Slankehysteri…

By  | 10/05/2014 | 1 Comment | Filed under: livet, mat, undring

Før jeg skriver noe som helst om dette: Dette er en personlig erfaring, ikke en medisinsk anbefaling.

 

Jeg har en fjern fortid som jojo-slanker. Og slankekurer virker som kjent dårlig. Men jeg vokste opp med en mor som alltid slanket seg, og det trengte seg vel på en måte inn. Helt til jeg tok til vettet en gang i begynnelsen av tjueåra. Antagelig først og fremst etter å ha lest boka “Fat is a Feminist Issue”, som kom ut i 1978. Og så fikk man jo et annet fokus – som studentvikar og etterhvert turnuslege på sykehus med opptil 48 timers vakter, var det egentlig mest et spørsmål om å rekke å få i seg noe mat i det hele tatt.  Og det merkelige skjedde, fra å være en litt lubben slankehysteriker, ble jeg en normal person som ikke tenkte på mat, som forsøkte å ha et noenlunde sunt kosthold for en voksende familie, spise det jeg følte for – og når jeg en sjelden gang veide meg, var vekta stabil og normal.  Det er neppe så enkelt for alle. Hva som skal til for å hjelpe de som har 20 + kg å trekkes med, er antagelig ikke bare å slutte å fokusere på det.

Overvekt er et stort folkehelseproblem som har økt kraftig de siste tredve-førti årene. Da jeg var turnuslege i allmennpraksis i 1984, var det en sensasjon da en av mine gravide pasienter passerte 100 kg i løpet av svangerskapet. Nå til dags er det slett ikke uvanlig at unge kvinner veier 100 kg allerede FØR de blir gravide. Med tilhørende risiko for komplikasjoner – eller problemer med å bli gravide i det hele tatt.

Hva har skjedd? Vi sitter mer stille enn før. Ikke minst sitter barn og unge mer stille enn før, og andelen overvektige barn øker da også faretruende. Og mens Norske Sjokoladefabrikkers forening konstaterer at sukkerforbruket er stabilt, viser statistikken de henviser til hos helsedirektoratet, at sukkerforbruket i Norge har økt fra 4,2 kg pr person pr år  i 1960 til 14,2 kg i 2012. Riktignok sank det fra 15,0 kg i toppåret 2008 til 14,4 kg året etter, og har siden holdt seg stabilt, men man kan neppe kalle dette noe annet enn en betydelig økning av forbruket.  Mine begreper om lørdagsgodteri som barn (på sekstitallet) var en liten cola (eksisterer jo ikke lenger…) – som gjerne måtte deles med lillebror – og en liten sjokolade. Dagens barn har vel en litt annen forståelse av begrepet. Forbruket av øl  har gått fra 24 l pr person i året i 1950 til 59,6 l i 2012 (men også her var toppåret for litt siden – 2009.) Og potetgull var vel ikke oppfunnet på sekstitallet. Dagens voksne har også en litt annen forståelse av lørdagskos.  Det er kanskje ikke så merkelig at vi blir feitere, sånn statistisk sett. Forbruket av kjøtt og fisk øker også – andelen protein i kostholdet stiger. Det er heller ikke bra. Vi trenger NOK protein, men for mye utløser en del uønskede reaksjoner i kroppen, som vist i videoen under. Samme forsker som refereres her, har siden publisert en undersøkelse som viser at det går et aldersskille her. Under 65 minker risikoen for kreft med mindre protein i kostholdet, over 65 er forholdet motsatt.

Hva kan vi gjøre med dette? Slankeguruene har gode tider, det samme har overvektskirurgene. Selv om resultatene er så som så. Selv de som blir slankeoperert har en tendens til å legge på seg igjen, samtidig som de fortsatt dras med komplikasjoner som malabsorpsjon og annet. I media og blant folk generelt sprer det seg ideer om at karbohydrater er fienden, og lavkarbo – og steinalderdiettene vinner tilhengere. Må si at jeg er skeptisk til filosofien bak disse diettene. Spiste ikke folk karbohydrater i steinalderen? Selvsagt gjorde de det. Kom ikke å si annet enn at dersom steinalderstammen fant et kratt med søte bær, eller et jordbærsted – så var det minst like populært som de første ferske jordbær er i dag. Og kroppen er nå engang slik skrudd sammen at karbohydrater er det som først går til forbrenning og holder energien oppe. Når det er slutt på disse, går vi på reservelagrene i form av fett og proteiner (muskelmasse). Dette er en del av årsaken til at det er så lett å legge på seg etter en “slankekur”. En del av muskelmassen er også borte – og det er musklene som opprettholder hvileforbrenningen.

Vi har spist kornprodukter i tusenvis av år – men fedmeepidemien og livsstilssykdommene er først blitt et problem etter at tilgangen på mat er blitt tilnærmet ubegrenset for de fleste. Og da velger mange smågodt, cola og sjokolade…

Personlig har jeg også merket at vekta har krøpet noe oppover de siste årene, etter 30 år på stabilt nivå. Ikke nok til at det egentlig er et helsemessig problem, men det er jo ergerlig å ikke få plass i den fine bunaden jeg sydde for noen år siden uten å holde pusten. Mange opplever dette i femtiårene, det er vel antagelig ikke unormalt eller en gang skadelig, om det ikke tar helt av. Og slankekur er ikke aktuelt.

Men i januar viste Scrødingers katt dette programmet: (som ikke ligger på nrk.no lenger, men som kan finnes her)

http://documentaryheaven.com/eat-fast-and-live-longer/

Forut for dette hadde jeg også sett et annet program, om helsemessige fordeler ved å faste  i perioder. Det er godt dokumentert at for eksempel en del revmatikere har nytte av fastekurer, problemet er at plagene kommer tilbake så snart man begynner å spise normalt igjen.

Og 5:2 –dietten later jo også til å spre seg som en farsott.

Poenget (slik jeg ser det), er at dette er ikke først og fremst en slankekur. Om man ser det som det, vil det fungere som alle andre slankekurer, man går ned i vekt, og går opp igjen så snart man faller tilbake til gamle synder. Selv om det i alle fall i Michaels tilfelle viste seg at i motsetning til ved andre kurer, så var vekttapet så og si utelukkende fett. Laron-dverger hadde jeg aldri hørt om, og dette var også svært interessant stoff.

Mange har gått ut med advarsler om at dette er helseskadelig og en oppskrift på spiseforstyrrelser. Vi mangler vel egentlig dokumentasjon på både det ene og det andre i forhold til dette.

Men jeg syntes dette var interessant nok til å gjøre et forsøk. Jeg tror nok det er i tråd med vår utvikling og historie, at det er først de siste åra at menneskeheten har hatt en så overdådig tilgang på mat som vi har nå. Det er vel all grunn til å tro at kroppen er tilpasset perioder med trange tider. At den til og med bruker perioder med knapphet på mat til egenreparasjon høres jo både logisk og veldig bra ut. Og ikke minst sunt for folk som begynner å nærme seg “reparasjonsalderen”? Om det er like bra for yngre – som nok er mer utsatt for å utvikle forstyrrede spisemønstre er svært usikkert, så her bør man kanskje lytte til skeptikerne inntil det motsatte eventuelt er bevist.

For mitt vedkommende er matvanene såpass inngrodd at en dag med knapp servering ikke utløser orgier neste dag. Snarere tvert om? Får selvsagt lyst på noe godt, men ikke i ubegrensede mengder, det er snarere vanskeligere å få i seg. Jeg tror også det er slik at folk er forskjellig skrudd sammen i forhold til dette. Noen blir slappe og føler seg dårlige om de må gå uten mat en periode. Jeg plages stort sett ikke av det, synes ikke 2 dager i uka  på 500 kalorier har vært veldig vanskelig å gjennomføre. Den eneste gangen jeg har følt meg virkelig elendig på en slik dag, var en dag jeg glemte meg, og knep et sukkertøy fra en skål som stod framme. Resten av den dagen var jeg slapp, svimmel og FRYKTELIG sulten. Tankevekkende, men såpass ubehagelig at det frister ikke til gjentakelse for om mulig å oppnå statistisk signifikans… Det funker best om man holder seg i moderat aktivitet. Luking, for eksempel – er bra. Det er dessuten en meditativ aktivitet. (I alle fall om man ikke har så mye skvallerkål eller krypsoleie at man blir rasende…). De fleste religioner anbefaler faste som en åndelig øvelse. I stedet for å fråtse i mat, skal man meditere, be eller gjøre gode gjerninger. Forrige “fastedag” gikk jeg en del av pilegrimsleden. I og for seg en ganske kje tur, som hovedsaklig gikk på gamlevegen langs Rv 4 (med tilhørende støy) på gærne sia, men med noen fine utkikkspunkter  .

Men en fire timers rolig spasertur var helt grei å gjennomføre uten særlig med mat. Følte meg mye bedre enn på fastedager som har vært mer passive. Pilegrimsvandring er også en meditativ aktivitet, selv om jeg ble snytt for besøk i Biri kirke (som skal være interessant). Jeg hadde nok misforstått opplegget litt, men kunne egentlig godt tenke meg å gå den turen som går rett forbi her i retning Lillehammer en annen dag i sommer.

Opplegget er fulgt siden januar, jeg får nå plass i bunaden uten problem,bunad og om jeg i tillegg vil holde meg friskere og leve lenger er det jo strålende. Forsøker å lage sunn og hjemmelaget mat resten av uka også, og er nok ganske på linje med Hellstrøm når det gjelder fordelen ved å lage maten selv.

Share and Enjoy:
  • Print
  • Digg
  • StumbleUpon
  • del.icio.us
  • Facebook
  • Yahoo! Buzz
  • Twitter
  • Google Bookmarks
(Visited 91 times, 1 visits today)

Mer om noe lignende:

  • Ingen lignende poster

One Response to Slankehysteri…

Legg inn en kommentar

Arkivet

Velg kategori