Gjensyn med en klassiker – Den fjerde nattevakt

By  | 28/11/2013 | 0 Comments | Filed under: bøker

Som så mange andre, leste jeg denne i løpet av skoletida, mer eller mindre frivillig. Men jeg husker at jeg var imponert og begeistret over boka, og noen av scenene sitter som spikret i hukommelsen den dag i dag – særlig begynnelsen, og beskrivelsen av møtet i kirketårnet. Nå har jeg lest den på nytt, etter å ha lest en biografi om Johan Falkberget.

Tenårings-Hilde fikk nok et helt annet inntrykk av denne boka, enn det den voksne har fått. Sånn sett kan det være risikosport å lese på nytt bøker man har blitt begeistret for i ungdommen.

Jeg leste den på bokhylla.no. For de som ikke har oppdaget det, er dette en fantastisk kilde til norsk litteratur, særlig klassikere. Bøker som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet (og en del annet også), legges her ut i sin helhet. Fantastisk tiltak. Selv om jeg skulle ønske at det var mulig å laste bøkene ned til eget lesebrett, for det er slitsomt å lese en hel bok på dataskjermen. Men jeg holdt ut. Dette var og er en god bok.

Den utgaven jeg lastet ned, var nok også en skoleutgave, med et etterord av en eller annen pedagogisk person, muligens fra den tida jeg leste den første gang, etter forsidebildet å dømme. Det ga jo en del gratis tolkningstips Ikke minst ble jeg gjort oppmerksom på Falkbergets bruk av fargesymbolikk. Dette er en roman i rødt, svart og grått. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt over, selv om det er opplagt når det blir påpekt, og det jeg HADDE tenkt over er at Falkberget har en fenomenal, visuell måte å skrive på. Dette SER man for sitt indre øye som om det skulle være en film. Boka er jo også både filmatisert og blitt opera – med god grunn.

Den pedagogiske personen skriver videre at handlingen kunne ikke ha vært lagt til vår tid (dvs sånn ca 1970) fordi slike arrangerte ekteskap ville  være utenkelig, og den konflikten som beskrives i boka heller ville ha ført til skilsmisser (om enn hårete) enn de sjelekvaler som beskrives i boka. Enn videre at Falkberget som så mange andre tar utgangspunkt i samtiden, selv om motivet er historisk. Dette handler om presten Benjamin Sigismund, som har et utenomekteskapelig forhold til Gunhild Finne – som også er gift. Det er vel grunn til å tro at Falkberget hadde lest sin Ibsen, og kanskje også Sigrid Undset – som debuterte samme år som Falkberget. Å bryte ut av ekteskapet – særlig for kvinner – var fram til begynnelsen av forrige århundre sånn bortimot utenkelig i Norge. Den pedagogiske personen skriver videre at både Benjamins og Gunhilds ekteskap var uten kjærlighet, og kanskje er denne romanen en dom over samfunnet som tillot slike ekteskap.

Mon det.

Dette handler som sagt om Benjamin Sigismund. Nytilsatt sogneprest på Røros, og allerede i åpningsscenen får vi en god oversikt over hva dette handler om. Presten og hans familie sitter i kølkorga til Tøllef Elgsjøen, og vi får en innføring i hva de impliserte tenker. Presten tenker først og fremst på hvordan han skal sette seg i respekt hos sine nye sognebarn, som han mistenker er sånn bortimot halvville. Tøllef – som er i pengeknipe – tenker først og fremst på om han kommer til å få godt betalt for skyssen – og fru Kathrine bekymrer seg for sin mann. Og fryser. Det er mange som fryser i denne boka, det er kaldt på Røros. Men Kathrine fryser mer enn de fleste, både i bokstavelig og overført betydning.

Vi får etter hvert et innblikk i ekteskapet til Benjamin og Kathrine. Slik jeg leser det, forguder og elsker Kathrine sin mann, mens han på sin side er skuffet over henne. Hun mangler den brennende indre flamme. Hun har vel kanskje falmet litt også? To barnefødsler og tæring gjør gjerne det med folk. Men når han ser tilbake på den gangen han bad om hennes hånd, er det intet som tilsier at han gjorte det under tvang eller press?

Noe helt annet med Gunhild som bønnfaller sin farbror Ol-Kanelesa om å få presten til å forhindre hennes forestående ekteskap med David, som hun absolutt ikke vil ha, men som familien har bestemt at hun skal gifte seg med.

Presten avslår, men vet ikke at det er Gunhild han har sett på kirkegården, kledd i rødt. Han er spådd at en rødkledd kvinne skal bringe ham fall og ulykke. Og Falkberget kjente sikkert “The Scarlet Letter”.  The Scarlet Woman blir ganske tydelig her, selv for meg som i grunnen hadde oversett fargesymbolikken i utgangspunktet.

 

Bildet er knabbet fra operaen (Gisle Kverdokks opera over denne boka)

Både Gunhild og Kathrine blir rene bipersoner i denne boka – som handler om presten Sigismund. Han bedrar sin kone med Gunhild over flere år, og får nok ganske dårlig samvittighet for dette. Det samme får Gunhild overfor sin ektemann, selv om han er aldri så påtvunget. Ved det siste møte i kirketårnet, er det ikke helt klart hvem som slår opp, men påkjenningen ved et slikt illegitimt forhold er blitt for mye for begge. Så hopper romanen to år fram i tid. Gunhild er blitt mor til lille Ellen, som hun bedyrer til sin mann at er hans datter. Ikke desto mindre går David Finne ut og tar livet av seg, og Gunhild synker ned i en dyp depresjon. Falkberget beskriver hvordan hun sitter i stua og spinner og spinner – mens møkka gror og det meste forsømmes rundt henne.

Presten har det heller ikke bra. Hans kone har nok sine mistanker, og blir stadig sykere. Benjamin, som har gitt avkall på Gunhild, blir stadig mer iherdig i  å refse andres synder og villfarelser fra prekestolen, gjerne under navns nevnelse. Dette er ikke populært, og kirkesøkningen synker.

Så går det enda noen år, og Benjamin blir også syk, og skjønner at han skal dø. Da ser han for seg at Kathrine kommer tilbake fra det hinsidige og tilgir ham – til tross for at da hun lå på dødsleiet og tryglet om bekreftelse på at han elsket henne, fortalte han den brutale sannhet – han elsket noen andre. Så ber han Ol-Kanelesa om  å spørre Gunhild om hun vil besøke ham – og det gjør han. Selv om han synes det er vanskelig. De forsones og avtaler å gifte seg. Neste morgen, når Gunhild kommer, er Benjamin død – med et fredelig smil om munnen.

De fleste anmeldelser og analyser jeg har sett går ut på at dette handler om Benjamin Sigismund og hans vekst og utvikling.

Jeg kan dessverre ikke se noen utvikling. Han er da like forfengelig og selvopptatt hele veien, og bruker sine kvinner som de rene bruksgjestander – selv om han sluttet å refse sine sognebarn under navns nevnelse da han selv ble syk og mistenkte at han snart ville stå for sin dommer.  Selv dagen før han dør, er han først og fremst opptatt av hvorvidt Gunhild vil synes at han er blitt gammel og stygg, og ber Ol-Kanelesa hjelpe ham med barberingen. Det er ikke spor av anger noe sted, selv om han beleilig har fått Kathrine til å tilgi sin sjofle oppførsel fra det hinsidige.

Og hvordan går det med Gunhild? Det får vi ikke vite, selv om den siste setningen i boka er at det regner ild over henne. Og Ol-Kanelesa er død.

Denne boka kunne ikke vært skrevet i dag.

Se for deg overskriften i VG:

Desperat kvinne ber den nytilsatte sognepresten om hjelp for å unngå tvangsekteskap (dessverre en brutal realitet i vår tid også i vårt land).

Og videre: Presten avslår, og innleder deretter et seksuelt forhold til kvinnen.

Vi får håpe at han i vår tid hadde fått sin bekomst. I alle fall i vårt land. Dette kaller vi seksuelt misbruk – ikke århundrets kjærlighetsroman. Og hvilke kvinner er det egentlig som er bra nok i denne teksten? Det er Ol-Kanelesas avdøde forlovede Ellen, og Benjamins avdøde mor. Den beste kvinne er en død kvinne.

Jeg gremmes.

(Visited 630 times, 1 visits today)

Legg inn en kommentar

Arkivet

Velg kategori