i ethvert demokratisk samfunn. Også ytringer som noen tar anstøt av må respekteres og være lovlige. Men vi skal ikke være blinde for at noen ytringer brukes for å fremme antidemokratiske og fordomsfulle formål. Var det viktig for Dagbladet å trykke de lenge omstridte Muhammedkarikaturene? De fleste med tilgang til internett har vel sett dem nå – og de tilfører ikke samfunnsdebatten noe nytt. Eller var det et desperat forsøk på å rette opp sviktende salgstall på bekostning av å fornærme og støte svært mange av Norges muslimske innbyggere?
All ære til de mange muslimer – og taxisjåfører – som gjennomførte fredelige demonstrasjoner mot Dagbladet som et uttrykk for hva de mener om dette. Jeg hadde til og med en viss sans for de tyrkiske hackerne, og må si jeg gliste litt da jeg så dette. Mindre ære til han som nå har stukket av til Saudi-Arabia, det virker som det er der han føler seg mest hjemme, så han får bare bli der får vi alle håpe.
Media har et stort ansvar her. Det selger kanskje flere aviser i øyeblikket ved å målbære de mest ekstreme ytringer, men er det formålstjenlig? Kanskje er det til og med farlig? Husk på at Hitler ble valgt i et demokratisk valg.
Det selger kanskje ikke like mange aviser å gi spalteplass til fornuftige folk som for eksempel Kadafi Zaman
Fremmedfrykt er et universelt fenomen. Vi blir alle litt skremt av folk som er annerledes enn oss selv. Demonisering av “de andre” er lett å ty til. Dette forekommer åpenbart hos nordmenn som deltar i den offentlige debatten – og som Framskrittspartiet skor seg uhemmet på, men det er grunn til å tro at det ikke har mindre grobunn blant muslimer, og den generelle hetsen som kommer fram i pressen i disse dager vil utvilsomt forsterke slike tendenser. Sånt kan føre til vold på lengre sikt, og det er trist og skuffende at noen av våre politikere velger å fyre opp under dette i stedet for å finne ut hva som kan gjøres for å motarbeide det.
Det burde jo være nok av eksempler internasjonalt å ta lærdom av. For eksempel var det en blogger som publiserte at nå er det mer vold i Oslo enn i New York. Vedkommendes konklusjon (og jeg vil ikke henge ut noen, så jeg poster ikke link) var at grunnen er den snillistiske regjeringen som har sluppet inn alt for mange “utlendinger”. Hallo? Bor det flere “utlendinger” i Oslo enn i New York? New York må vel være et av verdens mest framtredende eksempler på en internasjonal befolkning som i stadig større grad har maktet å leve i fred med hverandre? Noen kjepphøye nordmenn burde kanskje lese litt historie – og merke seg at blant de folkegruppene som var vanskeligst å integrere tidlig på nittenhundretallet i New York var nordmenn? De holdt seg til sine egne, snakket dårlig engelsk og blant unge, arbeidsløse menn fantes det kriminelle gjenger. Høres kjent ut?
(Og hvor integrerte er frp-nordmennene i Spania i dag? Jeg bare spør. Hvor mange av dem snakker flytende spansk?)

For å ta en personlig betraktning til slutt:
De har åpnet asylmottaket her på stedet igjen nå. Jeg treffer helt ferske innvandrere daglig. De aller fleste av dem er vanlige folk, opptatt av det samme som du og jeg, og tillike vennlige, høflige og takknemlige for å ha fått et sted å bo, selv om asylmottaket ikke er noe luksushotell og noen har problemer med det. Og så er det noen som har vært gjennom ufattelige lidelser der de kommer fra – og som er vanskelig å hjelpe både på grunn av språkproblemer, ressursmangel og at de ofte flyttes helt plutselig fra ett asylmottak til et annet. Uvisst av hvilken grunn. Hjelpeapparatet sitter måpende igjen etter å ha brukt mange timer og ressurser på å forsøke å få til noe – og så må de bare begynne på nytt et helt annet sted.

Jeg har også selv tilbrakt noen år i utlendighet. Riktignok i et annet europeisk land – men også der var det noen av mine medstudenter som stort sett holdt seg til omgang med andre nordmenn, og hadde for det meste foraktelige ord til overs for “Paddy” og hvordan ting fungerte i Irland på den tiden. Jeg syntes dette var pinlig. Har man frivillig reist til et annet land, så får man respektere hvordan ting er ordnet i det samfunnet, og innrette seg etter det. Man kan selvsagt kritisere – men det bør gjøres på en skikkelig måte. En av de “verste” i så måte satt jeg sammen med på flyet ti år seinere – til “reunion”. Jeg har en tendens til å snakke rett fra levra og fortalte vedkommende hvor mye han hadde irritert meg i studietida, men ga ham positiv respons på at han åpenbart hadde endret standpunkt. (Han gledet seg veldig til å se Irland igjen…). Han sa noe om at det er lov å bli eldre og klokere. Og det er det jo – jamfør imamen som mente at Moyheldeen ikke var helt moden.
Det tror ikke jeg heller at han er.

Dette handler ikke om “oss” og “dem”. Vi er alle mennesker. Noen er klokere enn andre. Noen har interesser av å hisse opp og skape konflikter. Før du biter på – spør deg selv om det egentlig gavner deg at du hater naboen?