Nå blir jeg litt skremt…

Frp mener at det heretter skal være legenes oppgave å ta livet av pasientene. Fri og bevare.
Dette må være et resultat av at døden er blitt fremmedgjort og institusjonalisert i altfor stor grad. En naturlig livsprosess er gjort til noe legene må ta seg av. Noe av det samme ser vi i andre enden – et stadig større antall kvinner er livredde for å føde barn og forlanger rett til selvbestemt keisersnitt. Saklig info om at dette faktisk medfører større risiko både for mor og barn, later til å prelle av på enkelte.

Dø skal vi alle. Etter mer enn 25 år som lege, har jeg fulgt nokså mange mennesker gjennom den aller siste biten av livet. Aldri noensinne har jeg følt behov for å kunne «avslutte lidelsen» eller blitt bedt om å gjøre det på noe sett eller vis. De aller fleste som dør i vårt land er eldre mennesker, de fleste av dem dør i ro og fred omgitt av sine nærmeste. Noen av dem har behov for smertelindring eller andre medisinske tiltak, alle har behov for god sykepleie og følelsen av at deres nærmeste er der og bryr seg om dem.
Noen ganger er pårørende svært oppsatt på at «noe må gjøres». Men da sikter de som regel til at den døende må få væsketilførsel, kunstig ernæring eller enda et nytteløst behandlingsforsøk – det har ikke gått opp for dem at deres pårørende faktisk er i ferd med å dø, og først og fremst trenger å få lov til å dø i fred med minst mulig forstyrrelse. Det kan være vanskelig å akseptere, og krever god kommunikasjon mellom helsevesenet, pasient og pårørende.
Det kan virke som om framskrittspartiet, og de skremmende 70 % på VGs meningsmåling som mener at aktiv dødshjelp er noe vi trenger, tror at folk som ligger for døden ligger der i ukevis med ulidelige smerter som ingen gjør noe for å avhjelpe. Dette er tull, ganske enkelt.
Det er få steder i verden som tillater dette. Nederland er vel det eneste stedet i Europa. Der har bruken av dette gått ned, men inntil 10 % av døende får «terminal sedering» – dvs de dopes kraftig ned i sine siste dager og timer. Som regel finnes det vel bedre alternativer enn dette.
Delstaten Oregon i USA praktiserer også aktiv dødshjelp. Der oppgir 37 % av pasientene som velger dette at noe av deres viktigste motivasjon er å unngå å være til bry for omgivelsene. Fri og bevare.
Det var vel en gang her i landet også, at eldre som lå slekta til byrde ble kastet utfor et stup, og uønskede barn ble satt ut i skogen. Skal vi tilbake dit igjen?

Jeg ble også litt skremt over legen som fikk strekk for å ha anbefalt en pasient å henvende seg til Evangeliesenteret. Vi får håpe det er noe som ikke er med i denne artikkelen, og at legen virkelig har drevet utidig misjonering. Evangeliesenteret er et godt tilbud for rusmisbrukere, og resultatene står ikke noe tilbake for offentlige tilbud til rusmisbrukere. Selvsagt må pasientene gjøres oppmerksom på at dette er et tilbud i kristen regi, og være motivert for å dra dit – på samme måte som det ikke er noen særlig vits i å henvise folk som ikke er motiverte for rusavvenning noen andre steder heller. Vi får da sannelig ikke håpe at det er forbudt å snakke om at dette tilbudet finnes?

0 comments for “Nå blir jeg litt skremt…

  1. 24/05/2009 at 19:42

    Da jeg leste innlegget ditt ble jeg sittende og tenke på min mors dødsleie. Jeg var 16 år gammel og fikk anledning til å sitte hos henne helt til hun døde. Siden min søster er spesilsykepleier i anestesi og overvåking fikk vil være helt i fred. Ingen forstyrrelse fra leger eller sykepleier. Det gjorde stuende spesiell og står for meg som en av de fineste opplevelsene jeg har hatt i livet. Det ga meg et mer naturlig forhold til døden. Ikke så fremmegjord som mange nok føler i dag…….

  2. hildeG
    24/05/2009 at 20:31

    Selv på intensivavdelinger er det rom for ro og fred. Min mor døde på intensivavdelingen på Ullevål – også fredelig og uten særlig innblanding når det først var gått så langt.
    Naturligvis finnes det ingen garantier – for dette, eller noe annet i livet, men dette sensasjonsutspillet til frp hadde jeg særdeles lite sans for.

  3. Trine
    25/05/2009 at 07:57

    Dette er et vanskelig tema, som sikkert kan diskuteres i det uendelige, uten av man kommer fram til en konklusjon alle kan enes om.
    Personlig må jeg si at jeg ville ønsket meg en valgmulighet, om jeg engang skulle havne i en situasjon hvor jeg og alle andre vet at det ikke er noen vei utenom døden, eller om en ulykke skulle frata meg muligheten for å leve et tilnærmet normalt liv i fremtiden. Hvorfor skal jeg kanskje ligge i uker og måneder i en sykehusseng og visne, foran øynene på mine pårørende? Det er en belastning og en kanskje smertefull avslutning for min del og en belastning for mine pårørende.
    Nei, jeg ønsker å rusle «med skoa på» og skulle jeg bli alvorlig syk, ville jeg ønsket meg en valgmulighet, hvor jeg selv kunne avslutte det hele, uten at noen evt. ville bli straffet for å hjelpe meg.

  4. hildeG
    25/05/2009 at 09:01

    Hva man gjør selv, mens man fremdeles har skoene på, er jo fullstendig opptil en selv.
    De fleste mennesker er slik innrettet at når det kommer til stykket, finner man mening også i en tilværelse hvor man ikke lenger har de utfoldelsesmulighetene man hadde som frisk. Også sykeleiet og dødsprosessen har i de fleste tilfeller en mening – og brukes i mange tilfeller til å komme nærmere de nærmeste, forsone seg med døden, ta farvel og «beskikke sitt bo». Det er i mange tilfeller en god – eller i alle fall en meningsfull – tid, både for den som skal dø og de som står rundt.
    Jeg tror det er fordi døden er blitt så fjern og institusjonalisert for oss, at folk tror noe annet.

  5. Mona
    25/05/2009 at 20:36

    Jeg skvatt også i stolen da jeg leste om dette. Selv om jeg har hatt nær familie som har hatt det smertefullt og vondt på slutten, har det aldri vært i mine tanker at noen burde hjelpe dem på vei. En ting er å avslutte medisinering, noe helt annet er å drepe, noe dette er i mine øyne. Døden er en del av livet og jeg synes ikke vi skal tukle for mye med noen av dem. Ønsker man å korte ned eget sykeleie ved å ta sitt eget liv bør man sørge for de rette forhåndsreglene selv, uten innblanding fra andre.

    Forslaget føyde seg forøvrig inn i en rekke av usakligheter fra samme parti.

  6. 27/05/2009 at 07:37

    Så enig så enig med deg. Interessant å lese dine betrakninger etter mye erfaring med pasientbehandling og ulike faser i livet.

Legg inn en kommentar