Forrige helg var jeg på kurs om barnesykdommer. Ikke så mye nytt (det skal vel noe til etter snart tredve år i praksis), men nyttige oppfriskninger av både det ene og det andre, og hyggelig å treffe så mange kolleger.
Ellers har mine praksiskolleger vært på kurs denne uka, så jeg har drevet praksisen alene. Det medfører lange lister hver dag, masse å gjøre og en del forholdsvis ukjente pasienter. Men folk er snille og bærer over med ekstra ventetid – når de får vite grunnen til dette. I tillegg noen mer eller mindre evigvarende dataproblemer, men vi har i det minste fått på plass elektronisk rekvirering av blodprøver denne uka. Så får vi håpe at svarene også kommer etterhvert, hihi.
I morgen skal jeg på praksisbesøk til en kollega – dette er også en del av etterutdanningen – så det skal bli spennende. Da trenger jeg ikke gjøre noe, bare observere og forhåpentlig komme med noen kommentarer og innspill.
I helga har jeg fri. Det skal bli godt…
Ellers kan jeg jo rose noen av mine sykehuskolleger – jeg ringte noen av dem i løpet av dagen. En av bivirkningene fra kurset forrige helg var jo utvilsomt erkjennelsen av at også barneleger bekrefter at barn er vanskelige. Særlig de minste som ikke kan si noe om hva som feiler dem og hvor de har vondt. (Må minnes Richard Gordon (som jeg leste i studietida) som skrev at pediatri er for de leger som egentlig burde vært veterinærer. Pasientene er ute av stand til å fortelle deg hva som plager dem, og ofte prøver de å bite deg…) Og ikke minst – det går fort fra “nesten frisk” til desperat dårlig. Så det er vel det aller viktigste å formidle til alle foreldre: det er lov å ta kontakt igjen hvis ungen blir verre, selv om det så greit ut da de var hos doktoren i går. Og det er som regel lutter velvilje å spore hvis man tar kontakt med barneavdelingen for råd og hjelp.
Nedskjæringer og innsparinger legger jo ellers et visst press på sykehusleger om å skrive ut pasienter eller sørge for at de behandles i primærhelsetjenesten, noe som gir seg utslag i en kritisk holdning noen ganger når vi ringer og ønsker å legge inn pasienter.
Jeg ble derfor en smule forundret da jeg ringte et av mine primærsykehus i dag, og vedkommende som svarte sa noe i retning av “Neimen, så hyggelig at du ringer”. Hehe. En hyggelig tone har aldri skadet noen, og jeg håper pasienten får god hjelp i morgen, vi ble jo godt enige om hva problemet var og hva som måtte gjøres. 🙂