Hva skal vi egentlig tro?

Jeg leser lørdagens HA med sjokk og vantro.
Som fastlege i området henviser jeg stadig pasienter til alle disse sykehusene – og forventer at alle som jobber der gjør sitt beste faglig sett, og forvalter offentlige midler så godt de kan. At offentlige systemer og pålegg fra NAV kan være vanskelig å finne ut av til tider, tror jeg alle som jobber i helsevesentet skjønner.
Koding av pasienter i forhold til sykehusøkonomi vet jeg ingen ting om. Men jeg har forsøkt å følge litt med i nyhetene. Denne saken har vært gransket i sju måneder. Og skulle nå «avsluttes», så vidt jeg skjønner uten andre konsekvenser enn en viss innskjerping av reglementet – så kommer det et brev fra 12 av Sykehuset Innlandets dyktigste folk i ledende stillinger som det lukter svidd av. De nevner ingen navn, men det gjør HA.
Leger blir ofte beskyldt for å «dekke» hverandre. Det tror jeg ikke er helt rimelig, i alle fall ikke alltid. Leger er vel ikke annerledes enn andre, man ønsker ikke å se kolleger urettmessig hengt ut, eller utsatt for medias heksejakt selv om de har begått en feil – dersom de ellers er dyktige og pliktoppfyllende. Vi gjør alle feil iblant – selv blant journalister vil jeg tro slikt kan forekomme. Desto mer oppsiktsvekkende er et slikt brev fra en slik faglig gruppe.
Sykehusdirektøren – som fortsatt er relativt fersk i stillingen – hevder at han fortsatt har tillit.
Denne tilliten tror jeg henger i en nokså tynn tråd. Her sitter man åpenbart på en bombe.
Jeg har liten oversikt over hva som så langt er gjort for å finne ut av hva som egentlig har skjedd med disse kodene.
Men er det så vanskelig da? I henhold til lover og forskrifter om sykehusjournaler skal det foreligge klar dokumentasjon på hva som har feilt folk som har kommet innenfor sykehusets vegger – hvilken behandling de har fått og hvor lenge de har vært innlagt. Med mindre regelverket for denne kodingen er så dårlig at noen helt andre åpenbart burde ta selvkritikk, synes jeg det er merkelig både at dette har tatt sju måneder og at man kommer til en konklusjon som såpass mange faglig tunge kolleger synes ikke er til å leve med.
Dersom eksemplene som er gjengitt i HA er noe i nærheten av representative for det som har skjedd – og dersom det er den aller minste grunn til å mistenke at det faktisk kan dreie seg om store beløp slik HA gjengir at disse legene har skrevet – så er vel dette en sak for politiet, og ikke en sak som byråkratene skal drukne i papir i månedsvis?
Her må i alle fall fakta på bordet – dersom samarbeidsforholdene innad i Sykehuset Innlandet skal være til å leve med framover, og ikke minst dersom vi som bruker sykehuset – fastlegene og de pasientene vi henviser, skal ha tillit til at ting går rett og riktig for seg.

Jeg er i alle fall helt målløs her jeg sitter, og lurer på hvor jeg trygt kan henvise mine pasienter heretter.

Legg inn en kommentar