Fordommer fordummer…

By  | 14/12/2011 | 2 Comments | Filed under: helsevesenet, livet

Jeg blogger svært sjelden pasienthistorier her i bloggen min. Grunnen til det er naturligvis at jeg bor på et lite sted, slik at dersom jeg forteller konkrete pasienthistorier, kan det godt hende at noen gjenkjenner dem – og det vil være et brudd på taushetsplikten.

Men i dag føler jeg for å gjøre det, fordi denne er ganske lærerik. Den stammer dessuten fra legevakta, som har et nedslagsområde på over 50 000 personer pluss tilreisende turister, så da blir gjenkjenningspotensialet mindre.

Nattvakter er bortimot det verste jeg vet, begynner å føle meg litt for gammel til det. Heldigvis er de ikke hyppige. Denne nattvakten var midt i uka, jeg hadde et berettiget håp om at julebordsesongen med tilhørende fyll og bråk ikke hadde helt startet ennå. Sykepleieren som satt på telefonen denne natta er dyktig og erfaren. Så jeg så for meg en rolig natt. Det var vel egentlig ikke så verst. Men når man må stå opp med 1-2 timers mellomrom gjennom hele natta, blir det slitsomt, selv om det ikke er MYE å gjøre. Man blir vel egentlig nesten enda trøttere enn om man jobber flettene av seg hele natta.

Den siste oppringningen kom på morgenkvisten – bare halvannen time igjen av hele vakta. Og sykepleieren syntes nok han hadde vekt meg ofte, og var nærmest litt unnskyldende for å ha sluppet inn en pasient med et angstanfall – som allerede hadde god oppfølging i psykiatrien, faktisk en avtale med sin behandler samme dag. Kunne sikkert holdt ut noen timer til? Og hva kan egentlig legevakta gjøre med angstanfall? Fint lite. Litt medisiner i ekstreme tilfeller, men slike ting krever jo oppfølging over tid. På legevakta ender sånt ofte med frustrasjoner – pasienten føler at h*n ikke får noe hjelp, og legen føler at h*n bruker masse tid på en pasient som settingen egentlig ikke er egnet for.

Men jeg stod nå opp, og kalte pasienten inn på kontoret.  Etter min erfaring er den beste måten å takle slike ting på å forsøke å få pasienten til å fortelle mest mulig om hva som er plagsomt, og ikke minst hva h*n er bekymret for – og hva de håper jeg skal kunne gjøre med dette. Denne pasienten var mest opptatt av en følelse av uro i brystet. Det er det jo mange angstpasienter som har, og mange av dem har stadige panikkanfall ved tanken på at det kan være noe feil med hjertet. Så jeg bad pasienten ta av seg, sjekket blodtrykk, hjerte og lunger mens jeg prøvde å se så beroligende ut som det er mulig i purkotten etter en mildt sagt slitsom natt . Og se det. Pasienten hadde en svært uregelmessig puls. EKG viste en rytmeforstyrrelse – og pasienten ble lagt inn for behandling av dette. Ikke farlig, men helt sikkert plagsomt.

Moralen er: Også angstpasienter kan noen ganger ha hjerteproblemer. Men fordommene er kanskje heller ikke helt urimelige, for vi ser jo selvsagt minst 20 pasienter med tilsvarende plager hvor intet galt er å finne med hjerte og indre organer for hver gang vi opplever noe sånt som dette. Men det var jo bra denne pasienten kom til legevakta. Stetoskopet og EKG-apparatet sitter langt inne hos psykiaterne.

Så kanskje moralen heller er at dersom man har fordommer, er det klokeste å holde dem for seg selv?

(Visited 42 times, 1 visits today)

2 Responses to Fordommer fordummer…

  1. Elsa 20/12/2011 at 21:06

    Et skikkelig angstanfall med panikk, hyperventilering og det begynner å visne i både armer og bein er bare helt forferdelig. Bare den som har opplevd det kan forstå helt ut hvor fryktelig skremmende det er. Da er det godt med en papirpose å puste i og en forståelsesfull doktor. Sånn som du var denne natta:-)

    Ps. Det var ikke meg som var pasienten:-) Heldigvis er det mange år siden jeg hadde en sånn skremmende opplevelse.

  2. hildeG 24/12/2011 at 00:08

    Det er nok også helt klart – at for den som opplever sitt FØRSTE angstanfall med hyperventilering og det hele, kan god håndtering på legevakta være avgjørende for det videre forløp. Men dessverre er det jo altfor mange som rutinemessig ringer legevakta – enten fordi de får for dårlig oppfølging ellers og ikke vet sin arme råd, eller i håp om å få utskrevet en ekstra porsjon vanedannende B-preparater.

Legg inn en kommentar

Arkivet

Velg kategori