Det er sannelig en tankevekker. Surrogati er ikke tillatt her i landet, men det hindrer åpenbart ikke norske statsborgere i å reise til India for å betale andre for å bære fram barn for dem – med eller uten noen av deres egne celler involvert i prosessen.
Flere avisoppslag om den norske kvinnen som er strandet i India med tvillinger har åpenbart ikke fått folk til å ta skrekken. Dette er et økende marked, og markedsføringen er proff.
Den norske kvinnen som er strandet i India med tvillingene har, etter hva som etter hvert er kommet fram, betalt en eggdonor, en sæddonor og en surrogatmor for de to barna. Er de da hennes? Har hun ikke da kjøpt dem?
Dette er et svært vanskelig spørsmål som jeg har grublet lenge på om jeg i det hele tatt tør å skrive noe om. For det er jo slik at når det gjelder slike spørsmål, har følelsene lett for å gå foran fornuften i argumentasjonen.
Har jeg i det hele tatt rett til å uttale meg om hvilke løsninger barnløse velger – jeg som har vært så heldig å få fire barn på helt naturlig vis?
Ja – dette er et menneskelig og etisk spørsmål som alle bør tenke over, og fortrinnsvis når de ikke er hormonelle på grunn av svangerskap og fødsel, eller desperate av sorg fordi de ikke kan få barn selv. Det bør vel egentlig ikke være vanskelig å være enig i at slike spørsmål som dette bør styres av allmenn etikk og synet på hva slags samfunn og menneskesyn vi ønsker å ha, og ikke av den enkeltes følelsesmessige situasjon i enkelttilfeller.
Samtidig kan det kanskje være greit å kjenne litt på sin egen magefølelse for denne typen spørsmål, i alle fall når man ikke står midt oppe i dem selv.
Kunne jeg selv tenkt meg å betale en surrogatmor dersom jeg ikke fikk barn selv?
Nei, det tror jeg bestemt ikke. Jeg hadde syntes hele konseptet virket skummelt, og antagelig gått for adopsjon eller avfunnet meg med et liv som barnløs dersom jeg var i denne situasjonen.
Kunne jeg selv ha tenkt meg å være surrogatmor for noen?
Ja. Dersom jeg hadde hatt en søster som ikke kunne få barn selv og dette var et aktuelt alternativ, hadde nok jeg med min relativt ukompliserte obstetriske historie gjort dette. Men for fremmede og mot betaling? Aldri i verden.
Men er det grunn til å klandre kvinner som ser dette som en vei til et bedre liv for seg og sin familie?
De får jo til og med antagelig bedre helsekontroller, god og sunn mat og i tillegg en formue – om jeg hadde vært i denne situasjonen, og dette hadde vært veien å gå for å sikre mine egne barn en god utdannelse – kanskje jeg hadde vurdert det likevel?
For India er jo ikke noe utviklingsland. Mange kvinner i India har god utdannelse, og det er ikke hvem som helst som blir akseptert som surrogatmor. Derfor argumenteres det med at disse kvinnene må få lov til å ta egne, informerte valg når det gjelder disse tingene. De er ikke uvitende og lutfattige kvinner som utnyttes av vestlige haier.
Men det handler jo likefullt om å kjøpe et annet menneske, ikke sant?
Jeg synes prostitusjon er en klar parallell.
Og om det finnes grader her, så er det vel mindre grad av utnytting å kjøpe et annet menneskes kropp noen minutter for sex – enn å kjøpe vedkommendes kropp i 9 måneder for et svangerskap? Det har i alle fall stort sett langt større følger for den som blir kjøpt og betalt. Selv om vedkommende blir bedre ivaretatt av leger og firmaet som driver dette, enn den gjennomsnittlige gateprostituerte oppnår fra sin hallik.
Og hvem er de svakeste her?
Det er først og fremst – som alltid – barna. Hva skjer om ungen viser seg å ikke være perfekt? Har foreldrene returrett på kjøpet sitt? Selv om alle donorer screenes etter alle kunstens regler, kan man ikke garantere at det ikke oppstår en eller annen mutasjon, eller noe annet galt skjer. Sånn er det faktisk med alle svangerskap og fødsler.
De nest svakeste er vel kvinnene som stiller seg til rådighet for dette. Selv om klinikkene i India (og forhåpentlig andre steder) lover dem god helsehjelp – det gavner jo også kundene – hvordan blir de ivaretatt hvis ting går helt galt?
I USA er jo også dette big business, og der har det vel vært flere rettssaker som følge av avtalebrudd fra både surrogatmødre og vordende foreldre.
Trenger vi dette? Har ikke verden nok foreldreløse barn allerede?
Som Ellea så vakkert skrev om sin Herr Sønn: Han fantes jo allerede 🙂
Så pussig, min første tanke da jeg leste overskriften var “Hva med dem som allerede finnes”? …og så har du sitert akkurat den tanken på slutten av innlegget ditt:)
Jeg synes forsåvidt at det opp til hver enkelt hvordan de velger å få barn, men jeg skjønner allikevel ikke hvorfor man skal betale to donorer og en surrogatmor. Hvor ligger den store forskjellen mellom dette og en adopsjon? Den nærliggende og lite pene tanken min er at vedkommende visste at hun/de ikke ville bli godkjent for adopsjon…..Uansett mener jeg at det ikke er noen menneskerett å få barn, og jeg synes de sa det så fint på Adopsjonsforum da vi var startet vår adopsjonsprosess: “Vi prøver ikke å finne barn til foreldre, vi prøver å finne foreldre til et barn”.
Yepp- det bør uansett være utgangspunktet? Det er ingen menneskerett å få barn, men de barna som allerede finnes bør få best mulig foreldre? I så måte er vel din Herr Sønn et godt eksempel, og likeledes mitt eget nabolag – her bor det mange adopterte barn. Hvilke oppvekstvilkår barn har kommer neppe an på om de er adoptert, født på vanlig måte eller av en surrogatmor, men det er sannelig mange vanskelige spørsmål omkring dette.
Jeg VET ikke, men jeg kan tenke meg noen velger surrogatmor fremfor adopsjon fordi det er mangel på barn som blir frigitt til adopsjon sånn at veien til å få et barn i hus via surrogatmor kanskje er kortere?
Såvidt jeg har skjønt er det flere som står i adopsjonskø i over fire år før de evt. får tildelt et barn, og det er jo ganske lenge å vente – særlig med tanke på at de fleste som søker om adopsjon vel antagelig har prøvd å få barn på egen hånd i flere år før de setter i gang adopsjonsprosessen.
@kirsitn – det er sikkert riktig? Det kan være mange grunner til at folk velger dette, både aktverdige og mindre edle. Kan noe gjøres for å korte ned adopsjonskøene uten at det går ut over hensynet til barna, ville jo det være det beste?
Jeg synes det er ille at det går an å leie folk til å bære fram barn for seg, samtidig som jeg synes det er svært vanskelig å klandre de som velger å gjøre dette. Det finnes jo dem som selger organene sine til rike folk i vesten også… Uhyrlig – selv om det fortsatt er vanskelig å klandre verken de som selger eller de som kjøper, dvs de som har desperat behov for ny nyre eller hva det måtte være. Haiene i dette, er selvsagt mine “kolleger” som gjør big business av folks fortvilelse.
Når det gjelder adopsjonskøene så er en vesentlig del av problemet (såvidt jeg har skjønt etter litt googling) at det rett og slett er flere søkere enn antall barn til fordeling. Norge har et begrenset antall samarbeidsland og i en del av disse landene har det blitt mer vanlig med innenlands adopsjon slik at færre barn blir frigitt til adopsjon ut av landet. (Gjelder visst bl.a. Kina som tidligere hadde mange barn til adopsjon.)
Dermed vil noen måtte vente lenge og noen risikerer å aldri få tildelt barn selv om de i utgangspunktet er godkjent for adopsjon fordi de “går ut på dato” mens de står i kø. Mener jeg leste at gjennomsnittlig tid fra godkjent søknad til tildeling var 3.5 år, så det er jo en stund lengre enn et vanlig svangerskap…
Det er jo egentlig et godt tegn at noen land finner adoptivforeldre til sine foreldreløse barn selv. Tyder på økonomisk oppgang, generelt bedre levestandard og omsorg for de svakeste. I en del industrialiserte land er det stadig flere som opplever problemer med å få egne, biologiske barn. Dette kan skyldes svært mange forskjellige ting, men noe av det som gjør utslag på statistikken er at folk utsetter det for lenge. Spesielt kvinner er på sitt mest fruktbare i tjueåra, så om hun utsetter svangerskap til etter 35 får det naturligvis konsekvenser for noen. Forekomsten av klamydia og andre underlivsinfeksjoner øker, Norge topper statistikken og er elendige på kondombruk. Dette er også en vesentlig årsak til fruktbarhetsproblemer. Jeg mener ikke å moralisere over enkeltpersoner – men dette er noe vi har lagt opp til gjennom politikk, holdninger og samfunnsarbeid. Når det får til dels negative konsekvenser, synes jeg det er mildt sagt for dårlig å overlate til kvinner i den tredje verden – eller fattige kvinner i USA – å løse problemet ved å leie ut kroppen sin.
Ja, hva er egentlig surrogati?
KAV-saken er et eget kapittel, og trenger nok en egen behandling. Det gode med den er at den er såpass kjent at ingen singel kvinne med vettet i behold vil finne på å gjøre det samme. Jeg skjønner begge sider av saken, men mener nok at nå får de få henne hjem, og formidle til byråene der nede at single kvinner IKKE får komme hjem med sitt eventuelle barn.
Men surrogati er etter mitt skjønn noe helt annet enn den utbyttingen som skjer i India og andre land i samme kategori. Det går an å gjøre det både mer etisk og på en bedre måte enn dette – heldigvis! For surrogati skal ikke være en industri, slik det har utviklet seg til i India. At IVF er business, det er ingen hemmelighet, og selv her til lands er det mange som tjener penger på dette. For eks Volvat.