Dette er en roman av Anthony Trollope, og den første i en serie romaner om det fiktive grevskapet Barsetshire. Jeg leste alle i studietida, og hadde stor glede av dem, både språklig og litterært. Nå har jeg lasta ned hele serien til min Kindle, og tenker å lese dem igjen. For det første er det såpass lenge siden jeg leste dem at jeg ikke husker alle enkeltheter i handlingen, dessuten ser man vel alltid på ting med andre øyne 30 år seinere?
Anthony Trollope anbefales på det varmeste. Han var i sin tid en meget produktiv forfatter, og hadde en fastsatt skrivetid som han opprettholdt hver bidige dag. Han levde et uvanlig og interessant liv. (les den engelske wikipedia-artikkelen, den norske er langt mindre innholdsrik). Og skrev som sagt MANGE bøker. Han er muligens ikke anerkjent som en av de virkelig stuerene klassikerne – muligens på grunn av stor produksjon – men dette er definitivt verd å lese.
The Warden omhandler en rekke problemstillinger som er aktuelle den dag i dag. I tillegg til livet og kjærligheten (som alle gode romaner bør handle om), handler denne om hvordan ens egne, helt sikkert gode og uklanderlige prinsipper – kan komme i konflikt med andres interesser på en måte som kan skade dem, om pressens makt og kirkens stilling i England. Trollope har – i likhet med Jane Austen – en genial evne til å gestalte typer man kjenner igjen. Selv om jeg vil påstå at når det gjelder Trollope begrenser dette seg til menn. Kvinnene hans blir merkelig utydelige, selv de som spiller en stor rolle for handlingen. Mary og Eleanor her får vi absolutt ikke tak på som personligheter – kun som “unge damer” som hver for seg prøver å gjøre livet lettere for henholdsvis bror og far. Mrs. Grantley er muligens et tilløp til et unntak. Beskrivelsen av hvordan hun privat setter sin “archdeacon” på plass, samtidig som hun sitter i kirken med en liten datter på hver side og ser ut som en underdanig frue er god. Men noe inntrykk av hennes personlighet får vi likevel ikke. De kvinnelige bipersonene er rene pappfigurer. Dette er en merkelig svakhet ved svært mange mannlige forfattere etter min oppfatning, selv blant de aller største og mest anerkjente.