Stigning…

Dette er siste dag av en fantastisk ferie- i morgen rekker vi ikke stort. Vi brukte formiddagen til å rusle opp til Praha-borgen, man kan jo ikke forlate byen uten å ha sett den. På veien opp tittet vi også på St. Nicolaus-kirken på denne siden av elva. En fantastisk barokk-kirke hvor ornamenter og malerier stod i kø. Etter en bedagelig, om enn ganske bratt spasertur, var vi oppe på borgen akkurat i tide til å få med oss vaktskiftet med fanfarer og det hele. Været var fortsatt aldeles nydelig, så vi satset først på en spasertur gjennom de kongelige hager. De var flotte, men vil nok være enda flottere til våren, det var massevis av vårblomstrende trær og busker, samt oppspadde bed hvor det antagelig er plantet (eller snart vil bli plantet) vårløk. Vi så det praktfulle gamle orangeriet – og det moderne drivhuset som er bygd på initiativ av presidentfruen Olga Havel. Deretter så vi på den flotte St. Vituskatedralen – et gotisk mesterverk. Det var jo nokså mye annet det var mulig å se på her oppe også, men det er fint å ha noe til gode også? Vi begynte å bli småsultne, og tenkte å rusle ned gjennom “Det gyldne smuget”. Dette var imidlertid stengt for restaureringsarbeider – nok en grunn til en ny tur. Vi kom likevel ned, og lette opp restauranten U Zlaté Studne. (Som mannfolket mente måtte bety “Til den late student”, men det betyr Ved den gyldne kilde, hehe) Denne ligger på toppen av et fint hotell, har anbefaling i Michelin-guiden, og følgelig et nesten norsk prisnivå… Men det var verd både pengene og turen opp til femte etasje. Her satt vi like oppunder borgen, høyt over Prahas hustak og nøt solen og utsikten på terrassen. Lunsjmenyen var ikke stor, men aldeles nydelig og servicen upåklagelig.

Kan anbefales. Mannfolket spiste schnitzel av noe slag, jeg gikk for den mer internasjonale Caesar Salad, som var aldeles perfekt. Før bestillingen kom på bordet, fikk vi en liten smak av røkt kjøtt, med mørk saus og en fruktbit, samt to typer brød. Ikke noe av dette dukket opp som overraskelser på regningen, slik vi er blitt advart mot at det ofte gjør på restauranter her i landet. For det hele, med 3 øl og to kaffe, betalte vi ca 400 norske kroner, og bare utsikten var jo verd det 😀
Men nok matprat… På veien ned handlet vi litt gaver til folk hjemme, og tok det ellers med ro i påvente av kveldens konsert med Tsjekkisk filharmonisk orkester. Dette må sies å være turens desiderte høydepunkt. Fantastisk sal: Rudolfinuum. Fantastisk dirigent: Marin Alsop, en dame jeg aldri har hørt om, men det har jeg en følelse av at jeg burde ha? Maken til dirgent har jeg sjelden sett – det er sjelden jeg blir sittende og glo fascinert på dirigenten når jeg er på konsert, men det gjorde jeg her- uten at jeg fant det forstyrrende på noe vis, det var ikke det at hun gjorde vesen av seg selv. Fantastisk solist: Rustem Hayrourinoff, som jeg heller ikke har hørt om. Jeg tenkte det skyldtes at jeg syntes mannen så ut som den rene tenåring, men når jeg ser på nett at han er professor ved The Royal Academy of Music i London, så burde jeg vel muligens ha hørt om ham også?
Heldigvis hadde jeg da i det minste hørt om Beethoven og Shostakovitch. Programmet bestod av Leonore III i C dur opus 72 og pianokonsert nr 5, begge av Beethoven. Etter pause fulgte Shostakovitch’ 5. Symfoni – som jeg ikke har hørt på år og dag.
Shostakovitch hadde ikke noe lett liv. I 1936 ble han fordømt av kommunistpartiet, og noen av Stalins verste forfølgelser startet. 5. symfoni ble uroppført i november 1937, og det sies at publikum gråt og applauderte i en halvtime ved urframføringen. Merkelig nok ble verket også rost av kommunistpartiet, som uttalte at vårt publikum gleder seg over alt som er rent, klart og fylt av glede og optimisme. Gleden er truet fram, sa komponisten seinere, og man må vel være bra inndoktrinert for ikke å høre akkurat det i denne avslutningen? Men man hører antagelig det man vil høre, og når man sitter med “fasiten” i programmet er det jo ikke noe problem. Storslagen musikk – og framføring som gjorde ære på den.

Og som ikke det skulle være nok, så var vår nye yndlingsrestaurant Tri Stoleti ikke stengt da vi rusla forbi, så vi fikk satt til livs nok et deillig måltid før vi la oss. Jeg bare gjentar: Er du i Praha, spis her! Og få med deg potetsuppen.

Nå er det dessverre slutt for denne gang, men jeg sier som Schwarzenegger: I’ll be back.

4 tanker om “Stigning…

  1. Vi hadde konsert i St. Nicolaus da vi var i Praha med koret. Det var absolutt en opplevelse 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *