Stod opp litt for seint, men mannfolket var snill og kjørte meg helt til døra på Hamar Tinghus. Et nytt, flott og moderne bygg.

Ikke vanskelig å finne veien til rettssal 9, hvor jeg og 17 andre ble mottatt av en hyggelig rettsbetjent. Alle ble trøkka inn i et rom beregnet på 10, så det var litt trangt. Rettsbetjenten konstaterte at hele 13 av disse – i likhet med meg – var nye, og at vi hadde hatt uflaks med vår første sak. 

En alvorlig sedelighetssak om voldtekt og mishandling, som skal gå over 4 uker. Flere ga uttrykk for at de grudde seg, både for saken og varslet bevismateriale. Nettopp på grunn av sakens varighet, var det kalt inn hele 18 personer. Lagretten skal til syvede og sist bestå av 10 personer, men man valgte i dette tilfelle å ha 2 reserver med hele veien i tilfelle forfall – slik at ikke hele saken måtte kjøres om igjen.

Av de innkalte kan så aktor og forsvarer “skyte ut” 3 personer hver, selv om kjønnsbalanse er påkrevd. Det skal sitte 5 kvinner og 5 menn i lagretten til slutt. Flere har fortalt meg at folk med akademisk utdannelse – og spesielt kvinner – som regel blir skutt ut. En av de tilstedeværende, som jobber i “trøste og bærebransjen” som Britt Åse kaller det, fortalte at hun som regel ble skutt ut når hun ble innkalt til jurytjeneste. Men ikke i dag. Det ble imidlertid jeg og to andre. Forsvareren likte åpenbart ikke trynet på oss – eller yrket vårt.

Jeg lurer egentlig litt på hva dette kommer av. Vi som har holdt på i nevnte bransje en stund, vet i alle fall med sikkerhet at alle saker har to sider. MINST. Så jeg kan ikke helt skjønne at vi skulle være de mest fordomsfulle i forhold til en tiltalt med belastet bakgrunn, snarere tvert om.

Men vi er kanskje ikke så lette å føre bak lyset med billige advokattriks? Hva vet jeg. Jeg ble stemt ut, og er veldig glad for det.

Aktor ville ikke stemme ut noen, så de resterende tre ble fjernet ved loddtrekning. Forsvareren prøvde seg med at han gjerne kunne stryke enda fler, men det fikk han ikke lov til.