Barn?

Interessant artikkel i Aftenposten
Og nesten enda mer interessante meninger fra hvermannsen i diskusjonen

Årsaken til at det er færre barnløse 40-årige kvinner her i landet enn i andre europeiske land, er antagelig våre gunstige ordninger for barselpermisjon – neppe at presset i retning av at man må være mor for å være en vellykket kvinne er større her enn andre steder.
Selv om det ene kanskje følger litt av det andre – siden alt er såpass godt tilrettelagt, må man være en stor egoist for å velge å ikke få barn?
Ønsket om å få barn er antagelig et instinkt som ligger ganske grunnfestet i de fleste – hadde det ikke vært slik, hadde menneskeheten ikke overlevd. Det er klart det er en masse mas og ulemper med å få barn, i tillegg til mange gleder.
Men det burde da være akseptabelt å velge å la være å få barn også?

Dette er vel egentlig ikke veldig annerledes enn mange andre spørsmål om hvordan folk velger å leve og innrette seg. Så lenge det ikke går ut over andre, bør alle kunne forvente at deres valg blir respektert? Er det noen grunn til å se ned på barnløse – enten de har valgt det selv eller havnet i den situasjonen og avfunnet seg med den?
Selvsagt ikke.

Men det er jo også en mengde fallgruver å gå i her – sånn rent sosialt. Barn er et kjærkomment og allment interessant samtaletema – det er klart. Har man med seg barn eller hund, kan man snakkes til av fremmede på gata… («å, så søt…»)
Har man giftet seg eller vært samboer over lengre tid, spør selvsagt alle vordende tanter og bestemødre hvor det blir av avkommet.
Og da er det noen svar som ikke er helt akseptable?
– Vi vil gjerne ha barn, men har ikke fått det til.
– Vi vil ikke ha barn, i alle fall ikke ennå.

Begge deler oppfattes åpenbart som problematiske ting å si. Hvorfor det?
Det er et skjæringspunkt mellom privat og offentlig sfære her, som skaper problemer for en del.
Er det feil å spørre? Tanter og bestemødre har vel en viss rett til å lure?- om enn ikke til å sette seg til doms over svaret. Er det noen svar som er «feil» eller uakseptable? Det er vel tross alt de som skal oppdra den potensielle ungen som må få bestemme dette?
Det er også en viss frykt for fordømmelse? De barnløse som «prøver» synes kanskje det er slitsomt hvis all slekt og alle venner skal være heiagjeng. De som har valgt å ikke få barn, regner kanskje med at det er uakseptabelt?
Jeg har selv fire barn og burde derfor kanskje ikke uttale meg om barnløse – men jeg startet seint – og gjorde meg selvsagt noen tanker om disse spørsmålene. Det er klart at tankene kan endre seg fra man er i slutten av tjueåra og til man nærmer seg førti – i løpet av de åra har man jo gjort både private og yrkesmessige erfaringer som påvirker hvordan man tenker. Jeg vet ingen ting om hvordan det er å være førti og barnløs sånn rent personlig, men jeg har jo snakket med en del folk som både har valgt å være barnløse og som har forblitt barnløse til tross for ønske om barn. Det er ikke alltid lett, noen av delene, men det virker som de som er åpne om det har det lettest. Men de som synes de kan være åpne om saken har antagelig også de mest aksepterende omgivelsene – og det visste de sikkert på forhånd.

Men dette slår også utvilsomt begge veier.
Har du mange barn – og fire er nok helt på grensa – så må det være noe rart med deg. Du er sikkert medlem av en eller annen sær sekt.
Har du ingen barn – så er det sikkert også noe rart med deg. Enten kunne du ikke få, og derfor er det synd på deg, eller så er du en egoistisk jævel som satte karrieren i høysetet.

Vi må vel bare heve oss over sånt, og håpe at det går over?

16 comments for “Barn?

  1. Torill
    16/12/2008 at 18:51

    Det har jeg visst lenge. Det er MYE galt med meg som valgte å få syv barn….

  2. hildeG
    16/12/2008 at 19:10

    Yepp, du er sikkert medlem av noe sært…Men det hadde nok vært enda verre med det om du hadde valgt å få 0 barn. Da hadde du jo vært en reinspikka egoist, dessverre. Nå er du jo noe i retning av et moderskapsikon – selv om du utvilsomt er litt rar, siden idealet er 1,8

  3. Gry
    16/12/2008 at 19:22

    Vi skal jo helst være likest mulig her i landet, ikke skille deg for mye ut. Kanskje folk ikke vet i hvilken bås de skal sette dem som enten ikke får barn eller har for «mange»? Også litt økonomisk misunnelse kanskje. De som ingen barn har stiller i en annen økonomisk klasse. Vi har jo sett regnestykker hvor mye 1 barn koster fra fødsel til voksen. Og omvendt – forundring over at noen kan velge å få mange og dermed forsake ting vi (med 2 barn) tar som selvfølge.

    Her i nabolaget skiller faktisk vi oss ut med bare 2 barn. Det vanligste er 3 barn, men her er det ikke uvanlig at det er 4-8 barn i flokken.

  4. hildeG
    16/12/2008 at 20:03

    Det er nok noe jantelov ute og går her ja. Det er ofte vanskelig å forstå dem som velger annerledes enn man gjør selv. Og selv om det ikke er vondt ment, kan ubetenksomme bemerkninger oppleves ille.

  5. oyhovoft
    16/12/2008 at 20:19

    Nok et interessant og reflektert innlegg i denne bloggen. 🙂 Nå er jeg (og det kommer vel neppe overraskende på noen…) ikke kvinne eller i førtiårsalderen (foreløpig), men jeg har aldri hatt noe som helst ønske om barn. Dette er dog et standpunkt det er litt for mange som ikke respekterer. Det er noe provoserende når man får til svar «bare vent, det endrer seg», «det kan du ikke si» eller «det kan man ikke bestemme seg for». Jeg er ikke en nærtagende person og finner meg i det meste av kommentarer, men akkurat slike kommentarer finner jeg veldig respektløse og det hadde vært sårende dersom jeg hadde vært av den mer nærtagende typen. Selvsagt er det ikke vondt ment, men det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt med slike kommentarer. Det å velge at man ikke ønsker etterkommere er en rett helt på linje med alle andre valg man gjør enkelt og greit.

  6. hildeG
    16/12/2008 at 20:30

    Hvordan menn føler for dette er kanskje enda mindre anerkjent enn for kvinner? Er du mann, 4o og enda ikke har funnet en kvinne å få barn med, er du enten homo eller en skikkelig taper og tusseladd? Og valget er antagelig mer kvinners enn menns – i alle fall når man som mann konfronteres med en gravid samboer – da er det hennes valg som gjelder. Dette er et minefelt – ingen tvil om det.
    Men tross alt tror jeg det er mer akseptabelt for menn å leve alene uten barn enn det er for kvinner?

  7. oyhovoft
    16/12/2008 at 20:38

    Den siste setningen din stemmer nok unektelig, det er mer akseptabelt, men likevel langt fra helt akseptabelt i alles øyne. Og det er nok også generelt langt mer akseptert i mer urbane miljø enn på mindre steder.

  8. Mona
    16/12/2008 at 20:59

    Snur man det litt på hodet er kanskje det "presset" som ligger på det å få barn veldig sårt for de som faktisk ikke kan. Jeg har bekjente som er godt gift og barnløse – til tross for iherdige forsøk på det motsatte, som stadig såres over den ultimate gamle tantekommentaren om at "nå er det jammen på tide". Det er ikke like lett da å si at det er det man ønsker mest i hele verden, men rett og slett ikke får til.

    På samme måte velger andre bort å få barn, av ymse årsaker som kanskje ikke er like kule å si i gamle-tante-kaffe-slabras. Når det kommer til de store spørsmålene som religion, barn, hvem som skal ta permisjon- når og hvor lenge kjenner jeg veldig på at det må for p%&ker være lov å velge annerledes enn gjennomsnittet. Jeg er for valgfrihet, og jeg tror unasett at "behovet" for å få barn er så nedfelt genetisk at det ikke kommer til å bli en fare for videre fremdrift av menneskeheten om noen velger det bort. Det kan være mange- og gode grunner til det. Vi må slutte å være dommere og jurye i andres liv.

  9. hildeG
    16/12/2008 at 21:16

    Gamle tanter kan være et problem – men jeg tror nok at de som klarer å si i klartekst at «vi prøver å få barn, ikke mas» – eller » vi vil ikke ha barn, ikke mas» er de som kommer heldigst ut på sikt.Noen gamle tanter er uhelbredelige, men de er det jo ikke noe å gjøre med uansett…

  10. lineoghagen
    16/12/2008 at 22:51

    Vi er helt på grensen gærne og venter nr.5 – utenkelig også for oss for ikke så veldig mange år siden egentlig. Men livet tar heldigvis noen krumspring innimellom og nå er et liv uten barn en umulig tanke for meg. Men jeg kan godt forstå at andre velger anderledes og ser ingen grunn å forelese om hvor riktig vårt valg er i forhold til å forbli barnløs. Men jaggu har vi hørt mye dustete og til tider nærmest slemme kommentarer. Folk kan virkelig klemme uttav seg det utroligste!

  11. hagenpahytta
    16/12/2008 at 23:01

    «Folk» klarer å vrenge utiltalende ting utav seg enten det er slik eller sånn. Jeg har opplevd a) å ikke ønske meg barn i en periode, og bli beskyldt for å være egoist, og
    b) streve i årevis med å bli gravid – uten hell og med stor sorg – og bli mast på med «det er på tide» og «har du prøvd å…» og «du burde jo jammen…» – og med dårlig skjult «nå kan du bare se, du som ikke ville ha – her kommer straffen» fra enkelte.

    Fy! «folk» anretter mye salt i sår, og burde skamme seg.

  12. hildeG
    17/12/2008 at 04:54

    «Folk» sier de utroligste ting, ja. Det kan kanskje være grunn til å spørre dem hvilke uegennyttige grunner de hadde til å FÅ barn? Som om det skulle være noe bedre enn å la det være…
    Det er jo også nokså mange som er overbevist om at grunnen til at vi har såpass mange, er at alle er jenter – vi ønsket oss jo selvsagt en gutt. (tror de…)
    Dessverre er det antagelig også sånn at de som burde skamme seg neppe har vett til å gjøre det.

  13. Ellea
    17/12/2008 at 22:38

    Jeg hører til dem som veldig gjerne men ikke kunne……..få biologiske barn. Da vi giftet oss var vi klar over at dette sannsynligvis ikke var aktuelt for oss. Så derfor satte vi oss ned og diskuterte hva vi da ville gjøre. Da vi fikk beskjed om at det var som vi tenkte ble vi enige om at vi forkastet plan A (biologisk barn), inn med plan B (adoptere barn). Så hos meg/oss var det ikke noen biologisk klokke som tikke, men ønsket om å få barn. Så vi har kanskje gjort alt rett?:-) Vi har fått vårt under og vidunder, uten å overbefolke kloden, han fantes jo allerede:-))

    NB av en eller annen grunn oppdaget jeg ikke dette interessante emnet du hadde introdusert før nå Hilde.

  14. hildeG
    19/12/2008 at 00:27

    Det er sannelig bra at noen tar seg av de vidundere som allerede fins. Takk for at dere deler tankene deres om dette, BÅ og Ellea 🙂

  15. Trine
    19/12/2008 at 08:03

    Absolutt en tema som engasjerer mange og som mange har meninger om. «Samfunnet» forventer at man skal bli voksen, få en partner og produsere barn. Det er, for veldig mange, en oppskrift på vellykkethet, virker det som. Det er liten respekt for at noen velger å IKKE få barn, eller at noen faktisk har vanskeligheter med å få det til. Alle er ikke så heldige at de kan bestemme seg for å få barn og så bli gravide kvelden etter 😉
    Jeg tror folk bør trå litt forsiktig og vise mer respekt for det enkelte parets/menneskets ønsker og følelser, rundt dette. La folk gjøre sine egne valg og ikke døm ut i fra sivilstand og antall barn.

Legg inn en kommentar